Jeg vet jeg burde okusere på de andre FF'ene men dette er en oneshot, så den jeg skal ikke bruke mer tid på den.
I know I should focus on the other FFs but since this is a oneshot it won't take more time.
Oneshot, twilight songfic. Bella kom aldri hjem fra bryllupsreisen, Edward forandret henne da og Cullen familien reiste sin vei. 17 år senere har Jacob en 11 år gammel datter med en jente han ikke har sett siden hun dro fra dem rett etter jenten ble født.
"Pappa?" Datteren min så på meg med sine nydelige blå øyner. De var hennes mors. "Hvorfor blir ikke Seth og Daniel (ny ulv) eldre?" spørsmålet tok pusten fra meg et øyeblikk, men jeg tok meg sammen og sa på henne, jeg kom frem til at for å ikke gjøre det for forvirrende så skulle jeg synge for henne, hun elsket å høre meg synge.
"Du vil se langs livets sti, det er mye som vi, ikke forstår,
og det enest vi vet, er at usikkerhet er livets kår." Jeg tenkte på Bella, hvordan hun hadde valgt blodsugeren, men flokken hadde vert der for meg.
"men du vill også se at du har oss alle med,
når du kjemper å kroppen blir trett,
vi vil våkne til dåd når du trenger til et råd,
vi er mer en du ser vi er ett" Hadde jeg bare kunnet innse det med en gang…
"flokken vår, flokken vår… " Jeg viste at det var Seth nesten før han begynte, og jeg viste at Leah var den som fortsatte;
"…vi er ett"
"flokken vår, flokken vår…"
"…vi er ett." og atde gjentok det. Så fortsatte Marie(datteren min);
"Med så mye slit og stell,
Får jeg være meg selv?
Slik som jeg er.
Kan jeg stole på min sjel?
eller er jeg en del,
Av planen her?" Var hun redd for fellesskapet i flokken? Det var egentlig ikke så utenklig, det hadde jeg også vært, og det var få ting jeg ønsket så høyt som at hun skulle slippe å bli en av oss på den måten.
"Våre aner ser ned,
fra sin plass i slektens tre,
for snart vil du være beredt" Quil's stemme lød nesten trist, jeg viste allerede før jeg så annsiktet hans at blodsugerene han og Paul hadde observert tidligere denne uken var på vei hit, vi ville få vite om hun var som oss.
"du skal ut på en ferd,
vise frem ditt sanne verd,
de er med legg av sted vi er ett" Daniel kom fren fra trærne i ulveform og jeg innså sannheten i det jeg sa. Daniel hadde bare vert 10 i sammenstøtet for 7 år siden. Hvor lite jeg en ville det så var det ikke til å unngå at dersom hun kom til å bli formskifter så ville det skje når de kom.
Daniel forandret tilbake og alle sang sammen;
"Flokken vår, flokken vår, vi er ett. Flokken vår, flokken vår, vi er ett." Daniel gikk mot henne,
"vi er ett du og jeg, og vi vandrer samme vei." Jeg var egentlig, på en måte glad for at han hadde innprintet på henne, på den måten var hun garanert noen som elsket henne tilbake.
"når alle er med er det lett," la jeg til, som et tegn på at jeg støttet dem.
"all den klokskap vi har all den djervhet som det tar, den er din når du ser vi er ett" Det siste var ment like mye til Daniel som til min egen datter.
Han smilte takknemlig til meg og jeg gjengjelte smilet.