Jeg er på vei hjem etter en lang dag på jakt. Vinden blåser mildt i ansiktet mitt, det kjennes godt. Jeg hører stemmer litt lengre inn i skogen, ørene mine spisser seg. Føttene mine lister seg langsomt, over skogens bakke og jeg kryper. En busk gjemmer meg, og jeg ser 3 personer. En liten guttunge som peker på noe, en mann med sheriff hatt og den siste en mann med en veldig fin muskelform kropp. Hjertet mitt hopper i brystet av å se den siste manne, han ser velkjent ut. Hvem er du? Spør jeg meg selv. Jeg ser mot retningen guttungen peker mot, det er en hjort ser jeg. Shit, den kunne jeg tatt med tilbake, han ville likt den. Bak noen trær, ser jeg en overvektig mann med caps, han holder en pistol rettet mot guttungen. Før jeg tenker over hva jeg skal gjør, løper beinene mine mot gutten, han ser helt forskrekket ut på meg. Jeg dytter han unna veien, så kommer skuddet. Det siste jeg hører er et rop, ``Lillian!``.

Et dyrisk hyl kommer ut av meg, hele hodet mitt banker i smerte. Jeg flytter meg til siden, men hele smerten jogger seg oppover nakken. ``Ikke anstreng deg, kjære`` sier en beroligende stemme. Stemmen høres velkjent ut, minner flommer til hodet mitt, og med det et navn og et ansikt. ``Shane?`` spør jeg svakt, svetten drypper nedover pannen min. En kaldt deilig klut blir satt i pannen min, en hånd holder hånden min. ``Lillian, jeg trudde du var død, du aner ikke hvor glad jeg er for å se det vakre ansiktet ditt`` sier han lettet. ``Shane, vakker er ikke en passelig beskrivelse`` sier jeg og ler, smerten tar over og jeg skriker igjen. ``Hershel!`` roper Shane, han reiser seg opp. Jeg svimer av igjen, smerten tar overhånd.

Øyene mine blir blendet av det sterke sollyset, hånden min flyr fram og dekker for øynene mine. Jeg reiser meg opp, hvordan i all verden kom jeg her?Jeg ser meg rundt, dette er et rom, mer spesifikt et hus. I hjørnet skimter jeg en sovende person og går nærmere. ``Shane?``. Han våkner til, og når han ser meg gir han meg det velkjente smilet hans. ``Lillian, du er frisk``. Jeg hopper bokstavelig talt på han, og omfavner han. ``Shane, jeg trudde vi aldri skulle finne deg`` sier jeg glad. ``Samme her, du er i live`` sier han og gir meg et mykt kyss. ``Shane, hva skjedde?`` spør jeg forundret, hukommelsen min er tapt. ``Du reddet Carl fra å bli skutt, Rick var også der, du aner ikke hvor sjokkert vi alle tre var at det var deg`` sier han. Carl og Rick Grimes, tenker jeg, er de i live. Rick er søskenbarnet mitt, siden foreldrene mine elsket å reise rundt, forlot de alltid meg med familien Grimes men det var bare koselig. ``Lori er også i live, fant dem etter alt gikk til helvette og Rick var fortsatt i koma``. Lori bare navnet sendte frysninger nedover nakken min, jeg har aldri likt henne, hun skulle alltid gjøre en så stor sak ut av alt. ``Vi er en gruppe på 6-9 stykker eller var, vi har mistet en god del`` sier han trist. Jeg tar hånden hans, ``jeg er heldig, fordi jeg fant deg igjen`` sier han. Jeg flyttet 6år siden fra Amerika for å studere i Japan i et år, endte opp med at jeg ville bare forbli der. Meg og Shane hadde et forhold men siden jeg var 16 og han 26 måtte vi bare avslutte det. Plutselig kommer jeg på noe, ``Shane så dere noen andre i den skogen, bortsett fra meg?`` spør jeg bekymret. Han tenker seg om, ``spør Daryl, han er rundt omkring de skogen mye i det siste, vi har mistet en liten jente, Sophia`` sier han trist.

Jeg reiser meg opp, hodet mitt snurrer rundt, men jeg klarer meg. ``Kan vi gå ned å hilse på de andre?`` spør jeg. Han nikker. Han tar hele meg i armene sine og løfter meg opp som et lite barn. ``Shane, jeg kan gå``. ``Du vil for alltid vær min lille 16 åring`` sier han ertende. Jeg rekker tungen til han, til tross for jeg er 22 år gammel. Han bærer meg nedover trappetrinnene, og jeg ser ansiktet til lille gutten min. ``Mamma!`` roper Max , og løper mot meg. Han kræsjer i meg, og vi begge to faller bakover. ``Max, hvor mange ganger har jeg sakt det, ikke hopp på meg sånn`` sier jeg og ler. ``Onkel Rick sa du ikke var så frisk, jeg trudde du ble bitt``. Jeg tar de blonde krøllene vekk fra ansiktet hans, og ser inn i de dådyr brune øynene hans. ``Hva har jeg sakt?``. ``At du vil alltid komme tilbake til meg, og denne verden er ingen match til din morskjærlighet``. Jeg nikker og gir han et kyss på pannen. Shane står helt sjokkert i siste trappetrinn, jeg ser han prøver å få alt inn. Han former et hvem til meg. ``Shane, slapp av han er din``. ``Hvordan?``. ``Den natten før jeg skulle flytte, husker du ikke? Derfor forlot jeg ikke Japan, jeg var redd for hvordan du og alle andre skulle reagere```. Rick reiser seg fra stolen sin, og tar han på skulderen. ``Hun fortalt det til meg, 3-4 år etter hun fikk han, hun måtte ha økonomisk hjelp``. Shane går langsomt til Ma, setter seg på kneet sitt, ``hva heter du?`` spør Shane. Max ser opp på meg, ``si navnet ditt da`` sier jeg oppmuntrende og dytter han framover. ``Jeg heter Maximillian Finnick Leopold Welsh``sier han sjenert. ``Vell du er den herligste gutten, utseende ditt må ha vært fra meg`` sier han og får alle rundt til å le.