Prolog

Karibien er en hver manns drøm. Lange slappe dager i solen, late kvelder ved strandkanten og en sjø som yrer av liv og skatter. Enten du er en seiler på jakt etter lettjente penger, eller du er en sjømann som leter etter ditt eget lille private paradis, er Karibien stedet for deg. Kanskje du vil jobbe på stranden, servere mat ved det lokale vertshuset og prate med hyggelige mennesker til sent på kveld.

Eller kanskje du har større ambisjoner. Kanskje du vil jobbe for den engelske kronen. Bli kaptein og seile rundt på de syv hav med din egen skute. Jobbe når du vil og hvile resten av tiden, det høres ikke så dumt ut. Men så klart, alle medaljer har en bakside. Fra utsiden ser kanskje Karibien ut som det perfekte sted å leve, men hvis du ser bak fasaden, vil du fort legge merke til at alt ikke er så bra som det du først tror.

På den lokale kroa vil du høre folk hviske dempet seg imellom når de tror ingen hører dem. Etter at solen er gått ned vil du se sjømenn kikke seg nervøst over skulderen når de går hjem for kvelden. Og hvis du tar deg en spasertur langs kaia tidlig en morgen, vil du se seilere sende engstelige blikk ut mot horisonten når de tror ingen ser dem. Det er ingen som vil innrømme det, men alle som lever i Karibien lever konstant under den samme frykten. Frykten for pirater.

Selv ikke til havs er du trygg. En natt, ute på det åpne hav, vil du høre kanonskudd i det fjerne. Du vil snu deg rundt i køya å be en stille bønn. Du vil håpe at skuta er trygg og at sjørøverne ikke finner deg, men du vet innerst inne at alt håp er ute. Hvis du har gull om bord vil de finne deg. Du kan seile til verdens ende og de vil forfølge deg. Du kommer deg ikke unna.

En dag vil du bli funnet flytende blant vrakrester ute på havet. Du vil kanskje være en av de heldig, en av de som overlevde, men du vil aldri snakke om det som hendte. Du vil aldri si noe om hvordan skuta di ble beleiret før du viste ordet av det. Du vil aldri nevne sjørøverflagget som vaiet i vinden og den rå latteren som kunne høres over dekket idet en skikkelse i sort og gull gikk ombord midt på natten.

Den mørke siden av Karibien er full av navn som får selv barske seilere til å mørkne i blikket å kikke seg over skuldra. Buccanere, kaprere, sjørøver, pirater, frykten har mange ansikt. Men det er et navn som får selv den modigste blant sjømenn til å blekne idet han kjenner sitt eget blod fryse til is: Kaptein Sabeltann, Kongen På Havet.

Kaptein Sabeltann er den slueste og mest fryktede sjørøverkongen på De Syv Hav. Ingen vet når han startet som sjørøver, men ryktene skal ha det til at han har seilt rundt med sin stolte skute i flere hundre år og spredt skrekk og gru, etter at han solgte sjelen sin til selveste Davy Jones. Både den spanske og den engelske adelen river seg i håret over skatter som forsvinner under transport og skuter som blir borte midt ute på det åpne hav. Og i mørke puber over hele Karibien, sitter nervøse sjømenn og snakker sammen med dempede stemmer.

Det er ingen som tar sjansen på å snakke om Kongen På Havet åpenlyst. Folk vet at han har spioner overalt. De vet at hans beryktede menn alltid er på jakt etter rykter som kan fortelle dem hvor den neste store skatten befinner seg. De vet, at ingenting kan stoppe han når Kaptein Sabeltann lukter gull.

Heldigvis er det ingen grunn til å bekymre seg for at du skal få besøk fra Kongen På Havet i natt. Den Sorte Dame ligger for anker utenfor en øy langt til havs. Seilene er pakket sammen, flagget er firt ned og bortsett fra den svake lyden av tau og treverk som knirker i takt med bølgene er det helt stille. Mannskapet har for lengst gått ned under dekk og alle lysene om bord på skuta er slukket.

Det vil si, alle lysene bortsett fra et. Inne i lugaren sin sitter Kaptein Sabeltann bøyd over et gammelt kart og jobber konsentrert. Han har en hvit fjærpenn i hånden og et blekkhus fylt med sort blekk er plassert til høyre for han.

I det flakkende lyset fra et par stearinlys lar han blikket vandre på kryss og tvers av kartet foran seg. Av og til løfter han pennen og noterer ned noen korte setninger på et stykke papir han har liggende ved siden av seg, men bortsett fra den forsiktige skrapelyden av penn mot papir er det helt stille.

Det er tydelig at kartet som ligger foran Kapteinen er gammelt. Sollys har bleket blekket slik at det flere steder er nesten umulig å lese og alle de årene som kartet har vært utsatt for sjøluft, har gjort pergamentet sprøtt og skrøpelig.

Mens det dempede lyset flakker svakt over den fryktede sjørøverkongen blir han sittende et lite øyeblikk å tenke. Han lar en finger gli langs en linje som strekker seg nordover på det slitte kartet før han tilslutt trekker til seg hånden igjen og noterer ned et par tall på papiret ved siden av seg.

Det er noe majestetisk over han der han sitter fanget i sine egne tanker. Selv etter flere timers arbeid sitter han fremdeles like rak i ryggen. Blikket hans som vandrer over kartet er fremdeles like skarpt nå som det det var da han startet og i det svake flakkende lyset glitrer øynene hans hardt og konsentrert. Kaptein Sabeltann er både sliten og trøtt, men han har ikke tenkt å gi seg helt enda. Han vil være helt sikker på at alt stemmer før de går om bord i lettbåten og begynner å ro inn mot land. Han vil forsikre seg om at han vet nøyaktig hvilke feller som ligger og venter på dem inne på den mystiske øya der de har ankret opp.

Med en bestemt mine flytter sjørøverkongen blikket fra notatene sine og tilbake på det gamle kartet. Han har studert det så mye i det siste at han kunne kopiert det i blinde, likevel klarer han ikke helt å riste av seg den gnagende følelse av at det er et eller annet han har oversett.

Mens den svake lyden av knirkende treverk diskre overdøver bølgeskvulpene fra utsiden blir Kaptein Sabeltann sittende å studere kartet foran seg. Han lar blikket bevege seg over de kjente tegnete linjene enda en stund, men tilslutt sukker sjørøverkongen tungt og gnir seg i øynene. Han tar tak i notatene og leser over dem en gang til, før han med et siste tankefullt blikk på kartet legger fra seg pennen og blir sittende å se ut av vinduet.

Utenfor er det vindstille. Solen er for lengst gått ned bak horisonten og havet rundt Den Sorte Dame ligger badet i sølvskimrende månestråler. Kaptein Sabeltann blir sittende å se mot øya som ligger ikke så langt unna der de har ankret opp. Han sitter innhyllet i sine egne tanker og drømmer om gullskatten som skal befinne seg der. Den største gullskatten noensinne hvis ryktene snakker sant. Til og med større enn skatten til Grusomme Gabriel.

Med et slitent sukk lar sjørøverkongen blikket gli over øya en siste gang før han snur seg tilbake mot det gamle kartet som ligger på bordet foran han. Det var i Port Royal han fikk tak i det, fra en fremmed ung mann.

På vei tilbake fra tokt hadde Kaptein Sabeltann og hans menn bestemt seg for å legge til kai ved Port Royal før de reiste hjem til Abra. Mannskapet var trette av havet og til og med Kapteinen selv, hadde blitt med inn til land for å kjenne fast grunn under føttene igjen. De hadde sittet i en kro ikke så langt fra havnen da Kaptein Sabeltann hadde lagt merke til en unge mann som hadde sittet i et mørkt hjørne av kroa. Den fremmede hadde sittet med hodet bøyd slik at halve ansiktet hans var skjult i skyggen, men sjørøverkongen kunne likevel se at han stadig sendte dem mistenksomme blikk når han trodde ingen så han.

Det var ikke før sent på kvelden, vell etter midnatt, at den fremmede tilslutt hadde reist seg opp. Med bestemte skritt hadde han gått bort til bordet der Kaptein Sabeltann og Langemann hadde sittet. «Se opp for farer, alt er ikke slik det først virker» hadde den ukjente mannen sagt med en mørk stemme og slengt et gammelt pergament på bordet foran dem.

I ettertid har sjørøverkongen brukt mange timer på å prøve å finne ut hvem denne unge mannen var. Det hadde vært noe kjent med han, men da Langemann hadde spurt den fremmede om hvem han var og hva han mente med det han hadde sagt, hadde den unge mannen bare snudd ryggen til dem og gått.

Med en mistenksom mine hadde Kaptein Sabeltann brettet ut pergamentet som den mystiske mannen hadde gitt dem. Det skulle vise seg å være et kart. Et kart over en øy de kjente godt. Et kart som Kaptein Sabeltann har sittet bøyd over hver eneste kveld etter at han fikk tak i det. Et kart, over den forheksede øya Gral.

Det er derfor Den Sorte Dame igjen ligger ankret opp utenfor den forheksede øya. Det er gått tre år siden selveste Kongen På Havet beseiret Greven av Gral og fikk tak i den Gylne Tigeren. Den gangen hadde de reist fra øya med nok gull og edelstener til å leve det gode livet i flere år, men sjørøverkongen har lenge hatt lyst til å reise tilbake. Han har lenge hatt en følelse av at det fantes flere skatter inne på Gral, men han har aldri hatt gode nok kart til at han har våget seg tilbake etter det som skjedde forrige gang de var der.

Kaptein Sabeltann er kanskje en stolt mann, men han er ikke dum. Han så selv hvordan Grevens forbannelse hadde påvirket mannskapet hans forrige gang de befant seg inne på øya. Greven hadde kanskje blitt beseiret, men magien hans lå fremdeles i luften og da Kaptein Sabeltann skulle undersøke Grevens borg nærmere, hadde det vist seg at kartet de bruke ikke hadde vært så detaljert som det Kapteinen først hadde trodd.

Sjørøverkongen hadde derfor gitt ordre om at de skulle reise hjem igjen til Abra uten å undersøke resten av øya. Grevens magi hadde gjort mannskapet forvirret og desorienterte og Kaptein Sabeltann hadde ikke våget å bevege seg lengere inn i hjertet av Gral uten å vite hva slags feller og forbannelser som lå og ventet på dem i skyggen av Grevens fall.

Men det var den gang. Denne gangen, ved hjelp av det nye kartet, har de endelig muligheten til å unngå fellene som skule befinne seg inne på Gral. Det nye kartet viser både borgen og selve øya i detalj. Alt fra fall-lemmer til hemmelige ganger er markert og Kaptein Sabeltann er sikker på at denne gangen, er de forberedte på alt det som den forheksede øya har å komme med.

Mens månen beveger seg stadig høyere opp på himmelen blir den mest fryktede sjørøverkongen på De Syv Hav sittende å glise for seg selv i det bleke lyset. Denne gangen, er det ingenting som kan stoppe han fra å få kloa i Grevens skatt. Tror han…