Ja.. Det kan virke som jeg har veldig lite å gjøre...hehe.. Det har jeg vel egentlig også... :-S
Forresten, jeg fikk et spørsmål om jeg hadde spurt forfatterne av historiene jeg oversetter om det var greit at jeg gjorde det.. Og bare for å rette opp i det hvis jeg ikke har sagt det før, så, JA, jeg har spurt.. Hadde ikke lagt dem ut hvis jeg ikke fikk lov... Skulle bare rette opp i det.!
Fraskrivelse: Jeg eier ingenting.. Ikke historien, karakterene osv.. Jeg bare låner historien fra amber-chick og karakterene fra JKR..
Det hadde startet som en normal dag. Det hadde det virkelig.
Ålreit, så for folk flest, ville det ikke ha blitt betraktet som normalt. Men for akkurat disse menneskene boende i nøyaktig dette huset, var den normal.
Du skjønner, Harry Jakob Potter og hans to verger var ikke normale. Faktisk, de var ganske langt fra normale, selv etter trollmannsstandard. Det er riktig, Harry og vergene hans var henholdsvis trollmenn.
Det som skilte dem fra andre trollmenn var det faktum at Harry Potter lot til å være den eneste overlevende fra Avada Kadavra forbannelsen og lot også til å ha beseiret fyrst Voldemort i en alder av ett år. Temmelig imponerende for en baby som så vidt kunne gå eller snakke.
Og det var ikke bare Harry Jakob Potter som særpreget denne heller merkelige husstaden. Du skjønner, hans opprinnelige verge var tilfeldigvis Sirius Svaart, den eneste mannen som noen gang hadde lyktes i å rømme fra trollmannsfengslet, Azkaban. Og også den eneste mannen til noen gang å ha blitt sendt til Azkaban når han var uskyldig på alle tiltalepunktene mot ham.
Og så kom Remus Lupus. Han var ikke riktig så unik som de andre to hvis du så bort fra det faktum at han var en varulv. På den annen side, kanskje han ikke var riktig så normal.
Begge disse mennene var også, mye til Harrys ergrelse, nokså overbeskyttende over deres protegé.
Skjønt de hadde en grunn til å være det. Bare i fjor hadde Harry blitt tvunget til å delta i tretrollmannsturneringen, én av de dødeligste konkurransene noensinne laget. Harry ble tvunget til å kjempe mot drager, vanndemoner, havfolk og, til slutt, Voldemort selv. Harry døde nesten i denne kampen.
De gode nyhetene var at knapt en uke inn i sommerferien ble Petter Pittelpytt fanget og i en rettssak som rystet trollmannsverdenen ble Sirius Svaart, beryktet massemorder, funnet uskyldig på alle tiltalepunkter mot ham og gitt vergemål for gutten-som-overlevde, Harry Jakob Potter.
Så nå, departementet ble tvunget til å innrømme at Voldemort hadde kommet tilbake under vitneutsagn fra Ormsvans og Kornelius Bloef ville få en etterforskning og mest sannsynlig få sparken. Livet var godt.
Eller det ville i alle fall vært det hvis Sirius Svaart kunne slutte å gruble over skrekken gudsønnen hans hadde sett for mindre enn en måned siden. Hans eneste trøst var at han i det minste var her for å hjelpe Harry gjennom dette. En simpel tanke som fór gjennom hodet hans mens han så kjærlig på gudsønnen hans var I det minste skjedde det aldri noe som dette i hans to første år.
Sant?
Sirius Svaart skulle til å få en virkelighetssjekk.
Som nevnt tidligere, det hadde startet som en normal dag. De hadde stått opp og spist frokost, Harry hadde gått ut for en liten flytur (mens Sirius iakttok hver eneste bevegelse han tok som en hauk. Han var ikke overbevist om at Harry hadde kommet seg helt fra skadene han hadde fått i den tredje prøven), deretter spilte de sjakk.
Det var etter lunsj da Remus, Sirius og Harry alle satt i stua og bare snakket om noen vilkårlige ting som gjorde denne dagen til en de aldri ville glemme.
Harry og Sirius hadde kranglet om hva det beste laget i rumpeldunk var mens Remus nå og da lyttet og leste på samme tid. Snart nok ble Remus dratt inn i den godmodige krangelen.
"Aldri i livet, Luna!" utbrøt Sirius. "Den eneste måten Haukene ville slått Tigrene er hvis Tigrenes speiders lime ble vådet!"
"Øhm, ikke helt," innskjøt Harry før Remus kunne svare. "Jeg mener, limen min ble vådet i mitt første år og jeg fanget fortsatt snoppen. Vel, jeg svelget den nesten da jeg falt av limen, men likevel," rettet han litt på.
Han så opp på hans to verger for å se dem begge stirrende på ham med slakke kjever. "Hva?" spurte han litt forvirret.
"Harry," sa Sirius sakte, "Nøyaktig hvorfor ble limen din vådet? Og… du falt av?" stemmen hans var normal, men innvendig så han for seg sin uskyldige, søte, lille gudsønn i en alder av elleve prøve å bli værende på en vådet lime. Bilde satt ikke godt hos ham. Remus så omhyggelig på Harry og undret seg over hvordan i all verden noen kunne komme nær nok til å skade valpen hans.
Harrys øyne utvidet seg da han forstod at Sirius og Remus ikke visste om hva som skjedde i løpet av førsteåret hans. Eller, ved nærmere ettertanke, det andre. Og han ville virkelig ikke fortelle dem. De ville bli enda mer beskyttende enn de var nå, hvis det i det hele tatt var mulig.
"Ingenting. Glem at jeg sa noe," sa Harry fort og bøyde hodet.
"Harry," sa Sirius med en streng tone han sjelden brydde seg med å bruke.
"Vet du, det minner meg om at Sirius og jeg virkelig vet noe om første- og andreåret ditt," sa Remus lett. "Kanskje du kunne opplyse oss?"
"God idé, Luna," sa Sirius bifallende. "Og du kan også legge til hvorfor limen din ble vådet."
Harry stønnet og skannet rommet for en fluktrute. "Øhm, vet dere, jeg tror Ronny trengte hjelp med noen lekser…" sa han svakt, han innså at det ikke kom til å funke.
"Faktisk så jeg tror Ronny aldri gjør leksene hans før i siste liten," sa Remus rolig.
"Bare fortell oss, Harry," sa Sirius i en mildere tone enn tidligere. "Det kan ikke være så ille," la han sikkert til, temmelig sikker på at det ikke ville være det. Tross alt, hva var sjansen for at Harrys liv ble truet hvert år på Galtvort.
Du har ingen anelse, tenkte Harry mens han sukket og begynte urolig, "Vel, øhm, ålreit… hvor starter jeg?"
"Hvorfor går vi ikke fra når du fikk det første Galtvortbrevet ditt," sa Remus elskverdig, på en eller annen måte skjønte han at valpen hans ikke var helt klar til å avsløre hva som hadde skjedd på skolen. Han fant ut det ville være bedre å begynne med noe trygt, somdet første Galtvortbrevet hans. Av en eller annen grunn så Harry ikke så oppmuntret ut. Faktisk så fjeset hans ut til å blekne enda litt mer.
"Øhm, ålreit." sa Harry nølende.
Sirius og Remus utvekslet et engstelig blikk, av en eller annen grunn hadde de bange anelser om at dette ikke ville gå den veien de ville det skulle.
"OK, så det startet noen få dager inn i sommerferien," begynte Harry historien sin, han debatterte om nøyaktig hvor å starte, men han innså dystert at vergene hans ville huske usammenhengenheten. "Jeg gikk nedenunder og omtrent midt i frokosten kom posten. Onkel Wiktor ba meg gå og hente den, og jeg gjorde det," fortsatte Harry, han utelot det faktum at han hadde måttet dukke Dudleifs Nauthusstav.
"I hvert fall, så da jeg kom til inngangsdøra var det en regning, et brev fra tante Maggen," (Remus og Sirius vekslet et blikk når Harry nevnte 'tante' Maggen) "og et brev til meg, fra Galtvort. Jeg tok alle brevene inn på kjøkkenet og begynte å åpne mitt da –" her nølte Harry, vell vitende om at fra nå av var historien ganske trolig til å fyre opp temperamentene til vergene hans.
"Harry? Fortsett, småen," oppmuntret Sirius, fortsatt usikker på hvorfor gudsønnen hans så så ukomfortabel ut.
Harry stålsatte seg og fortsatte, han sa alt veldig fort, "Ok, så jeg startet å åpne det, men så fortalte Dudleif det til tante Petunia og onkel Wiktor og de rev brevet ut av hånda mi og bokstavlig talt slengte meg og Dudleif ut av rommet."
"Vent, så Dumlingene gav deg ikke Galtvortbrevet ditt?" utbrøt Remus.
"Hva mener du, bokstavlig talt slengte deg ut av rommet?" spurte Sirius, øynene hans lynte.
Harry krympet seg synlig, "Du vet, han kan kanskje ha plukket meg opp og kastet meg ut."
Sirius knurret og gikk over til sofaen hvor Harry satt og drog gutten inn i en klem.
"Øhm, Sirius," sa Harry, "Jeg er ok, det er nesten fire år siden."
"Jeg vet," sa Sirius uforlegent. "Uansett Harry, fortsett. Hva overbeviste dem til å gi deg Galtvortbrevet ditt?" spurte han mens han gikk mot den andre siden av sofaen.
Harry krympet seg en gang til og, han tenkte seg at denne delen var det best å få det overstått fort, og sa på ett ånderett, "Vel, så, soverommet mitt på den tiden var liksom et kott og onkel Wiktor var liksom redd og, uansett, han gav meg et soverom etter det, men brente brevet mitt."
"Soverommet ditt var et kott?" spurte Sirius i en stemme som tydelig viste at han prøvde å holde styr på sinnet sitt.
"Ja," sa Harry med liten stemme, han så ned og satt urolig.
"Et kott? Et kott?" mumlet Remus rasende. "Åh, de gompene. Få min valp til å sove i et kott?! Åh, bare vent til dere møter meg under fullmånen, dere foraktelige gomper!"
"Øhm, Luna," sa Harry, litt forsiktig.
"Hm, å, ikke bekymre deg Harry, jeg har det bra," sa Remus og la stille til, men det vil ikke de ha! Ett blikk på hans bestevenns ansikt viste at han tenkte den nøyaktig samme tingen.
"Fortsett, småen," sa Sirius, han returnerte sin fulle oppmerksomhet til gudsønnen hans.
"Vel, onkel Wiktor ville virkelig ikke at jeg skulle gå på Galtvort og bare fortsatte å brenne alle brevene. Han spikret til og med igjen postsprekken og dørene og alt," sa Harry, han hørtes utslått ut som en måte på å ta vergene hans oppmerksomhet fra hva han faktisk sa. Det virket ikke særlig bra.
Remus mumlet noe som, "Idioter… fullmåne... min valp.." mens Sirius hadde manet fram ei notatbok og skriblet noe ned. Harry måtte undre hva reaksjonene deres til andreåret hans når han hadde blitt sultet ville bli. På en eller annen måte hadde han en følelse av at det året ikke ville gå bra.
"Uansett, til slutt ble onkel Wiktor så lei av alle brevene at vi alle dro bort fordi han trodde at hvis vi kunne 'riste dem av oss' ville de stoppe og sende brev. Dagen før bursdagen min endte vi opp på ei hytte på et skjær i sjøen en plass," sa Harry, mye roligere nå som den vanskelige delen var over. Tross alt, ingen sa han måtte nevne soveforholdene hans i hytta.
"Så, vi endte opp med å tilbringe natta der. S'klart, onkel Wiktor visste ikke hvordan man lagde et bål så det var litt kaldt på grunn av stormen, men ikke så ille," sa Harry, han vred litt på sannheten.
"Hvor sov du?" spurte Remus, vell vitende om at hvis de hadde fått Harry til å sove i et kott i ti årså var det sannsynlig at det ikke ville bli særlig mye bedre på et helt annet sted.
Hvorfor må han være så fordømt smart? Bannet Harry stille. Utvendig smilte han litt og sa, "Det var ikke så ille, jeg mener jeg sov på gulvet, men jeg hadde et teppe."
"La meg få dette riktig," avbrøt Sirius med smale øyne, "Du sov på gulvet i en hytte ute på sjøen under en voldsom storm med bare ett eneste teppe?"
"Øhm, ja," mumlet Harry og så ned.
Sirius pustet høyt ut og den neste tingen Harry visste var at Sirius var foran ham og puttet et teppe rundt ham og ganske bokstavlig tullet ham inn. Harry bare stirret vantro på Sirius. Riktignok var det en ganske kald sommer men hvor hadde dette kommet fra?
"Øhm, Sirius?" sa Harry prøvende.
"Hva? Du må holde deg varm, hva om du blir forkjølet?" forsvarte Sirius seg. "Jeg nekter å la gudsønnen min være mer kald enn du allerede har måttet være." Remus nikket ettertrykkelig og viftet til og med staven sin i retning peisen for å tenne den.
"Ålreit," sa Harry sakte, han nikket på hodet mens han så mellom vergene sine.
"Ok, småen, fortsett, men fortell oss om du fryser, ok?" sa Sirius muntert og satte seg ned på sin egen sofa.
Av en eller annen grunn tvilte Harry på at han ville fryse, men han bet det i seg. "Så, nøyaktig ved midnatt dukket Gygrid opp og gav meg Galtvortbrevet mitt personlig. Han truet til og med onkel Wiktor og skremte ham så mye at han så vidt kunne snakke," la Harry til han håpet på at dette ville fraråde ytterligere forsøk på å skade slektningene hans.
"Til pass for ham," sa Remus hviskende, irritert over behandlingen av valpen hans. Sirius nikket i enighet med varulven.
"Øh, uansett, så Gygrid tente et bål og laget noe mat og alt. Å, han gav meg også en bursdagskake!" sa Harry, han husket det helt plutselig. Han smilte av minnet.
Sirius og Remus svor på å takke Gygrid for å ha brakt litt glede inn i deres protegés liv, og takke ham for å ha truet Dumling så klart!
"Så uansett, Gygrid fortalte meg om Voldemort og om hvordan mamma og pappa døde," fortsatte Harry, det fikk Remus' øyne til å smalne da han forstod at Dumlingene hadde løyet til Harry om hans foreldres død.
"Så kalte onkel Wiktor professor Humlesnurr for en 'skrullete gammel tulling', noe som gjorde Gygrid veldig sint," sa Harry, han smilte av minnet. "Så… vel Gygrid gav fetteren min, Dudleif, en grisehale."
Alle brølte av latter og Remus fikset litt på straffen sin så den ikke inkluderte fullmånen. Skjønt det betydde ikke at de ville gå ustraffet for å ha behandlet Harry sånn.
"Så, bestemte Dumling seg for å trekke seg tilbake da?" spurte Sirius, som fortsatt overvåket Harry som en hauk for det minste tegn av kuldegysninger.
"Ja, og Gygrid gav meg frakken sin for å sove under den, så tok han meg for å kjøpe sakene mine den neste dagen," sa Harry, denne gangen med sann glede.
"Vel, det var litt av en humpete start," sa Remus, litt roligere nå som Gygrid hadde tatt seg av noe av hevnen til Wiktor.
"Jepp, nå videre til Galtvortårene småen!" sa Sirius blidt, men fortsatt nysgjerrig på få å vite om den vådede limen...
Harry krympet seg litt og undret, er det mulig for meg å få husarrest for noe som skjedde for tre år siden????
Sånn... hehe..
Må bare si at selv synes jeg det er veldig morsomt å lese ficcer der Harry har (en) overbeskyttende verger..
Det har foreløpig bare kommet 3 kapitler på denne, så når jeg har lagt ut kapittel 3, så vet jeg ikke hvor lenge dere må vente på kapittel 4...
Om fønikstårer:
Jeg har ennå ikke fått knødd meg til å bli ferdig med å oversette neste kapittel.. beklager... Er bare sinnsykt lat.. Men jeg skal iallefall klare å få ferdig del 1 av triologien før jeg drar på fotballturnering til Danmark (4.-9. juni) og ferie til Italia (11. juli - 3. august)..
men vi begynner med eksamener snart.. På torsdag får vi vite om vi kommer opp i skriftlig eksamen (engelsk).. Håper jeg er blandt de nitti prosentene som slipper eksamen...
Neste kapittel til denne ficcen skal komme i løpet av noen dager.. jeg har oversatt alle 3 kapitlene, men jeg gidder ikke å legge ut alle samtidig...
Review...
Best Regards,
OdoTheHero
-Kathrine (som har hatt det slitsomt i det siste..)
