Jah, hva er det man pleier å skrive? Jo – jeg eier ingen av disse karakterene. Hadde jeg ennå gjort det…. Høhøhø…. Nuvel, jeg velger å bruke de engelske navnene, for jeg misliker "Eving", "Slur", "Jakob" … Blah! Forferdelig er det.
Hvis du kjeder deg, liker "den forrige generasjonen" og
ikke har noe imot en liten vri, spesielt på Vol….
hvis-navn-må-være-unevnt, så please continue. Hvis
du er ute etter sånne… ja… ordentlige saker som det
virkelig er lagt mye arbeid i, da syns jeg kaaanskje du bør
trykke på "tilbake". Dette er bare tull alt sammen, og ikke
en teori eller noe i den dur. Bare..en..dum...fanfic.. -----
CHAP
1
En slangeaktig drøm
Lily Evans snudde seg urolig over til den andre siden i den bløte sengen. Hun våknet ikke selv om vinden ulte faretruende utenfor vinduene, og tordenet skrallet så huset dirret.
Døren til soverommet ble åpnet med et lavt knirk, men Lily var fortsatt i dyp søvn og snudde seg mot sin sovende ektemann så det lange rødbrune håret bustet seg på en perfeksjonistisk måte. I halvsøvne gned hun seg inntil ham og la hodet lett oppå den nakne brystkassen.
For en uke siden hadde hun sverget evig troskap og fått en vakker gullring på fingeren, men intuisjonen hennes fortalte henne at ikke alt var som det skulle. Klumpen i magen hadde vært der siden hun sluttet på Galtvort for å utdanne seg til svartspaner. Det var et år siden nå, og det var nok ikke noe å bry seg om, hadde hun omsider funnet ut.
James Potter gav fra seg et enormt snork og bredte seg ut i den store sengen.
Lily våknet med et rykk, da hun kjente den kalde og sleipe huden mot sin.
"James," hvisket hun med en irritabel nyve i pannen, men ble kvalt da den mørkegrønne slangen ålte seg omkring nakken og ansiktet hennes. Hun ble revet ut av drømmen, revet ut av den herlige søvnen; revet tilbake til soverommet hvor nå to meterlange slanger kveilet seg oppover kroppen hennes og bandt henne så hun ikke kunne røre seg. Hun forsøkte å rope på hjelp, få James til å våkne og se hva som skjedde, men han lå og snorket bare en halvmeter unna og merket ingenting. Å få James til å våkne, var som å flytte et fjell. Helt umulig, med andre ord.
Den høyre hånden hennes var fremdeles ikke fastspent av slangeskinn, og neven skjøt mot nattbordet, hvor hun oppbevarte den alltid anvendelige tryllestaven. En drevet svartspaner måtte være beredt på alt. Til og med når solen var gått ned og alle lys var slukket. Det var vel egentlig helst da de burde være på vakt.
Til og med klynket da den ene slangen boret tennene sine ned i huden hennes i den høyre overarmen, vekket ikke James fra hans dype søvn. Tårene fylte Lilys øyne mens hun lurte på hvorfor, hvorfor, disse slangene kom midt på natten. Hun kjente utmattelsen bre seg utover i kroppen fra armen. Lily tok armen krampaktig til seg, og også den ble kranset av ormeskinn. Hun så knapt gjennom tårene, men så at nattbordet var tomt. Hun stirret opp på den høye skikkelsen som sto over henne og snakket … hun hørte ikke ordene … Det hørtes ut som en kviskring, men det kunne også vært ord.
"James…" hvisket hun i sitt eget hode igjen og kjente hvordan øynene gled motvillig igjen, mens alt ble tåkete og til slutt svart…