Å leve på en drøm
Langemann & Valdemar
Time here
All but means nothing
Just shadows that move across the wall
They keep me company
But they don't ask of me
They don't say nothing at all
(- Sarah McLachlan)
I Abra holdt de fest ved fullmåne. Ikke hver fullmåne. Men aldri på noe annet tidspunkt.
Det var uenighet om hvorfor det var blitt slik, og spurte man folk i byen, fikk man mange ulike svar. Noen mente det var øyas hersker, Sabeltann selv, som hadde innført tradisjonen, men dette ble brutalt avvist av andre. Kapteinen var mange ting, men ingen festløve, innvendte de, det var det samme for ham når i månesyklusen festivitasen fant sted, han likte den like lite uansett. En annen forklaring var at festene hadde startet som et slags halvokkult ritual fra en eller annen diffus religion ingen lenger bekjente seg til, men også dette var vanskelig å bevise.
De fleste levde egentlig godt med å ikke vite hvorfor. Det bare var sånn. Hver gang månen var i ny, stoppet de opp for å kjenne på behovet, og var behovet der, enten det var for å feire et spesielt vellykket tokt eller en annen anledning, eller rett og slett bare fordi de trengte å rase fra seg, ja, så begynte de å planlegge festen. Av og til ble det en rolig, tøylet og intim sammenkomst, andre ganger kunne det ta fullstendig av, og man visste ikke alltid på forhånd hvilken av de to det ville bli.
Men noen ganger gjorde man det, og Langemann var ikke det minste overrasket over utfallet akkurat denne kvelden.
For det første var det haremåne, altså fullmåne i april, og april var aldri en god tid på året; ikke for ham, og enda verre for Sabeltann. For det andre var Kolbein Klo og skuta hans, Perla, i Abra for anledningen, og kapteinen var alltid i ekstra dårlig humør når den handelsreisende var i havn. Langemann hadde aldri funnet ut av om det var fordi han hadde noe i mot mannen i seg selv (det var godt mulig, for Kolbein kunne absolutt være mektig irriterende til tider), eller om det var fordi frilanserens nærvær minnet ham om de dårlige erfaringene han hadde hatt med andre frilansere: Valdemar, som hadde endt opp i fangehullet anklaget for tyveri. Bjørn Barsk, som hadde stukket av med Den sorte dame. Og, før dem igjen, Morgan…
Uansett, Langemann hadde tidlig forstått hvor kvelden ville ende for hans del. Sabeltann hadde vært i farlig humør allerede da han ankom, og da han, som ellers var en forsiktig og moderat dranker, på forholdsvis kort tid hadde helt i seg et uoversiktlig antall glass med rom, for deretter å kaste rundt seg med de nevnte glassene, samt flasker, ukvemsord og kniver, var det på tide for kvartermesteren å gripe inn.
Han hadde gjort det før. Lært å gjenkjenne tegnene tidlig. Så han tok kapteinen resolutt i armen og halvveis godsnakket, halvveis slepte ham med seg inn i jungelen. Der var det bare å finne en eller annen liten lysning for ham å rase fra seg på, mens han selv sto på betryggende avstand og observerte. Han hadde riktignok for lengst sluttet å se, for det ble aldri bedre, og var bare pinlig og vondt. Men han lyttet, og opp gjennom årene var det slik han bit for bit hadde puslet sammen mysteriet Sabeltann. Utforsket de ulike lagene av personligheten hans. Lært ham å kjenne, bedre og dypere enn noen annen på øya.
Enkelte misunte ham. Higet etter plassen hans ved kapteinens høyre hånd. Siklet etter å få bli den neste Sabeltanns skygge. De forsto ikke at det på så mange vis var en forbannelse. At det var derfor han holdt kapteinen unna dem på dager som denne. For å skåne dem for synet. De knuste illusjonene. Erkjennelsen av at de seilte under, blindt adlød, forgudet og tilba… intet mer enn et menneske.
Han hadde ravet rundt på lysningen en god time nå, skreket mot månen som en ulv, hyttet med nevene, og kastet steiner og gresstuster til alle kanter (Langemann hadde sørget for å ta fra ham alle skarpe objekter). Han laget såpass mye bråk at Langemann en stund hadde vært redd for at de ville høre ham inne i byen, men slo det fort fra seg, for støyen fra festen ville overdøve selv dette. Det siste han hadde sett før han dro med kapteinen, var at Pelle igjen hadde utfordret Lech til spisekonkurranse, og det pleide alltid å være populært.
I begynnelsen var det mest ville brøl og intetsigende lyder som kom ut av Sabeltanns munn, men da han til slutt ikke lenger klarte å stå på beina og i stedet begynte å krabbe rundt i gresset, ble ordene tydeligere. Og som ventet var det Dagmar han ropte på. Først forbannet han henne; kalte henne heks og det som verre var, anklaget henne for å ha forført ham med trolldom, for å ha dolket ham i ryggen, etter først å ha sugd alt håp og all glede ut av ham som en vampyr, ødelagt ham, som mann og som menneske… Langemann hadde hørt alt sammen før, i likhet med de andre navnene som også ble nevnt, men bare unntaksvis kunne han koble dem med et ansikt. Han kjente dem ikke, og Sabeltann nevnte dem aldri i edru tilstand. De forble diffuse aktører i en mørk og ukjent fortid.
Til slutt døde tiraden ut og gikk over i en slags halvgråt, og de siste ordene kom rolig, nesten svevende, og blottet for all sinne. «Hun luktet syrin. Jeg hater lukten av syrin.» Noen hivende hikst fulgte, og deretter stillhet.
Jepp, det var definitivt april…
Langemann forlot forsiktig treet han hadde stått og lent seg mot og kom nærmere, og da han så at alkoholen, muligens hjulpet av de overveldende følelsene, omsider hadde slått kapteinen ut for denne gang, løftet han ham opp og begynte den lange klatreturen tilbake til borgen i fjellene. Sabeltann hang som en sekk over skulderen hans og pustet dypt og tungt, men var ellers taus, og enten Langemann ville det eller ei, innbød den plutselige stillheten til refleksjon.
Han tenkte på Morgan igjen, slik han ofte gjorde, og det gikk opp for ham at han i det siste hadde sluttet å skyve minnene bort når de meldte seg. I stedet tillot han seg å dukke ned i dem, analysere dem, dvele ved dem. Han forsøkte å fokusere på de gode, som det tross alt var flest av, og selv om smerten var der ennå, hadde raseriet kjølnet betraktelig.
Sabeltann var ikke spesielt tung, men bakkene opp mot borgen var drøye, så etter å ha tilbakelagt vel en tredjedel av veien, la han sin bevisstløse kaptein varsomt fra seg, og satte seg på en stein ved siden av for å få igjen pusten. Blikket streifet straks opp mot det bleke månefjeset på himmelen. Det usynlige land lå ofte svøpt i tåke, men akkurat denne natten var helt stjerneklar, og alt lå badet i det kalde lyset: byen, borgen, jungelen, de skumhvite brenningene som slo inn mot klippene.
Han lukket øynene et øyeblikk, og gned de plutselig kalde hendene mot hverandre. Kanskje var det vanlig å bli nostalgisk med årene? Neste sommer ville han fylle førti; en anselig alder for en pirat. Han hadde aldri forventet å bli så gammel…
En dunkende smerte hadde begynt å gjøre seg gjeldende nederst i magen, og han knep øynene desto hardere sammen, mest av irritasjon. Han skulle visst aldri komme over den forbaskede skuddskaden! Det var seks måneder siden Fabian hadde plaffet ham ned på Den sorte dames dekk, og fremdeles måtte han plages av etterdønningene av den skjebnesvangre ettermiddagen. Kula hadde endt opp i hofta hans, og det hadde så smått begynt å gå opp for ham at den hofta nok aldri kom til å bli som før.
Ikke at han hadde fortalt det til noen. Sabeltann var ikke den eneste som kunne opprettholde en fasade. Han var ikke engang den flinkeste…
Langemann åpnet øynene igjen, trakk pusten brått og dypt inn gjennom nesa, og reiste seg for å fortsette ferden. Men i det han prøvde å heise kapteinen tilbake opp over skulderen, var det bråstopp. Smertene flerret opp igjen, så brått og intenst at han nesten mistet balansen og skrek ut. Han klarte å forhindre begge deler, heldigvis, for det hadde vært en ytterst dårlig idé, og slapp bare fra seg et svakt klynk i det han la børen forsiktig ned igjen. Han ble stående krokbøyd, med høyrearmen presset mot magen, og ri smerterien av, i en midlertidig tilstand av forvirring og panikk. Så vondt hadde det ikke gjort før (bortsett fra de første dagene etter selve hendelsen, selvsagt), og han rakk å konkludere med at det måtte være på grunn av anstrengelsen ved å bære tungt, før en stemme brøt inn i tankene hans.
«Trenger du hjelp, bror?»
Igjen holdt han på å rope og ramle av overraskelse, og igjen klarte han å forhindre det. I stedet snudde han seg brått (eller så brått som situasjonen tillot) for å se hvem som hadde snakket til ham, og så at det var Valdemar.
Det var lite igjen av den unge marinegasten Langemann en gang hadde møtt ved St. Thomas. Mannen som sto der på stien var seksten år eldre, værbitt og herjet, og sterkt preget av et liv i villmarken. Det rødbrune håret hang i dreads nedover ryggen, og skjegget var langt og uflidd. Han var barføtt, bar en vest av geiteskinn, og glante på ham fra under bremmen til en gammel stråhatt.
Langemann bannet lavt, men samtidig tvang han seg selv til å rette ryggen og legge ansiktet i nøytrale folder. Temmelig fåfengt, innså han fort – han overbeviste ingen, og minst av alle Valdemar, som tross alt var et av øyas skarpeste hoder – men han gjorde det likevel. Om ikke annet så for sin egen stolthet. «Hvor lenge har du fulgt etter oss?»
«Jeg har ikke fulgt etter noen, bror. Jeg var ute og gikk, og så hørte jeg deg. Du stønner høyere enn du er klar over.»
«Ute og gikk?» Langemann glodde olmt på ham. «Midt på natta, mens det er fest i landsbyen?»
«Nettopp, jeg ville ha litt fred og ro. Jeg orker ikke slike sosiale sammenkomster. Ni år i ensomhet og isolasjon gjør noe med deg.»
Det var en tanke bitterhet i stemmen hans, men det var vel bare rett og rimelig, når alt kom til alt, og Langemann oppga det olme blikket og kikket i stedet bort. Hans skyld i dommen mot Valdemar var begrenset, men helt uskyldig var han ikke. Han kjente en tyv når han så en (selvfølgelig gjorde han det, han var jo selv den beste av dem), og i dette tilfellet hadde han vært i tvil. Såpass i tvil at han burde ha sagt noe. Såpass i tvil at han hadde reagert med lettelse den dagen Valdemar rømte fra Sabeltanns fangehull og ut i jungelen.
Valdemar presset ham ikke mer på temaet. Han nikket mot den sovende figuren bak ham. «En tår over tørsten?»
«Han har hatt en tøff dag.» Behovet for å forsvare kapteinen satt dypt i ham. Uansett.
«Og du også, ser det ut til.» Valdemar kom nærmere, og Langemann fant det overraskende vanskelig å møte blikket hans. Hele to år var gått siden skipperen ble tatt inn i varmen igjen, likevel var dette første gang siden da at de snakket sammen. Og det lå mye usagt mellom dem, han kjente det nå; det lå der som en mur av hemmeligheter, fortielser og unnlatelser. Valdemar stanset et par skritt fra ham og nikket ned mot hofta han fremdeles beskyttet med den ene armen. «Er det vondt?»
«Det går bra.»
«Det var ikke det jeg spurte om.»
Langemann himlet med øynene. «Ja, det er vondt! Det ser du, da!»
Valdemar bare nikket. «Det var der du ble skutt, er det ikke?»
«Jo. Det kommer og går. Men det er umulig å forutse hva som vil trigge det.»
«Det er vel på grunn av magien.»
Langemann stirret på ham, lette etter et rykk i munnvikene hans, et glimt i øyet, et eller annet som ville avsløre om han spøkte eller ikke.
Det han fant var et flir.
«Å, kom igjen, alle i Abra har hørt om hvordan kapteinens heks plukket en kule ut av tarmene dine med magi.»
«Den var ikke i tarmene mine.»
«Den var det i versjonen jeg hørte.»
Langemann fnyste. «Folk i byen burde sladre mindre. Og passe seg for å la kapteinen høre dem kalle Dagmar heks.»
«Hva skal de ellers kalle henne? Kjæresten hans?»
Langemann smalnet blikket, lot Valdemar vite at dette ikke var noe å tøyse med. «Nei, da er det bedre de kaller henne heks. Men det beste er å ikke nevne henne i det hele tatt.»
«Ja, ja.» Valdemar feide det bort med en håndbevegelse, skrittet forbi ham og bort til Sabeltann, der han huket seg ned ved siden av og bukserte ham opp på skulderen sin. «Jeg skal bære ham, jeg, bror. Led an.» Han nikket i retning borgen, men så nølte han. «Eller skal jeg gå opp med ham først, og komme tilbake etter deg etterpå?»
Langemann skulte på ham. «Jeg har vondt i et gammelt sår, jeg er ingen krøpling!»
Valdemar lo lavt og kom seg på beina med børen sin. En spørrerynke splittet panna hans, og han gjorde noen prøvende knebøy. «Han er lett,» konstaterte han. «Si meg, spiser ikke mannen?»
«Jo da,» mumlet Langemann i det han snudde seg for å ta fatt på bakkene igjen. «Når han husker det.»
Det gikk greit å gå når han bare slapp å bære noe. Smertene dabbet av etter hvert, og hofta ble mindre stiv da han fikk brukt den litt. Innimellom måtte han stoppe og vente for at Valdemar skulle klare å holde følge, og hver gang revurderte han hele opplegget og lurte på om han skulle sende ham bort. Det var liksom feil at han var her. At han hadde sett kapteinen slik som dette. At han hadde sett ham slik som dette. Hvor ensomt, nedverdigende, deprimerende og uglamorøst livet som Sabeltanns skygge kunne være.
Valdemar ba om en pause før han hadde klart å lande på en avgjørelse. Da var de bare en halv kilometer eller så fra toppen, og de satte seg til rette på trappetrinnene som var hogget ut i fjellveggen, med den stadig snorksovende kapteinen mellom seg. Valdemar børstet sand og småstein fra føttene sine, og gned spytt mot noen blodige kutt i fotsålene. Langemann så det og kom til en konklusjon, men i det han åpnet munnen for å si at han nok skulle klare resten av veien selv, kom Valdemar ham i forkjøpet.
«Jeg skal si deg en ting, bror,» sa han i det han strakte beina ut foran seg og myste opp mot månen, «tid er en merkelig greie når du lever alene. Når du ikke har noe å se den i – ingen årstider, ingen ansikt, ikke engang ditt eget – er det som om den stopper opp. Jeg sverger, da Pinky fant meg, trodde jeg et øyeblikk at den var begynt å gå bakover.» Han humret lavt. «Det falt meg ikke inn at småtassen var blitt stor. Jeg var sikker på at det var Morgan i en yngre utgave.» Han klikket med tunga. «Sin far opp ad dage, den gutten.»
«Ja…»
Valdemar gløttet bort på ham. «Det var vel omtrent på denne tida at han…?»
Langemann nikket og flyttet blikket ut mot havet. «Om et par uker er det tolv år siden.»
«Tolv år… hm… ja, ja, den sto visst ikke stille likevel.»
Langemann smilte spakt, men kjente samtidig en ny type smerte, og det stemte nok at han stønnet høyere enn han var klar over, for Valdemar strakte ut en arm og la hånden sin varsomt, men stødig mot skulderen hans. «Tid er en merkelig greie, bror,» gjentok han. «Den setter ting i perspektiv. Jeg tror du hadde tilgitt ham… om han hadde vært her nå.»
Et lite snøft fra Sabeltann reddet dem fra den pinlige intimiteten, og Valdemar spratt opp. «Vi får komme oss videre før han våkner.»
Langemann var hjertens enig. «Skal jeg hjelpe?»
«Jeg har ham, bror. Gå foran, du, og lås opp.»
Slik ble det, og de nådde borgen uten flere pauser eller problemer. Langemann ledet an gjennom porten, over borggården og inn døra, og videre gjennom de lange, mørke gangene til Sabeltanns soverom, der Valdemar la kapteinen useremonielt fra seg på senga. Den sorte parykken gled nesten av i prosessen, og ble hengende halvveis ned over ansiktet hans.
Valdemar la hodet på skakke, studerende. «Har du noen gang sett ham uten?»
«Én gang. Men bare et kort øyeblikk. Og aldri uten sminke.»
«Men vil du ikke? Se ham som han er? Du må ha hatt muligheten.»
Langemann nølte med å svare, nølte med å foreta seg noe som helst. Men til slutt bøyde han seg ned og rettet forsiktig på hårpryden. «Jeg har hatt lyst til det.»
«Ingen må noensinne få vite om dette,» la han til en liten stund senere, nede ved porten. «Ikke noe av det du har sett og hørt her i kveld.»
Valdemar smilte, nesten overbærende. «Ingen fare, bror. Jeg kan holde tett. Det bør du, av alle, vite.»
«Hva mener du med det?»
«Det vet du godt. Du ønsker å late som om det aldri skjedde, og det er greit, vi kan gjøre det sånn. Men jeg vil takke deg, om enn bare denne ene gangen.» De så på hverandre, og en kald og svanger stillhet dirret mellom dem, full av angst og forventning for det som ville komme… «For at du "glemte" å låse døra.»
«Jeg…»
«Jungelen var brutal, bror, men den var bedre enn fangehullet. Det vil jeg du skal vite.» Han løftet en stoggende hånd da Langemann igjen ville bryte inn. «Men nå er det sagt, og jeg skal aldri nevne det igjen. På det har du mitt æresord.»
Så gikk han, før Langemann fikk svart.
Som om det var noe mer å si.