OG SPÅDOMMENS FORBANNELSE
Jeg startet på denne historien ett sted I August 2004, fordi jeg følte at jeg matte prove selv, og se om jeg kunne gjøre det. (Selv om jeg vet ganske godt hvordan denne historien skal bli, så har du fortsatt en sjanse til å påvirke hvordan denne historien skal bli)
Den kommer til å bli litt romanse etter hvert, men hvem som skal like hvem har jeg ikke tenkt å avsløre med en gang... (",)
Dette er min første historie som jeg legger ut på nettet, og jeg har sikkert en million skrivefeil, men vær så snill og ikke drep meg for hver minste feil jeg gjør, da vil jeg ikke bli mye oppmuntret til å forsette. Jeg er ikke en katt.
Men det er bare å si fra hvis jeg gjør noen store feil, og hvordan du liker historien og plottet eller ikke. Bare ikke vær ondskapsfull!
Husk, karakterene og Harry Potter- verdenen tilhører ikke meg. Ingenting gjør det, kanskje bortsett fra selve plottet, Aidan, Patricia og Ruth-Ann.
Jeg advarer også om at jeg kommer til å stort sett bruke engelske navn og steder, hvis du lurer på hva som er hva, ta en titt på denne siden under ordliste: http:www.msjoplin.no/harrypotter/
NORWEGIAN STORY! Når Harry begynner hans sjette år på Hogwarts, har Voldemort fått mer makt, og det påvirker Harry mer enn han vet. Men, da verden bare ser ut til å bli mørkere, finner Harry håp. Og kjærlighet.
¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨ ¨
Kap1: HJEMME I PRIVET DRIVE
Regnet flommet ned på vinduet til Privet Drive nummer fire med alle styrker, men den svart- hårete gutten med et lyn-arr la ikke merke til det. Han sov, skrekkelige visjoner surret rundt i hodet hans, og akkurat når et lyn brølte sin vei ned fra himmelen, satt gutten seg plutselig opp, tungpustet, og lys våken. Det var for sent å stoppe skriket som rømte fra leppene hans.
Øyeblikkelig løpte gutten som het Harry Potter opp til døren og plasserte en stol foran, så ingen, som en ondskapsfull onkel, kunne komme inn. Bare et minutt etter hørte Harry den sikre slåingen på døra fra Vernon, som sa at Harry skulle ti stille. Harry hadde gjort den feilen å ikke blokkere døra tidsnok én gang. Han ville ikke gjøre den feilen igjen.
Harry skalv, og gjemte seg selv under teppet igjen, men søvnen ville ikke komme til han selv om han ville.
Dette var, selvfølgelig, ikke helt uvanlig. Hver dag siden Harry hadde kommet tilbake til sitt såkalte hjem, hadde ting vært sånn. Hver natt jagde visjoner og mareritt om Sirius som falt igjennom sløret han.
-
-
Morgenen kom rundt 06.30, og Harry tvang seg selv opp fra senga, hodet hans spant litt, og gikk ustøtt over til hans snø-hvite ugle, som tutet vennlig til han. Etter en halv time flyttet Harry stolen fra døra og tok en kald dusj.
Etter det tok Harry på noen klær, og gikk ned for å ta noe å spise før han gikk ned til der Dudley oppbevarte treningsutstyret sitt. Harry pleide å gjøre det. Han likte å trene, han likte å få energien ut av kroppen, det roet han ned. Det holdt temperamentet hans i sjakk.
-
Dursleyene pleide vanligvis ikke å våkne før et sted rundt ni, og da pleide Harry å gå ut og jogge. Han visste ikke helt sikkert hvorfor han plutselig pleide å gjøre det, men det var den eneste tingen som hjalp Harry fra å bare sitte på senga og sørge over tapet av Gudfaren. Harry hadde faktisk blitt ganske god på å bokse etter en stund, og han la merke til fremgang i løpingen også.
Ganske riktig, fem over ni kom Vernon Dursley ned trappa fulgt av kona hans Petunia og sønnen Dudley Dursley. Harry takket seg selv for å ikke glemme tiden og blitt fanget ned I kjelleren. Men så snart Vernon så Harry ropte han ut:
"KOM HIT GUTT OG FORKLAR DEG SELV!"
Harry mumlet ett stille "Nei takk" før han stormet ut og vekk fra Privet Drive.
-
-
Etter å ha løpt I rundt tre kvarter sukket Harry og satte seg ned på en benk, mens han forsiktig så seg rundt, nesten forberedt på å se en Dementor, Dødseter, eller til og med Voldemort. Men det var ingen å se, bortsett fra en gruppe med ungdommer som som så kjente ut, selv om han ikke kunne plassere dem med en gang. Ett pang av gjenkjennelse skøt gjennom Harry da en av guttene snudde seg og så stygt på Harry. Harry så stygt tilbake.
Tenåringsgutten var en gutt som het Aidan, og jente ved siden av kjente Harry igjen som Patricia.
Aiden og Patricia hadde stoppet i sjokk over å se Harry, og resten av gruppen stoppet også, og så på med interesse. Harry følte sinnet vokse som et elektrisk sjokk og Harry stod raskt opp av benken. Aidan og Patricia tok det som et tegn på redsel, og gliste sykt til hverandre før de sakte nærmet seg Harry, mens de tydeligvis forventet at Harry skulle løpe sin vei.
"Se, hvem vi har her? Det er Potter- gutten!" sa Aidan, og gliste ondskapsfullt mens han nikket til Patricia, som sa:
"Så lenge siden Potter... Synd, jeg har savnet å jage deg rundt i skolegården."
"Hva vil du?" sa Harry igjennom sammenbitte tenner, sinnet ville ikke gi seg. Kontroll deg selv... Harry var godt klar over hvor lett det ville vært å kaste en forbannelse på dem.
Til og med en utilgivelig en. Som Crucio- forbannelsen. Det ville vært så enkelt, og hei, det kunne til og med være verdt det!
Harry tok hånden sin sakte nedover I lommen, og holdt rundt tryllestaven. Bare gi meg en grunn, og jeg skal sverge på-
"Hva er ditt problem, Potter?" Skrek Aidan ut. "Skremmer vi deg?"
"Nei." Harry holdt nesten på å le av ironien. De burde være det.
Aidan og Patricia kom nærmere. Seks meter, fem meter... Harry grep tettere om staven. Hva om han ble utvist?
De stoppet, tre meter fra han. Harry sukket. Han kunne ikke bli redd dem selv om han ville mer.
Når Harry var mindre, før han mottok brevet fra Hogwarts, var det de som var de verste mobberne bortsett fra Dudley og gjengen hans. Men nå hadde Harry vært igjennom så mye verre. Han hadde møtt verdens verste trollmann flere ganger og overlevd, og stått opp mot tilhengerne hans. Harry hadde forsvart seg selv. Han hadde forsvart vennene sine. Og nå måtte han forsvare verden. Ikke noe press. Nei da!
Aidan og Patricia glante mistenksomt på han. Harry viste ingen regn til redsel slik de hadde forventet. På den andre siden så det ut som han hadde kontrollen, selv om han var alene mot seks folk. Det forvirret dem.
Harry lot et smil gli over leppene hans for han sakte men sikkert begynte å ta ut tryllestaven.
Men så, bare et øyeblikk før Harry hadde fått den ut, en høy, feminin kvinne kom ut fra en busk. Harry gjenskjente henne straks som Tonks, selv om hun hadde langt, gyllent hår denne gangen, og grønne øyne som sto i stil til Harry sine. Tonks var en av de nye vennene til Harry også. Harry gliste til Tonks, og sa, "Hei Tonks."
Tonks hilste tilbake med et kort smil, før hun spurte en totalt forbauset Aidan: "Hva er det som foregår her?"
Harry svarte på spørsmålet. "Åh, ingenting, jeg bare lurte på hvordan jeg kunne gjøre så mye skade på disse to," Harry pekte på Aidan og Patricias ansikter, som nettopp hadde vært ertende og som nå hadde gått over til sjokk og forvirring. De hadde ikke forventet dette.
Harry lo av hva de matte tenke. Hva har skjedd med gutten som en gang ikke hadde noe forsvar og som ville flykte bare ved synet av dem? Vel, tenkte Harry bittert, den gutten forsvant for lenge siden.
"Ro deg ned, ikke gjør noe mot dem, det er større farer du bør se opp for og forberede deg til," sa Tonks, som om muggle- studentene ikke engang var der.
"Du-Vet-Hvem og tilhengerne hans drepte ti personer til I natt. Jeg vet at du har kjempet mot han før Harry, men det er ingen vits i å leke med utvisning slik som dette."
Øynene til Aidan og Patricia var veldig runde.
"Jeg vet," sukket Harry, sinnet startet endelig å gå ut av han. "Men jeg skulle fortsatt likt å fått hevn på dem. Jeg ville fortsatt likt å skade dem så mye at de skulle ønske at de aldri var født...!" På den siste biten nikket Harry med full kraft mot hans tidligere klassekamerater, som bare så på dem, med forvirrete og redde ansikter. Tonks bare så på han. Hun så også redd ut.
"Harry, er dette deg?"
Harry snøftet. "Hvem skulle det ellers være?" Tonks så på han som han burde vite veldig godt hva hun mente. Harry konsentrerte seg om mugglene foran han igjen, og sa ganske enkelt:
"Gå."
Og de gikk faktisk. Tonks forsvant litt etter med et pop, og Harry var alene igjen.
-
Da han startet å gå hjemover tilbake til Privet Drive begynte det å regne.
-
-
Dagene kom og gikk sakte. Hver dag gikk Harry igjennom treningsopplegget; han brydde seg ikke om det regnet. På den andre siden så var det ganske forfriskende.
Hver natt våknet han til ved å høre seg selv skrike etter et mareritt om Sirius, eller av et visjon hvor Voldemort drepte noen. Hver morgen lurte Harry på hvor mye mer han kunne greie å ta. Så ville han minne seg selv om Spådommen, og det faktum at han var den eneste som kunne redde verden. Blås i verden. Hva var den verdt å leve for uansett? Det var ikke akkurat sånn at Harry bare kunne møte Voldemort med en gang. Han ville ikke ha en sjanse mot han. Harry rullet over i senga uten å egentlig bry seg om å stå opp med det første.
Plutselig fløy det noe igjennom vinduet hans og landet på senga. Hedwig. Han satte seg opp og løsnet de to brevene på Hedwigs ben. Det var ett brev fra Hermione, en av hans beste venner, og det var et fra Lupin. Uten å engang åpne brevet fra Lupin skrev Harry et svar.
Lupin-
Jeg har det bra. Dursleyene oppfører seg. Ikke noen problemer. Jeg trenger ingenting. Takk uansett.
Harry
I starten pleide Harry å åpne brevene fra Lupin, men de var alltid like.
-
Harry,
Har du det bra? Behandler Dursleyene deg bra? Hvis du trenger noe så bare fortell meg det. Jeg antar at vi kommer for å se deg snart.
Remus
-
Harry vendte oppmerksomheten tilbake til brevet fra Hermione, mens han lurte på om han skulle åpne det. Etter å ha stirret på det I ca ti minutter, bestemte Harry seg for å åpne det. Dessuten, hvis han ikke gjorde det, ville Hermione sannsynligvis bli engstelig og fortelle det til noen.
Kjære Harry,
Hvordan har du det? Hvordan er Dursleyene? Jeg håper de er greie mot deg.
Jeg har vært i Burrowet i et par dager nå, og jeg har noe viktig å fortelle deg når vi møtes.
Skal du komme til hovedkvarteret? Jeg hørte noe om å plukke deg opp om en uke eller to, når Lupin var på besøk.
Ron oppfører seg rart. Jeg lurer på hvorfor, han vil ikke fortelle det. Ginny sier hei.
Har du fått OWL resultatene? Jeg fikk dem i går, og det gikk ganske bra faktisk, bedre enn jeg trodde i alle fall. Hva fikk du?
Jeg kommer til å treffe deg snart, kanskje fortere enn du tror. Prøv å ikke bryte noen regler eller komme i trøbbel.
Hjertelig hilsen
Hermione.
-
Harry snøftet av den siste setningen. Prøv å ikke bryte noen regler. Særlig. Hvorfor skulle alle hele tiden fortelle han hva han skulle gjøre?! Harry skrev et kort svar.
Hermione,
Jeg har det bra. Dursleyene oppfører seg, og det gjør jeg også. Jeg føler egentlig ikke å dra til hovedkvarteret. Si hei til Weasleyene fra meg.
Jeg har ikke fått OWL resultatene enda. Hva mener du med 'fortere enn du tror'?
Harry
-
Ett rop nedenfra gjorde at Harry skyndte seg og festet svarene til Hedwigs fot, og sende henne av gårde. Hun ga han et stygt blikk før hun forsvant ut i mørket. Hun var sannsynligvis fornærmet over måten Harry hadde behandlet henne på.
Noen banket på døra hans. Hvorfor var Dursleyene oppe så tidlig?
"Gutt, kom ut og åpne døren nå!" sa Petunia, tydeligvis sint. Harry lurte et øyeblikk på om det var bedre om han bare lot være å åpne døra, men til slutt bestemte han seg for å gjøre som han ble sagt.
Det samme øyeblikket som Harry åpnet døra tok Petunia han i armen og dro han ut i gangen, som gjorde at Harry kom med et overrasket utrop.
"Stille gutt!" snerret Petunia. "I dag skal vi få deg en hårklipp! Jeg kan ikke lenger tolerere at naboene snakke om det!" Harry stirret å på henne, uten å egentlig tro det han hørte.
"Og det er best for deg at du lar det bli som det blir denne gangen!" Advarte Petunia og begynte å dra han ned.
"Vent!" sa Harry og prøvde å komme seg ut av grepet og klarte det. "Jeg må på badet. Vent nede, så kommer jeg ned om et minutt."
Petunia gjorde faktisk som Harry sa, noe som gjorde han enda mer overrasket. Han gikk tilbake til rommet og hentet tryllestaven, skiftet til rene klær og gikk ned, litt usikker på hva han skulle gjøre. Han hadde ikke hatt en hårklipp siden han var... Vel, ti. Og da hadde Petunia klippet han og dagen etter hadde det vært like langt som før. Kanskje det var på tide med en ny klipp. Han ville til og med fått sjansen til å klippe det ordentlig.
-
Fem minutter senere satt bade Petunia og Harry I bilen og kjørte mot sentrum. Når Harry tenkte over det, hadde han faktisk aldri vært i sentrum for å få noe til seg selv. Han kom plutselig på noe annet.
"Petunia? Hvorfor gjør vi dette så tidlig på morgenen, uten Vernon eller Dudley?" Petunia så overrasket opp på Harry som om hun ikke hadde lagt merke til at han satt der.
"Fordi..." sa hun etter en stund. "Jeg ville ikke forstyrre dem. Husk, jeg gjør det bare fordi jeg blir lei av å se det håret ditt.
Hvordan kunne jeg glemme det? Tenkte Harry bittert. Petunia skrudde på radioen og Harry hørte slapt med til den, mens han savnet den dagelige treningen.
Hårklippen tok ikke lang tid. Petunia dyttet Harry faktisk inn i salongen og fortalte frisøren som skulle klippe han at hun bare kunne barbere av alt hvis hun måtte. Det hele var over i løpet av tjue minutter, men de hadde ikke klippet det så mye. Harry hadde fortalt frisøren at det han egentlig ville var å få det ryddigere for en gangs skyld. Damen, som het Ruth-Ann, hadde kuttet det så det faktisk så mye mindre bustete, men Harry kunne fortsatt gjemme arret i luggen. Ruth hadde vært veldig interessert i arret, men Harry, I mangel på gode unnskyldninger, hadde nektet å fortelle hvor han hadde fått det fra.
-
Når han var ferdig så hadde Petunia bare stirret på han I en lang stund, og mumlet noe om for henne selv om hvorfor hun ikke hadde gjort det tidligere. Harry gapte mot henne i forbauselse. Den vellykkete klippen så ut til å inspirere Petunia. Mot slutten av morgenen hadde ikke Harry bare fått seg en ny frisyre. Han hadde også fått seg noen nye klær, i hans størrelse, og i farger som fikk fargen i øynene hans til å bli mer intense. Harry likte det, men kunne ikke hjelpe på å lure på hva Dudley og Vernon ville si. Petunia så ut til å tenke det same, hun brukte over en time bare på å kjøpe klær til Dudley.
-
-
På veien hjem virket det ut som om Petunia var fortapt i sine egne tanker, med et merkelig utrykk i fjeset. Harry spurte henne ikke om hvorfor, han tvilte på at det ville være noe godt uansett. Men etter en stund så brøt hun stillheten.
"Hvor er det du får penger til... til –eh- du vet... skole utstyret?" Petunia grøsset, som om bare ordet 'skole utstyr' var en skam.
"Ehm..." begynte Harry; han visste egentlig ikke hva han skulle svare på det spørsmålet. Han hadde lovet seg selv å ikke fortelle noe, men det måtte være veldig åpenbart at han fikk penger fra et sted. Harry gulpet. "Mammaen og pappaen min etterlot meg litt." Petunia nikket skarpt, hun hadde tydeligvis forventet det.
-
De sa ikke noe mer på veien hjem, og når de kom hjem flyktet Harry opp på rommet. På vinduet så han en stor ugle, med The Daily Prophet mellom klørne. Over avisen så Harry et brev fra Minestriet.. OWL resultatene. Harry betalte ugla a så på mens den forsvant opp i himmelen, før han vendte oppmerksomheten tilbake til avisen. Han ville ikke åpne brevet. Harry svelget nesten feil når han så overskriften på avisen:
TRETTI DØDSETER OG DEMENTOR ANGREP- MINESTRIET MISTER KONTROLLEN
Det betydde at det måtte være rundt femti bare denne uka. Faen. De gjemte seg tydeligvis ikke mer! Av en eller en annen grunn visste Harry at han burde forventet det. Han hadde drømt om det, tross alt. Han hadde vært Voldemort. Han hadde følt hvordan det var å kaste den dødeligste forbannelsen av dem alle: Avada Kedavra. Han hadde følt det, og han hadde likt det. Men uansett, det var ikke Harry som hadde likt det. Det var Voldemort...
Ikke han...Harry satte seg ned på senga, det gode humøret hans helt borte.