A/N: Jeg eier ingen av karakterene fra Kaptein Sabeltann, de tilhører Terje Formoe. Enhver likhet med virkelige hendelser er en tilfeldighet og ren fantasi.

Dypt farvann

Av: Little Red Toyota/Ninjalinda

Kapittel 1:

"Skål! For selveste Kaptein Sabeltann!"

Mannskapet på Den Sorte Dame hevet glassene og jublet. Det var fri flyt av øl og grog denne kvelden, de feiret seieren over Greven av Gral. Kapteinen selv så dypt i glasset denne kvelden, han hadde ennå ikke sagt noe, men han var dypt skuffet over enkelte i mannskapet sitt. At Langemann, Pelle og Pysa hadde forsøkt å få ham til å drikke av grevens trylledrikk... den tanken gnog i ham fortsatt, selv om han visste at de selv hadde drukket av den og dermed ikke kunne lastes for det de gjorde. Det føltes som et svik likevel...

Han så opp. Og nå var alle sammen her... og feiret som om ingenting hadde skjedd, annet enn et hvilket som helst suksessfullt tokt!

Sabeltann tømte glasset og knipset på Skalken for å få påfyll nok en gang. Han kjente at alkoholen begynte å legge et slør over tankene hans, men samtidig flammet noe annet og skremmende opp i ham... bitterheten mot førstestyrmannen. Han forsøkte å ta seg sammen, fortelle seg selv at Langemann ikke hadde vært seg selv, at den langhårede kvartermesteren hadde vært en viljeløs slave av greven... men greide det ikke. Aller helst skulle han ha revet ham i filler, bit for bit og kastet restene i havet. Det som stoppet ham var resten av mannskapet, de hadde enorm tillit til førstestyrmannen... hva skulle han vel gjøre uten Langemann til å holde dem i ørene? Nei...

Sabeltann ristet på hodet, for å kvitte seg med disse grusomme tankene. Langemann var jo hans beste mann! Han kjeftet på seg selv, gned to fingre mot pannen.

"Er du ok, kæptn?"

Sabeltann kikket opp og møtte Langemanns vennlige, rolige blikk. Førstestyrmannen satte seg ned på benken ved siden av ham og strakte på de lange beina, mens han tok en slurk øl.

Ubevisst trakk kapteinen seg litt unna, gned tinningene sine med ansiktet vendt vekk fra den andre. En dundrende hodepine var i ferd med å melde sin ankomst, det kom ikke til å hjelpe samme hvor mye han gned. Han burde drikke vann og trekke seg tilbake, han visste det.

"Kæptn?"

Bekymringen i førstestyrmannens stemme fikk raseriet til å flamme opp i ham med en skremmende intensitet. Sabeltann reiste seg så raskt at ølkruset veltet utover bordet. Han boret blikket sitt inn i Langemanns, forsøkte å få det plutselige, uventede hatet under kontroll, forsøkte å mane frem gode minner og vennskapet. Til sin store forskrekkelse virket det hele mot sin hensikt. Styrmannens forskrekkede og bekymrede blikk virket som bensin på bålet. Kapteinen knyttet hendene hardt, alt i ham skrek etter å røske flettene av den langbente mannen. Vaklende begynte han å gå vekk fra bordet, mot kahytten sin. Han måtte vekk!

Langemann reiste seg og gikk nølende etter. "Kæptn? Trenger du hjelp?"

"Ha deg vekk, Langemann!" knurret kapteinen og styrtet mot døra, rev den opp og kastet seg innenfor. Han hev etter pusten da han skjelvende satte seg ned ved skrivebordet sitt og hvilte hodet i hendene. Det banket forsiktig på døra. Han visste så utmerket godt hvem det var.

"Hører du dårlig?! Ha deg vekk!" brølte han, stemmen gikk opp i fistel. Han var redd nå. Redd for å miste kontrollen over seg selv. Det mest skremmende han visste var å miste kontroll over noe, spesielt seg selv. Trangen til å skade noen var det værste. En god leder straffet ikke mannskapet uten grunn. Han trakk pusten dypt og skjelvende. Resolutt gikk han bort til et skap og slengte våpnene sine inn, låste og kastet nøkkelen opp i en haug skrot uten å se hvor den landet. Sånn! Nå ville han ikke gjøre noe overilet. Det ville ta så lang tid å finne igjen nøkkelen i den haugen at han ville ha roet seg ned lenge før han fant den.

Han satte seg ved skrivebordet igjen. Litt vann hadde vært godt nå, men han orket ikke gå ut igjen nå. Det fikk vente.

Enda en gang forsøkte han å forhandle med seg selv, å se logisk på det hele. Mannskapet hadde selvsagt ikke ment å svikte, de hadde blitt utsatt for trolldom.

Han ynket seg lavt, hodepinen hadde økt i intensitet nå. Bildene fra hendelsene på øya flimret uklare forbi, men en følelse bet seg fast. Sjokket og redselen da førstestyrmannen trakk sverdet mot ham, sin egen kaptein. Det hadde løpt tusen tanker gjennom hodet hans i sekundene før sverdklingene hadde truffet hverandre. Om det var en eneste mann som kunne slå ham selv i sverdkamp, så var det Langemann. Det var ikke sikkert han ville komme levende fra den kampen. Kampen hadde fått en brå slutt da greven hadde grepet inn.

"Kæptn?" en myk, bekymret stemme bak ham fikk ham til å fare sammen i forskrekkelse. Han hadde ikke hørt at Langemann hadde kommet inn i kahytten. Han hev seg rundt og slo vekk hånden som lå på skulderen hans.

"Jeg tenkte du trengte litt vann, kæptn." fortsatte styrmannen like rolig og satte et krus med kaldt vann på bordet foran Sabeltann.

"Sa ikke jeg at du skulle la meg være i fred?" knurret Sabeltann illevarslende.

"Jo, kæptn, men..."

"Ikke noe men! Jeg forlanger lydighet!" hylte han opp i fistel og reiste seg så brått at stolen veltet. Hånden famlet etter sverdet, men så husket han at han selv hadde låst det inn. Han var både lettet og rasende over det akkurat da.

Langemann rygget litt bakover, med rynkede øyebryn. Hva gikk det av kapteinen?

Mer rakk han ikke å tenke før han kjente et jerngrep om strupen. Han hikstet skremt og forsøkte å få den rasende, sortkledde mannen til å slippe taket. I neste sekund ble han dyttet så han snublet bakover inn i en bokhylle. En lynende smerte ilte gjennom ham i det hodet hans traff kanten på hylla, han stønnet i det han sank ned på gulvet. Bøkene haglet over ham i det hylla ramlet ned.

"Kæptn... hvorfor..?" prøvde han igjen, mens han svimmel forsøkte å krabbe på alle fire mot døra. Det knaste i fingrene hans i det kapteinen trampet på hånden hans og sperret fluktruten. Han skar tenner og kvalte et skrik i det han krøp sammen i smerte. "Hvorfor?!"

Det kjentes som om nakken skulle rykkes ut av ledd i det Sabeltann røsket tak i den lange hestehalen hans og tvang hodet hans bakover i en smertefull vinkel. Han knep øynene sammen, kapteinen freste nær øret hans. Det luktet alkohol av ånden hans, han var nok mer full enn hva godt var.

"Min hevn blir grusom og nådeløs, Langemann! Du svek meg!"

"Nei, kæptn! Jeg gjorde ikke..."

Sabeltann røsket i håret hans, lot ham ikke fullføre.

"Ikke prøv deg, din usle slimål! Du svek meg uten å blunke! Du trakk sverd mot meg!"

Langemann ynket seg i smerte, forsøkte å brekke opp fingrene til kapteinen for å få han til å slippe, men det resulterte bare i at den sinte sjefen hans lugget enda hardere. Tårene stakk bak øyelokkene.

"Jeg mente det ikke, kæptn! Det var trolldom..." hikstet han.

I samme øyeblikk ble han tvunget til å reise seg, han ble rett og slett dratt opp etter håret. Sabeltann tvang han ned på skrivebordet, presset ansiktet hans ned i den grove bordplata. Så kjente han at rep ble strammet om håndleddene, han forsøkte å snu seg rundt, kjempe seg løs, men et sviende slag mot tinningen fikk ham til å gi opp. Pusten hans gikk raskt og skjelvende, mens Sabeltann bandt hendene hans bak på ryggen. Han vred på hodet, så mye han kunne, men klarte ikke å se hva kapteinen holdt på med. Han var svimmel, det var umulig å tenke klart. Det eneste som var klart var at han måtte vekk. Kunne han klare å kaste seg mot døra?

Han gjorde et forsøk, hev seg rundt og klarte å dytte kapteinen unna. I neste nå falt han i gulvet med et brak, uten mulighet til å ta seg for. Sabeltann hadde spent bein for ham!

Gulvteppet kjentes stikkende mot ansiktshuden og det ble forsterket i det Sabeltann dro han vekk fra døra, det føltes som sandpapir. Han ble rød og sår på kinnet som lå ned mot gulvet.

Han lukket øynene, kanskje kapteinen holdt opp hvis han sluttet å kjempe i mot. Han sperret dem opp igjen og hikstet til i skrekk, i det han kjente at buksene ble trukket av ham.

"Kæptn?! Hva er det du gjør?!" pep han og sparket vilt med beina. Et sviende spark midt i skrittet fikk ham til å bli passiv igjen. Han krøllet seg sammen, men hendene var bundet, så han kunne ikke skjerme seg mot nye spark.

Så ble han løftet opp igjen, tvunget fremover skrivebordet. Lyden av et belte som ble åpnet skremte ham sanseløs. Øynene hans videt seg ut i skrekk da han kjente noe som presset seg inn mellom lårene hans.

"Nei, kæptn! NEEI!" han hylte nå, brydde seg ikke om at det hørtes umandig ut. Han hylte for sitt liv. "NEEEEEEEI!"

Sabeltann bannet lavt, deretter dyttet han en skitten fille inn i munnen til den hylende førstestyrmannen. Han surret den lange hestehalen en omgang rundt håndleddet og tvang Langemanns hode bakover. Frykten i styrmannens blikk fikk ham til å le rått.

I en eneste brutal bevegelse presset han seg inn i styrmannens endetarm. Langemann rykket til i smerte, klynket og kastet på seg men Sabeltann hadde overtaket nå.

Det danset hvite stjerner av smerte for øynene, han var like ved å besvime, men Langemann tvang seg til å holde seg våken. Han var nødt til å finne en utvei!

Han hylte mot filla i munnen, forsøkte å dytte den ut med tungen. Den revnende smerten i det Sabeltann begynte å bevege seg bak ham overgikk alt han tidligere hadde kjent.

Et øyeblikk klarte han å spytte ut filla og skrek av sine lungers kraft, et rop om hjelp. Sabeltann var rask med å dytte filla på plass igjen, denne gangen knøt han en snor rundt hodet hans for å holde den på plass.

"Hold kjeft om du har livet kjært!" snerret kapteinen og ga ham et rapp over ryggen med beltet sitt. Et par brutale, harde bevegelser fikk det til å piple blod frem fra styrmannens bakende.

Med et sårt hulk ga Langemann opp, han stålsatte seg for hvert støt og ba til sin skaper om at kapteinen snart måtte gjøre seg ferdig. Han ville gråte, men tårene satt fast inni ham.

Sabeltann bannet, i et svakt øyeblikk kjente han et stikk av dårlig samvittighet og medynk for den langhårede piraten. Han kikket i speilet på andre siden av bordet, møtte et kort øyeblikk Langemanns grå blikk i det. Tomheten i dem fikk ham til å snu seg vekk. Han hadde knekt styrmannen. Tatt livet av tilliten og lojaliteten. Han svelget tungt og snudde seg vekk fra den bebreidende blikket i speilet. I det samme kjente han at alle sanser vendte seg mot underlivet, hvor en kilende forløsende følelse bygget seg opp.

Han ga fra seg et høyt gutturalt brøl i det han bøyde seg over Langemanns rygg i krampetrekninger. Lemmet hans pulserte inne i styrmannen, tømte seg helt. Han ble liggende fremoverlent over den varme ryggen og få igjen pusten. Han ignorerte Langemanns anstrengte åndedrett, dirringen i de anspente musklene, de svake smertestønnene.

Han løsnet grepet om Langemanns hestehale, noen lange, mørke hår hadde løsnet og hang fast i fingrene hans. Han trakk seg langsomt ut av styrmannen, trakk på seg buksene igjen og ravet mot sengen, hvor han falt ned på sengeteppet. I neste øyeblikk snorket han høylydt.

Langemann lå igjen ved skrivebordet, han hadde sunket ned på gulvet og lå med ansiktet mot det skitne gulvteppet. Noe seigt og varmt rant nedover lårene hans, han grøsset. Alt han ønsket var å løpe ut og hoppe i havet, skrubbe seg til huden løsnet, få vekk skitten. Men han visste at denne skitten ikke ville gå vekk, samme hvor mye han skrubbet og vasket seg.

Armene hans var fortsatt bundet stramt bak på ryggen hans, det verket i dem, men han hadde ikke annet valg enn å bli liggende. Aldri i livet om han krøp ut på dekk slik! Alle ville forstå hva som hadde skjedd... han ville bli til latter for hele mannskapet! Eller... enda værre; kanskje de ville synes synd på ham!

Det som hadde skjedd i natt hadde ødelagt noe... kanskje for alltid. Hvordan skulle han noensinne kunne møte blikket til kapteinen eller noen av mannskapet etter dette? Hvordan skulle han kunne ta i mot ordre?

Respekten han hadde hatt for kapteinen var død...

Han kjempet for å trekke av seg snora som holdt filla inne i munnen hans, klarte å hekte den fast i en løs spiker i gulvet. Han spyttet ut filla og hev etter pusten. Uten at han klarte å stoppe det brakk han seg. Restene av kveldens festmåltid samlet seg i en pøl rundt ham og trakk ned mellom gulvplankene, synet fikk ham til å brekke seg en gang til, til slutt var det ikke mer igjen, brekningene ble bare til smertefulle kramper. Han ga fra seg et lavt ul, mens han forsatte å brekke seg uten stans. Det gjorde vondt, fryktelig vondt, men han klarte ikke å stoppe.

Da det endelig ga seg, ble han liggende med lukkede øyne, musestille av frykt for at den minste bevegelse skulle få det til å sette igang igjen.

Å rope etter hjelp var utelukket nå. Ingen måtte se ham slik, skammen var for stor. Han krøp sammen under skrivebordet, vekk fra dammen med oppkast, knep sammen øynene for å stenge minnene om hva som hadde skjedd ute. Han skalv som om han frøs, han hulket, men klarte fortsatt ikke å gråte.

Fortsettelse følger….