Ha tålmodighet med meg gjennom denne historien. Jeg vet ikke hvor lang den vil bli, men jeg skal prøve å finne ut av det ved å skrive den ferdig til siste slutt.

Harry Potter og de Dødes Forbannelse

Harry våknet av Will som krøp opp i sengen hans. Det var det han pleide å gjøre hver dag. Hver eneste dag, klokken halv sju presis, kom Will inn på Harrys rom og fortsatte å sove der. Det var litt rart, for ingen mennesker – i hvert fall ikke små barn på fem år – kunne våkne til samme tid hver eneste dag. Det var nesten litt skummelt. Lilly hadde vist en smule engstelighet for at han kunne være rammet av en sjelden, arvelig tidssykdom, men Jakob syntes bare det var artig. Harry selv hadde ikke noe i mot det. Det var til og med litt koselig til tider. En liten, varm og lubben unge som smatt innunder dyna hans hver dag.

I dag, som vanlig, kom Will inn på rommet hans. Harry lå allerede våken – han gledet seg vilt til bursdagen sin. Moren hans hadde lovet en lime til den ellevte bursdagen hans, og når moren hans lovte noe pleide hun ikke å bryte løftene. Vesle William hadde nettopp ødelagt sin lekelime. Han kom til å misunne Harry noe helt vilt, men den William som kom inn igjennom døren nøyaktig klokka seks tretti den trettiførste juli 1991, var bare søvnig og gikk i en døs og la seg under dyna til Harry.

Harry lå våken i senga si i en liten halvtime til, før han ikke orket mer. Han sto opp mens hans passet på å ikke vekke Will, som hadde sovnet igjen. Han lukket opp døra ut fra rommet sitt og gikk ut i gangen.

Vel nede i stua skrudde han på Tv'en. Han visste at dette apparatet ikke var vanlig i trollmannsverdenen, men faren han hadde kjøpt et fordi det gjorde det enklere å følge med i gompeverdenen og på jobben. Først hadde ingen bortsett fra han brukt det, men etter hvert hadde resten av familien også fattet interesse for det. Det hadde en god underholdningsverdi, hvis man så bort fra alt styret som skulle til for å få det på. Først måtte man sette en underlig ting inn i to hull i veggen, og så måtte man trykke på en bestemt knapp – den helt til venstre- frampå, under skjermen. Alt uten en smule magi. Jakob lovpriste gompene i skyene og snakket om hvor utrolig mye arbeid som var lagt ned for å finne ut hvordan man skulle lage en TV. Jammen hadde de gjort mye for å klare seg i hverdagen uten magi.

Harry så på klokka han hadde rundt armen. Den hadde langeviseren på tolv, og kortviseren på ni. Han burde begynne å høre knirkingen fra trappen snart. Det var nemlig klokka ni Will våknet og gikk inn på foreldrene deres sitt rom for å vekke Lilly. Lilly ville da stå opp med ham og komme ned for å lage frokost. Rutinen var ikke annerledes nå. Harry hørte knirkingen fra taket idet moren tok et par skritt over gulvet på soverommet deres, som var like over stua. Han hørte skrittene hennes da hun gikk nedover trappa sammen med Will, og da de kom inn i stua brøt moren opp i et stort smil. Hun skyndte seg entusiastisk over gulvet og ga Harry en stor klem. "Gratulerer, gutten min! Tenk så stor du er blitt! Elleve år! Du skal begynne på Galtvort snart, gleder du deg ikke?" Det lange, røde håret hennes hang nedover ansiktet til Harry og kilte ham i halsen. "Jeg skal lage frokost nå. Hva vil du ha?" Hun så spørrende på ham. Hun visste egentlig hva han ville ha, men hun ville la ham få sjansen til å si det selv. "Roastbiff! Jeg vil ha roastbiff!" Harry elsket roastbiff. Selv om han visste at det var få på hans alder som synes roastbiff var godt – det hadde ikke mye til smak – så kunne han ikke motstå det hvis han fikk det servert.

Harrys far, Jakob, kom ned ti minutter etter Lilly. Han gratulerte sønnen sin med dagen samtidig som han prøvde å skjule en lang og stor pakke bak ryggen. Harrys hjerte dunket da han så hva som kunne være i pakken. Var det den lenge etterlengtede limen hans? Jakob la pakken på stuebordet. "Du får skynde deg å pakke opp. Den er fra alle i familien." Harry kunne nesten ikke vente lenger. Han rev av det tynne innpakkingspapiret og det som lå på bordet var – en sopelime! Den var selvfølgelig ikke i verdensklasse, selv Harry kunne se det. Likevel, det var en god lime i forhold til hvor god han var i rumpeldunk. Joda, han kunne litt takket være den gamle lekelimen sin, og han hadde fått prøve limen til en eldre gutt rett nede i gata, uten at foreldrene visste om det. Nå hadde han en egen lime og kunne fly når han ville! Han studerte den nøye. På skaftet sto det med snirklete, hvite bokstaver, Cleansweep Seven. Han hadde lest om den i et rumpeldunkblad (Det Ukentlige Dunk) og visste at den var ny av året. Den hadde ikke fått så dårlig kritikk- det eneste som feilet den var litt treg reaksjon ved høy fart. Harry visste at det var en ganske dyr lime, også. Det var nesten med ærefrykt han tok hånda rundt det brune skaftet av spansk eik og veide den i hånden. Han så opp på faren sin. "Tusen takk skal dere ha!" Han ga faren sin en lang og god klem. Moren hans bare lo fra kjøkkenet. Harry slapp taket i faren sin, og vendte seg mot Will. Will sto og så litt misunnelig ut, slik Harry visste han ville, men Harry brydde seg ikke om det. Han gav ham en klem, også. "Du skal få prøve den en gang du også," hvisket Harry i øret hans. Will så litt gladere ut etter det. Så var det frokost, og Harry Will og Jakob gikk for å sette seg.

Senere, samme dag

Regnet plasket ned utenfor vinduet. Harry så mismodig ut. Han skulle gjerne vært litt ute på bursdagen sin. Han kunne ha prøvd den nye limen sin, for det var ingen gomper i Gudriksdal for øyeblikket. Det kunne han vite fordi en av innbyggerne i Gudriksdal, en eller annen kjent (men sikkert kjedelig og tørr) historiker, hadde funnet opp en intrikat liten trylleformel. Den gjorde til at ved å ta et lite blikk på en oppslagstavle som hang på kjøkkenet kunne man finne ut om det var gomper i nærheten. Akkurat nå regnet han med at alle var på ferie. Antall gomper i umiddelbar nærhet av Gudriksdal var i hvert fall null, i følge oppslaget. Helt siden rett etter frokost hadde regnet holdt på. Det ville ikke ta slutt. Derfor hadde de holdt seg innendørs i dag.

Harry så en liten prikk nærme seg i det fjerne. Han undret på hva det var. Den hang stille i lufte- nei, den kom nærmere. Den var større nå. Det så ut som en fugl. Da den kom nærmere så han at det var en ugle. Det kunne vel ikke være brevet fra Galtvort som kom? Han hadde lurt på når det skulle komme, for det måtte komme en eller annen gang i disse dagene. I et svakt øyeblikk så han for seg at tante Petunia sendte av gårde en bursdagshilsen med uglepost, før han kom på at Dumlingene foretrakk å ikke vite av trollmannsverdenen. Deretter tenkte han at hvis det ikke var Galtvort brevet kom fra, kunne det være Sirius, eller Remus. Han innså litt for sent at han allerede hadde fått bursdagskort og gaver fra dem. Uglene hadde kommet kvelden før, den ene med et nytt snikoskop (foruten lekelimen sin hadde Will også ødelagt Harrys gamle snikoskop da han krasjet med blomsterpotta. Det var en lang historie) og en stor pose Bertram Butts Magiske Allsmakbønner, den andre med en bok om varulver med sarkastiske kommentarer fra Remus i margen.

Det var definitivt en ugle som kom flaksende gjennom lufta over hustakene. Det var ikke langt unna nå. Bare hundre meter. Harry hadde gledet seg fælt til å få brevet fra Galtvort helt siden han var fem år, da han på mirakuløst vis hadde plantet badekaret fra badet i babysenga han hadde hatt siden han var to år. Først da hadde foreldrene hans kjøpt en vanlig seng i stedet for babysenga.

Harry åpnet vinduet så ugla kunne fly inn. Snart satt den i vinduskarmen og løftet opp en fot med et sammenrullet papir på. Den så på Harry med gule, intelligente øyne. Med det samme Harry hadde lettet ugla for børen dens fløy ugla tilbake samme vei som den hadde kommet. Harry så på brevet. Han registrerte at brevet var til ham, før han åpnet det og så på dokumentene inni. På det første pergamentet sto følgende:

Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom

Rektor: Albus Humlesnurr (Merlin-ordene av 1. kl.; storm i magi; heksemester; overtrollm., Int. hekseriforb.)

Beste herr Potter, det gleder oss å kunne meddele at De har fått skoleplass ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Se vennligst vedlagte liste over nødvendig litteratur og utstyr. Semesteret begynner 1. september. Vi avventer deres ugle senest 31. juli.

Ærbødigst Minerva McSnurp, viserektor.

Harry ble helt forskrekket. "Vi avventer deres ugle senest 31. juli." Da måtte han sende uglen nå! Hvis ikke fikk han ikke komme inn! "Mamma! Pappa! Kom hit!" Han hørte sukk fra nedenifra og føtter som gikk over gulvet. Trappen knirket som vanlig. "Hva er det?" spurte Jakob. "Brevet fra Galtvort kom nå. Det står at jeg må sende svar innen 31. juli, som er i dag!" Harry så fortvilt på foreldrene sine. En ugle kom aldri fram i tide! "Ikke vær bekymret, vennen, Galtvort er ikke mer enn et par timer med ugle herfra. Pjolten vil rekke tidsfristen med glans, selv om det er litt i seneste laget. Hvis vi hadde bodd litt lenger sør ville ingen fugl være i stand til å fly til Galtvort på så kort tid." Pjolten var den nye ugla, etter at Oddvar hadde blitt sugd inn i motoren til et gompefly året før. Det hadde ikke vært så mye igjen av ham å begrave. "Jeg skriver et svar med en gang, så sender jeg Pjolten om fem minutter." Harry ble litt roligere og tok seg tid til å lese resten av brevet, og kom på at den skrullete gamle historikeren i Gudriksdal het Bathilda Bang.

Harry fikk ikke sove. Foreldrene hans hadde lovet å ta ham med til Diagonallmenningen for å kjøpe diverse utstyr og bøker. Han hadde aldri vært i Diagonallmenningen før, selv om han hadde hørt fryktelig mye om den, både negativt og positivt. Han kom fram til at det ikke hadde mye å si at han bare ville dra dit med en gang fordi han gledet seg sånn. Etter en lang dag lukket han øynene og begynte omsider å drømme om en haug av tryllestaver han ikke fikk lov å kjøpe.

Kommenter, det er bare det som kan gjøre historien bedre!