En liten katt med matt, svart pels, sjanglet gatelangs i New York sent en søndagskveld, og det var vanskelig å si om den hadde spist noe den ikke skulle, eller om den rett og slett hadde vært i et særdeles brutalt slagsmål. Den hadde i hvert fall helt utvilsomt vært i et basketak, det vitnet både den sjoldete, rufsete pelsen, og de blodige kuttene den var dekket av om. Nøyaktig hvorfor Tony Stark studerte ei løskatte i en av byens trangere gater på et så ugudelig tidspunkt, var imidlertid mer uklart enn opphavet til katten selv. Milliardæren hadde så absolutt andre, diskutabelt bedre ting å ta seg til enn å vandre gatelangs, noe mobiltelefonen hans utvilsomt kunne ha gjort ham oppmerksom på, hadde han bare hatt den med seg. Nysgjerrig som han var, turde han likevel ikke helt å nærme seg det lille dyret, redd for å skremme det vekk simpelthen ved å være til stede. På sin side, virket katten særdeles upåvirket der den vandret - tilsynelatende - helt i sin egen verden, og fullstendig likegyldig til alt som foregikk rundt den.
Å falle av et medium for intergalaktisk transport - igjen - var ikke noe Loke i utgangspunktet hadde lagt planer om, men som så ofte før, var ikke det nok til å hindre at det skjedde - igjen. Og selv om fallet denne gangen var mye kortere og mye mindre knusende, hadde det likevel en ny og uventet bivirkning, nemlig at da han omsider fikk samlet seg etter det udiskutabelt ublide møtet med bakken i nær fortid, kunne han ikke for bare livet begripe hvor han var, eller hva det var han gjorde der. Det han derimot var fullt klar over, var hvor utrolig uheldig plassert han var, da han så vidt klarte å kave seg ut av veien for et uhyggelig, stort metallmonster som så ut til å bevege seg på små hjul, og som beveget seg i en helt forskrekkelig fart. Noe ved det hele pirket i underbevisstheten hans, og sa ham at det burde minne ham om noe, men minnene det gjaldt unnvek ham, og forsøket forsterket bare den dundrende hodepinen som minnet ham på akkurat hvilken del av ham som hadde truffet bakken først. Til tross for det som kjentes ut som en kropp full av bare brukne bein, klarte han på et vis å kare seg helt vekk ifra der gråsvarte veidekket som så ut til å avgrense hvor disse enorme metallfuglene - for det var det de minnet om, og de fløy faktisk, uvisst hvordan, og lagde et forferdelig bråk - beveget seg. Trygt ute av veien, og skjult av tette små busker som vokste utenfor den harde flaten han hadde landet på, og som hadde forrårsaket ikke rent lite skade, tillot han seg å slappe av, og ikke lenge etter var han bevisstløs.
Det vil bli korte kapitler som dette foreløpig, frem til jeg får kladdet ut mer av historiens handlingsforløp.