A/N: Først og fremst unnskyld til Terje Formoe, men universet han har skapt er bare for bra til å ikke leke seg i! Tro meg på at det er gjort med stor kjærlighet, beundring og respekt. Tonen, det være seg stilen og volden, i denne fortellinga er noe voksnere enn i originalene, men ingen beskrivelser av sex, verken av den streite eller skeive sorten, forekommer. Språket er ramsalte sjørøvere verdig, så litt banning må man regne med.

Da var alle advarsler gitt, og vi kaster loss!

Første kapittel

Guvernøren av St. Lorenzo, også kalt Lorenzo (helt tilfeldig, selv om han likte å skrøne på seg at det ikke var det), hadde en lang liste over ting han mislikte, og å bli avbrutt under middagen kom ganske høyt på den listen. Men det var klart at når kommandanten på øyas festning hadde fanget en pirat, og denne piraten med ett hadde bestemt seg for å plapre om alt han visste, bare guvernøren personlig kom for å høre på, ja, så måtte middagen vente. Lorenzo forsto da såpass, ingen skulle komme her og hevde at han ikke gjorde jobben sin både godt og grundig. Likevel murret og mumlet han hele veien oppover vindeltrappen i fangetårnet (bortsett fra når han måtte stoppe for å hive etter pusten) om de deilige østersene han hadde måttet gå fra. Kommandanten heftet seg ikke ved dette, det var et gutteaktig spring i stegene hans der han ledet an. Han var nylig ankommet fra gamlelandet, og ivrig etter å vise at han var kompetent for jobben, sin unge alder og manglende erfaring til tross.

«Tatt på fersken i lasterommet til Veronika, guvernør,» fortalte han, ikke for første gang. «Han prøvde å passere for en engelsk lord med dårlig retningssans.»

«Nu vel,» svarte Lorenzo mellom murringen og de hivende hikstene etter luft, «og han hevder altså å ha opplysninger om et nært forestående piratangrep?»

«Det stemmer. To dager på brød og vann var visst mer enn nok, jeg trengte ikke engang å nevne torturredskapene.»

Lorenzo ristet på hodet. «Slike folk gjør hva som helst for å unnslippe galgen, kommandant. Jeg personlig tviler sterkt på at han faktisk har disse opplysningene.»

Kommandanten virket litt skuffet over å få entusiasmen sin avfeid på dette viset, men hentet seg fort inn. «Er vel likevel best å høre på hva han har å si?»

«Selvsagt! Det er jo derfor jeg har gått fra østersene mine, ikke sant?» Han snerret lavt. «De kommer til å være dårlige innen jeg kommer hjem. Helvetes pirater, de velger alltid de verste tidspunktene å sprekke på!»

De nådde omsider den store fengselsdøra øverst i tårnet, og kommandanten vinket på vakten som sto der, som på sin side gjorde honnør og deretter fomlet nøkkelen inn i låsen og åpnet. De gikk inn, og Lorenzo myste med øynene i halvmørket og tok inn synet av den fengslede sjørøveren. Han så fillete og skitten ut, slik man gjorde etter noen dager i arresten, men det var ennå spor av den engelske lorden han hadde utgitt seg for å være. Skjorta var overøst med rysjer og blonder, og selv på avstand kunne man se at den var av god kvalitet, skjønt ruinert nå. Et marineblått silkebånd hang fremdeles slapt i enden av den mørke hestehalen. Øynene var store og forskremte, fargen var vanskelig å fastslå i det svake lyset, men de var muligens grå, og de flakket fra kommandanten til Lorenzo og tilbake igjen.

Noe ved ham virket kjent.

«Nå?» bjeffet kommandanten. «Nå har jeg hentet guvernøren til deg. Spytt ut om det du vet!»

Fangen flyttet blikket bort på Lorenzo igjen. «Og hva får jeg igjen for det?»

Guvernøren tok et truende skritt mot ham. «Ikke en helvetes dritt, la meg gjøre det klart en gang for alle! Jeg forhandler ikke med pirater.»

Sjørøveren løftet hendene, som for å stogge ham og beskytte seg selv på en og samme tid. Lorenzo så at han var lenket til murveggen med kraftige kjettinger. «Å, jeg ber på mine knær, guv'nør,» tryglet han med en tynn og patetisk stemme, «ikke send meg i galgen! Det var nød som drev meg inn i sjørøveriet. Mine syke mor…»

«Å, klapp igjen!» fnyste Lorenzo, som hadde hørt alle mulige varianter av denne forsvarstalen før. «Fortell meg heller det du vet, og om jeg finner opplysningene nyttige, lar jeg deg kanskje få en kristen begravelse når bøddelen er ferdig med deg.» Fangens øyebryn trakk seg sammen i en skrekkispedd forvirret grimase, og Lorenzo utdypet med et utålmodig sukk: «Så du skal slippe å dingle i solsteiken til du råtner bort, til skrekk og advarsel for dine medpirater.»

Piraten bleknet, øynene viet seg om mulig enda mer ut, og han forble taus en kort stund. Lorenzo fortsatte med å stirre inngående på ham, og grunnet i sitt stille sinn videre på hvor han kunne ha sett ham før, for det var et eller annet udefinerbart som virket kjent.

«Ja vel,» sa fangen spakt til slutt, og han senket stemmen ytterligere i det han fortsatte: «Jeg har, fra sikre kilder, hørt at pirater vil angripe denne vakre øya deres. Nå i natt.»

Kommandanten fikk en bekymret rynke mellom øynene og tok et lite skritt fram, men Lorenzo holdt ham tilbake ved å legge en hånd på armen hans. «Om dette i det hele tatt er sant, tror du vi er redde for en gjeng loppebefengte sjørøvere? Har du sett denne festningen?»

Fangen blunket hardt et par ganger. «Det er ikke hvilke som helst pirater jeg snakker om, guv'nør.» Han senket stemmen enda litt til, slik at den knapt var mer enn en hvisken. «Det er ham.»

«Ham?» gjentok Lorenzo.

Fangen kikket seg nervøst rundt, som om han var redd for at veggene plutselig hadde fått ører. «Sabeltann.»

Det rykket til i kommandanten. «Guvernør…»

Igjen stogget Lorenzo ham med hånden, og snøftet. «Sabeltann?»

«Den sorte dame passerte Ananasøya for fire dager siden,» hvisket fangen. «Jeg har snakket med flere som så det. Har vinden vært god vil de være her i kveld.»

Lorenzo kjente at det boblet i ham av irritasjon, over de fantasiløse løgnene denne skabbete sjørøveren lirte av seg rett opp i ansiktet hans, som om han var en hjernedød tulling, over kommandanten, som tydeligvis var nettopp det, i og med at han tilsynelatende slukte disse løgnene rått, og over de gode østersene som han kunne ha kost seg med, men som i stedet lå på middagsbordet og ble dårlige fordi han måtte stå her og høre på dette tullet. Han skrittet rasende nærmere fangen. «Dette må du lenger ut på havet med! Innbiller du deg at du skal få meg til å tro at den store Sabeltann, verdenshavenes mest beryktede sjørøver, bryr seg om den lille øya her? Hva kan vi ha som interesserer ham? Her er litt rikdom, det skal jeg innrømme, men ingenting mot de skattene han pleier å hige etter. Det er ingenting her Kongen på havet vil ofre krutt og svette på.»

«Å, det er én ting her han vil ha,» sa fangen, og nå var det som om han totalt endret utseende i det det skrekkslagne ansiktet i stedet falt i selvsikre folder, og et bredt glis sakte splittet det.

Og nå, da det glimtet til i øynene, som definitivt var grå, kjente Lorenzo ham igjen.

Han rygget bakover så fort at han snublet. «Slipp ham løs!» fikk han hvest til kommandanten, som ble stående forankret på samme sted, mer forvirret enn noen gang.

«Men, guvernør…»

«Slipp ham løs!» gjentok Lorenzo hektisk og viftet med armen til vakten som hadde ventet ved døren. «Dette er Langemann, din tomskalle! Kaptein Sabeltanns skygge!»

Kommandanten så fort tilbake på Langemann, som bare lo: «Det er jo sånn med skygger, kommandant, at eieren aldri er langt unna.»

Ordene ble understreket av det første kanondrønnet.

«Pokker ta,» mumlet Langemann. «Jeg ba ham vente til jeg var ute.» Han viklet seg ut av lenkene, som han selvsagt for lengst hadde dirket seg løs fra (Lorenzo var ikke det minste overrasket over akkurat dét), og hadde fort snappet til seg kården til den stadig like perplekse kommandanten. «Takk så mye for gjestfriheten.»

Enda en kanon gikk av, og tårnet ristet i det kanonkulen dundret inn i murveggen utenfor. Langemann falt framover, rett inn i Lorenzo, som bare tok i mot og skjøv ham fort fra seg igjen. «Bare gå… Gå!»

Sjørøveren forsvant som en strek ut døra og nedover vindeltrappene, og Lorenzo vaklet ut på det øverste trinnet og ropte ned til vaktene at de bare skulle la ham slippe forbi. Så snublet han bort til den smale vindusgluggen og myste ut på havet, og på skuta som seilte sakte forbi. Sjørøverflagget vaiet majestetisk i masta, den gylne sabeltanntigeren glitret under baugspydet, og der, på øverste dekk, bredbeint og uredd og like majestetisk som flagget, sto han, Kongen på havet, verdens verste sjørøver…

«Kaptein Sabeltann!» jamret Lorenzo, og så på kommandanten over skulderen. «Ditt nek, du fengslet kaptein Sabeltanns mest betrodde mann.»

«Jeg trodde det var jobben min,» pep kommandanten, i det Lorenzo feide forbi ham og ned trappene og ut på festningens yttermur.

«Du får ham nå!» ropte han ut gjennom skyteskåret, selv om han visste at kapteinen ikke ville høre ham. «Ikke skyt! For himmelens skyld, vi lar ham gå!»

Så sank han med et klynk ned på bakken bak muren, og tenkte at uspiste østers tross alt var et veldig lite problem.

Det tegnet til å bli en god dag.

Kaptein Sabeltann, havets skrekk, kjente latteren presse på fra mellomgulvet, og med et lite kast med nakken, åpnet han munnen og lot den slippe ut. Pinglene hadde overgitt seg helt uten kamp. De løp oppe på festningsmurene som hodeløse høns og viftet febrilsk med hvite kluter, og det var et så urkomisk syn at han var fristet til å fullføre angrepet, bare for å se dem vime enda mer. Men han tok seg sammen, og beordret stans i beskytningen.

«Ikke kast bort mer krutt og kuler på disse krekene,» ropte han, og mennene skrittet vekk fra kanonene og ga seg i stedet til å vinke ertende og lattermilde mot murene. Kapteinen selv tok langkikkerten og speidet etter Langemann. De hadde sett ham hoppe i havet fra muren, til hoiende jubel fra mannskapet, men det var en stund siden han var blitt observert ute i bølgene. Ikke at Sabeltann var bekymret for sin nestkommanderende – Langemann var en dyktig svømmer – men han likte å ha oversikt.

«Drei oss utover!» ropte han til styrmannen, og observerte at det var Fabian, mannskapets nyeste tilskudd, som hadde roret for øyeblikket. «I tilfelle de tomskallene husker at de også har kanoner. Alle mann på post! Parat til å gå til fulle seil!»

«Hva med Langemann?» Det var Pinky som spurte selvsagt, den eneste med for lite rutine til å vite bedre. Sabeltann verdighet ikke engang den unge dekksgutten et blikk, men Benjamin påtok seg å svare.

«Å, Langemann dukker snart opp, skal du se.» Han la en hånd mot guttens skulder og førte ham med seg bort til ripa. «Hveert øyeblikk nå…»

Som på stikkord skjøt Langemanns hode opp gjennom vannskorpa, bare noen meter fra skuta, og Benjamin lo fornøyd og kastet ned taustigen, og da kvartermesteren var nesten oppe, rakte han ham armen og hjalp ham det siste stykket.

«Fulle seil!» brølte Sabeltann nå da de var fulltallige, og mannskapet satte i gang som en samstemt maskin. Han spant rundt mot Fabian, men registrerte tilfreds at styrmannen allerede hadde dreid på roret for å utnytte fralandsvinden til det fulle.

Langemann lå på ryggen på dekk og lo høyt i adrenalinrus. Ved siden av sto Pinky og gliste, av både beundring og lettelse. Sabeltann feide ham til side i det han trådte fram, utålmodig og nesten frenetisk. «Fikk du tak i det?»

Langemann kom seg på beina. Han var barføtt og hadde mistet det blå silkebåndet, slik at håret hang vått og utslått nedover skuldrene og ryggen. Stadig flirende stakk han en hånd ned bak rysjene i den hvite skjorta og halte fram en liten metallsylinder han hadde i et kjede rundt halsen. «Selvsagt, kæpten. Han bar den på seg, slik du sa. Jeg tok den da jeg 'datt' inn i ham.»

Kapteinen snappet til seg sylinderen nesten før Langemann hadde fått kjedet over hodet og rev den opp, og en liten bit pergament kom til syne. Hendene hans begynte å skjelve av forventning, og han gjorde noe han nesten aldri gjorde: han berørte en av sine menn med noe som nesten kunne kalles hengivenhet. Han la håndflatene mot kvartermesterens kinn og klappet, litt for hardt til at det kunne kalles vennlig, men langt mer varsomt enn man vanligvis kunne forvente fra en mann som ham. «Du og dine lange tyvefingre svikter meg aldri, Langemann!»

«Aldri, kæpten,» repeterte Langemann, litt brydd av denne plutselige intimiteten. Han snudde seg mot ripa, vrengte av seg den våte skjorta og veivet den over hodet som en siste hilsen til fjolsene inne på land.

Sabeltann så henført på pergamentet. «Skift, spis, og kom og se meg etterpå,» sa han, uten å se opp.

«Ai, ai.» Langemann kastet fra seg skjorta og gjorde honnør, og fulgte kapteinen et lite stykke med blikket der han gikk åndsfraværende mot storlugaren. Så fanget han inn Pinky med den lange armen sin og dunket ham lekent i hodet med knokene.

Pinky lo, vred seg løs og rettet på hodetørkleet. «Var den papirlappen virkelig verdt to dager i fengsel?»

«Det var guvernøren som hadde den,» forklarte Langemann mens han klemte vannet ut av håret sitt. «Og den letteste måten å få audiens med guvernøren på er å la seg ferske i sjørøveri.»

«Men i to dager?»

«Kan ikke sprekke med én gang, vettu. Det virker suspekt.» Han blunket til gutten. «Dessuten er litt fengsel bare sunt. Det lærer deg å verdsette friheten. Og til og med suppa til Skalken.» Han ga ham et vennlig dask i ryggen. «Men nok unnasluntring, tilbake på jobb!»

Og mens gutten føk tilbake til bøttene sine, travet han selv over dekk mot lugaren sin, tilfreds med dagens bedrifter. I masta over ham dro Benjamin i gang en shanty, som resten mannskapet snart falt inn i, for kapteinens gode humør var som vanlig smittsomt.

Vinden fylte seilene, og bak dem var St. Lorenzo snart bare en prikk i horisonten.