Jeg eier dessverre ikke karakterene, Stephenie Meyer er den rettfulle eieren. Jeg låner dem bare. Håper dere liker det. Gi meg gjerne respons om hva dere synes.

Kapittel 1, Det første møtet

Hvor har den faens telefonen gjort av seg? Bella snur seg, dytter opp døra med ryggen og går baklengs ut på fortauet, mens hun febrilsk leter rundt i veska. Kan hun aldri lære å begrense innholdet litt, hun roter gjennom papirer, gamle kvitteringer, lommebok…. Omsider lokaliserer hun ringelyden, telefonen har sklidd ned på innsiden av foret. Hun får tak i den, trykker på svar knappen og lar vesken falle på plass nedover skulderen mens hun retter seg opp "Hallo!". Skjerfet glir ned og hun kaster det tilbake over skulderen med en irritert bevegelse, selvfølgelig har den som ringte lagt på. "Au!" utbrytes det bak henne og hun skal til å snu seg, tar et skritt bakover og kjenner at hun går inn i noen. Bella mister balansen og faller. Hun kjenner at hun river med seg personen bak seg i fallet. I et anfall av galgenhumor kommer hun til å tenke på at hun håper det ikke er en gammel slikt at hun får en brukket lårhals på samvittigheten. Landingen blir ikke så hard som hun har forventet, og hun kaver seg rundt.

Edward går i sine egne tanker bortover fortauet. Den siste tiden har vært en påkjenning både mentalt og fysisk. Han kan ikke huske sist gang han hadde tid til å virkelig slappe av. I dag hadde han tenkt å bare være hjemme i leiligheten og forsøke å finne lyst og krefter til morgendagens jobb, men han hadde ikke funnet ro i det hele tatt. Nå hadde han vandret rundt i gatene en stund og var ganske kald. Plutselig merker han en sviende følelse i det ene øyet. Han myser framover og ser rett inn i ryggen på en jente med et stort skjerf rundt halsen, som hun febrilsk forsøker å få til å henge på plass mens hun snakker i mobiltelefonen. Det må ha vært skjerfet han fikk i øyet. "Au!" utbryter han, kanskje mer i forskrekkelse enn smerte. Hun rykker og tar en skritt bakover for å snu seg, tråkker han på foten og mister balansen, de faller.

Hun ser rett inn i to store grønne øyne. De ser lattermildt på henne. Hun kjenner at hun rødmer, litt typisk henne å tryne rett i armene på en slik fyr, da, virkelig framstå som en skikkelig kløne, liksom. Heldigvis er gaten ellers nesten folketom, så det er lite publikum. Hun kommer seg på bena og børster av tøyet sitt. Han blir sittende og titte på henne. "Sorry! Jeg så deg ikke!" Hun ser unnskyldende på han. "Det merket jeg faktisk!" sier han litt tørt, og tar i mot den utstrakte hånden hennes. Han skjærer en liten grimase og børster jakken for sand. "Gikk det bra, eller?" Bella rødmer igjen. Det har plutselig gått opp for henne hvem han er, Edward Cullen, up and coming sangstjerne og ungpikeidol. Hun rødmer enda mer når hun merker en skjelving i magen. Han er faktisk ganske så kjekk, mye bedre i virkeligheten enn på bilder. Ubarbert, litt røffere, liksom. He-he, hun ler inni seg. Slapp av, Bella! Han må i alle fall være minst ti år yngre enn deg. Et eller annet sted mener hun å ha lest at han bare så vidt er passert tyve.

Hun merker plutselig at han har spurt henne om noe "Eh, hva?" Han flirer "Det går bra med deg og?". "Jo da, du tok jo unna for landingen" hun gjengjelder smilet og merker at han ikke slipper henne med blikket. Han gnir seg i det ene øyet, "Du slengte skjerfet ditt rett i øyet på meg" Bella ser lei seg ut "Oj, sorry!" "Går bra det og!" sier han forsonende. Hun blir ille berørt av at han ikke klarer å trekke blikket til seg.

Edward stirrer fascinert på kvinnen foran han, det er et eller annet ved henne. Øynene hennes er sjokolade brune og veldig dype, hun har bølgete langt brunt hår, og et utrolig vinnende smil. Han ser hun blir litt forlegen og river tilseg øynene. Herregud han står jo her og stirrer som en gammel gris.

"Kan jeg få spandere en kopp kaffe på deg, for og gjør det godt igjen? Om du har tid, altså?" Han kjenner at han blir glad. "Det hadde vært koselig!" De finner en liten kafé rett i nærheten, og hun bestiller to doble mocca. Hun setter dem på bordet og dumper ned på stolen rett overfor han, tar av seg jakken og løfter kaffen. Han møter blikket hennes igjen over koppen.

Senere undret han seg over hvor lett det hadde vært å snakke med henne, han hadde tatt seg i å betro henne ting han ikke hadde fortalt noen, om hvor lei seg han ble av alt pressen skrev. Hun hadde vært så utrolig til å lytte og genuint interessert i det han fortalte. Han hadde fått vite en del om henne også, og fikk nesten sjokk når han hørte hvor gammel hun var. Nesten elleve år eldre enn han selv, det hadde han aldri trodd. Det var lenge side han hadde følt seg så på bølgelengde med noen.

Bella, han smite ved tanken på henne. De hadde blitt sittende helt til det mørknet ute. Til slutt hadde hun reist seg, motvillig "Nei, nå må jeg gå. Samboeren min har vært alene i hele dag!" Han kjente liksom hvordan hjertet sank i brystet når hun sa det. "Hunden min altså, Robbie" retter hun med et lite smil. Han puster ut. "Åh, har du hund, hvilken rase?" han hadde nesten blitt desperat etter å holde henne der. Hun lo litt "Han er en ekte rottweiler, ganske stor!" legger hun til med et skjelmsk smil. Edward reiser seg og hjelper henne på med jakka.

Utenfor skal de i hver sin retning, de blir stående en stund, ingen av dem har lyst til å gå hjem. "Det har vært utrolig koselig! Kanskje vi kan treffes igjen en gang?" Han tar fart og kaster seg ut i spørsmålet mens han litt sjenert flytter blikket ned til skotuppene sien. Til sin store glede blir hun glad og sier at det vil hun veldig gjerne. De utveksler telefonnummer. Hun putter visittkortet hans i veska, bøyer seg mot han, og gir han en varm klem. Duften av parfymen hennes kiler han i nesa når han klemmer henne tilbake. Edward blir stående å se etter Bella når hun forsvinner bortover gaten. Har ennå den myke følelsen av kinnet hennes mot sitt. Underlig hvordan noen mennesker setter spor etter seg bare ved å være til.

Han drar jakka tettere rundt seg og går hjemover. Det begynner å bli typisk høstvære, vått og kaldt. Han forsøker å ignorere forkjølelsfølelsen som ulmer i kroppen. Noe sånt har han ganske enkelt ikke tid til nå. På en uke skal han opptre på to studentcruise, ha to konserter i Trondheim og bidra på et jubileum på barneskoeln han hadde gått på. De foregående ukene har vært minst like tettpakket, med studentcruise, konserter, tv-aksjon og intervjuer. Kanskje ikke så rart at han begynner å merke kjøret på kroppen. I timene med Bella har han faktisk glemt hvor sliten han egentlig er, men nå siger trettheten over han igjen med full styrke. Han begynner å lure på om han bare har drømt.