Hva nå?

by MrKaigon13

Jeg er en beskyter av byen hvor mennesker og fantasiskapninger lever side ved side. De fleste mennesker er ikke klar over at de har slike fantasifulle naboer. Og de som vet det er de jeg har valgt ut, og de holder det for seg selv. En dag kom Karkat Vantas inn i denne byen hardt skadet. Hvor han kom fra kunne han ikke huske heller ikke hvordan han hadde blitt så skadet.

Det var en helt vanlig dag, da en fremmed kom inn til byen hvor jeg bodde. Jeg så at den fremmede hadde store sår over hele kroppen som om den hadde sloss seg gjennom en stor mengde med folk. Alle som denne fremmede prøvde å snakke med enten snudde seg vekk eller bare ignorerte ham helt. Jeg sto og så på dette og gikk bort til den fremmede og ville snakke med ham. Men da jeg kom nærmere så jeg at han hadde noen små horn som stakk så vidt ut av det strie uregjerlige håret. Huden var grå og han hadde på seg en lang svart kappe som skulte skjorten som også var svart. På skjorten var det et symbol som jeg bare så vidt kunne sjeldne. Da denne fremmede skapningen fikk øye på meg, stoppet den opp og så på meg en lang stund. Kappen gled til side slik at jeg kunne se symbolet tydelig. Det som var på skjorten var krepsens tegn. Skjorten var så skitten grå, at skjorten og tegnet nesten gikk i ett. Jeg tok enda et par steg nærmere skapningen. Den ble tydelig nervøs av mitt nærvær og trakk seg litt vekk. Jeg stoppet og bare betraktet denne oppførselen et sekund eller to. Før jeg prøvde å snakke med lav rolig stemme. «hvem er du?» datt det ut av meg. Skapningen så på meg spørrende,og tydelig overasket. «du mener meg?» sa den med en litt gråv stemme som om den prøvde å undretrykke et enormt sinne «jeg er Karkat Vantas». «jeg har aldri sett deg før, hvor kommer du fra?» spurte jeg oppriktig nyksjerig. Karkat så seg rundt han så på meg igjen «jeg kommer i fra...» mer fikk han ikke sakt før han ble helt stille og tok seg til hodet som om det gjorde fryktelig vodt. «jeg husker ikke» han så på meg med store gule og svarte øyne. Det var da det virket som om han husket hvor vondt han hadde det for han nærmest besvimte rett foran meg på gaten. Jeg så meg fortvilet rundt etter noen som kunne hjelpe men ingen så oss. Vi var begge usynlige for resten av verden og dette viste jeg godt. Så jeg tok den hardt skadede Karkat over den ene skulderen og støttet ham bort til huset mitt som heldig hvis ikke var så langt unna.

Da jeg var kommet frem, kom akurat da Kankri Vantas ut av nabo huset. Da han så hva jeg støttet på holdt han for en gangs skyld munnen sin lukket og bare hjalp meg med det jeg ba om. Jeg plasserte Karkat, med god hjelp fra Kankri, på sofaen. Da Karkat var lagt ned og sårene var renset og bandasjert, gikk jeg og Kankri ut av stuen for å la Karkat få hvile i fred.