A/N Er vel egentlig ikke store sjangsen for at noen der ute leser dette, men fikk i oppgave å skrive fanfiction en gang i Norsktimen.. Tenkte jeg i alle fall kunne legge det ut..;)

AND MAYBE I'LL TRANSLATE THIS TO ENGLISH SOPHIE, IF YOU BEG.

Men her kommer i alle fall en liten historie fra Petunias POV..:)

SØSTRE

Hun lot som om hun ikke skikket, som om hun ikke var interessert. Hun hadde sagt klart i fra til foreldrene sine at hun ikke ville være med, hun hadde sagt at hun ikke hadde noe behov for å se igjen sin freak av en søster. En vanskapning.

Men det var selvfølgelig en løgn. Hun hadde savnet Lilly fryktelig. Hun hadde savnet smilet hennes, latteren hennes og det røde håret som alltid var overalt. Og mest av alt savnet hun de få kveldene hvor hun hadde latt bitterheten ovenfor Lilly ligge, når de lå ute å så på stjernehimmelen, mens de snakket til langt på natt. De kveldene når begge glemte at de var forskjellige. De kveldene når Lilly ikke så på henne som en gomp, og hun ikke så på henne som en heks. De kveldene hvor de bare var to søstre som var glad i hverandre.

Men de kveldene hadde det blitt mindre og mindre av. Hun hadde ikke ment det, men bitterheten, den tok over. Noen ganger var det som om det var den som bestemte, og ikke henne. Ikke Petunia, som innerst inne ønsket seg søsteren sin tilbake.

Nå var de der da, på Kings Cross stasjon. Petunia trakk seg så langt hun kunne. Foreldrene sto ved murveggen mellom spor ni og ti, ventende på at favorittbarnet skulle komme hjem. Og så, plutselig var hun der. Petunia kunne se henne omfavne foreldrene sine, hun sa noe, og moren pekte mot Petunia. Petunia lot igjen som om hun ikke skikket, men i øyekroken kunne hun allikevel se Lilly som prøvde å vinke til henne med et stort smil om munnen. Et smil som fort gikk ned i stedet for opp, og hun kunne se Lilly rynke pannen.

I bilen på vei hjem satt hun stille mens hun hørte på søsteren høylytte forklaringer om alt hun hadde gjort siden jul, om ugler og sopelimer, lærerne og Potter-gutten som aldri ville la henne være.

"Åh, her! Smak på disse! Jeg kjøpte de på Honningslurp, det er sjokoladefrosker, og de beveger seg! Her Petunia, ta en."

Lilly kastet den til henne, men Petunia ble sint, sa at hun ikke ville ha godteri laget av sånne unormale personer. Men allikevel grep hun tak i den, og la den i lomma. Og når hun kom hjem åpnet hun den opp alene, i skjul på rommet sitt. Hun skvatt når den brune sjokoladefrosken hoppet ut av emballasjen, og videre ut av vinduet. I emballasjen fant hun et plastkort med bilde av en gammel mann med halvmånebriller og en skakk nese som så ut til å være brukket mer enn en gang. Han ga henne et kort nikk før han forsvant ut av bildet.

Overrasket, fremdeles med øynene stirrende på kortet, fant hun fram pappesken som lå under sengen. Så la hun kortet i esken sammen med de usendte brevene, bildene som beveget seg og kvisten hun for så mange år siden hadde spikket til en tryllestav.

Hvis du faktisk leste dette, så hadde jeg blitt overlykkelig av et review. xx