A/N: If there's anyone who wants me to, I'll gladly translate this one into English. But unless anyone ask me, I don't see why I should do it. So please, if you want me to, ask me!



Title:
Uforglemmelig fortid
Author:
Mika Kashii Haine
Language:
Norwegian
Band:
The Gazette
Pairing:
Ruki x Reita
Rating:
NC17
Genre:
Angst
Chapter:
One shot
Warning:
Cursing, rape
Disclaimer: I do not own any of the members of Gazette. Though this plot is mine.
Summary:
Den ene like sint som han andre er dyttet i et mørke av fortvilelse.
Comments:
This I wrote as an essay for my Norwegian class.

Mørket. Han ligger i sengen som de to deler. Eller egentlig ikke. Hvor mange dager har det gått siden han sist gikk til sengs samtidig som han som nå sover i en grunn søvn, mens han venter, og venter. På en lyd. Et lite knirk som forteller han at nå er de to personer her inne. Mørkt og ensomt er det. Alle lysene som han sakte og forsiktig slukket da han innså at du ikke ville komme hjem før etter 2 om morgenen. Stille, så altfor stille, vandret han gjennom stuen og skrudde av hvert et lys. Pakket rom etter rom inn i et uendelig svart mørke. Tuslet gjennom stuen, forbi kjøkkenet, arbeidsværelset deres, det lille toalettet og inn på soverommet i enden av gangen i deres ellers så lille leilighet. Sakte, i små bevegelser kledde han av seg, for så å krype opp i den kalde sengen. Som han i det siste hadde ufrivillig hatt for seg selv. Hvor mange dager har det gått? Har noen uker gått forbi? Eller står tiden stille for å gjøre alt så mye mer smertefullt enn det trenger å være?

Nøkkelen stikkes inn i låsen, vries om og tilbake før den blir tatt ut. En hånd på dørhandtaket og den tunge døra skyves åpen. Bevegelser som ikke lager en eneste lyd. I sengen gløtter trøtte øyne på klokken som er plassert på nattbordet. Den er ti på fem nå. Nervøst skifter han litt ukomfortabelt på siden. Øynene åpne. Sko blir tatt av. Tunge skritt blir høyere. Nesten skjærende skummelt for den lille rød håret mannen som ligger anspent i sengen. Døra glir opp. Klær revet av og kastet en plass i rommet. Uten mye ettertanke kaster han seg ned på sin side av sengen. Sterk lukt av alkohol og røyk infiltrerer nesen til den mindre mannen.

"Velkommen hjem..." Hviskes forsiktig, lavt, men høyt nok til at han skulle hørt det. Hendene griper angstfullt tak i teppet. Men han får ingen respons. Fullt vitende at han var våken, lar han en tåre i fortvilelse falle ned kinnene. Klynker aldri så lavt. Snur seg rundt og ber desperat for at søvnen skal komme. Dyp og lenge.

Blondinen som stinker av både røyk og alkohol er både høyere og mer velbygd enn hans elsker. Kjæresten hans som han så altfor patetisk ignorer. Øynene snevret sammen i sinne. Knyttnever som prøver å knuse det myke materialet som teppet deres består av. Frustrert, sint, men uten vilje til å kunne si hva som er galt. Og der ligger de. Den ene like sint som han andre er dyttet i et mørke av fortvilelse.

Morgenen går. I stillhet som så mange før. Eller var det mange? Det er vanskelig å huske når alt du gjør er å tenke på hvordan det var. Og hva som gikk galt.

Han står på kjøkkenet med kaffekoppen i hånden. Lener seg aldri så forsiktig mot kjøkkenbenken. Deres lille kjøkken. Med svarte skap og hvite håndtak. Benken er svart mens vasken er av glinsende metall. Hvor så oppvaskmaskinen står og bråker stille i sin pragende hvite drakt. Gulvet en mørk rødfarge. Ingen av disse tingene legges spesielt merke til lenger. For han er så fortapt i sine egne tanker at han ikke engang merker når han andre kommer inn i kjøkkenet. Mens den mindre prøver å få øyekontakt. Unngår den eldre mannen det veldig tydelig. Prøver engang ikke å skjule sin avsky.

Hat og smale øyne. Sammen snerpet munn og han mumler irritert til seg selv. Sint og hver en lyd, desperate øyne som glor hull i bakhodet hans, hvert et ord som så mykt flyter ut av skjelvende lepper. Alt er frustrerende. Så veldig frustrerende. Men han sier ikke noe. Han drar ingen plasser. Alltid vender han tilbake til deres felles hjem. Selv om det kanskje ikke lenger gir bort en følelse av hva det brukte å være. Hvordan det burde være.

"Snakk til meg..." Kom et halvt kvalt ynk bare noen få steg fra hvor han sto og skannet gjennom kjøleskapet etter noe han ikke ville kunne motstå.

Blondinen snudde seg ikke eller ofret noen ord. Ingenting. Slik som forholdet deres hadde blitt. Ingenting.

"Hva som helst.." Prøver han igjen. Men det fungerer heller dårlig ettersom han får null respons fra den andre. Han kjenner at dette tar på. Uansett hvor mye han prøver, gir og gir, så slippes han jo ikke inn på tankene hans. Hva enn som måtte plage ham.

"Bare si hva som er galt!! Jeg klarer ikke mer!" Skrek han. Høyt, og veldig skjærende. I hvert fall fikk han et par sjokkerte øyne på seg. Som fort smalnet og stirret forbannet tilbake.

"Vil du vite? Jeg skal si deg.. det er alt din feil!" Stemmen var mørk, men ikke noe lavere enn det hans elsker skrek til han. Som om han prøvde å overgå den andre.

"Hva har vel jeg gjort? Jeg har ikke gjort noen ting!" Sinte tårer vellet frem i hjørne av øynene. Han bet underleppa. Tygget frustrert på den. Mens han ventet på svar.

"Jeg så deg med han! Ikke engang lat som! Du er utro mot meg og så forventer du at jeg bare skal la det gli mellom fingrene? Hvor dum tror du jeg er?" Sinne. Smerte. Og et knust hjerte. Han hadde båret alt inne i seg selv for noen uker nå. Et par uker. To eller tre har gått forbi. Ingen kommunikasjon. Men fortsatt har ingen hatt vilje nok til å forlate. Kaste vekk hva de hadde. En gang i tiden.

"Hva? Jeg har ikke gjort noe... Hva snakker du om?" Ordenene snublet over tunge spissen og han klarte så vidt å presse dem frem. Forvirret. Uforstående over hva han snakker om. Han ville jo aldri gjort noe sånt. Aldri...

Før han får sagt noe videre. Før han får noe svar. Før noe kan bli oppklart og belyst. Før sannheten kunne komme frem. Før løgner kunne bli oppdaget. Et sterkt tak om håndleddet. Det andre. Og armene blir brutalt tvunget bak på ryggen. Hvor de ikke så forsiktig blir knyttet sammen med et ukjent materiell. Noe mykt. Men det gjør vondt uansett.

Et lite dytt og han mister balansen. Ingen armer til å holde balansen eller dempe fallet. Et brak rumler gjennom rommet før den større mannen er over han og beltet blir åpnet og bukser trukket ned over smale hofter. Sammen med boxeren. Ufrivillig blir et svakt stønn sluppet ut fra den kjempende mannen. Vrir og vender seg, i håp, et svakt håp, om at han vil bli sluppet fri og kommer seg unna.

Men som i en transe merker han ingenting. Han bare fortsetter sin groteske ferd over den motstridende kroppen under seg. Det var ikke en kroppsdel han ikke rørte. Grove hender overalt. Lepper, fuktige av lyst, sinne og fortvilelse, hadde sitt eget eventyr over den ufrivillige kroppen han så gladlig ville knekke. Tårer falt vilt over kalde kinn. Øynene blanke av smerte og en byggende hat. Til slutt slutter han å kjempe imot dette. Han vil ikke. Men han kommer seg ikke unna. Så han lar det skje. Vitende at han ikke kan forhindre at hans jomfrudom skal bli tatt av den ene mannen han elsker så høyt. Så veldig høyt. Men tillit har blitt brutt. Og hva er det nå å gjøre? Bundet sammen og mindre i størrelse og makt. Hva kan han vel gjøre? Så vi lar det skje... Lar han ta ham akkurat slik han vil. Det er hardt, fort og sint. Er det noe kjærlighet igjen? Er noe av det som skjer, gjort fra kjærlighet?

Og så våkner vi. Alene i mørket av deres engang felles leilighet. Mørket som har pakket han inn som et annet hud lag. Ensomheten er smeltet sammen. Dagene er et liv han ikke kan skille fra virkelighet eller drømmer. Et minne om fortiden han ikke kan glemme. Uvitende om han er våken eller fortsatt i en dyp søvn, for alt han vet kan søvnen være grunn og ubetydelig. Men han vet ikke lenger. Håret har grodd lengre. Det røde han engang hadde så sterkt engang er nå borte og han la aldri merke til det. Det er borte slik som han. Slik som vettet har forlatt den gjenstående mannen.

Hver dag er preget av minner fra den morgenen. Morgenen etter den grusomme misforståelsen som de aldri fikk oppklart for tiden tok bort alt. Tiden stjal alt. Og nå er det ingen måter å gå tilbake på. Ville noe blitt forandret uansett? Er det noen vits i å gå tilbake når utfallet ville blitt det samme, en gang i fremtiden?

Hva som møtte sviende øyne fra alle tårene han hadde felt forrige morgen da han snublet over til badet. Åpnet døren og over det hvite gulvet rant en sterk farge av rødt. Klart og tudelig mot det skinnende hvite. En dam rundt en stille kropp. Blodet til mannen som tok han morgenen før. Lå nå livløs på badegulvet. Det var han som tok tiden fra dem. Og forlot sin elsker. Uten forklaring. Ingen farvel eller siste hilsen. Bare en brå slutt på noe som engang var. Men når det sluttet, vil vi egentlig aldri vite. Eller om det noen gang kan slutte...

Hver dag er en kopi av den forrige. Og det er den uforglemmelige fortiden som hjemsøker hans tomme sjel.