En gang levde en mann som trodde at han skulle bli konge av Norge. Norge hadde en konge da, men kongen var fra Danmark og nesten aldri var i Norge. Mannen hetet Eirik Bielke, og var den styrkeste leder i hele Norge. Han hadde ikke så mange soldatene – bare to tusen – og kongen av Norge, Sverige og Danmark hadde over fire tusen. De var alle fotmenn, fordi de var nesten ikke god jord for å kjempe med kavalri. Og for resten hester var vanskelig å dra opp i kaldt klima. Og dyr, så dyr. So Eirik hadde to tusen av Norges beste sverd- og bue- og spytmenn.
"Jeg må være kongen over alle Norge!" han sa en gang til rådgiveren sin.
Rådgiveren var kallt Einar den Beinløs fordi han var veldig gammel og hans beiner bryttet enkelt. Men han var ansatt fordi han var veldig flink i matte og administrasjon. Ingen reignet på ham til å slo med folk i fysisk kamp.
"Ja, sjefen, men du har ikke nok menn til å kjempe med Erik av Danmark," sa Einar. "Og også Erik er kongen av Sverige og hans vassaler der har nesten fem tusen fotmenn og en tusen kavalrimenn. Denne kamp du kan ikke vinne."
"Så jeg må få mer soldater!" ropte Eirik.
"Men du har ikke nok penger til å betale dem, eller til å gi dem våpen og rustning," svarte rådgiveren. "Og ikke så mange mennesker som vi kan trene til å kjempe, også."
"Da vi må få mer penger! Reise skatten, kanskje?"
"Bondene skal opprøre seg," advarslet Einar.
"Ærg!" knurret Eirik høy. "Hvordan skal jeg bli kongen av Norge hvis jeg har ikke penger eller soldater til å bli den?"
"Kanskje det er en måte," sa Beinløs.
"Å?" interessert seg Eirik.
"Vi kontrollerer ikke de nordmeste regioner av landet," svarte han. "Hvis vi kan erobre disse land fra de vill samene som bor der, kanskje vi kan ha nok menn og penger til å opprette mer regimenter."
"Flott!" ropte Eirik. "Da skal vi gjøre den! Preparere mitt skip! Vi seiler til Finnmark!"
o-o-o-o-o
Så seilte høvdning Eirik Bielke til Finnmark. Han tok med ham halv av sine våpenmenn og alle sin flåtte, som var laget av åtte drakkare. Det var allerede oktober, så halv veien fra Oslo til Finnmark, fant de ut at de kan ikke seile lenger, fordi havet har fryset. Så tok Eirik med ham mat og alle hans soldatene og ordret flåtten til å go tilbake til det nærmeste havn – som var Trondheim – og se på hvis noe mennesker fra der ville ikke bosette seg i Norges nyeste koloni i nord. Hvis de fant noe, skulle de bringe dem til Finnmark område kom våren.
Fra der gikk de på fot over isen. Det var nesten jul når de var endelig til Finnmark. Det var en veldi kaldt land og tynne befolket. Bare samene som fisket eller eide reinsdyr bodde der.
"Her skal vi bygge en ny by!" foreslått Eirik. Einar den Beinløs var ikke med ham, fordi kaldt skulle sikkert drepe det gammel mann. I stede hadde han hans eldste sønn, Harald.
"Ja vel, far," sa han og begynte å gi ordrer til menn. Det blåste og var veldig kjedelig, men det var nok trær til å opprette en ny fortifikasjon. Harald var ikke så flink i det hele tatt – sin egen styrke var ledelse av soldater og taktikk. Strategi gav han gjerne til faren sin og hans rådgiveren, og ledet deres hær.
o-o-o-o-o
Noe dager senere, var vedmuren bygget, og soldater kunne ha beskyttelse av vinden. De også bygget en langt hus, hvor de kunne feire jul i fred. Eirik selvfølgelig brakte en prest med dem. Biskopen som bodde i slotten ville ikke gå bort i det ville nord, så måtte han bringe en andre. Han hetet Otto og var fra den Hellige Romerske Imperium – spesifikk fra Stettin ved Østsjøen. Han var sendt av paven til Norge fordi de hadde mangel for prester og noe av befolkning fortsatt tilhørte til den paganisk Asatruen.
Det var en fredelig jul, unntatt veldig kaldt og litt trist fordi de var langt fra familiene deres. Noe av soldatene ville ikke være der så lenge og håpet at deres sjefen skal ta dem med ham tilbake til sør. Men midlertidig de var fornøyd til å få penger for å gjøre ikke så mye, bare sitte i varme eller se på arktisk lyser på himmelen.
o-o-o-o-o
Den første dagen etter nytt år en speider kom til Eirik med en viktig beskjedd.
"Hva så du?" spurte ham Eirik.
"Mange folk!" svarte han. "Jeg tror at de samene som bor her har merket at vi er her. De ser ikke ut vennlig. Det er kanskje halv tusen av dem, og alle har våpen, tror jeg."
"Ha! Bare halv tusen!" lo Eirik. "Hørte du den, Harald? De villmenn fra skogen vill drepe oss med bare halv av vår styrke!"
"De er så dum!" Harald lo med faren sin.
"Det er ikke så rart," sa Otto den presten. "De er paganere og har ikke fått lys av Jesu Krist."
"Da kanskje du kan prøve å konvertere dem!" spøkte Eirik.
"Vil du gi meg en sjanse til å gjøre det?" Otto spurte ham, veldig seriøs.
Eirik stoppet å le. "Hva? Du vil prøve den?"
"Selvfølgelig. Det er alle kristnes plikt til å gi alle folk den god nyhet. Disse menneske her har kanskje aldri hørt om Krist, så det er min sjanse til å fortelle dem."
"Ha! Jeg skal gi deg sjanse, prest!" sa Eirik. "Harald! Klare mennene! Vi skal møte de samene ute av vår muren."
o-o-o-o-o
Det var dag ute – eller natt, fordi det var vanskelig for å forksjelle. Sola skinnet hele tiden uten ende. De samene så ut veldig vill. De hadde på seg klær av dyrlær, og i deres hender var primitive buer, spydder og kniver. De hadde noe metallvåpen, men veldig få. Speideren var riktig – det var omkringt halv tusen av dem. Men løpt de ikke fra kjempefelten.
Eirik, Harald, Otto og tolv soldatene gikk ut foran deres hær og stoppet halvparten av distansen til deres fiender. Det var klar at de ville snakke først, og kjempe kanskje deretter. De samene sendt ingen for kanskje fem minutter, men etterpå en like store gruppe gikk ut foran deres enhet.
De to grupper møt hverandre. Den samisk høvdning var høy og kledd i røde og gule klær. Han hadde også en av de få sverder blant dem, og med ham var fjurten krigere.
"Det er vårt land," sa han i bryttet norsk. "Gå bort."
"Nei," sa Eirik. "Hvis du vil vi kan kjempe, men du skal tape. Men nå vår prest Otto har noe til å si til deg."
"Hva?" sa samesjef og så ut mer sint enn han var før.
"Vi bringer din folk den god nyhet," sa Otto til villmannen. "Vi trenger ikke å kjempe. Jeg har kom her til å fortelle deg om Jesus Krist, vår frelser. Vil du høre om den og være frelst, som vi er frelst? Vi ofrer dere evig fred i himmelen."
Samesjefen fniset. "Nei. Jeg vil ikke høre dere," sa han. "Jeg vil at dere dø."
Og da gjort han en gest some var forstått av sine menn. En signal til å angrepe!
Kampen begynte der – og soldatene av begge sider løpte til å redde sine ledere, men de var langt bort. Mellomtiden, det var femten mot femten. Eirik og Harald tok ut sine våpnene – Otto var en prest og hadde ingen våpen med seg. Deres vakter hadde spydder og sverder allerede i handene, så begynte de å sloss så rask så de kunne.
Nordmenn var bedre rustet. Samesjefen hadde en god idee til å begynne kampen når han hadde en sjanse å drepe fiendenes ledelse, men det var bare en sjanse. Det så rask ut at de innvandrere hadde mer makt. Eirik kjempet med samesjefen i en duell.
"Smake min sverd, villmann!" ropte han og skåret av samesjefens venstre hånd som han prøvde å bruke som en skjold. Den villmannen fallt ned og mistet sverden sin. "Hva sier du nå?!"
"Jeg forbaner deg!" svarte han. "Må du aldri få fred!"
Eirik løftet sverden sin over hodet sitt til å drepe ham, men samesjefen tok ut en kniv og stukket Eirik på beina.
"Å, du djevel!" ropte Eirik og skåret av samesjefens hode.
"Far! Er du bra?!" spurte ham Harald.
"Det er bare en skramme," sa Eirik. "Jeg skal overleve."
o-o-o-o-o
"…aske til aske og støv til støv," sa Otto, stående over Eiriks graven.
Alle soldatene var samlet der, til å si farvel til høvdningen sin. Han tok tre dager til å dø. Den knivstykke forbedret seg ikke og han dødde av blodløshet.
"Nå du er vår sjefen, etter faren din," sa Otto til Harald. "Skal du fortsette din fars plannen til å være konge i Norge?"
"Han skal!" sa Eirik, utgravende selv fra graven sin.
o-o-o-o-o
SKAL VIDEREFØRES.