Tvillingsjel.
Kapittel 1.
Jeg satt i kantina og ventet på min utvalgte. Det hadde jeg gjort i litt over sytten år nå. Jeg var vel egentlig litt lei, men jeg visste at jeg snart skulle få møte han. Ok, jeg hadde jo ikke akkurat ventet på han i kantina, jeg hadde ventet på at han skulle komme hit, til dette møkka stedet av en by. Der det regna vær eneste dag, nesten. Jeg var lei allerede, vel, egentlig hadde jeg bare vært her i tre år nå siden mamma flytta sammen med pappa igjen, og like etter havnet hun i en ulykke og døde. Pappa eller Anthony kan jeg vel si, tok det tyngre enn meg. Det endte med at jeg tok vare på han, men sånn kunne det ikke bli for alltid. Jeg er alltid en gang i uka og besøker mamma sin grav. Legger blomster der og snakker med henne om litt som har skjedd. Det høres kanskje "crazy" ut, men det hjelper. Jeg ristet av meg alle tankene da jeg fikk med meg sladderen rundt bordet til, meg, Mike, Angela og Ben.
"Har dere hørt om den nye familien som kommer til by'n?" spurte Mike oss med en spent tone.
Ingen svarte. Haha, tenkte jeg som svar, hvem bryr seg? Jeg orket ikke mer drama, eller drama og drama. Ting som skjedde og skjer da. Var lei av å høre om alt det der for tiden.
"Vel, de fleste har vel hørt om det," svarte Ben. Angela så bort på Ben akkurat som om hun ikke visste det.
"Juliet? Visste du det?" Typisk at Mike måtte spørre meg. Gadd jeg svare eller var jeg for opptatt etter å finne min tvillingsjel?
"Høh…? Nei, er litt utenfor kloden akkurat nå, hvis du skjønner." Lurte på om han skjønte noe av det. Haha, han fikk kanskje noe å tenke på nå.
"Vel, så følg med da. Det er en ny familie som kommer ved navn. Hmm… det var noe sånn som… Esme, Carlisle, Alice, Jasper og Edward." Det siste navnet fikk meg til å følge med. Det var akkurat som om noe sa klikk oppi hjernen min. Edward, var navnet som skulle til.
"Oia… øhm… hakke hørt om dem jeg… øhm… hva er etternavnet?" Herregud, hvem spør vel om etternavnet, vel jeg gjorde jo det nå, fant jeg ut.
"Tror det var noe som Masen." Mike hørtes litt usikker ut, men det var ikke jeg. Edward Masen, navnet hans virket så kjent, men jeg visste ikke hvor jeg fikk det fra, når jeg kom hjem måtte jeg sjekke ut esken min med gamle familieminner.
Jeg husket at pappa fortalte meg om at jeg var en etterkommer av Juliet Hale. (Den første jenta etter henne. Før meg og etter Juliet hadde det bare vært menn). Hun hadde vært forlovet med en Edward Masen, som visst nok hadde vært hennes tvillingsjel. Hun trodde hun var gravid med han, men hun hadde vært utro så de fant ut at det ikke var Edward sitt barn. Han brydde seg ikke, for det viktigste var at han elsket henne og hun han. Han hadde fridd og hun hadde svart ja, men det kom ikke så langt som til bryllup. Hun fødte en sønn en måndte før bryllupet og døde. Edward gav ansvaret til broren hennes, det var en sønn, og det har bare vært sønner til nå. Jeg er den første jenta siden Juliet. Fikk ikke vite så mye om Edward etter det. Bortsett fra at han ble alvorlig syk og døde. Han døde som atten og Juliet døde som seksten. Vel jeg visste at jeg hadde bilde av dem to et sted hjemme. Juliet og jeg var prikk like, jeg likner utrolig mye på henne, og personligheten får jeg høre at er ganske lik. Men er Edward en etterkommer av Masen familien? Det ville tiden vise. Men jeg hadde ikke hørt om noen etterkommere fra den familien. Men selvfølgelig fantes det mange Masens. Bare at dette sa meg noe som at, Det er Edward uansett. For en rar følelse. Pappa var en etterkommer av Juliet, det var derfor jeg visste en god del. Jeg hadde spurt ofte, bare for å høre historien. Nå var den så godt som spikret fast i hodet på meg.
Jeg kom ikke tilbake til virkeligheten før skoleklokka ringte og sa at: Nå begynner fjerde time.
Jeg hadde gått hjem fra skolen i dag. Og nå rotet jeg gjennom den lille esken min bare for å finne bildet, det var grått og hvitt, med noen som hadde tegna på farger. Edward hadde grønne øyne og sjokoladebrunt hår, mens Juliet hadde en kastanjebrun farge og veldig mørke øyne, nesten svarte. Mens jeg hadde mørkebrune. Håret til Juliet på bildet, var oppsatt, huden var blek og hun hadde en gammel og nydelig ballkjole på seg. Den kjolen hang faktisk i skapet mitt nå. Jeg hadde planer om å bruke den en dag. Jeg visste bare ikke når. Mens Edward var kledd i en dress, slips og hadde gredd håret. Han var også ganske blek. Men på den tiden var det jo om å gjøre å være blek så jeg klandret dem ikke. Jeg smilte. Det var så søtt bilde, jeg fikk lyst til å grine, jeg var litt missunnelig, selvfølgelig. Jeg skulle ønske det var meg. Visst nok var dette bilde tatt på midten av 1800-tallet eller noe i den delen. Men skulle fortsatt ønske det var meg. Visst nok lever jeg i 2000 åra, men det er lov til å drømme. Jeg la fra meg bildet på skrivebordet mitt og så meg i speilet. Huden min var veldig blek den og, skulle tro jeg var død. Men det lå til familien. Jeg studerte klærne jeg hadde på meg og så vendte jeg meg mot klesskapet. Jeg åpnet den delen der jeg hadde gammeldagse klær. Alle kjolene var fra Juliet, det var det eneste som var her på venstre siden. Så åpnet jeg høyre siden der mine klær var. Juliet hadde hatt bedre smak enn meg den gang hun levde, men nå hadde jo hun bare gått i kjoler da. Jeg brydde meg ikke så veldig mye, men jeg følte en fryktelig trang til å prøve kjolene.
Jeg prøvde ballkjolen til slutt. Den satt perfekt. Og så hørte jeg noen som kremtet bak ryggen på meg.
"Klar for skoleball?" lo pappa og smilte.
"Vel, jeg prøver bare. Likte alle kjolene men spesielt denne. Hva syns du?" Måtte jeg bare spørre. Jeg likte alle utrolig godt, og alle passet, noen kunne jeg til og med bruke på skolen, men jeg visste ikke om jeg turte å kjangse på det.
"Den kler deg. Du ligner Juliet på en prikk, den gang hun var på ball med Edward." Han sukket å så på meg.
"Takk. Lager du middagen i dag?" Jeg rødmet og han smilte. Så nikket han og gikk ut av rommet. Jeg tok av meg kjolen igjen. Tok på meg mine vanlige klær, hmm… det ble visst bare en pysj bukse og en t-skjorte som var utrolig myk. Jeg gikk sakte ned til det lille kjøkkenet, det hadde en veldig dyster farge syntes jeg, og det var ikke ofte jeg syntes det. Det ble nesten for grått. Benkene var gråe, bordet og stolene. Dystert. Men da jeg luktet at pappa hadde bestilt pizza smilte jeg. Han var ikke den beste til å lage mat. Ofte gav han opp eller så fikset jeg det. Denne gangen var det pizza med ost og skinke. Jeg tok et stykke og satte meg ned. Pappa hadde tatt med sin ut i stua for å se på tv. Jeg derimot ser aldri på tv. Hater det. Jeg stirret ut gjennom vinduet på sykebilen som stod der. Pappa jobber nemlig som sjåfør hvis det skjer noe på sykehuset eller noe sånt så kjører han ambulansen. Han er som oftest på sykehuset, men prøver å være mye hjemme. Jeg bryr meg ikke så mye om det, men han liker ikke at jeg er aleine. Han kjenner meg bedre enn dette vel? Jeg ville aldri finne på noe tull.
Jeg spiste opp stykket mitt og satt asjetten i oppvaskmaskinen. Jeg gikk opp mot rommet mitt, men svippet innom badet. Da jeg kom ut igjen var det rett inn på rommet og studere rundt meg. Det var ikke fult så dystert her. Veggene hadde en lys lilla farge og jeg hadde hvite gardiner, men mørke rullgardiner. Den store senga mi tok den meste av plassen her. Ellers så var det et skrivebord der jeg gjorde lekser, et garderobeskap og et nattbord. Jeg så på sengetøyet mitt, svart med hvitt mønster. Skulle alt gå i stil eller? Vel ikke alt sto i stil. Jeg tok bildet av Juliet og Edward og la det under hodeputen min og la meg ned. Jeg tenkte at, i morgen kommer den nye familien.
Neste dag våknet jeg tidlig. Det var vel egentlig ikke noen stor overraskelse. Jeg hadde sommerfugler i magen og var utrolig glad. Jeg sto foran klesskapet mitt og lurte på hva jeg skulle ha på meg. Jeg åpnet venstre siden, der alle kjolene er. Jeg plukket ut den som så mest verdagslig ut, og tok den på meg. Så gikk jeg nedom kjøkkenet og rett ut døra, bilen til Anthony sto ikke utenfor, så han hadde vel dratt tidligere enn vanlig. Jeg gikk bortover gata mot skolen. Jeg hadde så utrolig lang vei. Jeg måtte se å skaffe meg en bil snart. Bra jeg hadde spart penger. Jeg var nesten ved skolen da en utrolig råstilig bil kjørte forbi meg, alt jeg kunne si var at det var en BMW, hadde aldri brydd meg stort om biler, men dette merket kjente jeg igjen. Alt jeg klarte var å stirre etter bilen som kjørte i rasende fart nedover veien. Den farta skremte meg litt.
Da jeg kom fram til skolen var en haug av elever samlet rundt BMW'n. Hva var så spesielt med en bil? Var ikke personene mer interessante? Virket ikke helt sånn. Jeg gikk rett forbi og rett til min første klasse, Spansk. Jeg hadde blitt bedre selvfølgelig, men jeg husket at jeg hadde slitt en god del i begynnelsen. Plassen ved siden av meg var som vanlig tom (som den var over alt jeg hadde klasser, pga den gangen moren min døde) og i dag irriterte det meg. Jeg visste ikke hvor gamle nykommerne var, men jeg visste at hvis dem fikk klasse med meg, måtte dem risikere å sitte ved siden av kjedelige meg. Jeg hørte summingen av stemmer som bare snakket om nykommerne. De fleste syns de var freaky, men mange syns dem var utrolig spesielle, og de fleste jentene vill date Edward siden han ikke hadde noen kjæreste. Men Jasper og Alice var sammen? Ikke rart sladderen gikk. Men jeg fikk også med meg at de tre søsknene var adoptert og at ingen av dem var i biologisk familie. Esme og Carlisle hadde adoptert dem. Så mye å få med seg.
Neste time var det Engelsk. Den nye jenta Alice skulle ha samme klasse som meg, men møtte ikke opp. Lurte på hvor hun var. Og flere som håpet å se henne igjen, virket skuffet. Jeg smilte. Slapp å begynne en samtale, det var nemlig ikke det jeg likte best.
Tredjetime gym. Faget jeg hatet mest av alt. Jeg var utrolig god i tennis, men resten kunne du holde meg utenfor. Jeg hadde ikke så veldig god kontroll når det gjaldt ballsport, og i dag hadde vi fotball. Jeg skiftet fort til gymtøy og løp ut i gymsalen, merkelig nok var jeg en av de første. Det var ikke likt meg. Jeg pleide alltid å være treigest. Jeg stirret på den nydelige jenta som gikk hånd i hånd med en gutt som gikk mot gymlæreren. Angela kom bort til meg.
"Det er Alice ikke sant? Men hvem er han gutten?" spurte jeg Angela.
"Ja, det er Alice og det er kjæresten hennes Jasper," svarte hun meg. Jeg så den utrolig søte jenta med kull svart hår som rakk ned til skuldrene og honningfargede øyne smile til meg. Jeg klarte ikke noe annet enn å smile tilbake. Hva skulle jeg ellers gjøre? Jeg stivnet da jeg kom på lag med bare gutter. Jeg var super nervøs. Det som overrasket meg var at Alice spurte om hun kunne komme over til mitt lag. Læreren sa ikke noe i mot det, og jeg følte veldig stor takknemmelighet til denne jenta. Jeg holdt meg unna ballen så mye som mulig og det gjorde Alice og. Jeg tenkte at hun sikkert bare var nervøs. Første dagen vett.
Så fort klokka ringte sprang jeg inn i garderoben og Alice var nesten like bak meg.
"Takk, for at du kom over på mitt lag," sa jeg til Alice som nå hadde snudd seg mot meg.
"Ingen årsak. Jeg så du var aleine. Det er vel ikke særlig gøy, er det vel?" svarte og spurte hun med en veldig musikalsk stemme.
"Nei, det er jo ikke det. Jeg heter Juliet Hale forresten. Du er Alice Masen, ikke sant?"
"Ja. Hyggelig å møte deg Juliet." Hun smilte å så ned på kjolen jeg hadde på meg og smilte enda bredere før hun gikk ut døra.
Utenfor møtte Mike meg. Vi gikk tause til kantina, jeg var ikke i humør til å snakke, men det så ut til at han var det. Jeg kjøpte meg en flaske vann og satt meg ved det vanlige bordet. Angela og Ben var her allerede og det likte jeg.
"Så har du noen kjole til ballet?" spurte Angela meg.
"Øhm… jaja, den er utrolig fin." Jeg smilte, og Mike's hode snappet opp. Var det virkelig så interessant?
"Tror du jeg kan se den en dag? Jeg må snart dra og skaffe meg en." Hun så mot Ben, og han snudde seg for å kysse henne fort på munn. Angela rødmet og jeg smilte bare.
"Nei, ingen får se den før selve ballet," svarte jeg og gliste.
Hun smilte tilbake og Mike virket enda mer nysgjerrig. Bare han ikke spurte meg om å gå med han. Det var ikke noe jeg ville. Så lot jeg blikket gli gjennom kantina som vanlig, og stoppet ved et bort. Der satt Alice og Jasper og snakket sammen, foran dem sto det et brett med mat, men ingen av dem rørte det. Jeg studerte Jasper en stund. Han hadde blondt hår og honning fargede øyne han også. Håret hans var ikke så veldig langt, men hvem gutt kledde vel det? Ingen som jeg kjente i alle fall. Så kom den personen jeg hadde ventet på og satte seg ved bordet. Edward Mason måtte det være. Han hadde sjokoladebrunt hår og en honning farge på øynene han også. Han likner utrolig mye på Edward som er på det bildet jeg har hjemme, tenkte jeg. Bortsett fra øynene. Jeg ble sittende å stirre på han. Så vakker. Det så ut som om han satt i dyp konsentrasjon helt til han snudde hodet mot meg. Jeg prøvde å se bort men klarte ikke. Han så meg dypt i øynene da jeg så et skjær av smerte i hans øyne. Det skjønte jeg ikke. Jeg fikk lyst til å reise meg, gå bort å trøste han.
Jeg hadde ikke merket at Angela og Ben hadde gått før Mike spurte meg om jeg fulgte med, og så så jeg at bordet vårt nesten var helt tomt. Jeg så på Mike og han smilte.
"Så… jeg bare lurte på… om du kanskje… ja du vet… om to uker… ville gå på ballet med meg?" spurte Mike meg. Akkurat det spørsmålet fra han jeg ikke ønsket.
"Øhm… Mike, jeg vet ikke. Hmm… sorry, Mike, men for å være ærlig så har jeg ikke veldig lyst." Hvordan kunne jeg sagt dette på en riktig måte? Dette var den eneste måten. Vel jeg hadde fått det ut og jeg så bort på Edward igjen. Han stirret ennå mer intenst nå.
"Åh… ok… det er greit assa," fikk Mike fram. Han var stille, men så reiste han seg og gikk ut. Jeg stirret inn i øynene til Edward helt til det ringte til fjerde time. Matte, tenkte jeg. Typisk. Jeg reiste meg, hentet bøkene og gikk til Matte. Jeg satt meg ned på den vanlige plassen min og lurte på om noen av Masen søsknene kom til å sitte her ved siden av meg. Vel det viste seg at jeg hadde rett. Edward Masen kom inn i klasserommet og snakket med læreren, for så å få plassen ved siden av meg. Stakkars, tenkte jeg. Jeg syntes virkelig synd på han, som måtte sitte ved siden av meg. Jeg var ikke mye til selskap.
"Hallo," sa en fløyelsmyk stemme. Jeg snudde meg mot stemmen og så rett på Edward.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. "Øhm… Hei. Jeg er… Juliet Hale. Hyggelig å møte deg." Fikk jeg fram. Han smilte.
"Jeg er Edward Mason. Hyggelig." Jeg smilte bare og han gjorde det samme, hvordan kunne jeg være så dum?
"Okay, alle sammen, kom til ro. Vi holder på med Likninger akkurat nå Edward, så bare følg med så godt du kan," sa Miss Stanley.
"Skal prøve," sa han og smilte. Jeg trodde nesten at jeg skulle smelte når jeg så det smilet. Så utrolig vakkert. Han så ut som en engel, eller kanskje vakrere. Jeg fikk ikke sjansen til å snakke mer med han den timen for nesten alle jentene hang over han og stilte spørsmål. Noen spurte om hva slags jenter han foretrakk, og han svarte brunetter. Noen spurte hvordan personlighet, og han svarte litt gammeldags. En av jentene fniste da, mens jeg bare smilte. En annen spurte hva slaks musikk smak han hadde, og han svarte klassikere. Jeg la meg alt dette på minne. Jeg foretrakk også klassikere. Noe til felles. Jeg prøvde altså å få med meg alt han svarte på.
Da det ringte til nese time som var historie, merket jeg at Edward gikk ganske nærme meg. Jeg følte meg veldig ubekvem akkurat da, og snudde meg mot han.
"Øhm… kan jeg hjelpe deg med noe?" spurte jeg. Herregud for et dumt spørsmål. Han smilte.
"Jeg bare lurte på noe," svarte han, og smilte så utrolig vakkert. Hva skulle jeg si?
"Spør i vei." Jeg sukket. Hva var han interessert i å få høre om?
"Jeg bare lurte på om du var en etterkommer av denne Juliet Hale." Han holdt fram et bilde, det samme bilde jeg hadde hjemme. Munnen min falt åpen. Jeg hadde ikke ord.
"Eh… jo, eller… på mange måter, men er du en direkte etterkommer av han?" spurte jeg og pekte på bildet.
"Man kan si det på en måte," sa han og smilte. Men jeg fikk med meg et lite stikk av smerte igjen.
"Hm… jeg har akkurat det samme bilde hjemme. Men jeg visste ikke at det var flere etterkommere av Edward som er på det bildet der. Han døde jo så ung. Rakk han å bli sammen med noen andre?" Dette var noe jeg bare måtte spørre om. Jeg hadde ikke hørt så mye om Edward sin historie, det var for det meste Juliet.
"Man kan vel si det på den måten," svarte han og begynte å gå videre til neste time. Så ut til at han også hadde historie, og jeg smilte, til jeg fant ut at jeg ikke ville at han skulle gå fra meg.
"Edward?! Vent!" ropte jeg etter han. Og han snudde seg, akkurat som jeg hadde håpet på. Han så på meg med et spørrende uttrykk.
"Du vet," sa jeg andpustent og fortsatte. "at du likner Edward på en prikk, bortsett fra øynene." Jeg så på han og han stirret på meg. Plutselig dro han meg bort fra bygningen og inn i skjul fra andre elever.
"Hva er det du gjør?!" Jeg prøvde å protestere, men han var så utrolig sterk. Han sa ikke noe før vi var godt i skjul.
"Skulker timen med deg," svarte han i en normal tone. Jeg hadde aldri skulket før så dette måtte være interessant. Men jeg likte veldig godt tanken på å få være sammen med han. Å herregud! Kunne jeg ikke stoppe og tenke sånn. Så kom han med en haug av spørsmål.
"Er du flink til å danse vals? Er du flink til å spille tennis? Liker du å lage mat? Er det noe du har ventet på som nå har kommet?" Øhm… det var nok best å svare.
"Ja. Ja. Ja og ja," svarte jeg svakt. Han lukket øynene og spurte så.
"Hva er det du har ventet på da?" Det hørtes ut som om at han skulle gråte. Jeg strøk kinne hans, akkurat som for å trøste han, og svarte.
"Min tvillingsjel. Vel jeg er ikke helt sikker på om at han har kommet ennå, men det vil jeg finne ut." Jeg smilte, men han satt fortsatt med øynene sammenknepet. Jeg fortsatte og stryke han på kinnet, og la merke til at huden hans var så kald og glatt, men jeg tok meg ikke mer nær av det.
Til slutt så han opp på meg. Jeg hadde sikkert et veldig nysgjerrig blikk, fordi han så fort bort igjen, og jeg fikk veldig lyst til å spørre om noe da jeg hørte at det ringte til siste time. Jeg kysset han fort på kinnet, og gikk min vei mot naturfag. Jeg så meg ikke tilbake. Herregud! Hvorfor måtte jeg kysse han på kinnet, eller er det sånn at det er han jeg har ventet på? Og at det gjorde det automatisk. Jeg følte meg så dum. Lurte på hva han tenkte om meg nå. Sikkert en del som sa til han at jeg var en idiot, og at han aldri burde snakke med meg igjen. Men tanken på at han ikke skulle snakke til meg, den var utrolig vond.
Når siste timen var ferdig, var jeg rask til å komme meg ut. Jeg bestemte meg for å gå utrolig raskt hjem, legge meg tidlig, og spille syk dagen etter.
Skal legge ut fem kapittler allerede i dag, vet ikke når resten kommer, men ettervært som jeg skriver ;) Håper dere legger igjen en liten beskjed om hva dere syns. Alltid glad får å få høre lesernes mening. Håper dere ikke er sure på meg siden jeg brukte Juliet i stede for Bella xD
Klem.