Krever man at jeg sier hvorfor jeg elsket ham,
føler jeg at jeg ikke kan uttrykke det på annen måte enn med disse ord: '
Fordi det var ham, fordi det var jeg.'

- Montaigne

Prolog

Gral, den 20. april 1704

Rundt ham var verden i ferd med å dø.

Han kjente det mer enn han så det, selv om de synlige tegnene var tydelige nok. Løvet på trærne hadde skrumpet sammen til tørre, brune flak og de aller fleste blomstene hadde gitt etter og latt kronbladene falle. Vinden virvlet dem et stykke, men de smuldret fort hen som askeflak, de også. Dessuten var fargene forsvunnet. Det var den beste måten å beskrive det på. Alt var blitt grått, tappet for liv og varme og glede.

Ja, selv han, som ikke var sensitiv overfor Kraften, kunne kjenne den nå som den var i ferd med å forsvinne.

Han strøk regnvannet bort fra øynene. Stormen som herjet ute på havet var ikke så sterk her inne. Kanskje fordi han befant seg i øyet av den. Kanskje fordi den ikke var av det naturlige slaget. Han justerte grepet på bylten han bar på, i ly fra regnet under frakken hans, og flyttet blikket ut mot Esmeralda. Hun lå bedrøvelig på skakke nå, vannet flommet inn gjennom skroget i baugen og det knaket så høylytt fra hovedmasta at han kunne høre det helt her inne på stranda, selv over bruset fra brenningene. Et ekstra kraftig vindkast viste seg å være den siste spikeren i kista. Masta knakk og dundret i havet, og han knep øynene sammen et kort sekund, som i smerte, som om selve hjertestrengen hans røk i samme øyeblikk.

«Det ser ut som om det var et uhell,» bemerket han, like mye til seg selv som til kvinnemennesket som i samme stund kom ut fra skyggene og stilte seg opp ved siden av ham.

I øyekroken så han at hun nikket enig. «Stormen vil uansett skjule at du gjorde det med vilje.»

De så på hverandre. «Fant du noen?» spurte han.

Hun ristet på hodet, mer sint enn sørgmodig. «Ingen unnslapp. Han fikk dem alle. Også meg.» Hun rakte fram høyrearmen og viste ham merket: en sort slange som snodde seg som en blekking rundt håndleddet hennes. «Han har bundet meg til øya.» Nå hørte han sorgen, under all forakten.

«Jeg er lei for det, Miriam.» Hva annet var det å si?

«Mannskapet ditt?» spurte hun, og han svarte med å se bort og riste på hodet og håpe at hun ikke ville nevne Isabel. Men det gjorde hun, selvsagt. «Izzy?» Han svarte ikke, han trengte ikke heller, han hørte i sukket hennes at hun allerede visste.

Han merket hvordan hun gløttet ned mot bylten i armkroken hans. «Men han klarte seg,» konkluderte hun, sannsynligvis i et forsøk på å trekke ham opp av den lammende melankolien.

«Ja.» Han kjente barnet røre på seg, i ferd med å våkne, og vugget ham rolig, fast bestemt på at det ikke skulle skje. Den lille var for ung til å forstå, men likevel, det var ingen grunn til at han skulle måtte se sin verden gå under.

«Er du sikker på at det er dette du vil?» spurte Miriam.

«Det er ikke hva jeg vil,» svarte han, skarpere enn han hadde tenkt. «Men jeg er en merket mann nå. En forbannet mann. En jaget mann. Hos meg vil han aldri være trygg.»

«Og du tror han vil være trygg hos kapteinen?» Det var hennes tur til å være skarp. «Tror du han holder seg for god til å drukne småbarn? Ikke engang Dagmar er sikker på det, og Mor Gaia vet at hun er hans mest iherdige forsvarer.»

«Kanskje kapteinen drukner uskyldige småbarn,» nikket han. «Men Langemann gjør ikke.»

«Du stoler på denne Langemann?»

Han snudde seg mot henne, så henne rett inn i de nesten fiolette øynene. «Med mitt liv. Og med min sønns.» Han gestikulerte forsiktig med bylten. «Dette er mitt blod. Han vil beskytte ham. Jeg vet han vil!»

Det kom et klynk fra gutten og han tittet fort ned på ham, skimtet så vidt det lille ansiktet det falmende lyset. «Ssh, vennen min,» hvisket han. «Sov. Bare sov.»

Det lød fristende. Bare krølle seg sammen her på stranda og sovne fra alt sammen. Hadde det bare vært ham, hadde han kanskje gjort det også.

«Morgan?»

Han kikket opp, men Miriam så ikke på ham. I stedet hadde hun øynene festet på noe i horisonten, og da han fulgte blikket hennes og et lyn flerret himmelen, kunne også han se skuta som kom seilende bak skydekket.

Tiden var kommet.

«Tar du lettbåten?» spurte Miriam i det de gikk ned til vannkanten.

«Nei,» svarte han. «Da forstår han. Sabeltann er ikke dum. Jeg har bygget en flåte.» Han nikket ut mot det synkende vraket. «Lettbåten er der ute. Med kjølen i været. Jeg druknet her i dag, Miriam. Hvis noen spør.»

Hun nikket alvorlig og ble stående tilbake på stranda, mens han langsomt vasset ut i vannet med den dyrebare bylten sin og fant kurven der han hadde etterlatt den, forsvarlig festet til noen biter av drivgodset. Barnet protesterte med svak gråt da han ble viklet ut av den varme frakken, men falt overraskende fort til ro da teppene i kurven ble dyttet godt rundt ham og bølgene vugget ham tilbake i søvn. Morgan unte seg et smil. «Min lille sjøfarer.»

Så brast det for ham, og store, salte tårer blandet seg med regnet i det han fikk fiklet av seg medaljongen sin og forsiktig hektet den om guttens hals. «Tilgi meg, Pinky,» hikstet han. «Tilgi meg.»

Han strøk sønnen over kinnet en siste gang, så rettet han seg opp og stirret hardt ut mot skuta mens han vasset med bestemte steg baklengs inn mot land. «Om du noensinne elsket meg, Jakov,» hvisket han, «så har du å passe ham. Du har å passe ham!»

Han snudde ryggen til kurven mens han ennå kunne.

Miriam hadde ventet på ham. «Gå,» skyndet hun ham straks han kom, «og om du skulle støte på Dagmar på din vei, så si til henne at hun aldri må komme tilbake hit. Om han får tak i henne også, er alt fortapt. Be henne glemme oss.» Han nikket taust til formaningen, og striregnet til tross, hun så nok tårene, for hun la til: «Jeg blir her. Jeg holder ham under oppsikt til de har funnet ham.»

«Takk.»

«Lykke på reisen, min venn. Gaia være med deg.»

«Og med deg.»

Hun trakk seg tilbake inn i skyggene, og han snudde seg og løp bortover stranda, mot flåten sin, og det tok alt han hadde av krefter å ikke se seg tilbake over skulderen.