Harry kjente bånd smyge seg oppover beina og armene som slange. Pusten gikk i hivende hikst og han prøvde forgjeves og bryte seg fra jerngrepet til det kalde tauet.
Noen lo en hysterisk kakklende latter som fikk det til å gå frysninger opp og ned ryggen hans, som verket besatt.
«Forsvarsløs og ufarlig.. Slik er det jeg vil se deg Harry Potter..», sa stemmen silkemykt og Harry hørte forferdet at noen beveget seg nærmere ham.
«Bare vær rolig gutt.. Så skal jeg ikke skade deg..» fortsatte den, samtidlig som Harry kjente noe som rørte ved kinnet hans.
Harry begynte og le, en humorløs latter som han aldri hadde hørt før.
«Ikke skade meg Voldemort? Det var ytterst.. Rart..» hikstet ham i mellom latteren.
SMACK!
Noen slo ham hardt over hodet.
Harry skrek av smertet og prøvde og sparke den som hadde slått ham, men noen tok tak i beina hans og hengte ham opp ned.
«HVORDAN VÅGER DU OG KALLE MØRKETS HERRE RAR!» skrek en kvinnestemme etsteds til høyre for ham.
Blodet frøs til is i årene hans. Hjertet pumpet rasende og han følte sinnet brygge seg opp.
«Bellatrix Lestrang.» hisset han, stemmen hans kald som en vintermorgen.
«Helt riktig Potter...» svarte Bellatrix, nå var stemmen hennes bak ham.
Panikken vellet opp i Harry da han forstod at hun gikk rundt ham og kunne slå til når og hvor som helst. Han kunne ikke forberede seg.
«Jeg ber deg Herre. La meg få torturere denne gutten.. La meg få høre ham skrike i smerte..» ba Bellatrix, stillheten fikk setningen til å gå veggimellom, som ett ekko.
«Nei Bella.. Ikke enda..» sa Voldemort sakte, som om ham tenkte på hva han ville gjøre.
Hodet hans begynte og dundre mens blodet randt ned til hodet. Han visste at snart så ville han besvime av alt blodet.
«Slipp meg..» hvsiket han hjelpesløst. «Slipp meg NED!» det siste ordet ropte han nesten.
Verden gynget og det verste var at han ikke kunne se seg rundt med bind rundt øynene, så han ante ikke hva som skjedde.
«Slipp gutten ned Bella..» lød Voldemorts stemme rolig og Harry hørte at Bellatrix sukket tungt og viftet med staven.
Harry falt plutselig og traff det harde betonggulvet med et solid smell. Smerten gjog igjennom hodet og ryggen hans. Selv om han hadde bind for øynene, kunne han kjenne verden snurre under seg. En ekkel følelse gurglet i halsen hans, som om han var nære ved å kaste opp.
Han tvang seg til å trekke pusten rolig og dypt inn for å så slippe den ut.
«Kom Bella.. La gutten få tid til å tenke før han dør...» sa Voldemort fort til en surmulende Bellatrix, som hadde håpet på å få torturere Harry.
Stemmene forvant sakte fra hjernen til Harry i det han sank langsomt igjennom det stummende mørket som omsluttet kroppen hans...