Pairings: I hovedsak Akuroku, men også Zemyx og muligens litt Leon og Cloud. Som litt ekstra krydder (og fordi jeg digger dem!).
Advarsel: Vel, etter hvert kommer det til å bli litt mye handling guttxgutt-aktig, men foreløpig er det ikke noe å være redd for, jeg bare gir en liten foradnvarsel. :)
Ansvarsfraskrivelse: Vel, karakterene og litt andre ting og tang er ikke noe jeg har kommet opp med. Så nei, med mindre jeg jeg blir superrik og kjøper opp Square-Enix og Disney kommer jeg aldri til å eie noe så vakkert.
Forfatterens ord: Okei, okei, okei, okei... Her er min aller første, og da mener jeg aller første fanfic jeg noen gang har skrevet i hele mitt liv. Ikke mobb den, jeg vet den ikke er noe bra, men det at jeg legger den ut her er bare for at jeg selv skal huske at jeg må skrive hele fanficen og ikke stoppe opp midt i fordi jeg blir lei!
Så dette er da bare en pitteliten prolog og forhåpentligvis kommer første kapittel i løpet av uka. Jeg har ingen anelse om hvor lang hele denne fanficen blir, men vi får se hva som skjer!
These wounds won't seem to heal, this pain is just too real
There's just too much that time cannot erase
When you cried, I'd wipe away all of your tears
When you'd scream, I'd fight away all of your fears
And I held your hand through all of these years
But you still have all of me
~Evanescence, My Immortal
De satt helt stille sammen på den lille sengen. Roxas visste ikke hva han skulle si. Søsteren hans bare satt der, hun sa ingenting og han hatet det. Hun så verken på han, rørte ikke ved han, gav ingen tegn til at hun var klar over at han var der, rett ved siden av henne. Broren hennes så stumt ut i lufta et lite øyeblikk før han vendte seg helt rundt i sengen. Han prøvde desperat å fange de mørkeblå øynene, men hun lukket dem tvert.
"Du må gjøre dette Roxas." Stemmen hennes var klar i det lille rommet. Bare gjennom de få ordene kunne Roxas høre den irriterte undertonen. Han visste ikke hva han skulle svare. Han kunne ikke skjønne at dette var den eneste utveien. Olive vendte endelig blikket mot broren. De var fulle av sorg mens hun prøvde å smile. Hun svelget.
"Du vet hvor glad mamma hadde blitt hvis hun kunne se deg med noen gode karakterer i baklomma, før hun –" akkurat som om noen hadde kuttet av det hun skulle si stoppet hun. Broren knyttet nevene mot dynen. Hvordan kunne hun si det? Akkurat som om han kunne få moren til å føle seg mye bedre bare ved å få gode karakterer? Han kjente tårene presse i øyekroken. Hardt og vondt gjorde de. Det var som om tårene ville stake seg ut av øynene hans i det forsøket på å komme ut. Men han ville ikke. Han ville ikke la dem komme. Uten ett ord reiste han seg brått. Søsteren hans så medtatt på han før ansiktet hennes vendte seg mot gulvet.
De hadde aldri vært særlig flinke. Roxas følte at han aldri hadde lært søsteren ordentlig å kjenne. Aldri latt henne ta hånden hans når han var redd. Aldri latt henne stryke han over håret. Aldri klemt den eldre, men mindre søsteren inntil seg i håp om alt kom til å bli bra. For det kom ikke til å bli bra. Livet deres var så godt som ødelagt, og alt de gjorde var å late som om livet sikkert kom til å gå videre. At alle sårene og smertene kom til å leges helt med tiden. Men det kom aldri til å forsvinne, smertene var for store og sårene ble bare til lange arr i sjelene deres. Arr som kunne rives opp.
Roxas følte den boblende smerten verke i magen og snudde ryggen til søsteren. Han ville ikke se på henne. Han ville ikke at hun skulle se de vonde tårene trille nedover kinnene hans. Sengen knirket i det Olive reiste seg opp. Roxas hadde visst det hele tiden. Olive ville aldri la han lide alene. Hun ville aldri vende ryggen til han i mørket. Han kjente den lille hånden stryke han ned over den dunkende pulsåren helt nederst ved håndbaken.
De visste begge at moren var nærmere døden enn livet. Men de ville ikke la alt stryke forbi som en vanlig del av livet. Rose var den eneste som visste hva de hadde gått gjennom. Alt som hadde skjedd.
Olive la hendene sine rundt Roxas sin midje og presset det lille lyse hodet mellom skulderbladene hans. Roxas kunne høre de svake snufsene fra den eldre søsteren. Han la forsiktig hendene sine på søsteren sine og klemte til. Små dråper, nesten helt uhørlige, falt ned på det harde treverket under dem. Små mørke flekker ble dannet av de salte tårene, men Roxas og Olive ble bare stående der. Som om ingenting hadde falt ned mellom dem.
Roxas dreide litt på hodet og lot øynene gli over vinduet. Han kunne se skumringen senke seg over den lille hagen utenfor. Det var som et teppe som ble lagt over trærne og det grønne gresset. Han kunne selv ønske at han kunne legge et slikt teppe over han selv og søsteren. Der ingen kunne se dem.
Tårene hadde sluttet, og han kunne lenger ikke høre søsteren. Han slapp hendene hennes og lot armene gli ned langs siden. Øynene vibrerte fremdeles mot hva enn som gjemte seg der ute i mørket.
"Tror du virkelig hun hadde brydd seg?" mumlet han med en stemme ukjent for han selv. Olive heiste opp hodet og han kunne kjenne hvordan øynene hennes presset han i nakken. Hun slapp forsiktig hendene sine ned og ble stående urørlig bak han. Roxas turte enda ikke å se henne i øynene, han visste at smerten der inne ikke var til å holde ut.
"For henne er vi det viktigste akkurat nå," snufset hun og Roxas kunne med en gang føle at tårene begynte å samle seg i øyekrokene hennes enda en gang. Han klarte det ikke lenger. I en myk bevegelse snudde han seg og festet sine egne øyne i hennes. Han visste hun hadde det vondt, men han hadde selv ingen styrke å låne bort til henne.
"Jeg vet ikke hvordan verden ser ut for mamma akkurat nå, men hvis det er noe, i det hele tatt, som kan få det til å føles enklere for henne, skal jeg gjøre det." Stemmen hans var sterkere enn han trodde, og med det visste han at han kunne varme søsteren. Han la armene rundt den spinke kroppen og klemte henne hardt inntil seg. Olive gned pannen inn i skulderen hans og sukket tungt mens hun grep et tak i skjorta hans bakpå ryggen.
Lenge sto de slik, og bare følte at alle sorgene kunne streife mellom dem. Roxas hvilte haken mot toppen av hodet hennes. Han visste at de kunne klare dette sammen. Klare å støtte hverandre i tiden fremover, og han var beredt på å gjøre hva det skulle være for å holde sorgene borte. "Jeg skal gjøre det," hvisket han bare. Like etter kjente han smilet spisse seg om sin eldre søsters munn.
Såååååå...? Hva synes dere? Egentlig så antar jeg at dere ikke skjønner så mye før det første kapittelet, men allikevel kan dere godt si hva dere synes. For bare å si det enda klarere, jeg gjør ikke dette for å få mange reviews, men for min egen del. Og, som dere ser så har jeg med to personer som jeg har funnet på selv (veldig stolt) nemlig Roxas sin søster, Olive, og Roxas sin mor, Rose.
Lalala! Jeg har endelig gjort det, ikke noen utfeiging nå! Takk for alt, jeg skal bare gå å piske meg selv fordi jeg skriver så elendig... (unnskyld på etterhånd for skrivefeil! De dukker alltid opp på mystisk vis... de jæverne...).