Dette er enda en historie jeg holder på med å oversette.. Det kommer nok til å ta litt lenger tid med denne enn med 'fønikstårer', men det er fordi kapitlene er mye lengre, og den er litt vanskeligere å oversette..
Skal prøve å legge ut en til snart.. Den heter 'Kjærlighet og Ærlighet'... nåja..
Fraskrivelse: Denne historien tilhører GreenGecko, ikke meg. Karakterene tilhører JKR.. Jeg eier ingenting her..
Kos dere..

Tittel: Resonans

Forfatter: Salamander/GreenGecko (AKA Marie Williams)

Forfatterens notater:

Da jeg kom over sitatet nedenfor i JKRs bok 4 om sannsynligheten for at Slur skulle adoptere Harry, tenkte jeg først på å adressere dette emnet komisk, men det virket for enkelt, og kort, åpent. Dette er et seriøst forsøk på å gjøre dette realistisk. Selv om dette er seriøst, er det ment å være morsomt. Forhåpentligvis, selv om plottet virker umulig, vil du finne de resulterende situasjonene morsomme nok til å gjøre opp for det. Det har vært alt for morsomt å skrive.

Ingen utfordringer blir svart her, bortsett fra de ikke planlagte fra frøkenen selv.

Denne historien tar ikke med bok 6: Halvblodsprinsen i beregningen siden den var skrevet etter bok 5.

Kapittel 1 - År seks, Påske

"Professorene McSnurp og Bister holdt dem i arbeid til siste sekund av timene sine, og Slur var ikke mer troende til å la dem spille spill i timen enn til å adoptere Harry."

Harry Potter og Ildbegeret.

"Her, Harry" sa Hermine mens hun gav ham tilbake eliksiressayet hans. "Bare to ting som kunne fikses. Jeg tror ikke villsvinstenner er riktig i den andre delen, eller honningdugg riktig i den siste delen."

Harry skulte på pergamentet. "Takk," sa han og tok ut lærebøkene sine. Han ville virkelig bli ferdig med det. Fristelsen til å bestemme det gjorde ham ikke krigersk, men tanken på å gi Slur gleden av å rette ham feil flere ganger enn han ville få hvis Harry fikset essayet sitt. Han sukket og knipset til det relevante kapittelet. Sjette års eliksirer var mer interessant enn de tidligere årene, men mye vanskeligere.

"Mer te?" spurte Ronny ham.

Uten å se opp holdt Harry ut koppen sin. "Takk."

"Du skulle ha gjort som meg og ikke tatt noe vanskelig dette året," poengterte han, ikke for første gang.

"Andretermins eksamen vil være over snart nok og det vil bli litt lettere da, for en liten stund." Hermine sa dette mens hun pakket bøkene sine bort. Hun strakte seg, satte seg tilbake i stolen og så på ilden mens Ronny og Harry gjorde ferdig oppgaver.

-888-

"Gi essayene deres framover," sa Slur mens han skred inn i fangehullsklasserommet den neste morgenen. Han skulte olmt på studentene mens de adlød i stillhet. "I dag og resten av terminen kommer vi til å dekke lavbaserte eliksirer. Disse er unike fordi lavet vil assistere oss i synteseringen av nøkkelingrediensene av eliksiren. Det er også tidkrevende siden lavet er sensitivt til eutrofikasjon, så prosessen er veldig vanskelig å framskynde."

Han skrittet en gang i fronten av klasserommet. "Hvem kan fortelle meg de tre hovedtypene brukt i eliksirlaging?" Hermine rakte opp hånden sin sammen med en av ravnkloingene. "Hr. Potter?" spurte læreren luftig selv om Harrys hender var hard presset sammen på bordplaten.

Harry kremtet for å vinne tid, gravde i minnene sine av lesingene, og sa, "Usni, lungvert og parimeforsia … asie …"

"Hm, nærme hr. Potter, men ikke korrekt," spottet læreren.

Harry masserte nakken sin mens Tommy lente seg over og hvisket, "Det ville ha vært bra nok for et smygardsvar."

"Fem poeng fra Griffing, hr. Ding, for å snakke uten å ha ordet," kommenterte Slur og veivet tryllestaven sin mot tavla slik at dagens eliksirinstruksjoner kom til syne. Han glante olmt på Harry og Tommy et langt øyeblikk, utfordret dem til å klage. Harry puttet hodet sitt ned og kopierte eliksiren inn i notatene sine med et morskt blikk.

"Hmpf," mumlet Slur, som om han syntes at det var patetisk at de gav seg.

"Fire terminer til," messet Harry hviskende. "Eller kanskje Voldemort finner ut at han er en spion før da."

"Harry!" hvisket Hermine skarpt, tuktet ham.

-888-

"Du kommer til oss i påskeferien, ikke sant Harry?" spurte Ronny ham mens de gikk tilbake til griffingtårnet på slutten av dagen. "Jeg ser virkelig fram til å få en pause."

"Jeg tror ikke Humlesnurr kommer til å la meg," sa Harry fylt med vemmelse mens han så på hans godt brukte buksene på enden av kappen sin mens han gikk. "Jeg tror mine valg er her eller Dumlingene. Det er ikke et vanskelig valg, tro meg."

"Vil du at jeg skal bli?" foreslo Ronny da de kom til trappene.

"Du burde dra og besøke moren og faren din. Jeg er sikker på at de har lyst til å se deg." sa Harry mens han trasket trett oppover.

"De har lyst til å se deg også." pekte Ronny ut.

"Få dem til å overbevise Humlesnurr at det er trygt da," sa Harry med lite håp.

"Hva om jeg ble to dager ekstra og så dro hjem? Der går et annet tog fra Galtvang på søndag."

"Jeg hadde likt det, Ronny. Vi tilbringer hele dagen sammen hver dag, men det er bare jobbing, ser det ut som." sa Harry.

"Jeg ugler folka mine og forteller dem," sa Ronny ivrig.

"Jeg skulle gjerne ha vært med dere gutter," skjøt Hermine inn, "men foreldrene mine forventer meg til middag på søndag med besteforeldrene mine; jeg ville ikke rukket hjem i tide."

"Jeg setter pris på tanken, Hermine," sa Harry. "Men vi blir ok. Vi kommer bare til å sitte rundt å gjøre ingenting… og nyte hvert minutt av det."

"Hvert minutt, trollmannssjakk," sa Ronny snedig. "Vi har ikke spilt på hele terminen."

"Et parti, kanskje, Ronny. Egoet mitt tåler ikke mer enn det."

"Åh, ditt ego, hr. Helt, vil ha det bare bra etter å ha tapt ti på rad," sa Ronny i et anfall av dårlig humør.

-888-

Påskeferien i borgen startet i all vesentlighet som forventet. "Skal vi gå ut på banen og kaste rundt en sluff?" spurte Ronny.

Harry satt bak i det tomme oppholdsrommet med føttene sine på et av de lave bordene. "Jeg ville ikke ha spesifisert det som 'ingenting'."

Ronny dro i armen hans. "Kom igjen, du. Du trenger litt sol--du er nesten like bleik som jeg er."

Sopelimer i hendene, gikk de ut på plenen. Uklare skygger beveget seg over det grønne gresset som danset i den kalde brisen. Nede på banen tok de oppbevaringsboksen for rumpeldunkballene ned fra hylla og fjernet sluffen før de pakket den bort igjen. Da de sparket fra og den kalde vinden bet seg fast i hendene til Harry, han ønsket at han hadde tatt på seg hansker.

"Kast den!" ropte Harry mens han fløy ut foran. Ronny adlød og snart dukket de inn og ut av hverandres flyveier mens de kastet sluffen fram og tilbake.

"Dårlig kast!" klagde Ronny da han ble tvunget til å hente sluffen fra plenen og sparka fra igjen. Han kastet den bak ryggen sin mer nøyaktig enn Harry hadde gjort.

"Kjekkas!" ropte Harry tilbake. Han tok en dovendyrkreng og kastet den tilbake.

"Se hvem som snakker!" flirte Ronny. Han tok et ekstra krafttak for å få tak i det kastet før han kastet den opp og slo den med sopelimehalen over til Harry.

"Ikke kongelig!" skjente Harry på ham, dukket lavt og bredt for å få tak i sluffen før den kunne styrte i bakken. "La meg prøve det." Med en mine av mye konsentrasjon, kastet Harry sluffen rett opp og snudde sopelimen en vei, så fort den andre. Han bare streifet den på den bakre svingen og sendte den inn mellom trærne. "Uff, jeg henter den," sa han.

Ronny lo mens Harry suste av sted og landet helt ved grensen av skogen. Han slapp sopelimen og gikk inn i mørket. Ronny fløy et par looper og trommelrullet før han fløy bort dit. "Trenger du hjelp for å finne den? Den kan være oppe i greinene, den er ikke veldig tung," ropte han. Han fløy lavt over tretoppene og så rundt på dem. "Harry?" spurte han et minutt senere siden han ikke hadde fått noe svar.

Ronny for til bakken ved siden av Harrys sopelime med en gang. "Harry!" ropte han høyt. Han begynte å løpe inn mellom trærne før han innså at på grunn av den lyse dagen, kunne han ikke se forbi buskaset i det hale tatt. "Harry!" ropte Ronny igjen. "Så hjelpe meg, hvis du tuller med meg kommer jeg til å drepe deg."

En bris som raslet gjennom løvet var alt som svarte ham. Ronny tok opp sopelimen sin, sparket hardt fra, og fløy rundt siden av borgen mot Gygrids hytte.

"Gygrid!" Ronny dundret på døra.

"Hva vil du?" spurte Gygrid mens han gikk rund fra gresskaråkeren ved siden av hytta.

"Harry gikk inn i skogen etter sluffen og han svarer meg ikke," sa Ronny bekymret og følte seg litt dum for det.

"Hva pokker gjorde'n det for?" sa Gygrid og åpnet døra. "Hogg!"

"Det var ikke langt inn, virkelig, bare forbi de første trærne eller noe," insisterte Ronny mens han jogget for å holde følge med Gygrid. "Jeg kommer til å drepe ham hvis han tuller rundt."

Da de kom til enden av skogen sa Ronny, "Der, hvor sopelimen hans er." Ronny følte seg lettet over at i det minste den fortsatt var der.

De gikk in i skogen på det punktet, Hogg ledet veien. Da øynene deres ble vant til mørket begynte de å sirkle. "Harry!" ropte Gygrid med sine dype brøl. Villsvinhunden sniffet rundt noen par trær så gravde han litt på et sted før han begynte å ..mewling.. ynkelig.

"Hva er det?" spurte Ronny og gikk nærmere Gygrid.

"Hogg?" spurte Gygrid. Hunden gravde mer intenst og sniffet igjen før han lot ut et nytt ul. "Sårru noe, Ronny?"

"Nei," sa Ronny fortvilet. "Harry landet og gikk inn. Jeg fløy rundt et par looper og kom over for å spørre om han trengte hjelp i tilfelle den satt fast i et tre. Han svarte ikke."

"Hogg?" gjentok Gygrid. Hunden kom over med sluffen i den store munnen. "Er dette det du så etter?" spurte han Ronny mens han tok den fra Hogg.

"Ja," sa Ronny, stemmen hans brøt sammen.

"Best vi kommer vårs opp til borgen. Kom igjen."

"Hvor er han?"

"Like bra du tok tida di med å komme over, trur jeg."

"Gygrid?" insisterte Ronny, ille berørt.

"Hva skjedde?" spurte Humlesnurr skarpt da Gygrid fortalte ham at Harry var savnet. Ronny fortalte historien igjen så godt han kunne, selv bølingen sin.

"Jeg beklager, sir. Jeg tenkte ikke…" Han rynket pannen ulykkelig.

"Gygrid, ta hr. Wiltersen opp til griffingtårnet og møt meg her." Mer tankefullt, sa han, "Jeg vil trenge å sende deg for å forhandle med kentaurene, tror jeg."

"Nei! Jeg vil hjelpe!" ropte Ronny.

"Jeg er redd ikke denne gangen, hr. Wiltersen," sa Humlesnurr avgjørende.

Med ansiktet snurpet sammen, trampet Ronny etter Gygrid

Vær så snill å fortell meg hva du synes.. (både om historien og oversettingen..)