- Alice, jeg kan ikke dra i dette her!

Alice stakk hodet inn på badet der jeg sto og studerte meg selv i speilet.

- Hva er det du snakker om? Selvfølgelig kan du det.

Jeg snudde meg bort fra speilet, og slo ut med hendene. Kjolen, (hvis man i det hele tatt kunne kalle det en kjole, det var vel heller en tøybit festet med lim til kroppen min), rakte meg så vidt over baken, og hvis jeg satte meg ned, gled den opp til midjen min. For ikke å snakke om hvor stramt den satt på overkroppen. Men det skulle kjolen ha, jeg fikk en imponerende kløft som jeg aldri hadde hatt før.

- Alice, jeg ser ut som en hore. Jeg kan ikke reise i denne her, de kommer ikke til å slippe meg om bord på flyet!

Alice himlet med øynene til meg, og forsvant fra døråpningen. Ganske snart var hun tilbake igjen med en svart shorts og en enkel, hvit singlet.

- Her, ta på deg dette i stedet for da.

Hun kastet klærne mot meg, og jeg tok de gledelig imot.

- Vær klar om to min, drosjen er her vært øyeblikk.

Jeg skiftet rask, nikket godkjent til speilbildet på badet, og løp ned til første etasje der Alice sto og ventet på meg med fire store rosa kofferter og en liten svart trillekoffert. Den lille var min, de andre var Alice sine.

- Alice, har du pakket ned hele garderoben din?

Pixien så på meg med et oppgitt uttrykk.

- Nei, selvfølgelig ikke. Bare det aller mest nødvendige. Og jeg pakket en koffert ekstra bare til deg.

Hun sendte den lille trillekofferten min et tvilsomt blikk, som om aldri i verden at den kunne inneholde nok klær til to uker i Hellas.

Jeg sukket. Jeg var vel egentlig ikke overrasket. Alice elsket å kle meg opp i all verdens gale, morsomme, fantastiske antrekk, det var en av hennes største hobbyer, å leke BellaBarbie.

- Så du har bare pakket tre til deg selv?

Selv om det virket utrolig mye, var det lite til å være Alice. Så demret noe for meg.

- Du har vel ikke planer om å shoppe mens vi er der nede?

Jeg krysset fingrene for et nei, men jeg visste at det ikke ville hjelpe.

- Selvfølgelig skal vi det!

Jeg sank et par centimeter i sandalene mine. Jeg som hadde sett frem til en ferie. Å shoppe med Alice var ingen ferie, tro meg.

En bil tutet utenfor, og Alice åpnet døra og begynte å bære ut bagasjen. Jeg tok med meg min egen koffert, og fulgte ut etter henne.

Solen varmet som den bare kunne gjøre første dag av en etterlengtet sommerferie, og himmelen var skyfri, med en klar, lys blåfarge. Jeg pustet inn den friske luften, og kunne ikke dy meg, jeg måtte smile.

- Der er den rette ferieånden, ropte Alice til meg, under vekten av fire kofferter. Taxiesjaføren gikk ut av bilen for å hjelpe henne med bagasjen, men den lille skikkelsen på stiletthæler trengte ingen hjelp.

Hun slengte koffertene forsiktig inn i bagasjerommet, og møtte blikket mitt med et smil. Jeg kunne ikke noe for det, jeg begynte å le. Det var sol, det var ferie. Jeg skulle tilbringe to uker i varme, vakre Hellas med mine to aller beste venninner. Livet smilte til meg, og jeg smilte tilbake mens jeg satte meg inn i drosjen.

- Til flyplassen, ropte den lille pixien.

Og så var vi på vei.