Vi ække Rowling noen av oss, hvis ikke Prongsie har holdt det skjult for meg, da... Hehe!! Les, nyt og review!! folkens...
For å starte med det, alle samtaler med nye personer starter med: været.
Det var vel ikke den fineste dagen, det var overskyet og hadde regnet litt tidligere på morgenen.
Padfoot: Men du snakker om første tog turen til Galtvort. Det var fint vær den dagen!´
Prongs: Ikke hjemme hos meg Padfoot.
Altså var det: grå skyer over hodet på meg, når jeg gikk inn på tog stasjonen. Hele kroppen min kriblet av spenning og foreldrene mine hadde det passe vanskelig med å holde meg i øyesyn.
Padfoot: Var det bare grå skyer rett over hodet på deg? Ble de med inn?´´
Prongs: Arg, Padfoot. Nå er det jeg som forteller. Ikke du…!´´
når jeg var kommet inn på plattformen. Pilte jeg rundt som en vettskremt liten mus.
Padfoot: klart du gjorde.
Prongs: "Padfoot!"
Ok, her starter historien…
¤James forteller¤
Han hadde kommet fram til stasjonen. Foreldrene hadde store problemer med å følge de raske beina hans inn på plattformen.
Ute var det grått og overskyet, men her inne var det fullt av alle slags farger. Fargene kom mest fra folks klær, men James synes han hadde kommet til paradis.
Enda bedre var det at nå skulle han, etter hele livet med venting, endelig begynne på Galtvort!
Inne på plattformen var også folk fulle av farger, men her var det fullt av dårlige gompeforkledninger. Foreldrene hadde vært så flinke og snille at de lot han gå litt rundt omkring i nabolaget, og da var gompeforkledning første bud.
Der stod toget. Det toget han hadde hatt sine villeste drømmer om, utenom rumpeldunk. "Mamma, er det tid til å gå på nå?" Spurte han moren ivrig.
"Ikke enda skatt. Det er enda ti minutter før toget drar."
"Å, urettferdig. Kan det ikke gå nå da? Pappa kan du få det til å gå nå?"
"Unnskyld, men det er en av de tingene pappa ikke kan hjelpe deg med." Dette kom som et lite sjokk for den elleve år gamle James. Han var vant til at foreldrene kunne alt, for de kunne det aller meste.
Så fikk James øye på en annen gutt på sin alder som virket minst like ivrig etter å komme på toget som han selv. Gutten hadde svart halvlangt hår og pene trekk.
"Kan jeg gå bort til den gutten?"
"Ok, men du må komme og gi oss en klem før du drar." Svarte moren mens hun lurte på hvor sønnen hadde fått et så godt øye for ting fra.
"Hei! Jeg er James", sa han mens han strakte fram armen.
"Sirius", mumlet gutten tilbake.
"Skal du til Galtvort?" fortsatte James, fast bestemt på å få i gang en samtale.
"Ja. Du også?"
"Jepp. Jeg kommer til å bli en fin Griffing. Du da, hva ønsker du å bli?"
"Ikke så høyt. Faren min står der", hvisket gutten ved navn Sirius mens han pekte på en mann med en lang svart kutte og et morskt utrykk i det pene ansiktet.
"Er det faren din? Men, han er så svart."
"For å informere deg om noe; så er det mitt etternavn. Jeg er Sirius Svaart, sønn av Orion og Waldruga Svaart."
"Du er en Svaart? Men, da må jeg gå", sa James usikkert, aldri i verden om han kunne stå og snakke hverdagslig med en smygarding, og gikk mot foreldrene igjen.
Og den gutten som hadde sett så snill ut, enslig og forresten. Han minnet ham ikke om noen av de av Svaart slekta han hadde møtt før.
Før han kom fram til foreldrene kjente han en dytt i ryggen. Det var Svaart gutten. Hva gjorde han her?
"Redd meg! Hr. Svaart har tenkt til å gi meg en skjenne preken igjen." Hva var alt dette om? Var denne gutten en snill gutt etter alt å dømme? Hvorfor sa han: Hr. Svaart, hvis det var faren han?
"Ikke la han finne meg. Kom så går vi inn på toget."
"Jeg må gi en klem til mamma og pappa først, og hente kofferten, så kommer jeg. Vil du finne en kupe, eller skal du bli med meg?"
Sirius valgte å bli med bort
§Sirius Forteller§
Han var blitt med denne nye gutten bort til familien hans, Potterne. Der ble han stående noen meter unna å se på dem. Hvis faren hans så ham nå var han død.
Han kunne ikke noe for å føle et stikk av sjalusi. Om han bare hadde hatt en slik familie selv. Da ville han ha gledet seg syk til å komme til Galtvort. Nå var det ikke noen stor glede i det. Bare et lite håp om at han kom i Griffing i stedet for Smygard, for kom han i smygard ble jo alt som før, og han ville så langt unna resten av familien som han kunne.
"Kom bort da, Sirius. Ingen vits å være blyg!" Ropte James til han.
"Han gikk mot disse nye folkene og strakte fram armen: Jeg er Sirius Svaart. Hyggelig å få møte dere."
"Å, så det er ikke alle av familien Svaart man kan plasseres under samme gren, formoder jeg", svarte Helen Potter mens hun tok han i hånden.
"Virker ikke slik", la John Potter til når han tok Sirius i hånden han og. Han jobbet sammen med Hr. Svaart og visste så alt for godt hvordan han tok i hånden til folk, men denne gutten lyste av høflighet og godhet mot andre enn Smygardinger. "Gleder meg til å høre mer om deg. Det vil nok skje om James her og du blir gode venner."
Fru Potter så ned på armbåndsuret sitt. "Gutter, det er ikke lenge til toget drar. Dere må gå nå. Hade James", sa hun før hun gav han en god klem. Tett etterfulgt fikk James en annen klem fra Hr. Potter.
Helen snudde seg mot Sirius, og gav han en klem også. Det kom som et sjokk for Sirius, men han klemte gladlig tilbake. Etter klemmen var ferdig snudde han seg mot John og som smilte blitt til ham, og så gav ham også Sirius en klem.
Han snudde seg og gikk etter James, da noen grep armen hans. "Sirius, la meg få et ord med deg" sa en streng stemme inn i øret hans, som Sirius kjente så alt for godt.
"Vet du ikke at du nettopp ble kjent med familien Potter, grumse elskende familie, uten verdighet…" faren var rasende. "men jeg…" begynte Sirius.
"Du våger ikke å bli venn med ham! Hører du, gutt!?" hveste ham, og bendte armen til Sirius, i en ukomfortabel stilling bak på ryggen.
"Forstår du?" hveste han, inn i guttens øre. "Ja…" hvisket han, faren strammet taket i armen hans. "Sir…" faren slapp. "Ikke skuff familienavnet Sirius, husk det!" mumlet han, og dyttet Sirius mot toget.
¤Alle¤
"Hvor ble det av deg, a?" Spurte James, da han fikk øye på Sirius igjen. James nye venn bare trakk på skuldrene, og så løp De to guttene så fort de kunne opp på toget. Det tok ikke lang tid før de fant en tom kupe, eller nesten tom. Det satt ei jente der. Hun hadde illrødt hår og flotte smaragd fargede øyne.
¤Lily forteller¤
Det kom to gutter inn i den så langt tomme kupeen. Den ene hadde et ravnsvart bustete hår, som stod ut i alle kanter, og noen interessante hassel øyne. Og han hadde en litt smal kroppsbygning.
Han andre derimot hadde ganske langt svart hår som datt elegant ned i ansiktet på han. Øynene hans var nesten sorte, men hadde et snilt, men ertende og nysgjerrig glimt i seg, og noe i måten han stod på fortalte Lily at han kom fra en fin familie.
"Jeg er James Potter, og dette er Sirius Svaart", sa gutten med det bustete håret mens han rusket det enda verre med den høyre hånden sin.
"Jeg er Lily Evans."
"Lily, er det plass til to snille unge herrer her?"
"Det er det sikkert James", svarte hun med en latter.
De to guttene slengte seg ned på noen ledige plasser. James valgte plassen ved siden av henne. Det fikk henne til å føle seg litt beklemt. Hun var ikke vant til slik oppførsel fra folk hun akkurat hadde møtt.
"James, du vet at det er god plass i denne kupeen? Du trenger ikke klemme deg inntil meg."
"Unnskyld, men det var så korselig her." Hun kunne ikke noe for å le av denne tåpelige gutten. Han var sikkert snill nok han, men å sitte så nærme en hun ikke kjente var ikke det hun aller helst ville. Hun flyttet seg litt bort fra han.
"Dårlig timing det der James", sa Sirius mot den nye vennen.
"Jepp. Det er sikkert og visst."James satte seg nærmere henne igjen.
"Kan du slutte med det der?" Hun var begynt å bli litt sur.
"Selvfølgelig", sa han mens han presset seg enda nærmere henne.
"Så gjør det da!"
"Hvorfor det?"
"Fordi det er plagsomt!" Hun begynte å håpe at hun ikke kom i samme hus som denne gutten. Hun hadde overhørt at det var fire hus på Galtvort og hun ville ikke komme i samme hus sammen med noen hun ikke ville like.
Sirius brøt inn i kranglingen og tankegangen hennes "Ditt første år?"
"Ja… Jeg visste ikke noe om skolen før i sommer, da jeg fik brevet. Jeg har lest litt for å komme inn i dette med magi, og jeg kom over navnet Svaart flere ganger" smilte hun, mens hun klappet katten, som lå på fanget hennes.
Den var nesten like ildrød i pelsen som håret hennes.
James kom sakte nærmere, mens han så på henne. "Kutt ut, James!" ropte hun, da han satt helt inntil henne igjen. Denne tog turen kunne bli lang.
§Sirius Forteller§
Samtalen kom i gang, kanskje litt forsiktig, men de lo av ting de sa, og Sirius følte at han ble veldig lett kjent med James. De hadde så mye til felles. Spesielt Rumpeldunk, synd at det ikke var for førsteklassinger.
Plutselig ble døren åpnet, og inn kom en tredjeklassing. Tynn, pen, med svart bølgete hår, som var som tatt fra en eventyrprinsesse, mørkeblå øyne, nesten som Sirius sine, hun var ganske blek i huden, men det passet liksom til henne. "Å, beklager, jeg ser etter noen venner av meg…" sa hun med vennelig stemme full av autoritet.
Hun skulle til å snu, da øynene hennes falt på Sirius. Hun stirret på han i forbauselse "Sirius, hva gjør du her? Sammen med en blodsviker og en grums!" kjeftet hun rasende.
Vennligheten var som blåst vekk fra hele henne. Hun grep tak i ham og halte ham opp på beina, "Kom Sirius, bli med meg" hveste hun, akkurat som her Svaart ville ha gjort.
"Slipp meg, Bellatrix… Stikk!" ropte Sirius tilbake. James reiste seg for å hjelpe Sirius, men Bellatrix trakk tryllestaven og pekte med den mot James. Han kunne ikke gjøre noe.
"Du vill ikke ende opp som Andromeda, vill du lille fetter? Hun skuffet familien, men jeg skal sørge for at du ikke gjør det samme!"
Hun dro Sirius ut av kupeen, og slengte døra igjen etter dem. "Du kan ikke komme skjeft ut din første dag på Galtvort, Sirius. Tenk på familienavnet" sa hun sint til ham, mens hun dro ham igjennom toget, sjekket hver kupe, og fant til slutt den riktige.
¤James Forteller¤
Nå som Sirius var ute av kupeen, og han hadde Lily helt for seg selv var han på en rar måte litt gald. Han var glad for at Sirius og han selv hadde blitt så fort venner, men han ville også bli venn med Lily jenta.
"Har du noen søsken?" Spurte James forsiktig.
"En storesøster", svarte Lily tungt. En storesøster. Men, hvorfor sa hun det så tungt?
"Er det noe i veien mellom dere?"
"Ja, hun har kalt meg en frik siden jeg fikk brevet. Hun har ikke vært snill i det hele tatt."
"Forstår deg. Det er ikke lett med storesøstere. Jeg har to stykker. Og Amaryllis er vel ikke den morsomste hun heller. Gleder meg til vi er i sjette, for da har hun sluttet her. Hun skal opp i tredje nå. Roxie der imot kunne godt vært litt yngre. Hun er i sjette, og hun er kjempe kul. Det er broren min Davy som har lært henne å være som hun er så Roxie er en beinhard guttejente. Davy er blitt nitten, og han lærer å bli en svartspaner."
"Du hadde en stor familie. Tuney og jeg var gode venner før jeg fikk brevet. Håper hun forandrer mening mens jeg er borte. Vi var så nærme før. Når jeg hadde fortalt om brevet skjøv hun meg bort så raskt at jeg ikke fikk tid til å blunke en gang."
"Tuney?´´
"Tuney er kallenavnet hennes. Hun heter Petunia."
Stakkars Lily. Ingen støtte hos en person som var så nær. Han var glad for at det ikke var han, man han ville støtte denne jenta og gjøre henne komfortabel.
Så la han merke til at Lily kjempet mot en flom av tårer. Han satte seg nærmere henne selv om hun hadde sakt at han skulle flytte seg før, la armen rundt skuldrene hennes, og trøstet henne. Når hun ikke gjorde noen bevegelser på at han skulle flytte seg, satte han seg enda nærmere. Da var det enklere for å få trøstet henne.
§Sirius forteller§
Det tok ikke lang tid før Sirius fant et smutthull og snek seg vekk fra smygardingene. Tenk, de hadde presentert ham for en liten gutt med svart fett hår, mørke øyne, ranglkete bygning, vell kort sagt.
Sirius motsetning.
Han spratt nedover gangen. Glad for å være vekk. Hvor satt James igjen? På veien så han mange elever. Han kjente flere fra før. Han gikk forbi James søster, Amaryllis, som han hadde fått et glimt av tidligere, passerte en liten lubben gutt han ikke kjente, og nesten fremme var han, da han fikk et glimt av en gutt, med kloremerker på kinnet, blek huden og brunt hår.
Han åpnet døren til kupeen, og der satt jammen James og holdt rundt Lily. "Forstyrrer jeg noe?" spurte han smilende. "Kjærlighet ved første blikk, og sånt kanskje" han flirte. James himlet med øynene og svarte blidt " Vi har bare blitt bedre kjent"
Sirius lo. "Hyggelig å se deg igjen. Var den jenta kusinen din?" spurte han, mens Lily dyttet han unna. "Ikke hvis det er opp til meg. Hvis jeg kommer i Griffing vill hun nok drepe meg, men det lar jeg henne ikke gjøre. Ikke pokker om jeg kommer i smygard, da utviser jeg meg selv!"
James smilte, en sann venn dette, med egne meninger. Han håpet at alle tre ville komme i griffing!!
Trykk på den fine, alt for lille review knappen i hjørnet, og skriv hva dere synes!! For nå:
Padfoot and Prongs
