Ravnens klo
Alt var stille. Jeg kunne ikke høre vinden. Naturen holdt pusten. Dyrene var gått opp i røyk. Det eneste jeg kunne se var de vakre stjernene som blinket til meg oppe på himmelen. Til slutt ble alt svart. Jeg var i en svart verden, jeg kunne ikke se hvor stort det var selv om det var et lys som var så guddommelig vakkert, jeg startet å gå mot det, men så hørte jeg noe som lignet på noe som vann dråper som traff et vann. Jeg snudde meg og så en liten jente i en hvit kjole med sukkerspinn rosa hår, hun tok hånden min og førte meg inn i et annet lys. Jeg åpnet øynene, jeg var der igjen, der alt hadde blitt svart og jeg hadde falt inn i mørket. Jeg reiste meg og startet å gå jeg måtte se henne igjen. Jeg streifet igjennom gatene mens fullmånen lyste på meg. Alle menneskene sov og det fikk byen til å se ut som en spøkelses by.
Jeg gikk tomt igjennom parken mens jeg tenkte på henne, der på den scenen hadde jeg spilt for henne. Å når hun startet å synge til det forsvant mitt sinne og angst.
