Harry Potter står ovenfor valget som kan tilbakestille tiden og gi ham foreldrene tilbake. Humlesnurr sitter stille og venter. Harry er stille før han svarer "ja."
"Harry! Nå må du våkne!" Lilly ropte på sønnen sin. "Hermine, Gulla og Ronny er her." Det var sommerferie. Vennene hans hadde kommet, de skulle trene rumpeldunk.
"Hallo, kompis! Klar for å banke jentene?" sa Ronny optimistisk. Selv om han egentlig ikke var så veldig god, hadde han i alle fall selvtillit. Harry flirte.
"Det skal vi bli to om," sa Gulla fornærmet.
"Hva om vi tar en vri i dag?" sa Hermine fort, i det Ronny åpnet munnen. "Jeg og Ronny, og Gulla og Harry?"
"Greit for meg," sa Harry, og følte det krible i kroppen.
"Hm.." Ronny gren på nesen, men stoppet da Hermine sendte han en av sine kjente blikk. "Ok, da."
Harry tok fram Lynkilen sin. Ronny så som vanlig misunnelig bort på den. Harry skjønte det, Ronny var ikke veldig rik. Det rare var at den bare hadde dukket opp. Akkurat som alt annet. Det hadde plutselig vært der. Han husket ingen ting fra for 1 mnd siden. Han visste ikke hvem han hadde fått Lynkilen av, og ikke når. Den bare var en ting som satt fast i livet hans.
"Harry? Harry?" Gulla stod foran han, med ansiktet nesten oppi hans. Han kjente den deilige lukten av mint strømme ut fra munnen hennes. "Ja?" Harry svarte, selv om det var vanskelig når Gulla stod så nær ham. En plutselig liten flashback av en Gulla som kom løpende mot ham og han som kysset henne dukket opp i hodet hans.
"Er vi sammen?" spurte Harry, som kjente leppene hennes mot hans fremdeles.
Gulla så på han med en undrene, litt spørrende blikk.
"Jeg tror vi har vært. Bare at da hadde du et sikksakk arr på pannen." Hun så flau på han.
"Det er en følelse jeg har. Og sånne plutselige "flashbacker."
"Jeg og," sa Harry og håpet de hadde kommet et skritt nærmere den løsningen på det som hadde gnagd i hodet hans siden han så Gulla for, nei. Ikke for første gang. Han var tross alt 17.
"Dere to drømmere der borte! Hva gjør dere?" hoiet Ronny fra andre siden av Harrys private rumpeldunkbane.
Etter å ha svart at de pønsket ut en plan for å slå dem, hadde Gulla kysset han. Leppene og trykket var helt likt det i flasback'en. Da han gikk opp på Lynkilen sin, verket det plutselig i arret, og en stemme sa; "Så du tror du kan innbille han at det aldri hendte? At han kan leve et normalt liv?" En ond latter Harry gjenkjente uten å vite hvorfor, strømmet ut av en person han var sikker på han hadde sett før.
"Voldemort!" skrek han høyt
Plis send tilbakemelding om hva dere syntes!
Jeg trenger ris og ros for å kunne fortsette, får jeg nok ros kan det hende jeg skriver den over til engelsk ;P