Harry Potter

Humlesnurrs død

Jeg skriver ikke på vegne av J. K. Rowling, eller noen andre. Jeg eier ikke noenting i denne historien, bortsett fra handlingen. Jeg skriver også på min måte, for jeg eier den måten å skrive på. Jeg skriver ikke på Rowlings, eller for den saks skyld T. B. Høverstads måte, fordi jeg ikke eier deres måte å skrive på. Håper dere liker min måte å skrive på minst en tredjepart så mye som dere liker Rowlings og Høverstads måte å skrive på. Og det er lenge siden jeg har lest bøkene, så noe i denne historien kan være feil/feilaktig. Hilsen densmore. En ting til. Det hadde ikke vært så dumt å gi tilbakemelding, hm?

En liten intro. Det første ordet kommer fra Draco Malfangs munn, idet han dreper Humlesnurr. Nå vil jeg ikke gi flere opplysninger.

Kapittel 1: Tårnet

"Avada Kadavra", hylte Draco plutselig, før Humlesnurr rakk å høre mer av dødseternes fornærmelser. Harry så Slur skvette litt, for å så se ham dra med seg Draco ned trappeoppgangen, der de hadde kommet fra. Alecto og Argelius ropte triumferende.

Harry hørte de siste små antydningene til triumferende jubelhyl drukne i alle de høye eksplosjonene som steg i takt med at flere og flere trollmenn kom oppover etasjene. Så kom han på å springe etter dem. Men om han var i stand til å springe, hadde han falt, fordi han satt fast. Han satt bom fast. Han kunne ikke røre en muskel.

Humlesnurr må være i live, tenkte han, jeg er fremdeles bundet av trylleformularet hans! Harry kjente en bølge av glede skylle bort den kalde følelsen av sorg som hadde kommet snikende, lik en morder i natten. Men morderen hadde ikke drept noen, ikke denne natten. Malfang var tydeligvis bare sterk nok til at han klarte å slå ut noen, i hittil uvisst lang tid.

Lyden av føtter som hamret mot steinhellene som utgjorde trappen, gjorde ham oppmerksom på at det var noe som het virkelighet. Han fikk bare håpe at det var Føniksordenen som fant ham først. Han så en rekke svarte skikkelser komme opp trappen. De stilte seg i en ring på gulvet rundt Humlesnurr, ute av stand til å se ham, fordi han hadde usynlighetskappen sin på seg. En han ikke hadde hørt stemmen til før, sa: " Han er død. Endelig." Han reiste tryllestaven sin mot himmelen, og høyt der oppe kom det til syne en gigantisk, grønn hodeskalle med en slange slyngende ut av munnen. Mørkets merke. Dødseterne løp ned i borgen igjen.

Flere rop og eksplosjoner nådde veien opp trappen idet kampene kom nærmere. Harry kunne faktisk se grønne, blå og røde stråler som kolliderte med veggene i trappeoppgangen, og laget et hull cirka ti centimeter i diameter hver gang en stråle traff. Han lurte på hva som ville skje hvis en av strålene traff ham. Det kunne jo hende, uansett om han var usynlig eller ei. I så fall fikk han bare håpe at det ikke var en av de utilgivelige forbannelsene.

"Lamstivosløvus! Lamstivosløvus", hørte han at noen ropte, fulgt av enda en "noen", som sendte avvæpningsvåder i hytt og vær. Disse "noene" var tilfeldigvis professor McSnurp og Ronny. Harry ville rope til dem, men fant på nytt ut at Humlesnurr var i live, og at formelen hans bandt ham hardere enn noen slags knebel.

"Kom, Ronny, vi må finne oss en plass å gjemme oss på her oppe", hørte han professor McSnurp si. Ronny nølte ikke, og sprang av gårde. Så snublet han i rektor Humlesnurr, og datt han så lang han var, oppå rektor Humlesnurr. Harry lagret dette litt perverse minnet til senere bruk, så kunne han vise minnet til Ronny i en tanketank, når Harry lærte hvordan det ble gjort.

Professor McSnurp skrittet lett over rektor Humlesnurr og sa: "Ingen vits i å kaste bort tid på å klemme en død mann farvel, Ronny. Enn så trist det er, har vi ikke tid." Ronny slepte seg opp, og fortsatte.

Nå kom det et par dødsetere opp trappeoppgangen. "Jeg så'rem når'em sprang opp trappa", sa den ene, med kraftig dialekt. Den andre, den laveste, forble taus. Ronny og professor McSnurp Hadde akkurat rukket å krøke seg sammen i skyggene, helt bortest i tårnet. De hvisket lavt, det kunne Harry høre.

Så, med ett, reiste Ronny seg og bæljet: " Petrificus Totalis," og den ene dødseteren stivnet. Og så, før den andre fikk reagert, hadde professor McSnurp gjort den andre ute av stand til å røre seg. Så skulle Ronny og professor McSnurp ned i borgen igjen. For andre gang på like mange minutter, traff Ronny en kropp med hele sin tyngde. Harry mistet nesten pusten da Ronny braste inn i ham.

"Hva i huleste-", hørte han Ronny hvese. Så famlet han framfor seg, rett mot Harry. Han fant kappen, og dro den av. "Harry!", ropte han forbauset, "hva gjør du her?" McSnurp brøt inn. "Vi har ikke tid til dette, Ronny", og så viftet hun litt med staven, og Harry fikk kontroll over lemmene sine igjen.

"Rektor Humlesnurr er ikke død, er han vel?", spurte professor McSnurp. "Jeg tviler på det, fordi det var han som vådet meg, og når Malfang prøvde å drepe ham, opphørte den ikke", svarte Harry. "Da, da tror jeg vi får prøve å vekke ham", sa hun. Hun pekte på Humlesnurrs ansikt. "Primitivt, jeg vet det, men ganske så effektivt. Aquamenti." Vannstrålen traff rektor Humlesnurr midt i fjeset. Han harket og hostet en god stund, men til slutt kunne Harry se en liten glipe mellom øyenlokkene hans.

"Åhh…du store min..jeg må visst be om å bli lagt inn på en psykiatrisk klinikk…for jeg er ikke levende, men jeg tror likevel jeg er det…den ene delen mener det, den andre mener det andre…splittet personlighet, nei og nei," sa han, høyt og tydelig. Ronny og Harry kniste. Enda et bra minne, tenkte Harry.

McSnurp hjalp rektor Humlesnurr opp på beina. Da han hadde fått summet seg litt, sa han: "imponerende. Meget imponerende, om jeg må få si det selv. Og hei, Harry og Ronny, og hei, Minerva." McSnurp rynket øyenbrynene sine. "Hva er det som er imponerende?" Humlesnurr lo litt.

"Har du ikke merket at jeg har vært veldig…eh…snill med unge herr Malfang helt siden Harry kom tilbake fra kirkegården, med budskapet om Voldemorts gjenoppstandelse?" McSnurp så mer ut som et spørsmålstegn nå enn noen gang Harry og Ronny hadde sett henne. De gliste til hverandre.

"Vel, jeg ba Madam Pomfrit gi ham mer fritid hvis han ble skadd, om det så bare var en liten kvise på haken, og du husker vel at jeg ba alle lærerne om å gi ham litt mindre lekser, nesten så lite at det ikke kunne merkes, men nok til at planen min fungerte. Jeg tenkte at Voldemort kunne komme til å bruke ham til å drepe noen, uansett om det var meg eller ikke. Så da tenkte jeg at hvis jeg gjorde ham litt svakere enn den gjennomsnittlige trollmann, da kanskje det kunne redde liv."

McSnurps. Ronnys og Harrys måpende ansikter ble avbrutt av Dult, som kom farende opp trappen. "Hva er det dere står her for, da? Kom ned og hjelp oss, vi trenger forsterkninger!"

TO BE CONTINUED….LOL.

Jobber med kapittel 2 mens du leser dette, forutsatt at jeg ikke har lagt ut det også.

Håper du likte det, selv om det var litt kort etter min smak.

Signed: densmore.