Hei folkens! Hehe, denne ficen er bare noe surr som samlett seg opp i hodet mitt en kveld. Så måtte jeg skrive det på ett papir da)
Hope you enjoy! ) Husk på åsende inn reviewetterpå da.
KANSKJE ELSKER HUN HAM, MEN IGJEN, KANSKJE IKKE
"Harry?"
Gutten med det ravnsvarte håret og de vakre grønne øynene reagerte ikke. Selv om den personen som snakket stod vedsiden av ham. Selv om personen som snakket hørtes skjelven ut, kald. Det var akkurat som om han var døv. Døv for omverdenen.
Blikket var fjernt klistret på en stor, hvit gravsten foran ham. Den lyste på en måte, lyste i den regnfulle verden.
Regnet traff ham i ansiktet som våte, kalde kyss. Regnet gjorde blikket under brillene tåkete og uklart. Regnet gjorde verdenen rundt ham grå og trist. Regnet gjorde ham deprimert. Men igjen, kanskje ikke. Regnet rensket ham, rensket ham for sorger. Regnet tok alt med seg der det falt på bakken og lagde store dammer. Dammer av minner og sorger. Men igjen, kanskje ikke. Det var hans skyld, alt sammen, han var grunnen til dette, men igjen, kanskje ikke. De hadde ingen håp, alt håp var borte. Det var kanskje det regnet tok med seg? Håp? Men igjen, kanskje ikke. Kanskje elsker hun ham, men igjen, kanskje ikke. Øynene lukket seg, store flytende grønne øyne lukket seg. Regnet falt tettere. Lagde en glorie rundt ham.
"Harry, du må komme nå.."
Noen dro i den våte kuttearmen hans. Hardt, bedende. Kanskje elsker hun ham, men igjen, kanskje ikke.
Fingre strakte ut mot ham, rørte skulderen hans, uskyldig og lite, men like vel sterkt. Noen fikk ham til å snu seg. Noen fikk ham til å gå, stødige og lange skritt. Noen hjalp ham da han snublet blant brun gjørme og vått gress. Kanskje elsker hun ham, men igjen, kanskje ikke.
Noen grep ham i armen da han sank på kne, halte ham opp igjen og sa trøstende ord til ham.
Verden var tåkete, tåkete og uklar, som regn på en høstkveld, som sand i en ørken, som varme som steg fra en våt kutte i det varme rommet. Som ny, fersk kjærlighet.
"Denne veien Harry.."
Noen stoppet ham, dro av ham kutten og satte ham ned i en lenestol.
Fingrene hans var kalde. De gravde seg ned i det varme stoffet på stolen, følte, grep. Som en nyfødt baby som grep etter sin mor, som en vakker blomst strakte seg etter solen en varm sommerdag, som en ensom gutt som grep etter noen til å klemme seg. Som en kald hånd som grep etter en varm en.
"Harry, drikk dette."
"Elsker du meg?"
Det ble stille. Regnet som trommet mot vinduet, vinden som rev i grenene. Mørket som sakte men sikkert kom smygende. Alt presset seg mot hodet hans, gjorde ham nummen.
"Du vet svaret. Det er egentlig jeg som skulle ha spurt deg om det."
Noen stod foran ham, blokkerte synet hans.
Noen skøv en rykende varm kopp inn i hendene hans. Han kunne ikke holde den, han skalv plutselig. Koppen glapp fra hånden hans, falt i sakte kino, traff gulvet og gikk i tusen knas. Lyden ga gjennlyd i ørene hans. Varm væske ble sølt utover. Lagde flekker på det røde gulvteppet. Som ferskt, vått blod.
Noen sukket og bøyde seg ned, samlet opp glasskårene og gikk igjen.
Harry lente seg tilbake i stolen med åpne øyne, fiksert på kvinnen som stod med ryggen til ham. Det flammende håret blendet ham der det svingte i takt med de grasiøse bevegelsene hennes, kroppen slank, men riktig formet. Som om hun merket det brennende blikket hans, snudde hun seg. Så inn i øynene hans. Hun var som en mustang. Vill, uavhengig og vakker. Umulig og temme.
Hun snudde seg igjen, Harry lot blikket bli hengende ved peisen foran ham.
Kanskje elsker hun ham, men igjen, kanskje ikke...