Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Jeg så ikke hvor, det var for mørkt. Alt jeg så var mørke. Jeg tenkte på natten før, der jeg lå trygt inni sengen min og drømte søtt.
Alt var ødelagt nå, det gikk ikke an å fikse det igjen. Det verste var at ALT var min feil. Jeg kjente en tåre trille ned. Jeg ble sint på meg selv, dette var ikke det riktige tidspunktet å gråte på. Jeg hørte den skrekkelige lyden bak meg, og kjente det gå kaldt oppover ryggen min.
Jeg begynte å skjønne en del av det hele. Hvordan kunne jeg være så dum? Jeg hørte den skumleste lyden du kan tenke deg igjen, men denne ganger var den foran meg.
Jeg rakk ikke å stoppe før det heslige kom over meg. Jeg kjente noe ekkelt og kaldt. Den plutselige smerten i halsen min for over meg. Det kjentes først ut som et stikk, men ble værre etterhvert. Jeg kjente noe vått gli langsom ned over halsen.
Jeg klarte ikke å tenke klart, prøvde å finne en måte å forstå dette på. Det som nå lå over meg var tungt, men likevel lett. Jeg prøvde så godt jeg kunne å komme meg løs, men jeg sløste bare bort kreftene mine.
Det var for mørkt til at jeg kunne se noe. Jeg la godt merke til den skremmende energien jeg følte. Den var kald og våt, og den krøp langsomt rundt hele meg. Det var ikke mye igjen av kreftene mine, og nå begynte det å se mørkt oppi hodet mitt også.
Den tingen som lå oppå meg sugde ut blodet mitt, jeg grøsset bare ved tanken. Nå orket jeg ikke å kjempe mot mørket mer, jeg hadde ingen form for krefter igjen. Skulle det ende sånn? Døde jeg nå?