***Eksisterer dere der ute, nordmenn på leting etter noe som er skrevet på det gode gamle språket som blir brukt så lite på denne siden? Om dere ikke eksisterer er det vel greit, og om dere eksisterer men ikke vil lese denne historien er det greit også. Jeg ville bare se om noen ville komme innom for å lese litt god gammeldags nynorsk. Det eksisterer jo en svensk historie allerede, og som Skandinaver føler jeg at det er på tide Norge gjør sin entre også. Om du som en leser som ikke bare av ren nysgjerrighet har brukt Google Translate for å se hva i all verden det er jeg driver på med, foretrekker nynorsk og gjerne vill sett ett innslag skrevet på nynorsk heller en bokmål sier jeg meg gjerne villig til det også.
Men nok om meg. Jeg eier ikke Fairy Tail, heller ikke karakterene eller historien. Det er det Hiro Mashima som gjør.***
Hva vil det si å være medlem av en klan, og med klan mener jeg selvsagt den typen der magikere samles for å ta arbeid mot betaling. Fairy Tail, for eksempel. Vil det å være medlem bare strekke seg så langt som til tatoveringen som forteller om medlemskapet? Kanskje betyr det å stå ansvarlig for æren til klanen en hører til?
Laxus Dreyar ville nok sagt seg enig med det siste utsagnet. Klanens ære ligger på skuldrene til dets medlemmer. Natsu Dragneel hadde sikkert sagt seg enig han også. Jeg forstår meningen bak et slikt utsagn. Som Makarov hadde sagt, så er klanen dens medlemmer. Det or nok rundt her et sted de to dragedreperne slutter å følge den samme logikken, kanskje fordi Laxus ville ha stoppet der. Natsu, på den annen side hadde fortsatt. En persons ære er alles ære. En persons glede er alles glede. En persons sorg er alles sorg. Vi er familie i Fairy Tail. En familie der alle står for en, of en for alle. En klisje, sier du. Fairy Tail sier jeg.
Jeg var alene før en av de største idiotene jeg noen gang kom til å møte brakte meg til en klan som ingen annen. En klan kjent for deres brorskap og noe ekstraordinære destruktive tendenser. Hargeon var navnet på byen der vi møttes. En by der jeg hadde funnet en eneste nøkkel som jeg raskt la til samlingen av nøkler jeg hadde i knippet rundt beltet. Natsu hadde bare vært en tilfeldig stakkar som hadde blitt offer for noen rasende kvinnfolk som ikke så pent på hans oppførsel mot deres store idol, Salamander.
Stakkaren hadde en appetitt som ingen annen også, viste det seg når jeg sa meg frivillig til å spandere lunsj. En ren tilfeldighet, egentlig. På det tidspunktet visste jeg ikke engang hvem han var. Hvordan kunne vel jeg vite at denne rare guttungen var den virkelige Salamander, en magiker som behersket en type magi få hadde sett maken til. En magi som var sterk nok til å drepe drager.
Et strandet skip og noen brennende kvartaler senere, og jeg ble dradd av gårde av denne fremmede gutten. Slik ble jeg en medlem av Fairy Tail. Emblemet tatovert på hånden min beviste det. Å, hvilken stolthet det hadde brakt meg da Mirajane, klanens servitrise og kalenderpike, gav meg merket jeg hadde siklet over så lenge. Aldri mer skulle mitt liv bli rolig eller kjedelig igjen.
Vel. Det var da i alle fall det jeg hadde trodd. Sant nok, det tok sin tid før jeg kunne slappe av i en bygning der stoler, bord og folk fløy hit og dit til de fleste døgnets tider når enda en slåsskamp brøt ut. Jeg kunne for så vidt ikke slappe av enda, siden bare timer hadde passert siden mitt første møte med resten av klanen jeg nå var en del av.
"Yo." kom en stemme bak meg, og jeg snudde meg bare for å se Gray komme vandrende mot meg, ubevisst strippende for øyeblikket. Han var da i alle fall ikke naken. Enda. Han hadde vært det ganske så snart etter vårt første møte, og hadde vært dum nok til å spørre om han ikke kunne låne mine klær.
"Hva skjer?" spurte han mens han satte seg på en barstol ved siden av min. Enten valgte han å ignorere mitt skeptiske blikk, eller kanskje la han ikke merke til det.
"Ikke mye. Jeg kjeder meg." svarte jeg, valgte å svare ham fremfor å bare gå derifra. Bortsett fra å potensielt å ha permanent skadet sinnet mitt med sin nakenhet hadde han ikke gjort noe galt. Og hvorfor jeg kjedet meg? Jeg visste jeg hadde ting jeg burde få unnagjort før natten snek seg innpå meg. Finne et sted å bo. Natsu hadde da for all del sagt seg frivillig til å la meg bo hos ham. Jeg fikk frysninger bare ved tanken. Nei. En dame burde ikke bo hos en mann uten at de var gift. I alle fall ikke alene. Dessuten hadde jeg en følelse av at guttungen med det hvite skjerfet kunne komme til å ta livet av meg uten å mene det mens jeg sov. Så jeg trengte et sted. Før natten la seg over Magnolia.
Problemet var at jeg slett ikke hadde lyst til å ta opp den slitsomme oppgaven. Et sted å bo. Jeg eide ingen penger. Derfor hadde jeg endt opp her, ved baren, tenkte filosofiske tanker, og nå snakket jeg med klanens personlige stripper. Denne dagen som hadde begynt så lysende positiv var på rask vei nedover. Den så ut til å følge sola i dens ferd mot horisonten.
"Aha. Jeg ville trodd at du ville ha fulgt den brennende idioten da han dro avsted for å redde Macao." sa Gray, og jeg fikk frysninger i det minnene strømmet til på grunn av påminnelsen.
"Jeg ble med ham. Vi kom tilbake for en time siden. Aner ikke hvor det ble av Natsu etter det." sa jeg, og jeg måtte motvillig medgi at jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva som foregikk inne i hodet på den guttungen. For det første, i det vi sammen gjorde vår entre inn i Fairy Tails gildehall hadde han raskt skilt lag med meg for å kaste seg, bokstavelig talt, inn i en ny slåsskamp. Han hadde ignorert meg da jeg viste ham klanmerket mitt. Kort tid etter hadde han med bestemte steg forlatt bygningen etter at en liten gutt hadde snakket høylytt med Mester Makarov om sin far, Macao, som hadde vært savnet i en uke.
Mirajane, forkortet til Mira, fortalte meg at Natsu ikke hadde en far og at han derfor sikkert så seg selv i den lille guttungen, og at han derfor hadde dradd avsted for å redde guttens far. Problemer når det kom til fedre.. det kunne jeg forstå, så jeg ble med gutten med det hvite skjerfet. Hvorfor ikke? Kunne bli interessant.
Vi, eller rettere sagt Natsu, klarte omsider å redde magikeren som hadde blitt tatt over av en Vulcan. Selv om han tidligere hadde ignorert meg, beskyttet Natsu meg og kalte meg familie. Å være en del av en famile, det var noe jeg ikke hadde erfart på en god stund. Så jeg trodde jeg endelig var akseptert, trass min noe manglende opptreden under redningsaksjonen. Jeg innså raskt at jeg lå milevis bak dragedreperen både når det kom til mot og styrke. Men nok en gang ble jeg ignorert etter vår hjemkomst til gildehallen. Natsu hadde dradd gudene visste hvor, og jeg ble værende igjen her, forvirret over hans skiftende oppførsel.
"Å. Nå når du nevner det, Macao var innom for ikke så lenge siden." etter å ha sagt det, når han innså at jeg ikke var i det snakkesalige hjørnet for øyeblikket, dro Gray. Jeg ble sittende igjen alene. Selv om jeg ikke var i humør for noen lengre samtale følte jeg likevel den synkende magefølelsen når jeg så ryggen til den eneste som hadde nærmet seg i kveld. Jeg ønsket ikke å være alene. Det kunne vel kanskje virke sånn når jeg var så avvergende, men... Ikke at det hadde så mye å si. Selv om jeg hatet det, så var det å være alene noe jeg var vant til. Derfor stirret jeg ned i bordflaten og fortsatte tankestrømmen fra tidligere.
Hva vil det si å være en medlem i en klan? Dreier det seg om ære? Kameratskap? I følge Fairy Tail var familie nøkkelordet som best ville beskrive hva det ville si å være en medlem av en klan. I alle fall i følge ukebladet Sorcerers Weekly. Familie... Jeg hadde ikke mye erfaring når det kom til det ordet. I alle fall håpte jeg ikke det. For om familie virkelig var det jeg og Ham hadde hatt, da.. da hadde jeg ingenting her å gjøre. Tanken på Ham fikk meg til å bøye hodet ytterligere, så langt ned at pannen rørte bordflaten.
"Se solnedgangen!" var det noen som utbrøt i det døra gikk opp og viste det som sikkert var en synkende sol. Denne dagen som hadde begynt så lysende endte like mørkt som Magnolia ville være snart. Tanken på Ham hadde den effekten. Og jeg hadde FREMDELES til gode å finne et sted å bo.
***Det endte nok litt rart ja... har vært en stund siden jeg prøvde meg på norsk sist. Om noen i det hele tatt leser dette vil jeg være ytterst overrasket. Jeg kan helt ærlig si at jeg egentlig ikke forventer mer enn en maks ti lesere, der kanskje syv av dem bare stikker hodet innom for å prøve seg på dette mystiske språket jeg plutselig begynte å skrive på når jeg frem til nå har holdt meg til engelsk. Til alle dere syv som bruker Google Translate, velkommen. Denne historien gir vel enda mindre mening for dere siden Google Translate ikke gir den beste oversettelsen. Jeg burde vite dette siden jeg har prøvd.
Vel vel, det er vel bare å vente og se. Kanskje vil en overraskelse vente på meg i løpet av den neste uka?***