'Cause he's the devil's favorite kind of man.
- (Alice & The Mountain/"Devil's Favorite")
Tortuga, den 28. desember 1699
Det var stinn brakke på Den blå papegøye denne kvelden, musikken var øredøvende, og dunsten av svette, alkohol og parfyme lå som et kvelende teppe over det halvmørke lokalet. Stemningen var høy, slik den nesten alltid var, og få la merke til den kappekledde skikkelsen da han kom inn og satte kursen mot bardisken. Han tok seg god tid, flyttet seg bare med mengden når det var nødvendig, og fikk det likevel til å se planlagt og kontrollert ut. Et blikk inn under kappehetta bød på et hvitmalt ansikt med intense, blå øyne og en sort, velholdt bart for de som kikket, men det var få som heftet seg ved synet. Vel så den fremmede noe eksentrisk ut, men eksentriske typer var det ikke mangel på i Tortuga, så han fant veien gjennom rommet uten å tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Vel framme ved baren tok han plass ved den ene enden, skaffet seg et glass rom ved hjelp av en håndbevegelse og en mynt, men rørte det ikke, og flyttet heller blikket samme vei som alle andre.
Mot fyren som danset på bordet.
Han var usedvanlig høy, hodet skrapte nesten mot lysekronen som hang ned fra loftstaket og hvis lys, hver gang han gjorde et kast med nakken, ble reflektert i gullringene i ørene hans. Håret var langt og svart som en ravnevinge, og dersom det på noe tidspunkt hadde vært tøylet på noe vis, hadde han danset det løst nå. Ellers var det få detaljer ved ham å merke seg i det dårlige opplyste rommet, men det man kunne se, var at han hadde en helt hypnotisk tiltrekningskraft på menneskene rundt seg. Dansen var en slags jig, ispedd noen rytmiske hoftebevegelser som så ut til å trollbinde spesielt den kvinnelige delen av publikummet, men også mennene var uten tvil i hans hule hånd. De sto rundt bordet og hoiet og jublet og skrek, de med halv rytmesans eller mer klappet takten, og felespilleren borte i hjørnet var på god vei til å slite i stykker buen sin.
Den fremmede under hetta lot seg ikke rive med på det samme viset, men også han oppdaget, mye til sin egen overraskelse, den helt spesielle utstrålingen denne danseren hadde og hvordan den påvirket også ham. Det var vanskelig å ta blikket bort, så for å føle at han i det minste hadde noe igjen for det, studerte han fyrens påkledning. Ikke at det var så mye å si om den: lys skjorte, mørke bukse, skinnstøvler som nådde ham til knærne, med solide såler han i blant dundret i bordplata som for å understreke sin egen fortreffelighet. Han sparket til et ølkrus en eller annen tosk hadde satt fra seg, så ølspruten sto over publikum, men det fyrte dem bare mer opp og fikk jubelen til å ta fullstendig av. Folk trengte seg sammen og sperret den fremmedes utsikt, slik at han omsider fikk rykket blikket til seg.
Han feide det i stedet over resten av rommet, og observant som han var, fikk han snart øye på en ung, blond mann som rolig forflyttet seg rundt i mengden og fylte lommene sine med pengepunger og smykker han med imponerende fingerferdighet fisket til seg. Synet fikk den fremmede til å instinktivt legge hendene over sine egne lommer, som for å beskytte de verdisakene han uansett hadde vært altfor smart til å ta med seg inn i denne røverbefengte bula. Han kunne sagt noe, ropt ut, gjort folk oppmerksomme på at de ble rundstjålet, sannsynligvis med danserens velsignelse og medvirkning, men gjorde det ikke. Ingen vits i å ødelegge stemningen.
I stedet tømte han omsider glasset med rom og vinket bartenderen til seg. «Hvem er klovnen på bordet?» spurte han og måtte nesten rope for å bli hørt.
«Sigøyneren?» svarte bartenderen, som om det kunne være snakk om mer enn én. «Jeg kjenner'n bare som Langemann. Hva han egentlig heter, aner jeg ikke.»
«Lokal?»
«Nei, men han og kompanjongen ankrer ofte opp her. De… frakter varer mellom øyene.»
Den fremmede skjulte et smil over denne åpenbare løgnen, i Tortuga var ærlige handelsmenn like sjeldne som vertshussenger fri for lopper, men for øyeblikket var det uansett best å spille med. «Så, sett at jeg trengte noen til å… frakte varer for meg, hvor finner jeg ham? Når han ikke danser på bordet, mener jeg.»
Bartenderen trakk på skuldrene i det han vendte seg mot en annen kunde. «Prøv havna. Skuta heter Esmeralda.»
I det samme røk omsider felespillerens bue, musikken tok brått slutt, sigøyneren tumlet ned fra bordet og inn i armene på den blonde fyren og et par hvinende kvinnfolk, og den fremmede, som hadde fått bekreftet alt det han allerede visste, skjøv det tomme glasset fra seg og forlot vertshuset, like ubemerket som da han kom.