Kapittel 1

Magneto hadde vært en dårlig far. Dette var noe han alltid hadde visst, men aldri våget å gjøre noe med. Det var tross alt for sent, var det ikke? Det var det han hadde trodd, helt til én morgen. Alt virker alminnelig, der han satt ved frokostbordet en novembermorgen og spiste en brødskive med leverpostei(høyt jerninnhold). Magneto bladde rolig i avisen og leste om alle terroristaksjonene som pågikk omkring i verden, ikke uten et snev av stolthet, da han fikk øye på en annonse. En annonse som ville endre livet hans for alltid. «Barnehage i New York konkurs-Trenger nye eiere».

Pengene var ikke et problem. Det er utrolig hvor mye penger man sparer på å selge en asteroide og bare kjøpe en leilighet i stedet. Så det var ikke dette som kunne hindre Magneto i å leve ut drømmen om å oppdra barn. Nei, problemet lå mye dypere enn som så. Han var ikke sikker på om han var skikket. Barna hans hadde en lei tendens til å føkke opp ting, og dette kunne jo godt være arv. Men hva om det var hans innflytelse som ansvarlig voksenperson som hadde gjort det? Hva om han bare ville skade de små englene han skulle ha ansvaret for? Hva om han rett og slett ikke burde ha noe med barn å gjøre? Etter mye om og men, bestemte Magneto seg for at det ikke var så farlig med.

De tidligere eierne hadde ikke virket helt trygge på Magneto. Da de skulle gi ham nøklene til barnehagen, mønstret de ham med et skeptisk menneskeblikk. Hans strenge og kritiske blikk virket lite egnet for å passe barn, og antrekket gjorde det verre. Kunne de stole på ham, en tidligere terrorist i rød kappe? De trodde ikke det, men han betalte godt, og det var tross alt det viktigste. Så de tidligere eierne gav ham nøklene og ønsket ham lykke til. Den skumle mannen kunne da umulig holde det gående i mer en et par uker uansett. Etter at de hadde dratt, og Magneto stod igjen, alene i den tomme barnehagen, begynte han å tenke. Hvem ville han ansette? Hvilke tidligere allierte og fiender kunne passe inn i en slik sammenheng? Magneto innså den mørke sannheten. Han møtte utføre jobbintervjuer.

De færreste kandidatene hadde virket lovende. Magneto hadde jobbet med og mot mange i løpet av sine år, men han stolte på de færreste av dem. Brorskapet hadde vært en gjeng servile idioter, som kun passet til å utføre enkle oppgaver. Magnetismens mester kunne heller ikke nedlate seg å ansette mennesker til å ta vare på uskyldige, små barn, så det var kun ett alternativ igjen. Han måtte ansette X-Menn og –Kvinner. De færreste egnet seg. Noen var for piggete, noen var for frosne, og noen ville bare kaste kort. Til slutt satt Magneto igjen med tre ansatte: Kyklop, Johanne Grå og Jerven. De egnet seg ikke de heller, men noen måtte duge.

Så kom dagen for gjenåpningen av barnehagen. Ordføreren var der for å klippe over et bånd og journalister fra hele byen kom for å se på. Hvem hadde trodd at Magneto, den store og farlige mannen, skulle åpne en barnehage? Noe så søtt og uskyldig hadde ingen sett for seg. Eller kanskje det ikke var søtt og uskyldig. Kanskje det var kjempefarlig og en helt idiotisk idé, og det var derfor ingen hadde sett det for seg. Kun tiden ville vise. Så der stod Magneto og hans tre ansatte utenfor barnehagen, den ene mer ubekvem enn den andre. Heldigvis var seremonien kort, og alle kunne snart dra hjem igjen. Men for Magneto, Kyklop, Jerven og Johanne Grå, var dette den siste dagen i deres tidligere liv. De ante virkelig ikke hva den neste dagen ville bringe.

Og mens dette pågikk, langt unna i det fjerne landet Transia, satt en ung mann foran en dataskjerm. En nyhetssak dukket opp på facebook-feeden hans. «Bombastisk bajas skal jobbe med barn». Han klikket fort på saken og tappet så irritert på pulten mens siden ladet. Etter noe som føltes som en evighet, fikk han bildet og saken opp på skjermen. Den unge mange leste saken på et øyeblikk og snudde seg så rundt. Han måtte pakke for en lang tur…

Kapittel 2

Denne morgenen ble Magneto vekket av en vekkerklokke på nattbordet hans. Dette skulle bli den første dagen i hans nye liv. Vekkerklokker hadde alltid vært et problem for Magneto; kreftene hans hadde en tendens til å slå dem ut, og så ringte de ikke. Men for denne spesielle anledningen hadde han forsikret seg om at alt kom til å gå på skinner. Han reiste seg opp fra sengen og kledde på seg. Mange ville nok reagere på at han brukte sitt kjente skurkekostyme når han arbeidet med barn, men for Magneto var dette en selvfølge. I hovedsak fordi det var det eneste antrekket han eide. Etter en rask frokost, svevde Magneto bort til barnehagen, bare noen få kvartaler unna hans nye leilighet i sentrum. Han tre nyansatte var alle på plass og klare til å gjøre noe godt for fremtidens borgere. Etter en halvtime med forberedelser begynte de første foreldrene å komme med sine søte små, de fleste med en viss skepsis. Men Magneto lovet at han skulle ta hånd om barna deres på en god måte, og hva mer kunne de be om?

Det er ikke lett å ta seg av barn. De løper rundt og hyler og oppfører seg generelt ikke spesielt bra. Magneto brukte noe av tiden på å ta seg av barna, men han måtte også evaluere sine ansatte. Han sa seg stort sett fornøyd. Johanne Grå var fantastisk med barn, noe man kan forvente fra en telepat. Hun forstod dem og de forstod henne. Ingenting å rapportere der. Kyklop var mindre god en sin partner, men greide seg stort sett fint. Han ble av og til høyrøstet, men ellers gikk det fint. Jerven var en helt annen historie. Barna ville leke med det fluffy håret hans. Det ville ikke han, og telefoner måtte tas for å roe ned oppskakete foreldre. Magneto visste ikke hvor lenge han ville beholde Jerven. Forhåpentligvis ikke så alt for lenge.

Etter stengetid, når alle barna har dratt hjem, må de ansatte rydde opp. Magneto har dratt hjem for å skrive en logg for dagen, og latt sine tre protesjeer være igjen for å gjøre arbeidet. Hvis han hadde blitt, ville han overhørt denne samtalen…

«Jerv, nei! Vi burde virkelig slutte… Vi greier aldri å holde dette hemmelig…»

«Bare bli med hjem til meg… Bare for natten.»

«Men om kjæresten min får vite det…!»

«Hysj. Ikke tenk på det, la oss bare nyte hverandres selskap.»

Lyset i gangen slukkes, og de to ansatte drar hjem til ham…

Kapittel 3

Noen uker kom og noen uker gikk, og ingen kunne lenger påstå at Magnetos barnehage, eller Mags kosekrok som mange kalte den, ikke var en suksess. Og dette leste han om i avisen mens han drakk en kopp kaffe og var ganske så fornøyd. Og idet, som en slags gudommelig hevn for at Magneto var i godt humør, ringer det på døren. Han reiser seg for å åpne den, og i tiden fra han reiste seg til han kom bort til døren, hadde den utålmodige gjesten ringt på 15 ganger til. Magneto hadde skjønt hvem det var, det kunne ikke være noen andre, men han hadde likevel håpet med seg frem til han åpnet døren. «Hallo, Kvikksølv.» Sønnen hans stod utenfor med en koffert i hånden, brystet raste opp og ned av den høye pulsen. «Hallo, far» svarte den unge mannen på dørstokken, fort og kaldt. Før Magneto kunne fortsette samtalen, var den albino mutanten inne i huset og lå utstrakt på sofaen. «Jeg hører at du vil gjøre opp for dine synder,» sier Kvikksølv, og Magneto ble med en gang på defensiven. «Jo, man kan vel si det slik, men…» Sønnen avbryter sin far før han får fullført setningen. «Jeg gjorde heller ikke alt rett med min datter. Jeg ønsker å gjøre opp for det. Jeg vil at du skal gi meg en jobb.» Magneto så sjokkert på Kvikksølv i noe den sistnevnte opplevde som timesvis.

Den siste uken før jul var mye arbeid, så det var godt at Magneto hadde sin multitaskende sønn tilgjengelig. Dette var ikke bare fordi det var mange barn å ta seg av, men noe var galt mellom Magnetos tre andre ansatte. De kastet hverandre merkelige blikk, både flørtende og kalde, og Magneto bannet lavt, for han hadde trodd disse folkene var forbi sin hormonelle ungdom. Men neida. På grunn av dette måtte Kvikksølv gjøre mesteparten av arbeidet. Heldigvis merket ikke den superraske mannen dette, da tiden gikk så sakte for ham uansett.

Nok en gang var to ansatte igjen for å stenge barnehagen, og denne gangen kunne man høre denne samtalen i gangene.

«Du tar feil, Jerven er ikke slik!»

«Johanne, kom tilbake!»

«Nei, nå går jeg!»

Lyset skrus av, og de to går hvert til sitt…

Kapittel 4

Kvikksølv var misfornøyd. De tre andre som jobbet i barnehagen hadde sitt indre drama, faen ta dem, og Magneto unngikk ham for enhver pris. Det var jo ikke noe nytt, men Magneto hadde innrømt at han startet denne barnehagen for å «gjøre opp for sine synder». Men hva var vitsen med å ta seg av andre barn, hvis han ikke ville se sine egne? Etter en lang dag, enda lenger for Kvikksølv enn for de andre der, fikk det være nok. Han tok lett igjen sin far, som prøvde å komme seg hjem så fort som mulig, og stanset ham i gangen. Den følgende samtalen fant sted.

«Hvor har du tenkt deg, far?»

«Hjem, Kvikksølv.»

«Og hva skal du gjøre hjemme?»

«Spise kveldsmat. Egg(høyt jerninnhold).»

«Uten meg ja. Du forlot oss! Og i stedet for å gjøre opp for det overfor oss, duller du med småunger og håper at det gjør deg moralsk bedre!»

Lenger kom de ikke før de hørte et skrik lenger nede i gangen. «HVEM ER JEG?!» Jerven kom løpende gjennom gangen, vill i blikket. Han grep tak i Magneto og ristet ham. «HVEM ER JEG, BUB?!» Men før Magneto rakk å svare hverken sin sønn eller Jerven, forsvant sistnevnte nedover gangen. Når han snudde seg tilbake til Kvikksølv, hadde den yngre mannen allerede forlatt stedet.

Kapittel 5

Julen nærmet seg med stormskritt. Magneto visste ikke om Storm kunne ta gigantiske skritt, men han mente fortsatt det var et fint uttrykk. Det hadde gjort ham vondt at sønnen hans var ikke følte han gjorde noe for å bedre forholde deres, og dette var delvis grunnen til at han ville arrangere en julelunsj for både barna og de ansatte. Han hadde gitt de ansatte beskjed om å møte opp sent på julaften, og så skulle barna hjelpe ham med å lage maten. Det ville bli perfekt. Man kunne spørre om det var en god idé å la så små barn lage mat, men Magneto kunne med hånden på hjertet si at han stolte mer på barna enn visse av de ansatte. Noen dager etter sammenstøtet med Jerven i gangen etter stengetid, møtte Jerven opp på jobben med rosa hår. Jaja, det var da også en måte å håndtere eksistensielle kriser på, tenkte Magneto. Det var bedre enn å drepe noen. Eller bli en eskimo.

Magneto våknet opp og så på kalenderen på veggen. 24. desember. Den store dagen. Han kledde på seg som vanlig og svevde bort til barnehagen for å ta imot barna. Heldigvis hadde alle husket eget forkle, så de kunne fort komme i gang med å bake pepperkaker og steke kylling(høyt jerninnhold) og blodpudding(høyt jerninnhold). Barna var vanskelige å holde styr på, men med sin karismatiske autoritet, greide Magneto å føre dem gjennom matlagingen. Alt stod klart da de ansatte kom på jobb, omkring klokken ett på dagen. Men noen manglet.

«Hvor er Kyklop og Jerven?» spurte en forvirret Magneto Johanne Grå. Hun så motvillig ut av vinduet, der de to mennene løp sammen over en blomstereng mot friheten og kjærligheten. «Åh.» sa Magneto. «Det var da synd.» I sitt stille sinn tenkte han at det forklarte litt av hvert. Og han var lettet. Nå som den glupske Jerven var borte, var han sikker på at det ville bli nok mat til alle. De satte seg til bords og spiste. Etter å ha spist hovedretten, da alle barna satt og gomlet på små pepperkaker, gikk Magneto bort til Kvikksølv. «Sønn, jeg vet jeg ikke har vært en god far, og jeg håper at du en gang vil tilgi dette. For øyeblikket får du nøye deg med den spesielle gjesten jeg har hentet inn.» Og i det Magneto sa dette, kom Stratoskua dansende inn i rommet, mens «Can't Touch This» spilte på full guffe. Alle visste at det kom til å bli en vakker jul.