Kapittel 2.

Jeg hadde vært "syk" resten av uken. Pappa hadde selvfølgelig trodd på meg, og jeg følte meg utrolig bra når jeg holdt senga.

Bildet av Edward og Juliet lå fortsatt under hodeputa mi. Jeg tok det fram for å se på det da jeg la merke til hva det sto bakpå. Juliet og Edward. Skoleball 1861. Interessant. Det var virkelig lenge siden. Jeg kledde på meg noen helt normale klær, og gikk ned i første etasjen for å spise frokost.

Jeg skulle på skolen i dag, og måtte ikke komme for sent, men det var ikke før jeg sto og låste døra, at jeg merket en lapp på dørmatta. Jeg tok den opp, og leste nøye.

Kjære Juliet.

Jeg har dratt til Europa. Men bare for et bedre jobbtilbud. Jeg kommer hjem om en uke, så ses da. Jeg vet jeg kan stole på deg. Glad i deg.

Pappa.

Derfor jeg ikke hadde sett noe til han denne morgenen selv om sykebilen sto utenfor, men nå? Så typisk. Når jeg vil flytte så skjer det aldri. Når jeg vil bli, må jeg alltid flytte igjen. Men dette var noe annet, det var noe som holdt meg igjen her. En person, en jeg ikke kunne dra fra. En jeg følte for å beskytte, på mange måter. En jeg følte for å bli hos. I dag var alt dystert. Det snødde, og jeg kom for seint til første time. Angela og Ben snakket ikke med meg, og det gjorde for så vidt ikke Mike heller. Jeg så verken Edward, Alice eller Jasper i kantina, eller på skolen for den sags skyld, og jeg skjønte ikke hvorfor de ikke var her. Var det noe som hadde skjedd? Hadde de tatt seg fri i dag av en grunn? Eller var det noe annet?

Men når fjerde time kom, skinte sola, og gjorde dagen min litt lysere.


Når jeg kom hjem var jeg fryktelig deppa. Det første jeg gjorde var å slenge fra meg sekken, for så å lage meg litt mat. Jeg var ikke helt til stede så jeg klarte å brenne tomatsuppa. Hvordan var det mulig da? Jeg var så fraværende at jeg nesten begynte og grine. Bare på grunn av at en gutt ikke var på skolen. Edward er den eneste jeg tilhører. Kanskje han ikke vet det, men det gjør jeg. Jeg kan føle det på meg. Kanskje han visste at jeg kom på skolen i dag og droppa bare fordi jeg hadde kysset han på kinnet. Ok, det hadde vært en tabbe. Det var en bagatell, var det ikke? Jeg skulle ikke ha gjort det, men jeg visste ikke hva jeg gjorde, jeg var ikke kontrollert. Ikke at han kom til å tro på det da.

Jeg helte ut resten av suppa – satt asjetten i oppvaskmaskinen – og gikk opp på rommet mitt. Av en merkelig grunn savnet jeg pappa noe fryktelig. Jeg reiste meg for å ta opp telefonen som lå på skrivebordet – slo nummeret og ventet. Ingen tok den.

Jeg satte meg på sengekanten. Jeg trenger virkelig å få meg et liv. Dette går ikke lenger. Jeg kan ikke bare sitte på rommet mitt vær eneste dag.

Vel, det var jo sånn jeg var. En skoleflink og stille jente, fordi jeg gjorde leksene mine, og fordi jeg likte å være for meg var sånn jeg likte det, men akkurat nå… gjorde det meg ulykkelig.

Så ringte det. Jeg famlet etter mobilen som datt rett ut av hånden min. Jeg hev etter pusten før jeg svarte. "Hallo." Fortsatt andpusten.

"Hei, Juliet. Det er Edward." Jeg hørte et smil i stemmen hans. Og når han sa navnet mitt, da føltes det ut som om hjertet stoppa, for så og hoppe opp og ned. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

"Mm… Hei." Hadde klart å samle meg nå. Så hørtes det ut som om at han lo, en svak og nydelig latter.

"Juliet? Er du hjemme nå?" spurte han. Jeg tittet ut av vinduet, og så at tåka trengte seg på. Det hadde jo vært sol før på dagen, så hvordan kunne tåka plutselig komme å ødelegge denne fine, men triste dagen min.

"Ja!" Du aner ikke hvor mye jeg kjeder meg. Var veldig fristene å legge til det, men jeg holdt kjeft.

"Jeg bare lurte på om jeg kunne stikke innom? Du aner ikke hvor kjedelig det har vært de siste dagene. Var du syk?" Jo jeg aner faktisk hvor kjedelig det har vært. Jeg kunne tenke dette men ikke si det. Da ville han ta meg for å være en dust. Plutselig kom jeg på noe som jeg undret meg over. Hvordan hadde han fått tak i nummeret mitt? Jeg spurte ikke. Det fantes jo telefonkataloger og der sto jo nummeret mitt. Holdt kjeft! Snakk med han! Maste jeg på meg selv.

"Øhm… ja, syk. Jeg var på skolen i dag da, men det var ikke du. Og ja, det er greit du stikker innom. Pappa er på en forettningsreise i Europa så jeg kjeder livet av meg."

"Jeg håper virkelig ikke at du mente det siste du sa bokstavelig," lo han.

"Hva mener du?"

"Det med å kjede livet av deg. Det håper jeg virkelig ikke." Jeg smilte. Kanskje han brydde seg om meg? Lite sannsynlig. Hold kjeft! Maste jeg til meg selv igjen.

"Nei, det var ikke bokstavelig, men hvorfor var du ikke på skolen i dag?" Jeg ble nesten såra bare fordi han ikke hadde vært der.

"Du skjønner, familien min og jeg er veldig ofte på turer når det er fint vær, og det er ikke så ofte fint vær her, så vi har fri vær gang sola skinner." Dette undret meg litt, men det forklarte hvorfor han ikke hadde vært der.

"Oia, men stikker du innom etterpå da?" Jeg måtte bare være helt sikker.

"Ja, har ikke jeg allerede sagt det da?" spurte han.

"Øhm… Ja, du sa vel det." Jeg ville jo bare være sikker. Skjønte han ikke hvor betatt jeg var av han? Vel, selvfølgelig ikke. Og jeg kunne aldri være interessant.

Han lo igjen. Høyere, og det var så vakkert. Så la jeg til. "Ha det. Ser deg snart."

"Ja. Ha det," svarte han. Så la han på.

Den følelsen som jeg sto igjen med sendte kriblinger gjennom hele kroppen på meg. Han skulle komme hit! Dagen min ble plutselig mye bedre. Jeg følte meg så utrolig lykkelig nå. Tåpelig, sa en stemme i hodet. Bli overlykkelig av en person du nesten ikke kjenner. Kanskje stemmen i hodet hadde rett, men nå ga jeg blaffen. Det viktigste var at han kom hit! Jeg gadd ikke å skifte klær, men jeg støvsugde hele første etasjen, og rommet mitt. Det så jo ikke så ille ut, men jeg måtte få tiden til å gå. Han ville vel ikke bruke all verdens tid på å komme? Å, som jeg gledet meg!

Jeg satt og dagdrømmet om at jeg var i Edward sine armer, en sen kveld, og at vi så en romantisk film. Han kysset meg innimellom, og jeg var utrolig lykkelig på det stedet. Jeg ble fort avbrutt.

Det ringte på. Jeg reiste meg opp fra sofaen. Nå var han her! Jeg fikk den følelsen av nervøsitet og kjærlighet, og gud vet hva jeg ikke følte om han som var positivt.

Jeg åpnet døren, og der sto han like vakker som en engel, og til og med enda vakrere. Jeg smilte, og han smilte tilbake. Han var den eneste personen som kunne få meg lykkelig.

"Kom inn," sa jeg i en myk tone. Og han gikk inn. Han fulgte etter meg til stua og satte seg ned i sofaen.

"Lyst på noe?" spurte jeg. Stemmen min ergret meg. Den var så myk og kjærlig. Han måtte tro jeg var gal. Uff, det ville jeg da ikke. Jeg kremtet.

"Nei takk." Han smilte et så utrolig vakkert smil. Jeg trodde jeg skulle smelte. Han er bare så utrolig vakker. Det er nesten ikke mulig. Nei, det er ikke mulig, er det vel? Tankene mine irriterte meg så inderlig. Jeg satte meg ned i enkeltstolen og smilte tilbake til han. Vel, skulle jeg besvime kunne det gjerne komme nå. Den tanken ville få meg til å le, men jeg holdt munn.

"Så…" Jeg lot setningen falle ut. Hvordan kunne jeg si noe uten å dumme meg ut? Han hevet det ene øyebrynet i en perfekt bue. Bare for å få meg til og fortsette. Vel, det funket. "Hva bringer deg på disse kanter?" Jeg smilte for meg selv. Det var et dumt spørsmål.

"Vel, deg, egentlig," svarte han. Ansiktet hans hadde noe skjult bak fasaden. Akkurat som om at han skjulte sterke følelser for meg. Jeg smilte bredere.

"Meg? Wow. Det er ikke vær dag noen sier det." Jeg lo lavt for meg selv.

"Ikke det?" Han hevet det ene øyebrynet igjen. Han var så perfekt.

Jeg ristet på hodet som svar. Haha, han skulle bare visst hvor mange som ikke hadde interesse for meg, eller jeg brydde meg egentlig ikke, siden jeg bare hadde ventet på min tvillingsjel, og nå følte jeg at tvillingsjelen min satt rett foran meg. Jeg hadde skyvd alle gutter bort, men det var ikke mange. Jeg klarte ikke å ha kjæreste. Mm… i alle fall ikke før. Jeg var alltid redd for at de skulle bedra meg, eller svikte meg stort. Nei, jeg hadde klart meg helt fint uten, men nå var det noe som sa meg at denne gutten – som satt rett foran meg – er den rette for meg. Han er en du kan stole på og elske til du dør. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Edward så nysgjerrig på meg. Jeg hadde ikke sakt noe på en stund nå.

"Mm… Jeg er virkelig lei meg for det på mandagen. Jeg klarte ikke å kontrollere meg helt." Dumt å si. Han ville helt sikkert ikke tro meg, så jeg fortsatte før han kunne si noe mer. "Jeg tenkte ikke, og jeg skjønner hvis du ikke tror meg." Sånn da kunne han svare, hvis han ikke syntes at jeg var helt dust.

"Hm…" Han tenkte seg om litt. "Jeg tror deg." Han smilte.

"Jeg er virkelig lei for d..." Jeg prøvde å si det, men han hadde reist seg og lagt en finger over leppene mine. Hjertet mitt begynte å banke mye raskere. Berøringen var som et elektrisk sjokk, men bare på en god måte. Han smilte bredt.

"Du trenger ikke beklage noe. Det er ok, men jeg er ikke lei meg for at du gjorde det." Han lo hest. Og jeg stirret sjokkert inn i de vakre gylne øynene hans. Jeg kan jo si at jeg elsker han, men det blir for dumt. Jeg har jo bare kjent han noen timer. Vel, jeg måtte spare ordflommen av spørsmål som ville ut, og jeg måtte spare på alt annet som kunne få meg til å virke utrolig dust. Og uansett kunne jeg ikke avsløre alt nå.

Edward tittet raskt på klokka før han sa, "jeg må gå, men jeg håper jeg ser deg i morgen." Han ville se meg i morgen også? Jeg trodde jeg skulle dø! Dette var det beste som hadde hendt meg. Han vil se meg i morgen. Han vil se meg i morgen, men vent. Har ikke pappa fri fra jobben da? Nei, det har han jo ikke. Han er jo i Europa. Tenk at jeg har glemt det. Han kommer ikke hjem før neste lørdag. Jeg er aleine til da. Jeg har utrolig mye flaks nå.

"Ok. Hvor vil du møte meg?" spurte jeg etter et minutts tenke pause.

"Jeg kan komme og plukke deg opp, så drar vi på restaurant hvis du vil." Han lot meg velge? Vel, jeg ville selvfølgelig gå ut med han.

"Mener du som en date?"

"Bare hvis du vil." Han blunket til meg, og hjertet mitt hoppet over noen par slag.

"Greit. En date da." Forsikret jeg han.

Han tok armene sine rundt meg i en bjørneklem. Det var så deilig (på en kald og hard måte). Så trakk han seg litt unna og løftet opp haken min (veldig forsiktig). Så, så han meg dypt inn i øynene, før han lente seg mot meg. Hjertet mitt banket helt vilt - der Edward sine lepper, kom nærmere og nærmere – og så, kysset han meg. Det var så vanskelig og beskrive. For først var leppene hans inntil mine og gjorde at mine lepper delte seg, og gikk i takt med hans. Det var en så deilig følelse, som også gjorde at jeg plutselig ikke klarte å tenke klart. Det var som om pusten hans bedøvet meg. Og smaken. Smaken var som jordbær.

Jeg la armene mine rundt halsen hans, pustet inn den deilige duften (jordbær), men det var kysset som var på toppen. Helt til han var borte. Jeg så meg forvirret rundt. Han var der og kysset meg det ene øyeblikket, og i det neste var han borte. Hvor var han blitt av? Dette var bare blitt mer og mer merkelig. Ok, sist gang, når jeg kysset han på kinnet var det jeg som hadde snudd ryggen til, og gått min vei. Og nå, når han kysset meg, kunne man si at han var sporløst forsvunnet. Den tanken fikk meg til å le mens tårene strømmet ut av øynene mine. Jeg ville ikke at han skulle bli borte.

Det skar av smerte i brystet mitt når jeg begynte å kjenne etter. Hadde det virkelig såret meg så mye at han plutselig var borte? Ja, akkurat sånn var det. Det var som om jeg ikke kunne leve uten han. Akkurat som om vi måtte være sammen. Vel, selv om det var rart, var det nok sant. Vi måtte være sammen, men jeg kunne jo ikke bestemme det. Du skal i vært fall på date med han i morgen. Gled deg til den, pluss du kan jo spørre han da, var det en stemme i hodet mitt som sa. Ja, spørre han. Smart. Nei, det var ikke smart i det hele tatt. Spørre han om hvorfor han hadde kysset meg for så å bli borte vekk. Herregud, ingen spurte om sånt. Nei, ville han si det, kom han til å si det. Jeg kunne ikke bestemme det.

Jeg satte meg ned på sofaen og skrudde på tv'n, (som jeg aldri hadde giddi før) og så på et kjedelig mat-program. Jeg så på noen få retter til jeg skrudde av tv'n.

Jeg reiste meg sakte opp – gikk opp trappene – inn på badet – gjorde meg klar – for så å gå inn på rommet mitt. Nyvasket og klar for å sove, dro jeg dyna litt bakover før jeg sneik meg under. Jeg ble liggende å tenke på Edward. Klemmen, kysset, følelsen etter at han var borte. Alt gikk gjennom hodet mitt, om og om igjen. Men heldigvis sovnet jeg til slutt. Jeg hadde en drøm. Det var en drøm jeg aldri trodde ville ta slutt. Den var helt forferdelig.

Jeg løp og løp gjennom skogen like ved huset. Jeg hadde panikk. Jeg ville rømme fra noe, men det var raskere enn meg. Jeg kom meg inn i huset og låste døra. Men der sto det en person foran meg som jeg ikke kunne se ansiktet på.

"Hva vil du med meg?" spurte jeg. Men så angrep han eller hun meg.

Jeg våknet brått – pustet heftig. For en fæl drøm. Jeg snudde meg mot nattbordet og skrudde på nattlampa. Jeg så på klokka som viste 03:00. Så tidlig om morran. Fælt. Jeg kunne ikke stå opp nå. Men plutselig fikk jeg en følelse at noen så på meg og snudde meg mot tiltrekningen. Det var ved klesskapet mitt, eller det føltes som om at det var der dragningen kom fra. Hjelp! Men så var hele følelsen borte, jeg kunne ikke se noe mer eller føle noe mer, pluss at vinduet mitt sto på vidt gap, og det som normalt var igjen. Jeg begynte virkelig å bli redd, men likevel reiste jeg meg opp og gikk bort til vinduet. Jeg tittet ut, men så ingen ting. Jeg lente meg tilbake igjen og lukket vinduet for så å trekke gardinene for. Nå var jeg sikker på at det var igjen. Jeg tuslet sakte bort til sengen min. Klarte jeg å sove nå? Jeg visste ikke. Jeg satte meg på sengekanten og trakk dyna over meg. Det var så kaldt. Jeg krøp mer og mer innover, men så satte jeg meg opp i senga – satt på hodeputa og lente ryggen mot veggen. Jeg satt sånn helt til vekkeklokka ringte. Hvordan i alle dager hadde jeg klart å være våken i så mange timer? Jeg hadde ingen svar heller.

Jeg strakk på meg. Beina og armene mine var utrolig stive. Jeg hadde også fått vondt i nakken. Huff da. Aller helst ville jeg bare legge meg ned å sove, men jeg sto opp. Jeg gikk først bort til klesskapet mitt. Jeg måtte ha noe passende å ha på, så jeg åpnet venstre skapdør. Jeg valgte en marineblå kjole som nesten var fotsid. Passet for date, men samtidig så den gammeldags ut.

Jeg hadde fått på meg klær og nå åpnet jeg gardinene. Det tåkete lyset strømmet gjennom glasset, og det skar i øynene. Jeg snudde hodet vekk, men jeg var som frosset fast. På soveroms døra mi hang det en lapp, og jeg gikk bort for å lese.

Kjære Juliet.

Ikke vær redd mens du er alene hjemme.

Jeg passer på deg, og det vil jeg alltid gjøre.

Hva var dette for noe? Hadde jeg virkelig sett noen i natt? Ikke vær redd? Så dumt å si det. Idiotisk. Forvente at jeg ikke skal være redd. Pøh. Selvfølgelig er jeg redd. Den som var her, var her! Det var ikke morsomt. Kan ikke akkurat føle meg trygg. Men kanskje Edward kunne bli hos meg i natt, sånn at jeg følte meg tryggere. Hm… Kanskje, men det var ikke sikkert at han ville. Ok, det ville være liten sannsynlighet, men jeg kunne ønske, og jeg kunne håpe. Men hvis han ville, skulle han da sove på sofaen eller? Huff, nei. Han kunne ta senga, så tok jeg sofaen. Ja, god ide.

Jeg tittet på klokka. Bare 10:00. Vel, vel, frokost tid. Jeg gikk sakte ned trappene, og stua så ikke ut som den skulle, og det gjorde heller ikke kjøkkenet. Alt var så mye ryddigere her. Det var som om noen hadde ryddet, og det i løpet av natten. Var jeg blitt gal? Eller hadde jeg bare gått i søvne? Lite sannsynlig, men innimellom kunne det hende at jeg sa noe i søvne. Pappa pleide å bruke det mot meg, for innimellom når han hadde vært inne og sjekka om jeg sov, så hadde jeg kanskje sagt et ord, eller en hel setning. Dette fikk meg til å rødme. Bare tanken på hva pappa kunne ha hørt. Nå må jeg holde opp! Kan jeg ikke skjerpe meg? Jo, og jeg skal! Ehe, hvis jeg klarer da. Men jeg kan ikke styre selv om jeg snakker i søvne eller ikke. Nei, det er jo ikke min feil. Eller på mange måter er det min feil, men på mange måter er det ikke det. Jeg burde begynne å låse døra. Da vil ikke pappa høre så mye mer. Ja, god ide.

Jeg var helt varm nå når jeg sto på kjøkkenet og lagde meg mat. Jeg følte at rødmen blusset opp fra tå til topp. Men grunnen var jo fordi jeg hadde tenkt om Anthony, og om hva han hadde hørt.

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet. I dag var ingen ting så dystert. De gråe veggene så veldig ut som om dem hadde farger over alt, men det var bare fordi jeg ville få se Edward igjen i dag, og jeg ville være lykkelig. Jeg ville kanskje få stilt mine spørsmål. Jeg ville kanskje få kysse han igjen, men i det minste visste jeg at jeg ville få en klem.

Jeg bestemte meg for å gå på biblioteket før Edward kom. Jeg gikk som vanlig, men jeg brukte ikke lang tid. Jeg sto ved romanene da jeg kom på at Angela hadde anbefalt meg noen bøker. Twilight. Vel, jeg hadde faktisk lest de to første, men ikke de to siste. Jeg visste at hovedpersonen var Bella Swan. Hun forelsket seg i Edward Cullen som da var vampyr, og før hadde hans etternavn vært Masen. Det moret meg litt. Jeg lånte de to siste bøkene. Det ville ikke ta lang tid å lese ut hvis det var lite å gjøre.


Jeg satt hjemme og leste i den tredje boka, da det endelig ringte på døra. Det betydde at min Edward var her. Jeg smilte der jeg gikk mot døra, men da jeg åpnet fikk jeg sjokk. Mike sto der og smilte til meg. Smilet mitt endret seg fort til en trist grimase.

"Hei," sa han.

"Hei, Mike. Hva skjer?" Jeg kunne vedde på at jeg hørte skuffet ut.

"Jeg bare lurte på om du skal noe spesielt i dag," svarte han.

"Ja, jeg skal faktisk det." Så han ikke det på kjolen jeg gikk med?

"Hva da?" Tonen hans var med ett mye surere.

"På date, og uansett så bryr ikke det deg. Det er min sak. Okay?"

"Slapp litt av da." Men under ordene hans syntes jeg at jeg kunne skille "kjærring," men jeg var ikke helt sikker.

"Mike, jeg synes at du burde gå nå." Jeg hveste nesten ordene ut, og jeg var stolt av meg selv.

Så smalt jeg døra rett foran ansiktet på han og gikk inn i stua. Jeg så på klokka. 15:00. Håpet ikke det var så lenge til Edward kom. Jeg gledet meg.

Jeg slappet litt mer av når jeg tok opp boka jeg hadde sittet og lest i, og fortsatte på kapittel 5. Det var virkelig spennende, og jeg levde meg mer og mer inn i boken.


Jeg bare er så Glad i Edward han er alltid best, etter min mening da ;)

Jeg håper dere fortsetter med å lese 3