A/N: Jeg eier ingen av karakterene fra Kaptein Sabeltann, de tilhører Terje Formoe. Enhver likhet med virkelige hendelser er en tilfeldighet og ren fantasi.

Dypt farvann

Av: Little Red Toyota/Ninjalinda

Kapittel 2:

Sabeltann våknet med en dundrende hodepine. Sollyset fra vinduet traff ham midt i øynene når han åpnet dem. Med et stønn vendte han hodet vekk.

En stikkende lukt fra hodeputen fortalte ham at han hadde kastet opp i løpet av natten. Han måtte få noen til å vaske kahytten.

Han satte seg sakte opp i køya, forsiktig, for å ikke provosere hodepinen ytterligere.

"Å fytti katta..." stønnet han og vaklet mot vaskefatet. Han helte vann i fatet og plasket det i ansiktet. Det føltes straks bedre.

Jøss, som det så ut her inne. Det så ut som om det hadde vært slåsskamp... han kikket seg rundt. Bokhylla lå på gulvet, bøkene lå spredt utover hele kahytten. Og hva var det som lå der borte ved døra? En bukse?

Han gikk bort og plukket den opp. Buksa var ikke hans... blikket hans vandret videre i lugaren inntil det møtte to vidt oppsperrede, hatefulle øyne under skrivebordet. Førstestyrmannen hans lå bakbundet i en pøl med tørket oppkast, blodig og forslått med nakent underliv.

"Langemann..?" kom det undrende fra Sabeltann. Han forsto virkelig ikke hva som hadde hendt. Han gikk ned på kne ved den bakbundne mannen og løsnet repene som holdt armene bak på ryggen. Famlende tok han frem et lommetørkle fra frakkelommen og tørket av skitten fra Langemanns ansikt. "Hva har skjedd?"

Førstestyrmannen svarte ikke, han knep leppene sammen og vendte seg vekk. Da han omsider fikk følelsen tilbake i armene, satte han seg opp og gned dem for å få i gang blodsirkulasjonen. Det prikket i dem som tusen maur kravlet oppover dem.

Sabeltann reiste seg opp, forfjamset, mens han forsøkte å huske hva som hadde hendt kvelden før. Det tok noen sekunder før minnene kom veltende over ham. Han tok seg til pannen og skar tenner i skam og smerte.

"Å nei... nei!" hulket han i det sannheten gikk opp for ham.

Langemann stirret foraktfullt på ham der han fortsatt satt på gulvet, han fortrakk ikke en mine da Sabeltann skjelvende rakte ham buksene hans.

"Tilgi meg, Langemann..." hikstet kapteinen og rakte ham hånden for å hjelpe ham opp.

Styrmannen overså hånden og reiste seg. Han trakk på seg buksene, knøt på seg hodetørkleet på nytt og rettet på resten av klærne. Blikket hans var uutgrunnelig da han så på Sabeltann, kjevemusklene var som to stramme knuter. Hendene var knyttet til to harde baller. Med et knurr gikk han mot døra og rev den opp. Den friske sjøluften slo inn i lugaren. Han kastet et siste blikk på kapteinen før han forlot kahytten med lange skritt og slengte igjen døra etter seg.

Sabeltann sank ned på nærmeste stol og gjemte ansiktet i hendene. Hva hadde han gjort?!

"Herregud... hva har jeg gjort?!" hulket han. Han visste at dette aldri kunne gjøres godt igjen. At han hadde skadet sin trofaste kvartermester for livet.

Et øyeblikk streifet han tanken på å kaste styrmannen overbord... få det til å se ut som en ulykke... ingen trengte å få vite noe!

Nei! Langemann skulle sannelig ikke måtte betale for hans egen feighet. Dette var noe han måtte ta følgene av. Han, kongen av havet, måtte være mann nok til å leve med sine egne handlinger. Samme hvor vondt det måtte være.

Han hadde ødelagt vennskapet, det gode samarbeidsforholdet. I et avsindig øyeblikks bitterhet over et svik som egentlig ikke hadde vært et svik... så idiotisk! Sabeltann ristet trist på hodet. Som han skammet seg! Å, som han ønsket det hele ugjort!

Da Skalken kom med frokosten hans, sa han ikke et eneste ord om den uappetittelige maten, bare sendte kokken på dør igjen, mens han ble sittende å pirke i en ubestemmelig masse som ikke akkurat pirret matlysten. Hva gjorde Langemann nå? Hadde han avslørt alt for mannskapet?

Nei, han fikk seg ikke til å tro at styrmannen ville gjøre det, samme hvor sint han måtte være.

Benjamin kom inn med vaskebøtte og skrubb, og gjøv løs på gulvet. "Litt av en fest i går, hva, kæptn?"

"Hm? Hva?" Sabeltann kikket opp fra maten.

"Festen. Den var bra, ikke sant?" gliste Benjamin mens han skrubbet iherdig.

"Hmpf, jo... ja, den var vel det..." mumlet kapteinen. Han reiste seg fra bordet og gikk ut på dekk. Den friske luften kjentes oppkvikkende. Han kastet et blikk opp mot roret, men Langemann var ikke der. Han visste ikke om han var lettet eller ikke. Hvor var han? Pelle sto ved roret for øyeblikket, en oppgave han overraskende nok mestret.

Sabeltann trakk på skuldrene og fortsatte sin vandring omkring på dekk. Mannskapet hadde gjort en god jobb, registrerte han fornøyd. Alt var ryddig og rent.

Han huket tak i Skalken i det kokken tømte søpla over ripa.

"Har du sett Langemann?"

Kokken så forvirret opp på kapteinen. "Æ varma opp litt vatn te'n. Hain sko' bade sa'n."

Sabeltann dro seg i barten. "Akkurat... javel."

Skalken snøftet et eller annet ubegripelig om overdreven renslighet og labbet ned igjen i byssa.

Sabeltann mannet seg opp og gikk med bestemte skritt mot mannskapets kahytt, de sov alle i samme rom i hengekøyer. Bare Langemann hadde egen køye i et lite rom bakerst under dekk. Noen fordeler skulle man jo ha når man var skipets kvartermester.

Kapteinen nølte noen sekunder før han løftet hånden og banket på.

"Ja?" lød det bak døren, stemmen var amper og avslørte at styrmannen ikke ønsket besøk.

Sabeltann kremtet."Langemann... det er meg."

"Jeg har ikke noe usnakket med deg, kæptn." knurret det på innsiden.

"Kan jeg komme inn?" spurte Sabeltann lavt.

"Nytter det å protestere..?" kom det bittert.

Sabeltann sukket tungt, så dyttet han døren åpen. Langemann satt i en badebalje, det luktet såpe i hele rommet. Håret hans var løst, han hadde tydeligvis vasket det også. Huden hans var sår og rød, men fortsatt dro han svampen over seg, igjen og igjen.

Et sår i tinningen hans lyste rødt og hissig mot Sabeltann, flere blåmerker var synlige på overarmene og ryggen til styrmannen. Kapteinen krympet seg i skam over hva han hadde gjort.

"Langemann... jeg..." han satte seg på kanten av køya, og skulle til å legge en hånd på styrmannens skulder. Han trakk hånden til seg da han så hvordan Langemanns muskler spente seg avvisende. "Jeg..."

Langemann så hatefullt på ham. Avventende. Da Sabeltann ikke sa noe på en stund, fortsatte han å vaske seg. En pinlig taushet senket seg i rommet, kun plaskingen fra vannet kunne høres.

Vannet var i ferd med å bli kaldt, da Langemann reiste seg og slengte et håndkle rundt livet. Med ryggen til kapteinen sin, flettet han håret med vante fingre foran speilet. Så knyttet han på seg hodetørkleet. Ikke et blikk verdiget han mannen på sengen.

Sabeltann klarte ikke finne de rette ordene. Han så på den stramme, avvisende ryggen til styrmannen.

"Unnskyld..." sa han til slutt. Det stakk vondt i ham da han så hvordan Langemann fòr sammen ved lyden av stemmen hans.

Førstestyrmannen snudde seg langsomt mot ham, med et uutgrunnelig blikk. Han krysset armene over brystet og stirret på ham som om han var en fremmed.

"Jeg vet ikke hva som gikk av meg... jeg... Langemann... jeg angrer så inderlig!" stotret Sabeltann, ute av stand til å møte de grå øynene hans. "Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det godt igjen."

"Javel." sa Langemann avvisende, han tok en ren bukse opp fra skipskisten sin og trakk den raskt på seg. En taustump gjorde nytten som belte, han knyttet den strammere enn nødvendig.

Bare det enkle ordet. Ikke noe mer. Ikke noe som kunne gi håp om tilgivelse og forsoning. Sabeltann famlet etter mer å si, noe som kunne unnskylde det han hadde gjort, gjøre det mindre fryktelig å tenke på. Men han kom ikke på noe.

"Var det alt?" spurte Langemann flatt. Stemmen røpet at han mest av alt ønsket at Sabeltann skulle forsvinne.

Sabeltann prøvde febrilsk å finne noe å si, men til slutt sukket han tungt og reiste seg.

"Jeg er klar til tjeneste om noen minutter, kæptn." knurret Langemann i det kapteinen åpnet døren for å gå.

Sabeltann svelget tungt. Det var så mye han skulle sagt, men alt ble liksom feil. Han lukket døren stille etter seg og gikk opp på dekk. Han lente seg mot ripa og kikket utover horisonten. Han registrerte at Langemann gikk over dekk, lett haltende, men han lot ham være i fred. Det var nok best å ikke presse styrmannen for mye.

Langemann gikk med korte skritt opp til roret, det sved i bakenden hans for hvert steg han tok. Det blødde fortsatt, så han hadde lagt en fille i underbuksa for at det ikke skulle trekke gjennom buksene. Han ønsket ikke å forklare blodet for noen av mannskapet.

"Go' morn, Langemann!" hilste Pelle og overlot roret til førstestyrmannen. Han rykket til i det han fikk se blåveisen og det stygge såret i Langemanns hode. "Ai! Du ser helt jævlig ut!"

"Tusen takk..." snøftet Langemann sarkastisk og myste mot horisonten. Han sjekket kartet og kursen, alt så greit ut. Han trengte bare å holde den samme kursen.

"Fikk du for mye å drikke i går?" Pelle slapp ikke temaet riktig ennå. "Hvem sloss du med?"

Langemann murret grettent. "Ja, jeg fikk i meg noe jeg ikke tålte..." han skar tenner over tvetydigheten i hans eget svar. "Jeg falt ned trappa til mannskapslugaren, det er alt..."

"Uff da..." sa Pelle i mangel på annet å si. Han lente seg over rekkverket mot dekket nedenfor og myste opp mot sola. "Deilig vær i dag!"

"Har du ingenting å ta deg til, så kan du hjelpe Skalken med å skrelle poteter nede i byssa!" bjeffet Langemann iltert, han orket ikke å høre på Pelle's intetsigende småprat i dag.

"Det var da voldsomt så sur du er i dag da!" sutret den lubne piraten i det han fulgte ordren.

Langemann nøt stillheten som fulgte, kun en måke skrek høyt oppe på himmelen. Sjøluften føltes som balsam for sjela, den myke vuggingen til skipet roet nervene.

"Langemann!" lød en hes, velkjent stemme nede fra dekk.

Det knøt seg i magen, men han hilste høflig i det Sabeltann steg opp trappen til roret. Kvalmen bølget gjennom ham, tynt spytt samlet seg i munnen hans. Han svelget hardt.

"Ai, kæptn."

"Er vi på rett kurs?"

Sabeltann kikket skrått bort på kvartermesteren, som holdt i roret så knokene hvitnet. Han visste ærlig talt ikke hvordan han skulle oppføre seg mot ham etter det som hendte i natt, men foreløpig fikk han prøve å oppføre seg som vanlig.

"Ai, kæptn." mumlet Langemann mens han svelget og svelget for å holde kvalmen i sjakk.

Sabeltann nikket, han så hvordan førstestyrmannen kjempet med seg selv, men ble stående. Han kunne da for pokker ikke unngå mannen heller! De var nødt til å samarbeide, og det innebar å snakke sammen.

Aller helst ønsket han å gi styrmannen en god klem og trøste, men han hadde aldri gjort noe slikt før, og noe sa ham at Langemann neppe ville likt det. Slikt var ikke vanlig oppførsel blant menn, langt mindre blant pirater.

Han helte litt vann fra en flaske i en kopp og tok en slurk, deretter rakte han flasken til Langemann. "Her. Ta litt vann. Det hjelper mot hodepinen."

"Det er ikke hodepine som plager meg, kæptn. Det vet du godt!" snerret styrmannen og nærmest rev flasken til seg. Han drakk begjærlig, tømte hele flasken før han rakte den tilbake igjen uten å takke. Det fikk Sabeltann til å se rødt et øyeblikk.

"Hør her! Jeg forlanger litt mer respekt!" begynte Sabeltann strengt, før han tok seg sammen og dempet seg et par hakk. "Langemann... hør... vi må kunne snakke sammen. Vi har en jobb å gjøre og vi er nødt til å samarbeide, ikke sant?"

"Jo..." mumlet styrmannen. "Takk for vannet..."

"Vi må omgås som normalt. Ellers blir det umulig å lede denne skuta. Mannskapet trenger oss..." fortsatte kapteinen.

Langemann nikket. Mannskapet trengte dem, men de trengte også mannskapet. Ikke minst mannskapets tillit. Hvem som hadde hvilken rang var ikke selvsagt ombord, de var valgt av mannskapet. Slik hadde det vært siden tidenes morgen. Både kapteinen og kvartermesteren var valgt av mannskapet, som igjen utpekte de andre skipsoffiserene. Kapteinen på et piratskip var ofte en fryktet slåsskjempe som mannskapet ga sin tillit. Når skipet ikke var i kamp var kvartermesteren den som hadde den egentlige autoritet i den daglige drift. Det var mektige posisjoner å inneha, og det forpliktet. Et stort ansvar hvilte på dem.

Det kunne bli fatalt, i værste fall føre til mytteri, dersom ikke skipets ledelse sto samlet og jobbet mot et felles mål. De måtte virke samlende for mannskapet, trygge og stabile.

"Jeg skal gjøre mitt beste, kæptn..." sa han lavt.

Sabeltann nikket. "Godt..." han tok noen skritt mot trappen som førte ned på dekk. Han snudde seg mot styrmannen igjen. "Jeg skulle gitt hva som helst for å hatt dette ugjort, Langemann... jeg... jeg vil bare at du skal vite det."

Den langhårede sjørøveren presset munnen sammen til en strek og ble avvisende igjen. Øyeblikket hvor de nesten hadde vært de samme gamle var borte som dugg for solen.

"Jeg vil ikke snakke mer om dette, kæptn." sa han kort og vendte ansiktet vekk fra kapteinen.

Sabeltann bet seg i leppen, men nikket. "Jeg forstår. Beklager."

Deretter forsvant han ned på dekk og inn i kahytten. Han fikk gi Langemann tid, det hadde jo nettopp hendt. Selv var han fast bestemt på å forsøke å reparere vennskapet med styrmannen. Han var for verdifull til å miste.

Han ristet på hodet av seg selv der han satt inne på kahytten. Hva i all verden var det som hadde ridd ham i går? Hva hadde fått ham til å ydmyke og skjende sin mest betrodde mann på den måten? Langemann hadde trukket sverd mot ham på Gral, men han var utsatt for trolldom og kunne ikke for det... når Sabeltann tenkte på det nå var det helt uforståelig for ham selv at han skulle latt raseriet løpe av med seg for en slik bagatell.

Han, havets mest fryktede sjørøver, hadde mang en gang utsatt sine ofre for grusomme handlinger, men aldri hadde han hatt slike samvittighetskvaler som nå... han følte seg rett og slett råtten tvers igjennom.

Han vendte oppmerksomheten mot skattekartet og målet for reisen deres. Det var en farlig ferd, det var det ingen tvil om, men han kjente det på hele kroppen at han trengte noe annet å tenke på nå. Og lukten av gull fikk det alltid til å krible i magen.

Om et par dager ville de nå målet, letingen kunne begynne.

Fortsettelse følger….