Andre kapittel

Kapteinens skrivebord flommet over av kart da Langemann en times tid senere trådte inn i lugaren hans, etter først å ha ventet på tillatelse i form av et åndsfraværende grynt. Sabeltann satt ikke i stolen, men sto bøyd over bordet, med den svarte barten strittende av en iver han strevde med å tøyle.

«Kæpten,» hilste Langemann, og gestikulerte med tallerkenen han hadde med seg. «Jeg tok med litt suppe til deg også. Den er ikke sånn helt gal i dag.» Han visste at Sabeltann hadde en tendens til å glemme grunnleggende ting som ernæring og hvile når han luktet gull, og han fikk ganske riktig ingen respons nå heller. Han satte i stedet tallerkenen fra seg på den store skipskista i hjørnet, og kom bort til bordet.

Sabeltann gløttet opp på ham. Det flammet bak de blå øynene. «Jeg har lest guvernørens pergament nøye, Langemann, og konferert med kartene. Det er ingen tvil: Skatten må være her.» Han kjørte en juvelbesatt pekefinger ned i bordplata.

Langemann lente seg fram for å se. «Det er jo midt i havet, kæpten.»

«Hm, ja, men i et lite utforsket havområde. Det må være en øy der. Se.» Han dro fram pergamentet Langemann hadde risikert liv og lemmer for å skaffe ham, og brettet det ut ved siden av kartet så de kunne sammenlikne. «St. Fernando… Kyklianene… Det må være dem som er tegnet inn her, det må det være.»

Langemann studerte pergamentet. Kartet som var tegnet der var forholdsvis enkelt, men jo, han måtte innrømme at øya i det høyre hjørnet kunne minne om St. Fernando og at den lille øygruppa øverst til venstre i så fall måtte være Kyklianene. Nedenfor disse, nesten i andre enden av pergamentet, midt i det som skulle forestille hav, var det tegnet inn en bitteliten øy med et kryss på, og denne øya var så vidt Langemann kunne se ikke med på noe annet kart.

«Vi seiler dit,» sa kapteinen hest, og dunket igjen med pekefingeren på den ikke-eksisterende øya. «Vi starter med det samme.»

Langemann kjente sitringen av spenning og forventning, han også, men han var en sindig og ettertenksom mann, det var en grunn til at han hadde den stillingen han hadde, og han så straks de åpenbare utfordringene. «Det er langt ut, kæpten,» erklærte han. «Det kan bli snakk om uker på åpent hav. Vi trenger nye forsyninger, og mye av det.»

«Hm,» sa Sabeltann, som om dette falt ham inn først nå og at han egentlig fant det hele temmelig irriterende, «ja, du har rett. Vi drar til Port Providence først. Det er ikke store avstikkeren, og vi bør finne det vi trenger der.»

«Ai, ai, kæpten.»

Sabeltann rettet ryggen og satte hatten på hodet. «Det er på tide å informere mannskapet. Vil du kalle dem sammen?»

«Ai, ai, kæpten.»

Kvartermesteren snudde seg for å gå, men kapteinen kom på at han hadde mer på hjertet. «Langemann, én ting til… Fabian.»

«Fyren vi plukket opp på Tortuga i forrige måned?»

«Han, ja.»

«Holder han ikke mål? Skal jeg si ham opp?»

«Snarere tvert i mot! Han har vist seg svært kompetent, spesielt ved roret. Sørg for at han får flere vakter der.»

«Ai, ai, kæpten.» Langemann hørte selv usikkerheten i sin egen stemme. Det hørte til sjeldenhetene at Sabeltann roste sine menn, og spesielt ikke de nyankomne. Personlig hadde Langemann vært skeptisk til å hyre denne Fabian, godt opp i årene som han var, antagelig nærmere femti, men mannens evner ved roret hadde ikke gått ham hus forbi heller. Det var rett og rimelig at slike talenter ble anerkjent, så han sa ikke mer, men gjorde honnør enda en gang og gikk ut for å utføre kapteinens ordre.

Mannskapet sto alt klare da Sabeltann kom ut av lugaren sin like etterpå. Langemann hadde sørget for at de sto i stram givakt på rekke, for både han og kapteinen likte disiplin, til tross for den ellers løsslupne stemningen om bord. Sabeltann klatret opp trinnene til øverste dekk, og stilte seg bredbeint opp for å ta inn synet av alle sine menn.

Her var drevne veteraner som Pelle og Pysa, tvillingene som hadde seilt med ham siden de knapt var tørre bak ørene, og som stadig insisterte på å kle seg likt (han mistenkte av og til at det bare var for å irritere ham). Her var Benjamin, med det gode sovehjertet og derfor en lei tendens til å sovne på vakt. Denne lille uvanen ble tolerert bare fordi fyren også var en rasende dyktig kanonér, og det samme var Odin, hans eldre bror. Sabeltann hadde funnet dem begge om bord på et bordet krigsfartøy, der de uten betenkningstid hadde valgt å kaste sitt lovlydige, men lite lukrative, liv til side og heller prøve lykken som pirater på Den sorte dame.

Her var Skalken, den ikke spesielt begavede kokken, hvis utstående fortenner fikk ham til å likne rottene han angivelig puttet i alle rettene sine; her var Tønnes, tømreren fra norskekysten som med stoisk ro kunne reparere skrog i orkankast; her var Pip, som svingte seg i masta som en ape; her var Lech og Claes og Ali og Isak, og nyere tilskudd som Rolf og Bendik og Fabian, og enda noen til.

Her var Pinky, en liten kropp full av de keitete bevegelsene som gjerne kjennetegner gutter på full fart inn i tenårene, med et fregnete, lyshåret hode på toppen. Og sist, men ikke minst, her var Langemann, kjent på alle hav som Sabeltanns egen skygge, nesten to meter høy, med langt, svart hår og skarpe, grå øyne, som alltid fikk med seg hver minste detalj av det som foregikk rundt ham.

Det var en broket forsamling, kanskje ikke bare imponerende ved første øyekast, men Sabeltann visste bedre: Disse mennene var de beste som var å oppdrive, og de ville følge ham til verdens ende.

«Menn,» begynte han, og fulgte opp med en liten kunstpause. «Vi er på sporet av en av verdens mest berømte skatter.» Det var ingen overraskelse å lese i ansiktene som nå brøt ut av givakten og så opp på ham, for ingen hadde ventet seg noe mindre. Han nøt synet i noen sekunder, før han løftet en pekefinger triumferende i været og utdypet: «Den legendariske Solkongens skatt.»

Nå glimtet det til av gjenkjennelse, ærefrykt og begeistring i flere av mennenes blikk, og de gløttet så vidt på hverandre mens leppene deres mumlet tause spørsmål. Sabeltann nikket tilfreds. «Ja, dere kjenner historien.»

«Vi kjenner navnet,» innvendte Fabian, «og hver vår versjon av historien.»

Langemann trengte ikke mer enn et blikk fra kapteinen for å forstå at han skulle overta her. Sabeltann likte ikke å dvele ved detaljer mer enn nødvendig, og kvartermesteren var uansett en langt bedre historieforteller. «Ludvig den fjortende, konge av Frankrike, og en av verdens rikeste monarker...,» begynte han.

«Jeg syntes du sa han var kongen av sola,» avbrøt Pelle.

Sabeltann lukket øynene et øyeblikk. Ingen av hans menn hadde strengt tatt fått hyre på grunn av sitt intellekt, men Pelle tok likevel kaka. Langemann sendte den lubne piraten et megetsigende blikk, men valgte å utvise tålmodighet for anledningen. «Han var kongen av Frankrike. Han ble kalt Solkongen fordi han var en selvopptatt jålebukk, som likte å pynte seg og la andre sole seg i glansen av juvelene hans.» (Flere enn et par øyne så bort på Sabeltann da han sa dette.) «Uansett, han var stinkende rik, og viste det gjerne. I palasset han fikk bygd i Versailles skal det være hele rom av rent gull, og han brukte enorme summer på en etter hvert svært imponerende samling av sjeldne og enestående gjenstander fra hele verden. Under den fransk-nederlandske krig, for å sikre seg selv i tilfelle tap, fikk han smuglet store deler av denne samlingen om bord på et skip, for å frakte den til Den nye verden og i sikkerhet. Man vet at dette skipet seilte ut fra Le Havre i april 1674, men det har aldri siden blitt sett igjen.»

Langemann tok en pause her, og lot den siste setningen henge litt i lufta for dramatisk effekt. I stedet begynte han å bevege seg ned langs rekka av sjørøvere mens han nøye mønstret hver enkelt av dem. «Legenden,» sa han da han nådde Benjamin, og feide de grå øynene opp og ned den hengslete kroppen, «forteller at skipets kaptein sviktet sin konge, og bestemte seg for å stikke av med skatten selv. De endret kurs, seilte sørover, der de etter sigende gjemte rikdommene på en øde øy. Etterpå skal offiserene, på kapteinens ordre, ha myrdet mannskapet slik at ingen av dem skulle kunne avsløre hemmeligheten, og da de senere samme kveld festet om bord i skuta, drepte kapteinen også dem ved å servere dem giftig vin. Historien om hvordan det så gikk varierer, men den mest troverdige versjonen forteller at kapteinen til slutt ble tatt av kongens agenter og satt i fangenskap. Selv ikke bøddelens tortur kunne derimot få ham til å røpe hvor han hadde gjemt skatten, men før han døde skal han ha fått smuglet ut et kart til datteren sin, og hun ga det videre til sin svigersønn.» Han slo ut med armene. «Guvernøren av St. Lorenzo.»

«En gammel drukkenbolt på Tortuga satte meg på sporet,» overtok Sabeltann. «Han fortalte at han en gang hadde sett guvernøren vise kartet fram i et selskap, og at han alltid bar det i en metallsylinder i et kjede rundt halsen, fordi han var så redd for å miste det. Ikke at dét hjelper når Langemann er i nærheten.» Han humret, og mannskapet lo med.

«Tror du ikke denne Ludvig gjerne vil ha tilbake skatten sin?» spurte Pysa, som, slik navnet antydet, likte å risikovurdere en situasjon nøye før han kastet seg ut i den.

«Solkongen er død,» sa Sabeltann. «Men, jo, vi må gå ut fra at også sneglespiserne er på jakt etter sin forsvunne skatt. Men vi har kartet, og vi skal finne den først!»

Han fløt et øyeblikk på mennenes jublende bifall, men ble brått revet ned på jorda igjen da Fabians stemme brøt inn med et spørsmål: «Unnskyld at jeg spør, kæpten, men hva er det som overbeviser deg om at denne skatten i det hele tatt eksisterer, når ingen levende sjel har sett den?»

Sabeltann satte et sydende blikk i ham, men husket hvor dyktig mannen hadde vært ved roret tidligere på dagen, og dessuten var det strengt tatt et legitimt spørsmål. Han beholdt likevel irritasjonen i stemmen da han svarte: «Fordi jeg en gang nesten hadde en del av den.»

Ansiktene nede på dekk trakk seg sammen i undring, og det ble Langemann som påtok seg å utdype: «En tiger av gull. Fra det fjerne Østen.»

«Den gylne tiger?» utbrøt Pelle. «Den som gikk ned med skuta til Morgan?»

Det rykket til i vesle Pinky da Morgans navn ble nevnt, for det var tross alt hans egen far det var snakk om, men han gløttet bare fort opp på Langemann, og sa ingenting.

«Stemmer,» nikket kvartermesteren. «Den skal ha vært en av gjenstandene fra Solkongens samling, men hvordan den ble adskilt fra resten er det ingen som vet. Morgan hevdet han fant den på et handelsskip i nærheten av Gral, og om han visste noe mer, så forsvant det i dypet med ham og tigeren.»

En trykket stemning hadde lagt seg over skuta nå som Morgan var blitt nevnt. Kapteinen likte ikke å snakke om ham, og da ble det stort sett til at ingen andre gjorde det heller. Langemann ble alltid litt stiv i maska når navnet likevel en sjelden gang ble brakt på bane, det ble han nå også, og bare Pinky våget å se på ham. Men den langbeinte, hardbarkede piraten fikk seg ikke til å møte guttungens granskende blikk.

Sabeltann flerret stillheten. «Vinden er god, la oss ikke spille mer tid. Alle mann i arbeid!»

«Vi drar mot Port Providence,» smalt det fra Langemann i hans mest autoritære kommandostemme. «Kurs øst mot nord-øst. Fulle seil!»

Kapteinen selv ble stående på øverste dekk og se hvordan mennene føk hit og dit mot postene sine, som om det hele var en innøvd dans, og han tillot seg selv å smile. Langemann kom forbi, på vei for å overta roret, og han stanset opp ved siden av og lente seg diskré nærmere. «Mennene kommer til å plapre når vi når Port Providence,» advarte han, «og selv om de ikke gjør det, vil kroppsspråket avsløre dem.»

Sabeltann trakk pusten fort inn gjennom nesa, og feide det blå blikket over dekk og mennene som vrimlet rundt. Øynene falt på Benjamin, hvis sløve blikk selv på avstand avslørte at han allerede drømte om frihavnens prostituerte. Ved siden av ham sto broren Odin, og så som vanlig sørgmodig og fortapt ut. Et uhell på kanondekket hadde en gang blåst bort både den venstre hånden hans og det meste av forstanden, men han kunne stadig lade en kanon i søvne, var en villmann i kamp og føyelig som et lam ellers, så de hadde beholdt ham i mannskapet likevel. Han sa lite, men når han gjorde det, var det aldri godt å vite hva som ville komme ut. Og disse to var langt i fra de eneste løse kanonene om bord.

«Åpenbart,» nikket kapteinen. «Derfor har jeg heller ikke tenkt å vise kartet til noen. Ingen vet hvor vi skal.» Han gløttet på sin nestkommanderende. «Bortsett fra deg.»

Langemann møtte blikket hans. «Du kan stole på meg, kæpten.»

«Jeg vet jeg kan.»

Og han ga kvartermesteren et klapp mot skulderen i det denne fortsatte sin ferd mot roret.