Dette kapitlet skulle egentlig vært ute for lenge siden...
----------Forrige gang på Reaksjoner----------
"Vel, det var litt av en humpete start," sa Remus, litt roligere nå som Gygrid hadde tatt seg av noe av hevnen til Wiktor.
"Jepp, nå videre til Galtvortårene småen!" sa Sirius blidt, men fortsatt nysgjerrig på få å vite om den vådede limen...
Harry krympet seg litt og undret, er det mulig for meg å få husarrest for noe som skjedde for tre år siden????
-------------Reaksjoner: År Én--------------
"OK, så øhm, skal jeg starte med da Gygrid og jeg dro til Diagonalmenningen?" spurte Harry med noe som lignert håpefullhet i stemmen. Ingenting veldig viktig hadde skjedd i almenningen men det ville være bedre å ligge unna de farlige sakene så lenge han kunne.
"Klart, Harry," sa Remus.
"Jeg ville ha likt å høre om det uansett. Jeg har alltid hatt lyst til å se ansiktsuttrykket ditt når du så noe magisk," sa Sirius med et vemodig smil.
Harry lo og sa, "Vel, jeg var ganske overrasket. Jeg holdt på med å se overalt og jeg kunne ikke ta øynene mine fra gnomene når vi kom til Flirgott."
"Det skal være sikkert," sa Sirius mens han så kjærlig på gudsønnen sin.
Harry rødmet litt og fortsatte, han husket at dette faktisk var et ganske omdreiende punkt i historien. "Uansett, så Gygrid hadde nøkkelen til hvelvet mitt og vi gikk ned i vognene -"
"Var du redd?" avbrøt Remus, nysgjerrig. "Jeg husker Jakob fortalte meg om hans første gang og han sa han var helt vettskremt, spesielt siden det hadde ryktes at det var drager der."
Sirius så skarpt opp ved det. Tydeligvis hadde han ikke hørt om dragene. "Harry, du så ingen drager, gjorde du?" spurte han, han prøvde og ikke la overbeskyttelsesheten få det beste av ham.
Harry så ut som om han ikke visste helt hva han skulle svare men bestemte seg for et, "Nei, jeg så ingen drager dén dagen. Skjønt Gygrid nevnte at han virkelig ønsket seg én," la han til som en ettertanke.
"Han var det samme når vi var på skolen," mimret Sirius med en latter, mye roligere etter å ha fått vite at Harry ikke hadde vært i noen fare i Flirgott. "Takk Gud han aldri fikk én."
Harry krympet seg litt da han husket en viss norsk kamrygg som ville dukke opp senere i historien. Han så ikke fram til reaksjonene til vergene hans under den delen i det hele tatt.
"Øhm, uansett, så jeg gikk til hvelvet mitt og så måtte vi gå til et annet hvelv fordi Gygrid måtte plukke opp noe for Humlesnurr," fortsatte Harry, han ville komme vekk fra det ukomfortable emnet for nå. Det vil si, ukomfortabelt for ham. De to vergene hans var helt uvitende. Harry ønsket virkelig han kunne holde det sånn.
"Hva måtte han plukke opp?" spurte Remus nysgjerrig.
"Vi fant det ikke ut før lenge etterpå," svarte Harry. "Det var hvelv 713 og et toppsikret ett også, Men alt Gygrid tok ut var en skitten liten pakke, kanskje på størrelse med en knyttneve."
"Vent, så Gygrid visste ikke hva det var?" spurte Sirius, forvirret.
"Jo, så klart han gjorde," svarte Harry, like forvirret av spørsmålet til gudfaren hans.
"Men så hvorfor sa du at 'vi' ikke fant det ut før lenge etterpå," sa Sirius.
"Å, jeg snakket om meg, Ronny og Hermine," sa Harry, nå fattet han det. "Men vi kommer til den delen senere."
"Ja, shoppeeventyrene dine er neste," sa Remus, han lente seg tilbake i stolen sin og tok en liten slurk av tekoppen ved siden av ham.
"Ikke så mye av et eventyr, når sant skal sies," tilstod Harry, hvis jeg bare kunne si det samme om resten av året! Fant han seg selv i å tenke. "Øhm, Vi gikk til Madame Malkins først hvor jeg møtte en annen gutt i det samme årskullet som meg."
"Ble dere venner?" spurte Remus.
"Ungen var Draco Malfang," svarte Harry i avsky mot den blonde.
"Glem det," var Remus' eneste respons.
"Vel, han sa noe om rumpeldunk og noen av husene, som jeg ikke hadde noen anelse om hva var på den tiden så klart," fortsatte Harry. "Men han minte meg så mye om Dudleif, oppførte seg som om han var bedre enn alle andre."
Sirius følte en bølge av hat mot Harrys såkalte slektninger.
"Så hva skjedde videre?" spurte Remus, han ville komme seg ut av farlig territorium. Han ville ikke la Tasselabb dra å hekse Harrys slektninger. Ikke uten ham der for å hjepe.
"Gygrid og jeg gikk for å spise iskrem og Gygrid fortalte meg litt mer om rumpeldunk og Galtvort," svare Harry. "Etter det gikk vi og fikk skolesakene mine. Å, og Gygrid gav meg Hedvig, min første ordentlige bursdagsgave," la Harry til, øynene hans lyste av glede.
"Harry," sa Remus med et hevet øyebryn, "Nøyaktig hva mener du med 'din første ordentlige bursdagsgave'?"
Harry forstod øyeblikkelig feilen sin. Hvordan kunne han komme seg ut av denne uten at resultatet ble at slektningene hans fikk alvorlige skader? "Vel, det jeg mente var at Hedvig var den første gave jeg faktisk likte."
"Hvorfor, hva slags gaver fikk du før?" spurte Sirius med et hevet øyebryn.
Harry mumlet noe usammenhengende. I det minste var den ment å være usammenhengende. Remus' forsterkede varulvsanser gjorde at han var i stand til å høre det. Han smalnet de gyldne øynene sine og sa litt kaldt, "Hva mener du med at de gav deg sokker på bursdagen din eller bare ignorerte den?"
"Hva?!" sa Sirius skarpt.
Harry skvatt litt unna og sa i en svak stemme, "Det spiller virkelig ingen rolle. Poenget er at jeg fikk Hed- mmf!" Den andre delen av setningen hans ble ubegripelig fordi Sirius hadde kommet seg opp og knuste Harry i en klem.
"Øhm, Sirius?" kom Harrys dempede stemme fra hvor hodet hans lå lunt mot Sirius' sterke brystkasse.
Sirius trakk seg tilbake, han mumlet noe om gomper og at Azkaban var for godt for dem med måten de hadde behandlet hans dyrebare gudsønn.
"Sirius?" sa Harry igjen, han fryktet for sin gudfars mentale helse.
"Ikke bekymre deg Harry, jeg er har det bra," sa Sirius med falsk munterhet. Han startet å dulle med teppet igjen, siden det hadde kommet løs mens Sirius hadde klemt (eller kvalt, avhengig av hvordan du så på det) Harry.
"Sirius, jeg har det bra," innvendte Harry etter at Sirius hadde fiklet med teppet i noen gode minutter. "Jeg fryser ikke! Hvis noe, har jeg det varmt!"
Det var virkelig feil ting å si fordi Sirius begynte med en gang å kjenne etter på pannen til Harry etter noen tegn på feber. "Ærlig talt, jeg har det bra!" halvveis ba Harry, han prøvde å få gudfaren sin til å slutte med dullingen.
"Hmpf," var Sirius' eneste respons. Det tok minst fem minutter for hundeanimagusen til å bli fornøyd med at gudsønnen hans ikke var syk og ikke ville bli kald. Sirius gikk så tilbake til sin egen sofa og noterte menalt at han skulle skjemme Harry helt bort neste 31. juli.
"Fortsett, valp, jeg tror det bare er staven din igjen," sa Remus oppmuntrende.
"Å, riktig, vi gikk til Olivanders og etter det og jeg fikk staven min. Skjønt,
Olivander friket meg helt ut," la Harry til som en ettertanke.
"Hva mener du, friket deg ut?" sa Sirius med et lavt knurr,
Harry stønnet nesten umerkelig. Han elsket å bo med Sirius og Remus mye mer enn han gjorde å bo med Dumlingene, men denne beskyttelsestingen holdt på å bli absurd! "Han var bare på en måte skummel," sa han, han himlet med øynene. "Og han var veldig merkelig da han fortalte meg at staven min er broren til Voldemorts."
Både Sirius og Remus så ut som de ikke trodde på at dette var hvorfor Harry hadde 'friket ut' men lot det gå og nikket for å få Harry til å fortsette.
"Så det var min første tur til Diagonalmenningen," Harry konkluderte den delen av historien. Nå kom de vanskelige delene.
"Så, Galtvort neste!" utbrøt Sirius blidt. Tross alt, ingenting virkelig fælt kunne ha skjedd med Humlesnurr der, sant?
"Akkurat. Så jeg ble åpenbart hos Dumlingene for resten av sommeren og de tok meg til King's Cross den første september," sa Harry.
"Det var snilt av dem," sa Remus, han hørtes ganske overrasket ut.
Harry nikket bare, han nevnte ikke at den eneste grunnen de hadde tatt ham dit var fordi de måtte dra til London uansett. Det ville bare bety at vergene hans ville gi fandenivold for hevn… det vil si mer enn allerede nå.
"Ja…" sa Harry han dabbet litt av. "Uansett, jeg hadde absolutt ingen anelse om hvordan jrg skulle komme meg på perrongen –" Der ble han avbrutt enda en gang.
"Sier du at Petunia aldri fortalte deg? For hun var der når Lilly ble sluppet av og gikk gjennom barrieren," sa Remus, øynene hans som hadde flekker av gull i seg smalnet.
"Øh, nei," sa Harry, han krympet seg litt. Uheldigvis så Tasselabb krympingen og trodde øyeblikkelig at Harry var i en slags smerte,
"Har du det bra, Hornlet," spurte han, han var over ved Harrys del av sofaen ved mindre enn et hjerteslag. Han kjente på Harrys panne med hånda og la til bekymret, "Du virker litt varm."
"Jeg har det bra," sa Harry gjennom sammenbitte tenner.
"Uansett, så jeg endte opp med å spørre Wiltersene om hjelp," sa Harry høyt, han håpet på at fortsettelsen av historien ville stoppe Sirius fra å fortsette om kulden. Han grøsset (ikke bokstavlig. Sirius ville sannsynligvis gi ham omtrent fem tepper til hvis han trodde Harry frøs) ved tanke på hva som ville skje når de fant ut det faktum at han hadde blitt sultet.
"Kjente du Wiltersene på den tiden?" spurte Remus nysgjerrig.
"Nei, jeg bare støtte på dem og jeg spurte fr. Wiltersen om hvordan én kom seg på perrongen," svarte Harry, "Hun var veldig grei med det."
"Jeg vedder på at fr. Wiltersen bare ikke kunne motstå de store, uskyldige grønne øynene og et…" bablet Sirius kjærlig i vei, og fikk gudsønnen sin til å rødme.
"Så!" sa Harry høyt og fikk Remus til å le litt og Sirius til å stoppe bablingen om nøyaktig hvor søt gudsønnen hans måtte ha vært som elleveåring.
"Jeg kom meg inn på perrongen og, med noe hjelp fra Fred og Frank, fikk kofferten min inn i en kupé. Øhm, etterpå tjuvlyttet jeg på en måte på Wiltersene," fortsatte Harry, han så ned ved den siste biten.
Han trengte ikke å bekymre seg. Sirius' eneste reaksjon var, "Min lille Ukrutt!" og et stolt snufs.
Kanskje det er reaksjonen jeg vil få når jeg kommer til den seriøse regelbrytinga seinere, tenkte Harry forhåningsfullt inni seg. Men, den andre delen av ham sa, med alle de gangene du kunne ha blitt drept? Ikke sjans.
"Så, fikk du noen venner på toget?" spurte Sirius.
"Øh, ja," sa Harry og snappet ut av hans tidligere tanker. "Ronny spurte om vi kunne dele kupé og vi ende opp med å snakke haugevis og ble fort venner."
"Hadde dere masser av sjokolade og slikkepinner?" spurte Sirius liksomstrengt.
Harry lo og svarte, "Ja, Sirius, jeg hadde masser av ting fra tralla."
"Godt," sa Sirius, fornøyd.
"Hva med Hermine?" sufflerte Remus.
"Eh, vel, vi møtte henne," innrømte Harry. "Men hun oppførte seg helt som en besserwisser så Ronny og jeg likte henne virkelig ikke så mye. Ikke til og begynne med, i hvert fall."
Sirius og Remus utvekslet et vitende blikk. Det samme hadde faktisk skjedd mellom Jakob og Sirius siden de ikke hadde brydd seg med å se bak etternavnet. Det hadde endret deg når Sirius ble plassert i Griffing og da Jakob hadde stått opp for Sirius da noen Smygardinger begynte å plage ham fordi han var en 'blodsviker'.
"Så da vi kom til Galtvort – å, nei vent, jeg glemte det, Ronny nevnte også at det hadde vært et innbrudd i Flirgott," sa Harry plutselig, han hadde nettopp husket den tingen.
"Vent, var det et innbrudd i Flirgott?" spurte Sirius overrasket.
"Ja, jeg husker jeg leste om det," sa Remus, han nikket. "Når jeg tenker meg om, det var på bursdagen din, var det ikke?"
"Jo, det var det, men det fant vi ikke ut før seinere," sa Harry.
"Så, dere dro med båtene med Gygrid opp til borgen – vent, du falt ikke uti, gjorde du?" sa Sirius, den første delen skjødesløst men den andre delen i hva Harry nylig hadde dubbet 'overbeskyttende Tasselabbstemme'.
"Nei, Sirius," sa Harry og himlet med øynene.
"Godt," sa Sirius nikkende.
"Og så informerte professor McSnurp dere om husene og gav hennes vanlige tale, ikke sant?" spurte Remus.
"Ja," sa Harry. "Ronny snakket om å måtte kjempe med et troll."
Remus (uten suksess) prøvde å undertrykke en liten latter og sa, "Jakob og Sirius prøvde å gjøre den samme tingen og endte opp med å skremme alle."
"Sier den som sa vi måtte gjøre magi og fikk alle til å få nervøse sammenbrudd," parerte Sirius.
"Så jeg antar du var overrasket da du fant ut om valghatten," sa Remus, han så over på surrogatnevøen sin og ignorerte helt det bestevennen hans nettopp hadde sagt.
"Det er en underdrivelse," lo Harry. "Vel, som dere vet, både Nilus og Hermine ble sortert i Griffing og Malfang i Smygard."
Begge vergene hans nikket og Harry bet seg i leppa, undrende over hvor mye han skulle avsløre om hva valghatten hadde sagt til ham.
Etter en pause, Remus sa oppmuntrende, "Harry? Fortsett, valp. Hva sa valghatten?"
"Vel," sa Harry nølende og beit seg bekymret i leppa.
"Kom igjen, småen, Remus og jeg vil alltid høre hva du har å si," sa Sirius støttende.
"Øhm, vel hatten ville på en måte putte meg i Smygard," mumlet Harry.
Sirius og Remus utvekslet et overrasket blikk og så gikk Sirius over og knelte foran Harry så de var øye mot øye. "Hei, Hornlet, det betyr ingenting om hatten ville putte deg i Smygard. Ingenting vil noen gang få meg eller Luna fra å elske deg. Selv om du var en dødseter, vi ville fortsatt elske deg. Vi ville være forbannet på deg, men vi ville elsket deg," sa han oppriktig, han plasserte en finger under Harrys hake og brukte den til å tippe gudsønnens hake opp sånn at Harry så ham inn i øynene.
Remus kom også over og gav Harry en beroligende klem.
Harry smilte og, så, etter noen sekunder, trakk seg tilbake. Remus returnerte til én av sofaene nærmere Harry så han kunne være nær i tilfelle valpen hans trengte mer beroligelse.
Sirius, på den annen side, sto opp fra sin posisjon foran Harry og satte seg så ned ved siden av ham på sofaen med én arm rundt guttungen.
"Så, småen, du har blitt sortert! Hva skjer videre?" spurte Sirius muntert, men innvendig sverget han på å forhekse hvem som enn hadde gjort gudsønnen hans så usikker.
Harry smilte og tenkte for seg selv,
Kanskje den beskyttende vergetingen ikke er så dum. Nei, vent, stryk det. Dødstrossende stunts er neste.
Jeg hadde ingen aning om hva jeg skulle oversette 'Pronglet' til, så jeg skreiv bare 'Hornlet'. Hvis det er noen som har noen bedre idéer så si ifra så kan jeg kanskje bruke det i stedet.
Ja.. hehe...
Grunner til at kapitlet ikke kom ut tidligere:
1. Jeg var ganske opptatt før jeg dro til Danmark og hadde ikke tid til å gå gjennom kapitlene.
2. Jeg var på ferie.
3. Bestefaren min døde etter lang tid med sykdom, så jeg har hatt en ganske vanskelig tid...
4. Jeg fikk vite at jeg skulle få være med til Cambridge allikevel fordi det var ei som hadde trukket seg. Så jeg har vært helt i hundre etter det.. Vi drar den 7. september, og jeg fikk vite det den 6. august...
5. PC-en min fikk helt klikk.. Den bare sko seg av av seg selv helt plutselig, og noen ganger fikk jeg den ikke på i det hele tatt.. Har lastet ned anti-virus program på skolePC-en min og bruker den i stedet.. Fikk ikke 'overført' Harry Potter - mappa mi før nå nettopp..
Jeg gikk gjennom kapittel én på nytt fikset det så det ser litt bedre ut.. Håper dette kapitlet ser bra ut...
Reviewsvar:
Violin: Jeg håper det ikke gjør noe at jeg enda ikke har oversatt noe mer på Fønikstårer. Jeg har bare ikke fått fortsatt med det kapitlet som jeg aldri blir ferdig med. Men jeg skal prøve å innstallere Microsoft Word på denne PC-en. Hater WordPad.!
Vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive...
Ragnhild: Jeg har fikset litt på kapittel 1, også fikset jeg litt på kapittel 2 før jeg la det ut.. hehe.. Håper det ser bedre ut...
The Artful Fox: Jeg synes det er kjempemorsomt å oversette.. Har lyst til å bli oversetter eller tolk...
Jeg har laget meg en profil på den siden, men jeg har ikke lagt ut noe enda. Det er desverre kjempelenge siden jeg var inne på den, men jeg skal begynne å legge ut historiene 'mine' der. Kan jeg legge ut engelske historier også? jeg tenkte jeg kunne legge ut 'The Warden of Ayland' der, og jeg gidder ikke å begynne å oversette den...
Jeg skal også fortelle FayTheLioness om den siden og få henne til å lage en profil og legge ut historier.. og venninna mi 'Luna'... hehe Da blir det folksomt der.. hehe
Ja.. Neste kapittel kommer når jeg får tid til å lese ordentlig igjennom det og orker det.. Forhåpentligvis er det snart.!
Kap 6 kom ut på originalen igår, så selv gleder jeg meg til kapittel 7...
Takk for at dere holder ut med meg,
OdoTheHero
-Kathrine (som skal til Cambridge)