***Det er rart hvordan inspirasjonen til tider bærer av sted med en og en plutselig befinner seg i en situasjon der ordene løper av sted nesten av seg selv. Jeg eier fortsatt ikke Fairy Tail, heller ikke dets karakterer eller den originale historien. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?***
Hva gjør jeg her? Hvorfor kom jeg hit? Jeg er en av dem som løper. En av dem som velger å rømme fra problemene mine heller enn å konfrontere dem. Så hva gjør jeg her, i en gildehall full av mennesker som ikke vet om noen annen vei enn direkte konfrontasjon?
Det var sent. Når gildehallen sakte men sikkert ble tommere og tommere reiste jeg meg opp fra min sitteplass ved baren, gikk uten å si et eneste ord. Hva gjorde jeg her? Om Han fant meg var jeg så godt som dødsdømt. Men smilet hans hadde vært så forlokkende, hadde lovet meg så mye. Stedet denne guttungen kom fra måtte da være en lystig sted, og jeg hadde lenge ønsket å bli en del av Fairy Tail. Alle artiklene, alle bildene. Sorcerers Weekly hadde vært min midlertidige utgang fra alt som ikke fungerte i livet. Han, som ikke ønsket å snakke med meg ved mindre det omhandlet giftermål eller et annet ball jeg burde være tilstedeværende ved.
Hvordan fikk man venner, egentlig? Hva ville det si å være en venn? Jeg hadde blitt med Natsu for å redde Macao fordi jeg håpte en slik handling ville skaffe meg en venn. I stedet ble jeg kidnappet og han hadde to å redde i stedet for en. Men han hadde kalt meg familie. Det måtte da telle for noe. Om familie da betydde det det ble beskrevet som i de gamle barnebøkene jeg brukte å være så glad i som barn. Familie beskytter hverandre, og holder sammen.
Stjernene var klare i natt. Jeg sto utenfor gildehallen, så opp mot stjernene mens havet strakk seg endeløst fremfor meg. Jeg pustet ut, lot et smil leke i munnviken mens jeg nøt det lille øyeblikket med stillhet, en stillhet som tillot en illusjon om at alt var som i eventyrene. Bra. Lykkelig til mine dagers ende.
"Lucy?" jeg snudde meg mot stemmen, og så Mira se på meg med spørrende øyne. Forståelig. Jeg smilte, fordi jeg hadde lært å smile så snart jeg var gammel nok til å møte opp ved sosiale eventer. Det var viktig å smile.
"Mira, hva er det?" spurte jeg mens jeg opprettholdt smilet, lot øynene skinne med masken av uskyldig glede. Natsu hadde ingen far. Etter noen lette undersøkelser kom jeg frem til at de fleste var her fordi de ikke hadde annen familie. Fairy Tail var alt mange av dem hadde. Hvem var vel jeg til å klage, siden jeg HADDE et sted å dra tilbake til. Et sted jeg helst ikke ville returnere til noen gang, men som like fullt eksisterte. Hva gjorde jeg her igjen? Jeg ante ikke.
"Hva gjør du her ute i kulda?" spurte den vakre kvinnen med den milde stemmen, and jeg så opp mot himmelen igjen.
"Jeg ser på stjernene. Jeg og mor gjør det hele tida når vi møtes," svarte jeg. Ikke en løgn. Jeg brukteofte å sitte ved siden av henne og stirre på det endeløse stjerneteppet.
"Din mor?"
"Mhm. Jeg burde vel skynde meg hjem før hun blir bekymret," jeg begynte å gå, stoppet da jeg enset noe mørkt på vei i min retning. Jeg snudde meg, og der sto Mira, smilende fortsatt, uten å ha flyttet seg. Bare en innbilning, kanskje?
"Hvor bor du?" spurte Mira. Vel, om hun så absolutt trengte et navn å referere til...
"Rett utenfor Acalypha. Om jeg skynder meg skal jeg klare å rekke natttoget. Ah, det begynner virk.." Jeg begynte min febrilske tale og tok et steg bort fra den smilende kvinnen som for øyeblikket var litt.. skummel?
"Lucy?" Mira avbrøt meg før jeg kunne rømme, til Acalypha av alle steder.
"Hm?" sa jeg spørrende. Var det Mirajane som gav ut den mørke auraen?
"Du lyver," sa hun sukkersøtt, og tok tak i armen min og dro meg inn i gildehallen igjen. Hva? Hvordan..? Og hvorfor fortalte alle instinkter meg at jeg ikke burde ytre en eneste ny løgn om jeg ønsket å beholde livet?
"Natsu?" spurte servitrisen mens hun geleidet meg inn mellom bord, stoler of mennesker mot baren der nevnte guttunge for øyeblikket var midt i et måltid. Han så opp, munnen full av mat, og jeg tror jeg så ham blekne når han så uttrykket til min foreløpige fangevokter.
"Etter at du har spist, kan du være så vennlig å ta med deg Lucy hjem?" spurte hun, og gutten med skjerfet nikket febrilsk, matrester flyvende i alle retninger. Jeg ble plassert i en stol rett ved siden av ham, midt i faresonen for flyvende mat. Igjen. Hadde det ikke vært nok den ene gangen da jeg spanderte måltidet hans i Hargeon? Gutten med skjerfet eide ikke manerer. Katten hans var ikke stort bedre. Det eneste det blå kattedyret hadde sagt til meg hittil var at jeg var rar, og slem da jeg prøvde å protestere på det første uttrykket. Happy satt og stirret på meg i stillhet mens hans partner fullførte måltidet sitt, for så å se på meg med nysgjerrige øyne igjen. Jeg valgte å holde munnen lukket, i alle fall mens den hvithårede skjønnheten fantes innen hørevidde. Kan hende ville hun se gjennom løgnene mine nok en gang.
I stedet valgte jeg å tenke på hva jeg burde gjøre for å komme meg ut av denne situasjonen. Å bli med Natsu hjem var uakseptabelt. Nei takk. Jeg ville heller sove ute. Om en full løgn ikke fungerte, fikk jeg gå for en halv sannhet i stedet. Det ville fungere.
Vi gikk ut av gildehallen sammen, Natsu endelig ferdig med det gigantiske måltidet sitt, nå god og mett og tilsynelatende helt avslappet mens han gikk ved siden av meg, hendene bak hodet. Denne gutten hadde ingen foreldre, men så like fullt ut til å være en av de lykkeligste personene jeg noen gang hadde møtt. Var alt det en løgn, eller hadde han virkelig tillatt Fairy Tail å ta over rollen som familie fullstendig? Men han så etter sin far, Igneel. Han hadde vært på leting etter sin far da han møtte meg. En ekte drage. Jeg hadde aldri sett en ekte drage før, og denne gutten hadde vokst opp hos en.
"Hva gjorde du for å få frem demonen i Mira?" spurte Natsu, dro meg ut fra min endeløse tankegang.
"Hm? Demon?" spurte jeg, stoppet opp før vi bevegde oss for langt fra togstasjonen. Natsu så ikke ut til å legge merke til det, reiste i stedet et øyebryn mot meg mens han ubevisst stoppet selv.
"Du vet, Mira kan være SKUMMEL om hun blir sinna. Du gjør best i å holde henne glad," sa han i stedet for å forklare hva han mente med demon, men jeg forsto det på en måte likevel. Den mørke auraen. Så det hadde ikke vært en innbilning likevel.
"Hm." svarte jeg fraværende og begynte å gå igjen, mot togstasjonen denne gangen, holdt øyekontakten med gutten som fremdeles ikke så ut til å legge merke at vi ikke lenger var på vei i retningen jeg gikk ut fra ville føre til hjemmet hans. Jeg er en av dem som løper. En av dem som ikke ønsker å stoppe for lenge noe sted for å se om fortiden har noe nytt å bringe med seg. Jeg er en av dem som løper. Mitt sted var neppe her, hos disse menneskene som sikkert ville gitt mye for å se fortiden i øynene, kanskje til og med gå tilbake til det som var. Hva gjør jeg her?
"Jeg skal huske det neste gang," svarte jeg, fikk enda ett av de store smilene til å lyse opp ansiktet mitt. Han trengte ikke å bli imponert av smilet. Han trengte bare å se på det som et tegn på mitt velbefinnende. Jeg stoppet, strakk på armene i det jeg omsider stoppet, brøt øyekontakten for å få ham til å innse hvor vi var. Kattedyret satt på hodet hans, en blå kontrast mot alt det rosa. Han hadde ikke sagt noe på hele turen, Happy. Holdt seg fortsatt for god til å snakke med meg. Kanskje kunne han, som Mirajane, se gjennom masken. Nah. Var sikkert noe banalt noe, som for eksempel det at jeg ikke introduserte ham til Aquarius da jeg kalte på henne under episoden med den falske Salamander.
"Takk for at du fulgte meg til togstasjonen! Ah, der er toget mitt også, akkurat i tide! Jeg lover å si hei til Mamma fra deg," sa jeg og han så genuint forvirret ut.
"Hva? Mamma? Mira sa jeg skulle.."
"Jeg vet hva Mira sa, men Mamma venter. Hun er i Acalypha for øyeblikket og jeg vil ikke bli for sen. Det er en stund siden jeg så henne sist."
"Mamma?" fortsatte han, var fortsatt forvirret.
"Mhm, Mamma, som i min mor. Vi sees i morgen, ok?" jeg ventet ikke på at han skulle innse at han hadde blitt lurt, gikk på toget og vinket før jeg var ute av syne. Natsu Dragneel taklet ikke transport om det nå skulle være tog, biler, båter eller noe som helst annet som bevegde på seg. Bortsett fra Happy, den flyvende katten. En merkelig gutt, Natsu.
Jeg gikk av toget i Acalypha. Det at jeg skulle hit hadde ikke vært en løgn. At mor ventet her var også sant, og jeg hadde virkelig ikke sett henne på aldri så lenge. Bare brev. Mange brev, samlet i en liten kiste jeg alltid bar med meg.
"Hei, mamma." sa jeg i det jeg omsider fant gravsteinen hennes i mørket etter å ha brutt meg inn på gravplassen i denne vesle landsbyen. Ikke at det var så vanskelig å bryte seg inn, for selv om porten var stengt var ikke steinmuren mer enn en og en halv meter høy, pluss minus noen centimeter. Det fantes ikke noe svar. Selvsagt ikke. En stein kunne ikke snakke.
"Vel, jeg har en god del å fortelle deg i dag. Jeg bestemte meg for å bli medlem i en klan. Jeg vet, jeg vet, jeg har sagt det lenge, men denne gangen er det sant. Du vil aldri gjette hvilken klan jeg..." jeg satte meg ned og støttet meg opp ved siden av steinen mens jeg oppspilt fortalte om Hargeon, Fairy Tail og eventyret i Mt. Hakobe. Det var kjølig, det var mørkt og jeg befant meg midt på en kirkegård, men det hadde ingenting å si. Om ikke annet hjalp den den dystre atmosfæren til med å holde meg våken.
De kom likevel til slutt, tårene. De kom alltid før jeg sovnet, forræderske men stille. For jeg måtte være stille for at ingen skulle høre meg. Slik hadde det vært så lenge. Slik ville det mest sannsynlig fortsette å være. Jeg er en av dem som løper, løper og løper fordi jeg frykter det jeg løper fra. En idiot med et hvitt skjerf presterte å få meg til å glemme det i et lite øyeblikk, og før jeg visste ordet av det var jeg en del av Fairy Tail. Og selv om jeg ikke egentilig følte meg trygg nok til å se noen av dem i øynene, visste jeg at jeg likevel ville ta toget tilbake i morgen.
***Vel, dette ble da noe deprimerende. Hittil har fire personer forvillet seg inn hit. Siden jeg ikke er av de mest tålmodige menneskene i denne verden vurderer jeg å oversette historien til engelsk. Ikke at den gir mye mening, så jeg kan forstå at ikke så mange stikker innom. Vel vel, jeg finner vel ut hva flere synes om denne historien når den blir oversatt til et verdensspråk heller enn det språket som mindre enn en promille snakker.***