Hei, lenge siden sist! Det har vært travelt, og…

nei. Det har ikke vært spesielt travelt. Grunnen til at det andre kapitlet kommer så lenge etter det første kapitlet er at jeg ikke har giddet å skrive. Jeg var innom for første gang på lang tid for kanskje en og en halv uke siden i skrivende stund (16. mai 2013) og leste igjennom det første kapitlet. I dag, 16. mai, dagen før 17. mai, bestemte jeg meg for å begynne på en ordentlig disposisjon. Jeg har nå skrevet en disposisjon som vil forsyne meg med skrivestoff til det femte kapitlet minst. Jeg håper at jeg får fart på denne historien nå, langt om lenge.

Da jeg begynte å skrive disposisjonen fant jeg ut at det ville være morsomt om handlingen var til forveksling lik den egentlige boken, i hvert fall i starten. Jeg har også tenkt litt på slutten av denne historien, og den gleder jeg meg til å skrive.

Supermassive Asshole

Kapittel 2: Tritius, Galtvortekspressen og en sjokkerende nyhet

Harry gikk inn i den Lekke Heksekjel med foreldrene sine. Lilly og Jakob gikk bak ham med alskens bøker og utstyr Harry trengte i armene sine. De var nettopp ferdig med handlingen av alt Harry trengte til å begynne på Galtvort, og de skulle igjennom den Lekke Heksekjel for å komme seg til Gudriksdal via peisene i den Lekke Heksekjel. De måtte nok gå tilbake en gang også, for å få med seg alle varene.

«Hei, dere som går der!» kom det plutselig fra et bord i en mørk krok. Det var lite folk i den Lekke Heksekjel på denne tida av døgnet, da de fleste var på jobb. Sommerferien var ikke over for barna, men de fleste voksne hadde begynt på jobb alt. De hadde overlatt lille Will til noen hjelpsomme naboer da de skulle til London.

Mot dem kom en liten mann i flagrende gevanter. Han hadde et bart hode og fippskjegg, og den mørkeblå kutten virket som om den var akkurat litt for stor for ham. Det som skilte ham fra de fleste andre var at han satt i en slags stol – eller var det sopelime? – som svevde en liten meter over gulvet. Det så ikke ut som om han hadde bein i det hele tatt. «Det er vel ikke Harry Potter som går her? Med foreldrene i hælene og allting.» Harry så med undrende øyne på den underlige stolen. Mannen som satt i den smilte jovialt. «Vel, ja, jo, jeg er Harry Potter, men hvem er du?» Mannen tok ham i hånden og ristet den opp og ned. Han virket som en svært eksentrisk mann. «Jeg er Tritius Trutvik, og jeg kommer til å være din lærer i forsvar mot svartekunster i år.» Jakob satte fra seg varene og tok ham i hånden. «Takk for sist, Tritius,» sa han. Tritius nikket alvorlig, og entusiasmen som hadde preget ham før var som smurt av ham. «Jeg må snakke litt med deg, Jakob. Hvis du vil bli med ovenpå et øyeblikk?»

Harry satt med moren sin på et bord i den Lekke Heksekjel. «Mor, hvem er den mannen? Kjenner han far? Hvorfor sitter han i den stolsopelimen eller hva det nå var?» spurte Harry, uten å klare å skjule at han var litt urolig. Lilly smilte beroligende. «Herr Trutvik jobbet en gang på kontoret til faren din. Nå bruker faren din ham som en kontakt til miljøet utenfor gompebeskyttelsen. Det er ingenting å uroe seg over. Hva angår framkomstmiddelet hans hørte jeg at han var involvert i en eliksirulykke som kostet ham begge beina for bare noen måneder siden.» Harry så opp trappen, der de hadde forsvunnet noen minutter før. Han hørte ingen stemmer, så enten måtte Jakob og Tritius snakke veldig lavt, eller så måtte de ha gått langt bort.

Det tok ikke lang tid før Harry hørte fottrinn igjen. Han så Jakob gå ned trappen, mens Tritius svevde i luften like bak ham. Da de kom ned og bort til peisene igjen, hilste Tritius på Harry en siste gang og forsvant ut i gompeverdenen.

«Vil han ikke avsløre magiens verden hvis han går ut i gompeverdenen med sopelimen sin?» sa Harry. «Ikke uroe deg for det, Harry, den er under kraftige forhekselser slik at alle gomper som ser den ikke ser annet enn en vanlig, gompisk rullestol.» Jakob rufset Harry beroligende i håret.

Den første september opprant klar og skyfri noen uker senere. Harry hadde brukt store deler av de siste sommerukene på sin nye Cleansweep Seven, ofte med Will stående på bakken under ham. Familien Potter var utenfor King's Cross jernbanestasjon i London akkurat denne dagen. «Er du sikker på at du har alt nå da, Harry?» Moren var som vanlig nervøs for at de hadde glemt noe. Det som var rarest var at hun hadde sett over alt før de dro og minst tre ganger på vei til King's Cross, i tillegg til at hun hadde hjulpet til med å pakke. «Jada, mamma. Du har sjekket kofferten selv også, har du ikke? Ikke vær så urolig!» Jakob flirte. «Det er sant, Lilly, du hører hva gutten sier! Han har helt rett, vet du.» Lilly så snurt en annen vei, men det var tydelig litt overdramatisert og alle visste at hun ikke egentlig var fornærmet.

De gikk inn på stasjonen. De fant den usynlige inngangen til perrong ni og trekvart, men de måtte vente en liten stund for å kunne komme inn. Grunnen var at det var mange som skulle inn på samme tid, men man kunne ikke vekke oppmerksomhet hos gompene. De drev litt rundt og ventet til det ikke var like mange der lenger, og sprang inn på perrongen i det en sikkerhetsvakt i nærheten så en annen vei. På innsiden var det mange trollmenn, hekser og deres barn som var på vei mot det samme målet. Harry så undrende på det store, røde toget med massevis av røyk kommende ut av pipen på lokomotivet. Det var mange familier der også, langs hele strekningen toget tok opp, og enda litt til etter det også. Harry så små barn ikke stort eldre enn Will som hang i armene til de stressede mødrene sine. Når det gjaldt mødrene, prøvde de å kysse sine litt eldre barn farvel. Noen lykkes, mens andre møtte for mye motstand i barna. «Så, da var det endelig din tur, Harry,» sa Lilly. De gikk langs toget for å se om det var en åpning der de kunne slippe til igjennom hordene av mødre, fedre og små barn som også ville dra til Galtvort. Jakob pekte på en åpning ti meter lenger borte. «Der kan vi komme inn på toget,» sa han, og alle skyndte seg dit. Jakob hjalp Harry med kofferten (den var svært tung) og sammen fikk de bukset den opp i døråpningen til toget.

«Du får ha det godt da, Harry!» sa Lilly. Harry tok imot klemmen uten å mukke, like høy som henne med den ekstra høyden han fikk fordi han sto i døråpningen til toget. Det skingret i en fløyte en plass, og dørene startet å bevege seg sakte igjen. Jakob, som enda sto på toget, gav Harry en klem og et siste håndtrykk, før han smatt ned på plattformen. «Lykke til på Galtvort, min sønn!» sa han høyt rett før dørene lukket seg. Så begynte toget å bevege på seg.

Harry gikk bakover i toget. Folk herjet i gangene, og de fleste kupéene var fulle. Han måtte vente mye og passe seg for diverse hindringer. Blant annet var det en flokk jenter som hadde svimt av på grunn av en stor, hårete edderkopp med mer enn tjue centimeter lange, hårete bein. De tre guttene som hadde edderkoppen, to ekstremt like tvillinger og en med rastafletter, påsto at den var helt ufarlig, men Harry holdt avstand til dem likevel. Da han endelig fant han en tom kupé, åpnet han den og satte kofferten på bakken. Han stolte ikke nok på sin egen styrke til at han ville prøve å legge kofferten på hylla over sitteplassene. Han satte seg ved vinduet, akkurat tidsnok til å se de siste restene av det nordlige London forsvinne ut av syne. Han satte seg ned med det nyeste nummeret av Gunnar Gomp På Galeien mens kornåkre og beitemarker fløy forbi utenfor vinduet.

En time senere kom det et forsiktig bank på døren inn til kupéen. Det var en ung gutt, han kunne ikke være eldre enn Harry, som banket på. Døren ble dratt til sides og gutten så på Harry. «Kan jeg sette meg her? Det er fullt overalt ellers.» Harry smilte og nikket. «Jada, bare sitt ned. Hva heter du?» Gutten tok noen skritt inn i kupéen og satte seg midt i mot Harry. «Jeg heter Danny Drøm. Jeg går i første.» Danny så litt nervøst mot Harry. Harry smilte oppmuntrende. «Jeg heter Harry Potter. Jeg begynner også i første.» Danny smilte litt for første gang, og fra da av var barrieren borte. De snakket sammen i over en time, og da damen med godteritralla kom kjørende forbi i ettiden insisterte Harry på å kjøpe en pakke sjokoladefrosker og en pose Bertram Butts Allsmakbønner til dem begge.

Da de hadde fått nok av alle smakene Bertram Butt kunne oppvise, og Harry hadde fått et trollmannskort han ikke hadde fra før (Elvis Aaron Presley, f. 19-, fortsatt i live i dag, trakk seg tilbake fra sin populære status i gompenes verden fordi han holdt på å bli avslørt) banket det på igjen. Denne gangen var det en jente med store fortenner som ville inn. Hun åpnet døren og sa til Harry med en temmelig sjefete stemme, «har du sett en padde her et sted? Nilus har mistet sin.» Harry så på Danny, og han ristet på hodet, og Harry sa, «nei, det er ingen padde her.» Jenta fikk en misfornøyd nyve i pannen. «Vel, si i fra hvis dere ser en padde, da. Forresten, så heter jeg Hermine Grang». Hun snudde på hælen og gikk ut igjen, lukket igjen døren og gikk til neste kupé. Harry stirret dumt etter henne. «Der er det en viktigpetter, i hvert fall,» sa Harry. Danny lo litt.

Det var enda senere, kanskje bare en liten time før toget skulle ankomme Galtvang stasjon, at Danny sa han måtte ut i toget og gjøre noe. Harry hadde ikke noe å si på det, så Danny gikk ut fra kupéen og lot Harry sitte igjen der inne.

Det hadde knapt gått ett minutt da døren gikk opp igjen. Denne gangen var det en blond gutt som kom inn. Han var blek i huden og hadde et spisst fjes. «Er det her Harry Potter er?» spurte han. «Alle sier det, men ingen tør å gå inn.» Harry så forundret på gutten. «Hvem er du?» Gutten smilte. «Unnskyld, jeg glemte å presentere meg. Jeg er Draco Malfang. Uansett, er du Harry Potter? Den Harry Potter?» Harry hadde fortsatt ikke noen som helst anelse om hva gutten, eller Draco, hvis det var det han het, snakket om. «Ja, jeg heter Harry Potter. Er det noe spesielt med det?» Gutten, som nå hadde rukket å sette seg i kupéen diagonalt overfor Harry, virket litt overrasket over reaksjonen han fikk. «Vel, det var du som reddet hele trollmannsverdenen fra Han-Du-Vet. Er du dum, eller? Du er antageligvis den mest berømte trollmannen, om man kan kalle deg det, i hele verden.» Harry var målløs. Var han det? Harry hadde aldri hørt noe om det. Han hadde levd stille og rolig med familien sin så lenge han kunne huske. Hvordan kunne han være det minste berømt? Det måtte være en spøk. «Hva får deg til å si det? Er dette en spøk?» Gutten så oppgitt ut nå. «Vet du virkelig ikke hva som skjedde? Du, den store Harry Potter, vet ikke engang selv hva som skjedde?» Han ble litt lattermild nå. Harry ble irritert. «Så fortell meg hva som skjedde da, hvorfor jeg liksom er så berømt.» Harry så nå, for første gang, at folk ute på gangen i toget stirret på ham når de gikk forbi. Draco satte seg godt til rette. «Vel, nå skal du høre.»

«Jeg tror ikke på deg,» sa Harry, da Draco var ferdig med historien om allehelgensaftenen da Harry var ett år gammel. «Jeg tror at alt du sier må være oppdiktet. Foreldrene mine er vel ikke døde. De lever fortsatt, og jeg har til og med en bror! Og dette med arret – jeg har vel ikke noe arr i pannen! Det har det aldri vært, ikke så lenge jeg har levd, i alle fall!» Harry begynte å mislike denne gutten. Draco flirte. «Hør på deg selv. Du sier du ikke har noe arr? Hva er det som er i pannen din, da?»

Harry skjønte ingenting. Hadde Draco tuklet med speilet i de få sekundene det tok å låne det av en tilfeldig forbipasserende jente? Han trodde ikke det var en mulighet, da Draco visste like lite om hvordan man faktisk tryllet som Harry selv. Likevel var det et håndfast bevis i speilet. Harry hadde virkelig et sikksakkformet arr, nesten som et lyn, i pannen. Harry var sikker på at det ikke hadde vært der før. Men det var det. Godt synlig, så lenge panneluggen ikke skjulte det.

Draco reiste seg. «Ta det med ro. Jeg vil være vennen din når vi kommer til Galtvort, så jeg skal passe på deg. Hvis du virkelig vet så lite som du sier tror jeg dette kan bli interessant.»

Endelig ferdig. Det ironiske er at når jeg først bestemmer meg for å skrive et kapittel til blir det plutselig veldig travelt med skole og fritidsaktiviteter. Jeg burde ha ventet at presset blir litt større rundt skoleslutt og eksamenstid. Vel vel, her er kapitlet. Take it or leave it. Neste kapittel kommer sikkert ikke før om et halvt år, forhåpentligvis før.

Supermassive Asshole