Her kommer kapittel 3 i denne historien. Ingen annen kommentar.
-Smash (forkortelse av brukernavnet mitt xD)
Harry Potter og de Dødes Forbannelse
Kapittel 3: Valghatten
Harry satt i kupéen og tenkte. Draco hadde gått for litt siden, men Danny hadde ikke kommet tilbake enda. Det gikk opp for Harry at det var store hull i fortellingen til Draco. Han hadde ikke vært særlig nøye med detaljer. Han hadde egentlig bare sagt at Harry fikk arret da en stor og grusom trollmann ved navn Voldemort (hviskende) hadde prøvd å drepe ham. I følge Draco var det da foreldrene hans hadde dødd. Drept av den onde trollmannen. Harry trodde fortsatt ikke på Draco, selvfølgelig, men det hadde begynt å snike seg inn en liten anelse av tvil i sinnet hans likevel. Draco hadde påstått at dette var kjent blant alle trollmenn og hekser i hele verden. Harry Potter var guttungen som hadde overlevd. Harry tenkte så det knakte. Foreldrene hans var vel i live? Det var sikkert bare den bleke, blonde gutten som drev gjøn med ham. Det var vel en eller annen narrestrek han drev med. Han satt sikkert i kupéen ved siden av og lo seg i hjel.
Danny dukket ikke opp, selv ikke når toget begynte å sakke ned. Det slo Harry at Danny ikke hadde noen bagasje i kupéen. Kanskje han hadde den en annen plass, og kom til å gå av toget derfra? Harry overbeviste seg selv om det akkurat sånn var det. Toget gikk enda saktere, til det bare rullet videre i gangfart. Omsider stoppet det helt. Harry så at alle ute i gangen i toget sto og ventet på å få komme ut av de dørene som var. Harry foretrakk å vente, slik at han i det minste slapp å bli most til oksefroskgelé.
Da Harry gikk av toget ble han møtt av et enormt menneske. Eller var det en kjempe? Han hadde stort, stritt hår og en råtten frakk Harry ikke visste om han ville ta i, en gang. I hånden holdt han en lykt, i den andre holdt han en beholder av noe slag. Kjempen (eller var det mannen?) smilte bredt til Harry. «Er'e du som er Harry Potter? Jeg har fått en beskjed om at'n godeste Harry var om bord. Er'e du, det?» Kjempen gransket Harry nysgjerrig med to svarte øyne over alt skjegget. Harry nikket. «Ja.» Kjempen smilte enda bredere. «Da ska'ru være velkommen til Galtvorters, den fineste trolldomsskolen i hele verden. Sku'kke ønske etter en bedre skole hell', i følge mi meining.» Harry skjønte ikke helt hvor kjempen ville med dette, men han tenkte for seg selv at Draco kan ha snakket sant allikevel, siden kjempen så ut til å være informert om at han var med på toget til Galtvort i år. «Beklager, jeg glømte visst å ingtrodusere meg. Gygrid, heter jeg. Rubeus Gygrid. Det er jeg som er portvokter'n på Galtvort.» Fortsatt sto Gygrid der med det store gliset rundt munnen. Nå var han og Harry de eneste som sto igjen på plattformen. «Men så se å sette i gang, da! Vi ha'kke hele natta heller!» Harry så etter kofferten sin, men han oppdaget at den var blitt fraktet av sted til Galtvort allerede. Gygrid pekte mot en broket samling førsteklassinger. De sto i utkanten av et skogbryn i nærheten, og ventet visst på de to. Harry begynte å gå mot dem, og Gygrid fulgte etter.
«Nå når vi alle er samla, da er'e bare å følge meg. Det kan være litt mørkt inni her en steds, men det er'ke no langt vi skal gå.» Gygrid ledet an langs en sti gjennom den mørke skogen. Rundt seg hørte han stemmer. «Er dette den Forbudte Skogen? Det skal være varulver her!» og, naturligvis, svar på spørsmålene. Gygrid snudde seg. «Det er'ke fullmåne i dag, vel, og dessforuten er'ke dettan den Forbudte Skogen. Uansett, når dere runder svingen her framme vil dere kunne se Galtvort for den første gangen i livet deres.» Gygrid snudde seg rundt igjen og begynte å gå.
Galtvort var noe av det fineste Harry hadde sett. Spesielt det første inntrykket av borgen han fikk. Borgen reiste seg høyt over en speilblank vannflate. Vannet så nesten ut som glass. I bakgrunnen langs bakken var det trær. Det meste av borgen sto derimot i klar kontrast mot den skyfrie himmelen, fylt med tusen og atter tusen stjerner. Selve borgen hadde hundrevis av lysende vinduer fordelt på flere tårn og spir enn Harry brydde seg om å telle akkurat der og da. Litt nærmere enn borgen – og definitivt nærmere enn stjernene – så nærme som i vannkanten på den nærmeste siden av sjøen lå det mange trebåter. Harry så at Gygrid satte seg i en av dem – han tok hele båten for seg selv, så stor var han – mens Harry fikk kompani av Danny, som plutselig dukket opp bak ham, Draco og en eller annen gutt med musebrunt hår. «Har alle finni seg en båt?» ropte Gygrid. «I så fall, FULL FART FOROVER!» Båtene satte seg i bevegelse. De gled i gjennom sjøen som om usynlige tråden trakk dem framover, selv om Harry visste det var det som ville ha blitt klassifisert som enkel magi blant alle trollmenn og hekser som var ferdig utdannet på Galtvort.
Da de kom nærmere land på den andre siden begynte Harry å lure på hvor de skulle gå i land. Da så han at de første båtene endret retning mot en hule fylt halvveis med vann, ikke så langt unna. Vel inne i hulen steg de ut av båtene. Gygrid henvendte seg til en gutt med et rundt fjes, «Er detta di padde?» Gutten så himmelfallen på Gygrid, og nikket stumt. Da alle førsteklassingene gikk etter Gygrid på vei opp hørte han Hermine – eller hva det var hun het – hviske fort til gutten som hadde mistet padden sin. «Du må passe bedre på ham, Nilus! Selv om Tristan er smart, kan det godt hende han råker ut for noe han ikke takler. Hvis bestemoren din er så overbeskyttende som du har sagt vedder jeg på at du helst ikke vil vite hva hun mener om at du nesten mistet padden din før første skoledag.» Gutten nikket ulykkelig, selv om Harry kunne se han var glad for å få igjen padda, eller Tristan, hvis det var det han het.
På toppen av en stor og staselig trapp ble de forlatt av Gygrid. De sto i den ene enden av en stor gang, nesten som en hall. Der skulle de vente en stund, i følge Gygrid. Danny sto rett ved siden av Harry. «Hva synes du om skolen, da?» spurte Danny lavt, så ingen andre skulle høre det. Harry smilte. «Den ser fantastisk ut. Jeg gleder meg til å bo her.» Danny returnerte et forsiktig smil. «Ja, det er vel omtrent slik jeg føler det og.»
Her ble de avbrudd av raske fottrinn. En eldre dame i smaragdgrønn kutte sto ved toppen av trappen. «Jeg er professor Minerva McSnurp, lærer i transfigurasjon her ved skolen. Hvis dere kan følge meg skal jeg ta dere med til et rom dere kan vente i til vi er klare til å ta imot dere. Forbered dere på å bli valgt inn i et av de fire husene her ved skolen.» Hun snudde på hælen og gikk av sted, uten å se seg tilbake. Førsteklassingen gikk nervøse etter.
Det var en stor dør lenger borte i hallen. Når det gjaldt hallen i seg selv var den utsmykket og kunne lett ha rommet hele huset til foreldrene hans. Harry trodde først de skulle inn den store døren, der de større elevene gikk inn, men professor McSnurp åpnet en annen, litt mindre dør ved siden av. På innsiden av døren var det et nytt, stort rom, selv om det ikke kunne måle seg med velkomsthallen. «Hvilket hus tror du du kommer i?» spurte Harry Danny. Danny trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke helt. Det er mange i familien min som er smygardinger, selv om vi har både ravnkloinger og håsblåsinger. Hvis jeg må tippe må jeg si Smygard.» Harry visste at begge foreldrene hans hadde gått i Smygard. Det var i hvert fall det de hadde sagt. Harry visste ikke hva han skulle tro lenger. Det Draco hadde fortalt på toget hadde fylt ham med tvil, selv om Draco åpenbart bløffet. Det virket som en litt for omfattende løgn til at gutten kunne ha funnet den på der og da. «Jeg er fornøyd så lenge det er det samme huset som deg, selv om jeg nok skal klare meg uten deg også.» Harry merket at han måtte på do. Han fikk spørre professor McSnurp når hun kom tilbake. Hun hadde forsvunnet da de kom inn i rommet.
«Vi er klare for dere nå,» sa en stemme bak Harry. «Vennligst følg meg.» Harry snudde seg. «Professor, jeg må en tur på do!» McSnurp så irritert ned på ham. «De er Herr Potter, er du ikke? Må du nå?» hvisket hun. Harry nikket. Professoren sukket. «Sir Nicholas?» ropte hun lavt. Harry ble litt befippet da et sølvskimrende hode plutselig dukket opp sidelengs ut fra en vegg i nærheten. «Minerva!» sa det, «hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Professor McSnurp snudde seg i retning hodet, som nå hadde kommet helt ut av veggen og avslørte at det tilhørte en mann, om man kunne kalle det det. Av det lille Harry visste om spøkelser, var det slik han hadde forestilt seg et. Mannen var kledd i gammeldagse klær Harry ville forvente å se i et skuespill av Shakespeare. «Du kan følge Herr Potter til det nærmeste herretoalettet. Vennligst innprent ham at vi vanligvis ikke lar elevene våre gå på do når noe viktig foregår. Aller minst i timene. Deretter tar du ham med deg inn i storsalen via sideinngangen.» Nikk, hvis det var det han het, bukket dypt. Harry så forskrekket på mens hodet hans falt av – nesten. Det hang på ved hjelp av noen få centimeter hud og sener.
Dette så selvfølgelig de andre førsteklassingene, og de begynte å peke. «Se der'a, hvem er-» «det er Nesten Hodeløse Nikk, det er han som-» «Det er nok! Nå skal dere følge meg og ikke bry dere om Sir Nicholas. Det vil bli mange anledninger til å hilse på ham.» Hun snudde på hælen, nok en gang, og ventet ikke på at førsteklassingene skulle følge etter henne. Hun trengte ikke å bekymre seg heller, for de fulgte etter henne, lydige som om de var veloppdragne hunder. Det virket som om McSnurp hadde den evnen alle lærere ønsket de hadde – evnen til å få elevene til å høre etter.
Da alle elevene et lite minutt etter hadde forlatt rommet ba Nikk Harry om å følge etter ham. «Sir Nicholas de Mimsy-Toppington til tjeneste, unge mann! Vennligst følg etter meg.» Harry fulgte etter ham. «Nå, lille Harry Potter, skal du begynne på Galtvort i år, da?» Nikk lo. «Det var visst et litt dumt spørsmål. Du hadde ikke vært her ellers. Hvilket hus tror du du kommer i, da? Personlig håper jeg du kommer i Griffing. Det er mitt eget hus. Hvert av de fire husene har hvert sitt spøkelse, visste du det? Jeg er husspøkelset i Griffing.» Harry visste ikke hva han skulle svare. Det var som om strømmen av ord bare passerte foran ham. Alt dette maset om hus virket trettende på Harry. Han antok at det var fordi det kunne spores tilbake til foreldrene – det de sa om at begge var smygardinger. Han merket at det ble litt for mye. Han følte at det ble litt rart å sende brev til foreldrene sine om det Draco hadde sagt var sant, men hva annet kunne han gjøre? Han visste ikke.
Rundt en sving stanset Nikk og viste Harry inn til et herretoalett. «Vær litt rask, valgseremonien har allerede startet,» sa han.
Harry kom ut fra toalettet, fysisk sett litt lettere enn før. Psykisk sett var han tyngre. Han var nervøs for hvilket hus han kom i – og hvordan ble de valgt i hus? «Nikk, hvordan blir man valgt ut til de forskjellige husene? Er det en prøve? Et intervju?» Nikk snudde seg da han hørte stemmen til Harry. «Men min gode mann, vet du ikke det? Nei, det er ingenting å bekymre seg for. Du trenger bare å prøve valghatten, og vips så bestemmer den hvilket hus du kommer i.» Harry følte seg nesten lurt. Hverken hans mor eller hans far hadde villet sagt noe om det, og alle andre han hadde spurt hadde heller ikke hatt lyst til å svare. Det virket som om alle gjorde det de kunne for å gjøre førsteklassinger nervøse før de skulle velges inn i husene.
Harry rakk det akkurat. Han hadde akkurat stilt seg bakerst i klyngen med førsteklassinger da en jente reiste seg fra en sliten krakk og tok av seg en skitten, medtatt hatt og sprang ned til det som måtte være søsteren sin. Etter fjesene deres å dømme hadde blitt valgt til forskjellige hus. De så ikke veldig fornøyd ut, men de skiltes og gikk hvert til sitt.
«Harry Potter!» sa professor McSnurp høyt og tydelig rett etterpå. Harry ble så overrasket at han nesten dyttet en høy, rødhåret gutt overende da han skulle gå fram. Salen hadde plutselig stilnet. Da han satte seg på krakken begynte folk å hviske. Harry snudde seg og så Tritius Trutvik – nei, professor Trutvik vinke oppmuntrende.
Harry merket at professor McSnurp tredde hatten ettertrykkelig nedover ørene hans. Før hatten kom over øynene hans rakk Harry å se at Danny satt på den ytterste enden av bord nummer to fra høyre.
«Hva har vi her? Dette var litt av et hode!» Harry hørte en stemme, men det virket som om det bare var Harry som hørte den. Var det hatten som snakket? «Her er det masser av mot, ja visst, ikke noe spørsmål om det. Dette ville naturligvis ha kvalifisert til Griffing, men likevel er det mye annet i hodet ditt også. Du er lur, også! Med trening i Smygard kan du bli stor, ja, du ville kunne ha nådd langt i Smygard.» Denne rablingen forsto ikke Harry mye av, men stemmen fortsatte likevel. «Det er talent i massevis her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere deg. Du har anlegg for kløkt også, lik en fra Ravnklo. Nei, dette tar for lang tid. Jeg synes vi skal plassere deg i SMYGARD!» Harry hørte at hatten ropte det siste ordet høyt. I det Harry skulle til å ta av seg hatten syntes han det virket som om hatten hadde noe mer å si til ham. «Lykke til, Harry Potter – du vil trenge det.»
Dette var kanskje det letteste kapittelet å skrive så langt – kanskje det var derfor det ble så langt? Jeg hadde tenkt å skrive mer, men den siste kommentaren til valghatten var en for god cliffhanger til at jeg kunne la den gå.
-Supermassive Asshole
