-Lister seg inn bakdøra-
Hei. Long time, no see.
Kom på nettopp at det er fem og et halvt år siden jeg oppdaterte denne, og jeg hadde tydeligvis oversatt til midten av kapittel 7. Så jeg tok en rask gjennomgang av dette kapitlet så jeg kunne legge det ut og meddele at jeg fortsatt er her. Kvaliteten på oversettelsen min var alarmerende dårlig, så jeg skal gå gjennom alt jeg har lagt ut her og fikse på det og samtidig legge ut det jeg har igjen. Dette kapitlet blir sikkert også fikset på etter hvert. Håper oversettelsesoppgavene mine er bedre enn dette, men så har jeg ikke så mye som sett på mappen dette var lagret i på over fem år...
Uansett, her er kapittel 3.
Fraskrivelse: Verken historien eller karakterene er mine. Link til orginalen ligger på profilen min.


-Forrige gang på Reaksjoner-

"Så, småen, du har blitt sortert! Hva skjer videre?" spurte Sirius muntert, men innvendig sverget han på å forhekse hvem som enn hadde gjort gudsønnen hans så usikker.

Harry smilte og tenkte for seg selv,

Kanskje den beskyttende vergetingen ikke er så dum. Nei, vent, stryk det. Dødstrossende stunts er neste.

-Reaksjoner: Førsteåret del to-

"Akkurat, så... hvor skal jeg starte," spurte Harry, han vred litt på seg.

Remus lo litt og sa i en litt ertende tone, "Vel, første skoledag ville være en fin plass å starte."

"Eh, akkurat," sa Harry, undrende over om det var mulig å hoppe over eliksirer. Ved nærmere ettertanke, han hadde virkelig ikke noe imot om Slur var på Ukruttenes dårlige side. Kanskje ville han få se hva de gjorde med ham.

"Harry?" sufflerte Sirius, seende på gutten som lå godt under teppene.

"Eh, akkurat," sa Harry, blunkende. "Så, ehm, ingenting virkelig interessant skjedde på den første dagen. Jeg mener, vi var sene for transfigurasjon og McSnurp tok noen poeng."

"Det var den første dagen deres!" utbrøt Sirius vantro. "De kan vel ikke straffe dere for å gå dere bort!" Harry bare trakk på skuldrene til svar.

"Fortsett valp," sa Remus.

"Så hadde vi eliksirer," sa Harry, han grøsset av tanken.

"Fryser du?" spurte Sirius øyeblikkelig, han så bekymret på gudsønnen sin.

"Nei, jeg husker bare den spesielle eliksiropplevelsen," svarte Harry uskyldsren, han tenkte at det var noen oppsider med overbeskyttende verger.

"Hvorfor?" knurret Sirius. "Hva gjorde den sleipe dusten mot deg?" Remus kastet Sirius et bebreidende blikk for å ha snakket stygt om en lærer foran Harry men hundeanimagusen bare ignorerte det.

"Vel, først kalte han meg en 'kjendis'," sa Harry i avsky, han kom på hvor mye han faktisk hatet den såkalte tittelen. "Så spurte han meg en hel haug med spørsmål som jeg absolutt ikke kunne svare på, også tok han poeng da jeg fortalte ham at Hermine kunne svarene og også fordi jeg tilfeldigvis satt ved siden av Nilus," skravlet Harry, han var helt tapt i minnet.

Sirius' øyne var smalnet og han hvisket i en rasende mumling, "Sleipe dust… fortjener… skal drepe ham… håner gudsønnen min!"

Remus' øyne hadde glimt av gull i dem og det var tydelig at han ikke var fornøyd med sin tidligere kollega, men han sa fortsatt rolig, "Fortsett, Harry."

"Ehm, etter timen gikk jeg og Ronny ned til Gygrid," sa Harry, han prøvde å huske. "Åh, nå husker jeg," sa Harry, "Det var hvor jeg fant ut at innbruddet i Flirgott var på den samme dagen som bursdagen min. Da jeg spurte Gygrid om det skiftet han tema, ikke veldig godt kan jeg legge til."

Både Remus og Sirius lo, det var sant, Gygrid var en helt forferdelig løgner. Du kunne ikke finne en mer lojal mann noen plass men finesse var definitivt ikke hans sterke side.

"Åh!" sa Harry, "Jeg glemte nesten å nevne flytimen vår!"

"Fortell, Hornlet," sa Sirius, smilende av den nonchalante holdningen gudsønnen hans for tiden viste. Dette var langt bedre enn den hjemsøkte tenåringen fra de siste få ukene, det virket som om dette var en god idé.

Som det var… for Harry. Skjønt ikke for Sirius' og Remus' hjerter.

"Vel, vi var med smygardingene," startet Harry, han himlet med øynene. Sirius gliste, han forventet litt Malfangydmykelse.

"Så, først fikk vi hele leksjonen på hvordan vi skulle holde en sopelime og bestige den ordentlig. Men så," begynte Harry setningen sin.

Sirius og Remus kastet et blikk på hverandre, undrende på om det var her den forheksede sopelimen kom inn. Sirius satt opp litt mer anspent mens han hørte omhyggelig etter på Harrys neste ord.

"Nilus ble skremt og fòr opp men sopelimen sin for tidlig," avsluttet Harry, han så litt forvirret ut da Sirius slapp ut et sukk av lettelse.

Sirius, som merket Harrys forvirrede uttrykk, sa "Ikke bekymre deg om det Hornlet, bare fortsett."

"Akkurat, uansett, så madam Hopp fortalte oss alle at hvis vi så mye som tenkte på å fly så var vi så godt som utvist mens hun tok Nilus med opp til sykestua," forklarte Harry.

"Det var en… interessant time," sa Remus, nikkende.

"Jeg er ikke ferdig ennå," sa Harry.

"Hvorfor, hva skjedde videre?" spurte Sirius nysgjerrig.

"Draco Malfang," svarte Harry enkelt.

"Så klart," sa Sirius, han himlet med øynene. "Jeg burde ha visst det. Hva gjorde han?"

"Vel, først burde jeg si at bestemoren til Nilus hadde sent ham en forglemei som en gave," forklarte Harry før han fortsatte på den egentlige historien. "Uansett, den må ha falt ut mens Nilus fløy fordi det neste vi visste var at Malfang hadde fått tak i den og kalte Nilus en idiot og masse annet."

Sirius knurret stille. Unyttige smygardsavskum.

"Vel, jeg forsvarte Nilus," fortsatte Harry, enten hørte han ikke Sirius eller så valgte han å ignorere ham.

Sirius smilte til Harry og sa kjærlig, "Du forsvarer vennene dine?"

Harry smilte før han fortsatte, "Så klart, Malfang, den dusten, bestemte seg for å gjemme den oppe i et tre eller noe så han fløy vekk med den," Harry nølte et øyeblikk her.

Remus merket pausen og sa litt møysommelig, "Fløy du etter ham?"

"eh… ja," tilstod Harry.

"Og hva gjorde Malfang," spurte Sirius rolig, han prøvde på å ikke la fantasien om hva som skjedde løpe avsted med ham.

"Vel, vi kranglet litt i lufta," svarte Harry, "men så kastet Malfang den…"

"Harry," sa Remus, det hørtes ut som om han fryktet svaret til spørsmålet han skulle til å spørre, "Du fløy ikke etter… gjorde du?"

Harry krympet seg litt og sa, "Vel, ja, jeg gjorde det. Men jeg fanget den og jeg ble ikke skadet!" la han fort til, han håpet dette ville stoppe noen leksjoner.

"Hva skjedde videre?" spurte Sirius, glad for at dette ikke var det forheksede sopelimeøyeblikket.

"Erm, vel, McSnurp dukket opp," sa Harry, han krympet seg da han husket hvordan han hadde følt seg da.

Remus plystret og sa, "Vel, jeg misunner deg ikke Harry. McSnurp er definitiv den verste når det gjelder å dele ut avstraffelser."

Harry smilte skøyeraktig og sa, "Vel, et var det jeg tenkte. Men først ba hun meg følge etter henne, hun ignorerte hva alle sa."

Sirius skulte nå, han likte McSnurp men noen ganger brydde hun seg for mye om reglene, spesielt hvis hun straffet gudsønnen hans for å hjelpe en venn. Remus, på den annen side, så tankefull ut. Harry så ikke nedfor ut av å tenke på det, faktisk virket han nesten… glad. Forhåpentligvis betydde det at McSnurp lot ham komme unna med flyvingen.

"Så hun tok meg opp til borgen og gikk først til Krengles klasse for å hente 'Quist'," fortsatte Harry.

Sirius hevet et øyebryn og skulle til å spørre hva han mente med quist da Remus snakket, "Quist? Var ikke han en sjuendeklassing det året jeg underviste. Og Griffings rumpeldunkkaptein i tillegg, hvis jeg husker riktig."

"Jepp," Harry nikket. "Så hun spurte etter Quist og tok oss så til et forlatt klasserom hvor hun fortalte meg at," her stoppet Harry for å trekke pusten, "At jeg var med på rumpeldunklaget som speider!"

"Du kødder!" utbrøt Sirius, han gav Harry en stor klem. "Jeg viste du var briljant men jeg visste aldri at du ble med på laget i førsteklassen!"

"Harry, det er vidunderlig," sa Remus varmt. "Du har ingen anelse om hvor mye Sirius og faren din prøvde å få Minerva til å bryte den regelen."

"Ja, og du klarte det uten en gang å prøve," sa Sirius stolt, og bustet til håret hans.

"Jepp, det var kjempekult. Ronny var så overrasket da jeg fortalte ham, men vel, Malfang dukket opp."

"Ha, hvordan var reaksjonen hans da han fant ut at du var blitt speider," spurte Sirius, et stolt glimt var fortsatt tydelig i øynene hans. Harry tok seg selv i å håpe at det ville bli værende der for de neste delene.

"Vel, Quist ville holde det hemmelig, så vi kunne ikke fortelle ham det," begynte Harry. "Men han begynte å håne oss igjen og endte opp med å utfordre meg til en trollmannsduell i troférommet… ved midnatt."

Sirius så ut som han vaklet mellom hva han skulle tenke om dette mens Remus sa, "Troférommet? Det i andreetasjen ved siden av den forbudte korridoren?"

Sirius så skarpt opp ved dette, så mye som han ville at Harry skulle få en over på Malfang, ville han foretrekke at det skjedde på en måte der det ikke var en så stor sjanse for at Harry kunne bli skadet. "Svarte du ja?" spurte han, vel vitende om at hvis han sa ja kunne han egentlig ikke kjefte på ham ettersom han hadde gjort mye verre selv.

"Vel, nei," innrømte Harry. Sirius ansikt lyste opp inntil Harry la til, "Ronny gjorde det for meg." Sirius' uttrykk falt og han håpet bare at Harry ikke var så nær den korridoren.

"Så, hva skjedde?" spurte Remus, nesten forsiktig.

"Vel, Ronny og jeg ble oppe og gikk ned omtrent kvart på," begynte Harry denne delen av fortellingen, "Men så støtte vi på Hermine som prøvde å kjefte på oss. Hun fulgte etter oss ut portretthullet hvor vi møtte på Nilus som hadde glemt passordet. Så klart, med vår flaks hadde den trinne damen hadde gått på en kveldstur!" sa Harry ergerlig.

Remus var enig og la til, "Ja, du vil ikke tro alle de gangene vi ble tatt ute etter portforbud fordi vi ikke kunne komme oss inn i oppholdsrommet."

"Så, hva, dere måtte gå alle sammen?" spurte Sirius.

"Ja," Harry sukket. "Det verste var jo at jeg ikke hadde usynlighetskappen min enda. Eller ukruttkartet for den saks skyld. Så vi endte på en eller annen måte opp der uten å bli tatt, men så dukket ikke Malfang opp! Og vi hørte Nask rett rundt hjørnet."

"Vent, så Malfang tipset Nask?" spurte Sirius, han hørtes litt vantro ut. Da Harry nikket la han også til, "Den ungen er en skikkelig idiot. I det minste holdt Slur alltid ord. Selv om han prøvde å få oss utvist gjorde han det på litt mindre svikefulle måter."

"Det virker som om Malfang er litt for bortskjemt," la Remus til i avsky, han husket Malfang fra timene sine med smygardingene.

"Ja," sa Harry trekkende på skuldrene. "Uansett, vi bestemte oss så klart for å stikke av men så støtte vi på Gnav!"

Sirius stønnet og sa, "Småen, jeg begynner å tro du har den verste uflaksen."

"Du har ingen aning," samtykket Harry, han himlet med øynene. "Så som jeg er sikker på at dere kan gjette, Gnav fortalte Nask hvor vi var. Vi løp enda hardere da vi kom inn i en slags blindvei. Den hadde bare én dør og den var låst. Heldigvis hadde Hermine lest framover og låste den opp med en Alohomoraformel."

Remus så urolig ut, han likte ikke hvor dette gikk. Sirius forble uvitende.

"Vel, vi hørte Gnav håne Nask og, i det eneste lykketreffet vi hadde den natta, fortalte han ikke om oss," sa Harry før han stoppet, undrende på om det var noen måte å si dette på for å få det til å virke mindre farlig.

Remus sukket av pausen. Det virket som han hadde rett tross alt. Sirius så også ut til å knytte sammen sporene i den framspringende pausen… Andreetasjen… låst dør…

"Vi snudde oss," sa Harry nølende, "Og vi så på en måte en kjempestor trehodet hund som knurret mot oss."

Harry så nølende på vergene sine og så at Sirius så bleik ut og holdt på å besvime. Remus sto det ikke mye bedre til med. Selv om han hadde forventet at det var den forbudte gangen, var det på ingen måte noe han noen gang ville ha gjettet at det var noe som det som ville være der inne.

Sirius så ut til å ha tenkt omtrent det samme, for han sa vantro og også litt sint, "Hva i all verden var det Humlesnurr tenkte, plassere en… en… ting som det der i en borg full av barn!"

Harry trakk på skuldrene og innså for seint at han hadde sannsynligvis fått rektoren i trøbbel. Men på den annen side, Humlesnurr var allerede i trøbbel med de to ukruttene for avgjørelsen sin om Harrys vergemål. Og, reflekterte Harry, dette ville mest sannsynlig ikke være siste gangen Humlesnurr hadde gjort noe som vergene hans ikke ville godkjenne.

Remus mumlet også, ganske så sint, "Han lot min valp være i samme rom som noe som kunne drepe ham?! Det senile gamle fjolset!"

Harry så litt skremt ut av omfanget av hans vergers raseri og var veldig glad for at han ikke var Humlesnurr.

"Hornlet, vær så snill og si meg at du kom deg ut derfra med en gang," sa Sirius i en stemme full av tvunget ro. Han visste at Harry så ut til å ha en 'rednings'greie og han var troende til å få alle ut og glemme av seg selv.

"Uh, Så klart," sa Harry, "Vi løp alle rett ut det sekundet vi forstod hva vi hadde sett. Løp rett til Griffingtårnet uten å se oss tilbake."

"Smart," roste Sirius, han så litt lettet ut mens han rufset til det mørke håret ved siden av seg.

"Ja, men Hermine nevnte noe annet om hunden," la Harry til.

Remus hevet et øyebryn og litt vantro, "Jeg vet hun alltid klarte å få med seg alle detaljene, men klarte hun fortsatt å gjøre det foran en massiv trehodet hund?!"

"Jepp," sa Harry, nonchalant.

"Vel, hva annet la hun merke til?" spurte Sirius, han tenkte at hvis det var enda ett sprøtt dyr så ville han personlig lede Luna til Humlesnurrs kontor under lyset av fullmånen.

"Hunden sto på en luke," sa Harry, "Ronny og jeg fant ut at det var –"

"Pakken fra hvelv 713," fullførte Remus, han så tankefull ut. For de som kjente ham var det ganske klart at Remus ikke på noen måte hadde glemt sinnet sitt mot rektoren til Galtvort.

Harry nikket. "Ronny og jeg var virkelig nysgjerrige på hva det kunne være men det forsvant fra tankene våre i løpet av frokost neste morgen."

"Var det ansiktsuttrykket til Malfang?" spurte Sirius, han håpet det. Den lille blonde idioten kunne ha fått gudsønnen hans drept!

"Vel, det også," innrømte Harry med en latter, han husket Malfangs vantro ansiktsuttrykk ganske godt. "Men hva jeg egentlig mente å si var at jeg fikk sopelimen min!"

Sirius lo og rufset til Harrys hår kjærlig, han maskerte vemodet han følte over det faktum at han ikke hadde vært den som kjøpte Harrys første sopelime.

Harry lo enda en gangl da han plutselig husket hva som hadde skjedd videre, "Den morsomste tingen var da Malfang fant ut at jeg hadde en sopelime og sladret på meg bare for å ha en lærer gratulere meg om å få 'spesialtillatelse' til å ha én!" Harry lo av minnet og de to vergene hans lo også, vitende at Malfang må ha vært absolutt rasende, spesielt siden, på en indirekte måte, det hadde vært på grunn av ham at Harry kom inn på laget.

"Så, hva nå?" spurte Remus, han kvalte latteren sin.

Harry la hodet litt på skakke mens han prøvde å sortere gjennom minnene sine fra det året, "Vel, ingenting virkelig viktig skjedde etter det før allehelgensaften. Vel, jeg hadde min første rumpeldunktrening," la han til som en ettertanke.

"Så hva skjedde på allehelgensaften?" spurte Sirius, han fryktet svaret litt. Helt siden Lilly og Jakobs død hadde han trodd at Allehelgensaften var forbannet. Det faktum at Harrys navn hadde kommet ut av ildbegeret på denne såkalte ferien hadde bare forsterket det inntrykket.

"Vel, jeg antar det startet i formeltimen den dagen," sa Harry tankefullt. "Vi lærte hvordan vi leviterer ting."

Remus nikket og sa, "Én av de mest interessante timene i formler. Selv om jeg husker Jakob og Sirius bestemte seg for å levitere fjærene sine under folks neser for å få dem til å nyse,"

"Meg?" spurte Sirius uskyldig. "Jeg tror du kanskje mister hukommelsen i din gamle alder."

"Men er ikke dere på samme alder?" spurte Harry uskyldig, han håpet på å forlenge krangelen deres så han kunne vente lenger før han måtte fortelle dem om trollet.

"Ja, men Luna har grå hår, så han er eldre," sa Sirius, som om dette var helt fornuftig.

Remus snøftet og himlet med øynene av logikken til bestekompisen sin og sa, "Vel, så mye som jeg ville elsket å krangle om hvem som er eldre, så tror jeg Harry har en historie å bli ferdig med."

Fanken, tenkte Harry da begge ukruttene snudde seg tilbake mot ham.

"Så, du fortalte oss om formeltimen?" sufflerte Remus.

"Ja," sa Harry, han sukket før han fortsatte med litt motvilje, " Jeg endte opp i par med Tommy mens Ronny ble sittende igjen med Hermine."

Remus krympet seg og sa litt sarkastisk, "Det må ha endt bra."

Harry gav et lite glis og sa, "Vel, faktisk, det endte opp med Hermine gråtende på jentedoen fordi Ronny i bunn og grunn sa at hun var en besserwisser uten noen venner."

Sirius krympet seg men han sa, "Au."

"Ja," Harry nikker. "Hun endte til og med opp med ikke å gå til timene! Hun dukket ikke opp på festen heller."

"Stakkar," sa Remus sympatetisk, "Ronny må virkelig ha såret følelsene hennes."

"Fant dere henne?" spurte Sirius.

"Vel, på en måte," sa Harry sakte.

"Hva mener du 'på en måte'?" spurte Sirius forsiktig, han bare visste at han ikke ville like svaret.

Harry pustet dypt inn og lukket øynene før han åpnet dem og sa alt i en pust, "Vel, Krengle buste inn og fortalt oss at et troll hadde kommet seg inn på Galtvort. Vi ble bedt om å gå til sovesalene våre da Ronny og jeg husket at Hermine ikke visste om trollet og vi på en måte fant henne og vi alle på en måte… jaget bort trollet sammen."

Sirius og Remus satt lammet i stillhet for et øyeblikk før de forstod fult ut hva de nettopp hadde hørt.

"HARRY JAKOB POTTER!" ropte de begge i kor, de hoppet opp fra plassene sine.

Harry krympet seg og dukket hodet sitt for å forberede seg til tiraden.

"HVA I ALL VERDEN VAR DET DU TENKTE PÅ, Å GÅ I NÆRHETEN AV ET FULLVOKSENT TROLL?" bablet Sirius og tenkte på hvor nært gudsønnen hans måtte ha vært fra å bli drept.

"Vet du hvor farlig det var?" spurte Remus vantro.

"Vi måtte det, ellers ville Hermine ha blitt drept," protesterte Harry, uten egentlig å se vergene sine i øynene. Han undret vagt på hvordan fru Wiltersen hadde reagert da Ronny fortalte henne om dette.

Remus ble smal i øynene og sa, "Sirius og jeg skal ta et ord med Humlesnurr, vær du sikker."

Sirius nikket heftig men la også til strengt, "Selv om Humlesnurr var en komplett idiotisk dust betyr det ikke at du går og slåss med troll på egenhånd!"

Harry visste bedre enn å si at Ronny og Hermine hadde vært med ham. På en eller annen måte tenkte han at det ikke var dette Sirius ville høre.

"Du har så husarrest for det der, småen," la Sirius også til, han satte seg tilbake på sofaen.

"Men det er nesten fire år siden!" protesterte Harry.

"Bryr mæ'kke," var det eneste svaret han fikk.


Kan ikke love når neste kapittel kommer, har noe skolearbeid som jeg har utsatt litt for lenge, men jeg er "back in the game", og det er vel det viktigste.
So long!