Over havet

Kapittel 3: Postkasse

Midt i juli.

Jeg begynte å tro at i stedet for å ha kommet til et fremmedland, hadde brevet mitt sunket til bunnen av havet. Det, eller at den som hadde funnet det bare hadde ledd av det og kastet det bort. Jeg hadde skravlet store deler av det, jeg angret på mye av det, spesielt den delen om religioner.

"Bella" ropte Alice fra utgangsdøra. Jeg satt på verandaen igjen, hadde på meg en svart topp og ola-shorts, følte meg så frisk, og så varm inni huset. Verandaen var perfekt med den kjølige havbrisen.
"Jeg tok med meg posten din på vei inn. Det er ganske masse." Jeg hoppet opp, dyttet stolen over ende og falt rett på ansiktet for jeg hoppet opp og løp inn for å ta den ifra henne.

"Tusen, tusen takk, du er så dokke!" sa jeg med et glis i fjeset, merket et brev med en veldig annerledes adresse. Jeg stakk det bakerst i bunken og så igjennom reklamen og regningene. Alice sukket dypt, og jeg så nysgjerrig på henne. "Hva er galt, vennen?" spurte jeg. Hun så på meg og surmulte.

"Jasper er oppskaket, og han sa han ville prate med meg, så jeg skal møte han her, før Johnstons Bar Mitzvah i kveld." Jeg gliste til meg selv idet jeg snudde meg for å gå igjennom det unødvendige. Jeg viste akkurat hva Jasper hadde planlagt, og hvorfor Rosalie hva med akkurat nå.

"Alice" ropte han, braste inn i huset. Hun hoppet opp, nesten redd og Rosalie sendte meg et forvirret utrykk. Jeg bare blunket og snudde meg tilbake mot oppvisningen. Uten advarsel, tok Jasper tak i Alice og kysset henne voldsomt. Jeg så at han dyttet en ring på fingeren hennes. Rose fniste noe voldsomt, og mens paret kom fra hverandre igjen smilte de voldsomt, helt til Alice kjente vekten på fingeren hennes. Jasper gliste stort idet hun skrek og hoppet inn i armene hans, mens hun ropte 'ja!' så høyt hun klarte. Rosalie og jeg begynte å danse og skrike, standard reaksjon når du ser på de to bestevennene dine bli forlovet.

"Gratulerer!" hylte jeg, klemte henne hardt.

"Du viste det!" anklaget hun.

"Jeg gjorde det, men det var verdt det, å se dette." Alice gliste igjen, og hylte i fryd. Hun kunne ikke være sint på meg, ikke nå.

"Vi må gå ut på middag! For å feire!" avklarte Jasper, ringte for å lage reservasjoner for fire. Med en gang han var ferdig med telefonen fulgte jeg dem til døra.

"Jeg møter dere der, ok? Sju, sant?" Med en advarsel fra Alice om å bruke den svarte kjolen bakerst i skapet så jeg på dem kjøre av gårde, også løp tilbake til kjøkkenet får i finne det brevet.

"England" mumlet jeg undrene. Jeg trengte i det minste ikke kjøpe en oversetter. Jeg åpnet konvolutten og fant et par sider, maken som min egen. Det var en vakker, men fortsatt maskulin håndskrift brukt på alle sidene. Jeg smilte. Håndskrevende brev er mye bedre enn dataskrevende brev.

Kjære Bella;

Jeg heter Edward Anthony Cullen. Jeg bor i London, England, jeg er en redaktør i et kjent utgivelsesfirma. Jeg er bare 24 og singel, men jeg er så glad du skrev til meg.

Jeg fant brevet ditt på stranden i nærheten av foreldrene mine sitt hus, en time ut fra London, og først kunne jeg ikke tro det. Å finne en flaske på stranda, jeg trodde det var søppel, etterlatt etter en eller annen piknik. Men jeg ble opphisset da jeg kom hjem og fant brevet ditt. For å være helt ærlig, jeg holder deg hemmelig. Vennen min Emmett var med meg til mamma og pappa da jeg fant dette, men jeg ventet til om med til han hadde sovnet før jeg leste det.

Du, har sant og fullstendig fasinert meg. I brevet ditt ramset du opp alt det jeg har følt. Som deg, har jeg hatt all erfaringen fra forhold, jeg vet hva du må gjøre, når du skal det, men jeg mangler fortsatt å forelske meg. Som du sa, menneskene jeg omgår hver dag overbeviser seg selv om at kjærlighet er det de har og trenger. Men, når det alt kommer til alt, de er fullstendige hjerteknuste, fordi de trodde at det de hadde var ekte.

Det var ikke det, men de klarte å narre seg selv til å tro det. Emmett kan ha hvem jente han vil, men han, som du og Rosalie, og jeg, har ikke funnet noen enda. Han er glad uansett. Men jeg? Jeg føler at jeg mangler noe.

Så, la oss se om vi kan finne ut dette, den dumme kjærlighetsgreia. Du og jeg ser ut til å være på rett spor. Kanskje det er et sett regler som alle har som vi fikk gyped, kan vi lage vår egen liste, ikke sant? Jepp, jeg tror det. Lage en liste med krav som for de mektigste følelser i eksistens er ikke så altfor vanskelig.

Ikke la meg begynne på gud. Vi var strenge påske/jul kristne, men etter jeg flyttet ut har det ikke blitt så mye av det. Jeg tror jeg deler det samme synes som deg. Og du tar opp et storartet og skremmende poeng med det.

Ja, Bush suger. Stakkars Amerikaner. Komme til England? Hahaha. Ikke om du ikke liker regn, så er det ikke så bra. Helt siden julenissen ikke ga meg den sykkelen da jeg var ti, har jeg mistet respekten for han helt. Istedenfor å legge ut småkaker til han nå, så legger jeg ut et sint brev og hans egen lille klump med kull. Selv om det ikke er så veldig effektivt. På kontoret mitt samler vi inn penger hver jul i en av disse skoboksene, en god del faktisk, og sender dem til de som trenger det.

Jeg, dessverre, bor ikke i et strandhus. Jeg hadde elsket å kunne hatt en hytte som foreldrene mine en dag, men for nå, har jeg en stor leilighet i London, nærme kontoret og masser av trafikk og ingen vegetasjon før du kommer til neste park. Jeg skal gå innom postkontoret i morgen og kjøpe noen frimerker, fordi jeg ikke kan finne noen her, også, håpefullt om noen få uker, du kommer til å lese dette.

Bella, jeg tror du og jeg kan ha noen veldig spennende samtaler. Så, bak på er e-posten min. Det vil være mye lettere og utholdelig om vi slipper å vente i ukevis for å høre svaret fra hverandre. Men uansett, kanskje et brev i ny og ne ville vært hyggelig. Jeg, også, liker brev bedre enn regninger.

Du kan vente til internett før du får meg til å starte på musikk. Kanskje du og jeg har kastet bort for mye papir med skravlinga, men kjærlighet er et ømfintlig tema, og behøver detaljert oppmerksomhet mellom to fremmede. Det er den eneste lette veien å prate om det, med noen du ikke kjenner.

Jeg ser fram til å høre fra deg snart, enten i piksler eller på papir, jeg venter.

Vennelig hilsen,

Edward, fra England.

Seriøst? Jeg skrek nesten innen jeg var ferdig. Dette var utrolig! England. Brevet mitt hadde gått helt fram til England, og nå var det en eller annen ung gutt med en fantastisk jobb som ventet på å høre fra meg. Jeg løp til dataen og trykket inn adressen hans inn på msn-en min, siden den var av samme type, og jeg åpnet en ny e-post for å skrive til han, samtidig hoppe inn i den svarte kjolen min, forespurt av Alice. Jeg fortet meg inn i skapet mitt for å finne et par av høyhælte sko da jeg hørte den kjente alarm lyden fra Msn. Noen hadde pratet med meg. Jeg hoppet tilbake til databordet og så en beskjed.

Edward: Hello?

Jeg klarte ikke stoppe det store gliset som formet seg på leppene mine. Han var her, akkurat nå, et eller annet sted fire timer fram i tiden (hah) og han pratet med meg, fra over et helt hav. Jeg satt ned, armene mine skalv, selv om jeg ikke viste helt hvorfor jeg var så nervøs.

Bella: Hei, jeg fikk nettopp brevet ditt.

Jeg ville ikke overtenke dette for mye. Jeg ville ikke vente på at beskjeden han skrev skulle komme, så jeg hoppet tilbake ut av stolen og tok et par dype åndetak. Jeg ble ferdig med å ta på skoene og rette ut kjolen, før jeg tok ned håret og begynte å børste det. Med en gang jeg hørte alarmen, slapp jeg børsten og løp tilbake til dataen.

Edward: Å, gud! Dette er Amerika Bella? Jeg er så glad for at du ikke syntes jeg var fullstendig ekkel og brukte e-posten min!

Jeg lo. Fyren kunne virkelig få sagt det. Jeg gliste så bredt at kinnene mine verket.

Bella: Jeg er bare glad noen fant brevet mitt! Jeg begynte å lure på hva som skjedde med det.
Edward: Jeg var virkelig overrasket over å finne det, men du skrev så bra, og lagret på porto. Jeg kunne jo ikke ikke skrive tilbake.
Bella: Tusen takk! Dette er virkelig spennende. Dessverre, så må jeg gå. De vennene jeg skrev om? Vi skal feire forlovelsen deres snart.
Edward: Ah, endelig. Jeg gir dem mine beste ønsker. Håper du får det fint i kveld.
Bella: Jeg skal og takk. Um… om du skal være på senere? Jeg hadde virkelig likt å pratet med deg om noe verdt.
Edward: Jeg kommer definitivt til å være på. Jeg har ikke noe annet å gjøre bortsett fra noe papirarbeid, og jeg leser denne nye boken. Det har ikke gått så bra hittil.
Bella: Ok, vell, jeg snakker med deg om et par timer, tror jeg, ha det.
Edward: Ha det Bella.

Jeg vil egentlig ikke innrømme det, men jeg praktisk talt skrek med forventinger på vei til restauranten. Vennene mine ville bare se på det som glede over det nydelige paret.

Oversetter: Dere som har hjelpet meg med vanskelige ord og setninger! Takk!

Til neste gang!