A/N: Jeg eier ingen av karakterene fra Kaptein Sabeltann, de tilhører Terje Formoe. Enhver likhet med virkelige hendelser er en tilfeldighet og ren fantasi.

Dypt farvann

Av: Little Red Toyota/ Ninjalinda

Kapittel 3:

Det var natt, høylydt snorking kunne høres fra mannskapets hengekøyer under dekk. I det lille rommet bakerst i mannskapslugaren lå en mann og vred seg, for femte natt på rad.

Langemann fikk ikke sove, til tross for at kroppen skrek etter søvn. Så snart han la seg kom minnene om det som skjedde for nesten en uke siden... bruddstykker av ord og handlinger... smerten... følelsen av svik, fornedrelse og avsky. Så snart han fikk et ledig øyeblikk hjemsøkte det ham. Til slutt fylte synet av køya ham med redsel for å sove. Likevel, natt etter natt, forsøkte han likevel. Uten hell.

Kroppen verket fortsatt. Det sved og brant på unevnelige steder, han klødde og følte seg konstant uflidd og skitten. Han vasket seg så snart han fikk en liten stund til overs, men det hjalp ikke. Dessuten måtte han gjøre det når ingen så ham, for mannskapet hadde begynt å erte ham for den overdrevne rensligheten og kalte ham jålete.

Han satte seg opp på køyekanten og skar en grimase. Det gjorde fortsatt vondt å sitte, men ikke like mye som de første dagene. Da hadde han ikke engang vært i stand til å gå normalt.

Han gned seg i øynene, han var så trøtt, så trøtt... det føltes som om noen hadde blåst sand i øynene hans. Om han bare hadde klart å sove...

Han var nummen i kroppen av mangel på søvn og mat. Mat var et stadig tilbakevendende problem. Skalkens mat var ille nok fra før, men nå greide han ikke engang å tvinge seg selv til å svelge det. Det ble til at han lot være. Kun en tørr brødskalk nå og da fikk han ned. Allerede nå satt klærne løsere på ham, han kunne stramme inn et hakk på beltet.

Selvsagt hadde han fått mange spørsmål om hvorfor han ikke spiste lenger, hvorfor han var så sliten... til mannskapet hadde han sagt at han ikke følte seg i form, at han muligens hadde influensa... det fikk dem til å gå i ring rundt ham av frykt for smitte. Utenom Skalken da... som konstant var etter ham og forsøkte å tvinge i ham rottegrateng, kakerlakksuppe og hva det nå var alt sammen. Den uapetittelige skipskokken insisterte på at mat ville gjøre ham fortere frisk... som om den ekle maten hans var helsebringende. Det var snarere motsatt, at folk ble syke av den.

Stiv og støl reiste han seg og ga seg til å trave i ring rundt på gulvet i det vesle rommet. Han trengte luft... brått bestemte han seg for å ta en tur ut på dekk. Kjapt nappet han til seg en liten pose med nøtter og tørket frukt som Rosa hadde sendt med ham.

Rosa... han hvisket navnet ut i nattemørket. Et blaff av lengsel flammet opp i ham, det var ikke ofte han hadde tid til å tenke på henne, men nå... når han likevel ikke fikk sove... og han trengte noe annet å tenke på enn marerittet i kapteinens kahytt. Han lente seg mot ripa og kikket utover havet. Det var rolig nå i kveld, månen kastet et trolsk lys over den mørke vannflaten. Han kastet et blikk opp mot roret, Benjamin hilste med en hånd mot pannen. Han hilste taust tilbake.

Med lukkede øyne fremkalte han bildet av Rosa på netthinnen. Stemmen hennes, med den morsomme dialekten. Det brune, myke håret. Lukten av blomstervannet hun brukte.

Ingen kunne få ham til å miste hodet så totalt som henne. Han ble forvandlet til en stotrende, rødmende tulling i hennes nærvær. Likevel... det var godt å være i nærheten av henne. Hun fikk ham til å føle seg vel, trygg... komfortabel.

Han tok en tørket mangobit opp av posen og puttet den i munnen. Den søte smaken var vidunderlig. I et øyeblikk klarte han helt å glemme alt det vonde, hjertet svulmet av varme for kvinnen som hadde sendt med ham den vesle posen med godsaker.

Han måtte finne på noe han kunne gi henne i gjengjeld. Noe fint. Noe som fikk henne til å se på ham med glitrende øyne. Kanskje han til og med fikk en klem... mer enn det våget han ikke å håpe på nå. De fikk ta det som det kom. Kanskje ville forelskelsen gå over også...

Vannet skvulpet opp langs skipssidene, han sukket. For noen dager siden hadde han stått her og vurdert å hoppe uti... la seg sluke av det mørke vannet... bli borte.

Men nå... Han fnøs. Det var virkelig ikke verdt det. Han hadde vært gjennom så mye som sjørøver, han skulle vel alltids komme seg gjennom dette også. Og han ville se Rosa igjen... takke henne for frukten og nøttene.

Han klasket en neve i ripa. Søren heller! Han skulle jammen fortelle henne hva han følte for henne... at hun gjorde ham ør og svimmel og rar, at blodet bruste og hodet føltes lett og rart når hun snakket til ham. At han ville holde henne inntil seg, kjenne hjerteslagene hamre av kjærlighet, stryke håret vekk fra ansiktet hennes og kysse henne hett.

Det var alltids en liten sjanse for at hun ikke følte det samme for ham, men nå klarte han ikke mer. Det fikk stå til... hva var det verste som kunne skje egentlig? At hun sa nei... selv det var barnemat i forhold til hva han hadde opplevd på denne turen.

Uten at han ville det gikk tankene tilbake til voldtekten, han stønnet fortvilet og oppgitt over at han ikke klarte å holde tankene vekk. De opptok nesten all tankevirksomhet for tiden, han visste at han oppførte seg rart. Mannskapet hadde bemerket det og uttrykt bekymring for ham. Sabeltann hadde det heller ikke så greit, så det ut til. De lurte selvfølgelig på hva det gikk av ham også, men Langemann bare trakk på skuldrene når de spurte. Han kunne ikke bry seg mindre om hvordan den drittsekken hadde det!

Han forsøkte etter beste evne å forholde seg profesjonelt til kapteinen, utføre ordre og snakke med ham som om ingenting hadde skjedd. Men han greide det ikke. Alt var et jævla skuespill... han gikk med konstant spente muskler med kroppen i full alarmberedskap, som om han ventet på at noe fælt skulle skje igjen. Han klarte ikke lenger å slappe av, ikke engang sjøluften og vuggingen til skuta roet ham ned lenger. Han følte seg ikke lenger hjemme ombord på Den sorte dame. Alt føltes fremmed og skremmende.

Hvis han bare hadde hatt noen å snakke med... en venn han kunne fortalt alt til og fått satt ord på alt det vonde. Men den eneste han hadde kunnet snakke med og betrodd seg til var den som hadde sveket ham mest, som var kilden til de sårede følelsene og radbrukne stoltheten hans. Sabeltann... de hadde vært bestevenner siden ungdomstiden, de hadde vært mer enn bare kolleger... de hadde kunnet snakke med hverandre om alt, løse verdens problemer sammen, le og spøke...

Det var kanskje derfor det føltes som om et familiemedlem hadde dødd... vennskapet var tråkket ned i søla, revet fra hverandre. Sorgen over det var like ille som smerten over overgrepet han var blitt utsatt for... kanskje til og med verre.

Han hadde aldri vært en mann som likte kroppskontakt med andre menn, men tidligere hadde han tålt å få et klapp på skulderen eller et kameratslig dunk i ryggen av sine med-pirater... men forrige gang Benjamin hadde dultet borti ham hadde han reagert totalt irrasjonelt... han hadde krøpet sammen og trukket seg unna. Benjamin, stakkars, hadde ikke skjønt bæret og blitt både litt fornærmet og bekymret. Til slutt hadde Langemann klart å stotre frem at han var solbrent på skuldrene, at det var derfor han hadde reagert slik. Om Benjamin trodde på ham ante han ikke, men den sløve sjørøveren hadde trukket på skuldrene og fortsatt med sitt.

Skuta gjorde noen små kast på seg, han satte sjøbein, men det kom ikke flere bølger. Han puttet en ny tørket frukt i munnen, sugde på den og nøt smaken. Med korte steg gikk han bort til en taukveil og satte seg i den. Det gjorde ikke så vondt når han satt slik, uten noe som presset mot rumpa. Han sukket tilfreds og lente seg mot veggen, mens han kikket opp på månen.

Når han kom i land igjen skulle han oppsøke Rosa, legge alle kortene på bordet... avhengig av svaret hennes, skulle han legge nye planer for fremtiden. Han var ganske god til å skjære i tre, kanskje han kunne skaffe seg et annet levebrød hvor han kunne utnytte de evnene. Eller kanskje han kunne få hyre på en annen skute... han hadde bestemt seg. Han kunne ikke fortsette på Den sorte dame, det ble uutholdelig i lengden, både for ham selv og for Sabeltann.

Han hadde lagt seg opp en god del penger etter alle årene på Den sorte dame... det hastet ikke med å finne noe annet å gjøre. Han skulle nok klare å skaffe mat på bordet til seg selv og Pinky. Pinky... han smilte svakt ved tanken på fostersønnen. Den unge gutten hadde en drøm om å følge i hans fotspor og bli sjørøver. Han var til tider så ivrig at det kunne bli brysomt, men noe motvillig måtte Langemann innrømme at gutten hadde både kløkt og talent. Kanskje de kunne søke hyre sammen på en annen skute etterhvert? Pinky var snart gammel nok til å bli førstereisgutt.

Rolige dønninger fikk skipet til å vugge sakte fra side til side, nesten som om det forsøkte å dysse ham i søvn. For første gang på lenge slappet han av. Her i en taukveil på dekk, under åpen himmel, gikk pusten hans roligere, musklene sluttet å dirre i spenning... han lente hodet mot veggen, trakk hatten ned over ansiktet, lukket øynene... og for første gang på mange dager falt han i søvn. En rolig, drømmeløs og helbredende søvn.

"Langemann!"

"Hnn..?"

"Langemann! Våkne!" Pysa's stemme trengte inn til ham, ledsaget at lett risting i skuldra.

Han glippet med øynene. Sola sto høyt på himmelen, han måtte ha sovet lenge! Han reiste seg opp og strakte seg dovent, støl og lemster etter å ha tilbrakt natten sovende i taukveilen på dekk. Det knaket i leddene.

"Hvorfor i all verden ligger du her og sover?" ville Pysa vite.

Langemann gjespet. "Jeg skulle bare trekke frisk luft... jeg må ha sovnet. Hvorfor vekte dere meg ikke? Det er jo langt på dag!"

"Kaptein Sabeltann sa at vi skulle la deg sove... så vi har listet oss rundt deg i hele dag. Men nå trenger vi altså det tauet..."

"Jaha... akkurat..." mumlet styrmannen og rettet på klærne. Søvnen hadde gjort ham godt i allefall. Han følte seg bedre enn på lenge. Han kikket opp mot roret, denne gangen var det Pelle som sto der. "Jeg kommer og avløser deg snart, Pelle. Det er bare noe jeg må ordne først."

"Ai ai, Langemann!" lød svaret tilbake.

Med bestemte skritt og hånden hvilende på håndtaket på sverdet gikk han mot kapteinens kahytt. Uten å skjelve løftet han hånden og banket på. Den vonde knuten i magen strammet seg, men han var ikke redd.

Sabeltann kjente et blaff av glede da han hørte bankingen, han gjenkjente Langemanns måte å banke på. Det gledet ham at førstestyrmannen ikke vegret seg for å oppsøke ham, det var kanskje et skritt på veien mot forsoning...

"Kom inn, Langemann!" sa han med fast stemme.

Like etter åpnet døra seg og styrmannen bøyde nakken og gikk inn. Et øyeblikk syntes Sabeltann at han kunne se et glimt av frykt og nervøsitet i kvartermesterens blikk, men det varte så kort at han ikke var sikker på om han hadde sett rett.

"Jeg er glad for å se deg, Langemann! Hva kan jeg hjelpe deg med?" sa han vennlig i et forsøk på å gjenopprette den gode stemningen de tidligere hadde hatt mellom seg.

Langemann rensket stemmen og flakket litt med blikket. Så gikk han frem til skrivebordet og møtte kapteinens blikk.

"Dette blir mitt siste tokt med Den sorte dame, kæptn. Jeg har bestemt med for å mønstre av så snart vi er tilbake i Abra havn."

Sabeltann følte det som om en bøtte isvann ble helt nedover nakken hans. Styrmannen kunne like gjerne ha slått ham. "Det..." han svelget. "Det gjør meg vondt å høre, Langemann... du er min beste mann. Det blir vanskelig å forestille seg Den sorte dame uten deg."

Langemann skar tenner, han hadde lyst til å slynge ut all edder og galle som brant inne i ham, men lot det være. Han skulle opptre verdig og kald, ikke søren om kapteinen skulle få se ham sutre over sin skjebne.

"Men hvis det virkelig er dette du vil, så kan jeg ikke nekte deg..." sa Sabeltann med tonløs stemme. "Du skal vite at jeg har satt stor pris på samarbeidet og din innsats."

Stemmen hans brast mot slutten av setningen, han ble bare sittende og stirre ned i bordplaten. Det var så mye mer han skulle sagt til styrmannen, han ønsket å la ham vite hvor mye han betydde for ham, at han ikke ante hva han skulle gjøre uten den trofaste kameraten ved sin side. At han ville savne ham inderlig. At det knuste hjertet hans å se bestevennen så kuet og skadet, at han fortsatt regnet ham som sin beste venn. Men han fikk seg ikke til å si det. Langemann ville nok ikke bry seg uansett, han innså det. Til det hadde han gjort for stor skade på styrmannens sjel. Det smertet ham å vite at det var hans skyld.

Førstestyrmannen brøt stillheten først. "Det er mange måker i området, det tyder på at vi nærmer oss land, kæptn."

Sabeltann kikket opp på ham. Langemanns ansikt var som hugget i stein, ingenting røpet hva som foregikk inne i hodet på styrmannen. "Ja... vi rekker vel frem innen mørket senker seg, vil jeg tro."

Han dro frem kartet og pekte ut et punkt for den høye, mørke piraten. "Vi går i land her. Litt lenger inn på øya er det en hule. Det er dit vi skal."

Langemann nikket. "Vi må gå et stykke gjennom jungelen, ser jeg. Mannskapet er forberedt på det. De har pakket lett, slik at vi får med oss det vi trenger."

"Dette kan bli farlig. Legenden sier at det ikke bare er i jungelen det finnes farer, men at det er en del lumske feller i hulen også. Det er mange liv som har gått tapt i jakten på denne skatten."

Langemann trakk på skuldrene. "Vel, noen må jo være de første til å lykkes..."

Sabeltann kremtet. "Jeg ønsker å tilby deg muligheten til å trekke deg... Pinky trenger faren sin. Hva skal han gjøre dersom det hender deg noe her."

"Jeg er klar over risikoen, kæptn. Og Pinky er gammel nok til å klare seg selv nå, han er gammel nok til å ta hyre neste sommer. Jeg trekker meg ikke fra mitt siste tokt, kæptn."

"Men..." protesterte Sabeltann. Han stoppet i tide. Sannheten var at han tvilte på at Langemann var seg selv, at han klarte å holde fokuset på skatten. Han hadde tross alt vært ganske fjern og distrahert i det siste. Og det siste han ønsket var at styrmannen skulle bli skadet på grunn av noe han hadde gjort mot ham.

"Jeg trekker meg ikke." gjentok kvartermesteren bestemt og lente seg frem over kartet. De lange flettene hans strøk over arket. De grå øynene hans møtte kapteinens blå. Fast og bestemt.

"Godt. Som du vil." mumlet Sabeltann og trakk på skuldrene. Han vendte blikket mot kartet igjen. "Planen er å ta denne ruta, den er litt kronglete, men vi unngår landsbyen med innfødte. Vi ønsker ikke at de skal oppdage oss og gjøre anskrik. Hulen er bevoktet nok som den er."

Kapteinen førte fingeren over kartet hvor han hadde tegnet inn streker som viste hvilken vei de skulle gå.

"Dette juvet her..." Langemann pekte på en revne i fjellet. "Går det bro over, eller må vi finne en vei rundt?"

"Det vet jeg faktisk ikke. Vi må ta det som det kommer."

"Og her..." styrmannen pekte på en fjelltopp. "Ville det ikke være naturlig at det står en vaktpost her? De vil lett kunne oppdage oss, hvis vi går rett på."

"Godt observert... det hadde jeg faktisk ikke tenkt på." Sabeltann gned seg tankefullt på haken, før han på ny førte fingeren over arket. "Hva om vi går hit i stedet?"

"Tja... det kan gå, men det er lite vegetasjon der. Vi blir mer sårbare der." Langemann pekte ut et alternativ. "Her. Det tar nok litt lenger tid, men det vil bli veldig vanskelig for vaktposten å se oss. Sjansen er større for at vi unngår konfrontasjon."

Sabeltann nikket fornøyd. "Vi sier det sånn! Jo mer ubemerket vi kan snike oss inn i hulen, jo bedre!"

Det banket på døren igjen, Pysa stakk hodet inn. "Land i sikte!"

Sabeltann møtte blikket til Langemann og nikket. "Gjør klar lettbåten!"

"Ai ai, kæptn!" Styrmannen strøk på dør sammen med Pysa og like etter kunne Sabeltann høre ham gi ordre ute på dekk.

Kapteinen smilte.

Det var en eim av gull i luften!

Fortsettelse følger….