Det er ikke langt fra Gral og ut til stedet der Den Sorte Dame ligger for anker.
Det har ikke tatt mer enn ti minutter for Pelle og Pysa å ro ut til skuta og idet de manøvrerer lettbåten opp på siden av Den Sorte Dame står Langemann og venter på dem med en fakkel i hånden.
Det er en spøkelsesaktig atmosfære som henger over det karibiske hav idet lettbåten legger til ved siden av sjørøverskuta. Det er fremdeles en stjerneklar kveld, men det ligger nå en lett tåke i luften og det bleke lyset fra månen gjør at havet har fått en dyster og nesten overnaturlig glød.
Mens Pelle og Pysa begynner arbeidet med å sikre lettbåten blir Benjamin sittende å kikke opp mot dekk der Langemann står og venter på dem. Det oransje lyset fra fakkelen lyser opp ansiktet hans, men det er likevel ikke så lett å se hva slags humør førstestyrmannen er i. Ut ifra det Benjamin kan se virker det ikke som om Langemann er i et spesielt dårlig humør, men han virker sliten. Det har vært en lang dag og en enda lengre natt, og hvis Benjamin kjenner Langemann rett så har han nok ikke tenkt å krype til køys på enda en stund.
Det er fremdeles mye som skal ordnes før de kan gå i land på Gral og Kaptein Sabeltann er en utålmodig mann. Han forventer at mannskapet om bord på Den Sorte Dame er villig til å gå gjennom ild og vann for å få tak i gull, så det å gå et døgn eller to uten søvn er da ingenting.
Mens Pelle og Pysa gjør ferdig arbeidet med å sikre lettbåten bøyer Langemann seg over rekka og kaster ned en taustige til dem. Tvillingbrødrene kikker opp fra det de holder på med idet taustigen treffer vannet med et plask, men når Benjamin tar tak i den og nikker mot dem går de raskt tilbake til arbeid.
Med et fast grep rundt taustigen, begynner Benjamin å klatre opp mot dekk og det tar ikke mange sekundene før han kravler over rekka. Han blir stående å se seg rundt et lite øyeblikk før han stiller seg opp foran Langemann og venter på de andre.
Oppe på dekket er det helt mørkt. Alle lyktene ombord på Den Sorte Dame er slukket og bortsett fra Benjamin og Langemann er dekket helt tomt. Mens Pelle og Pysa begynner å klatre opp taustigen blir Benjamin stående å kikke forvirret rundt seg.
«Hvor er alle sammen» kommer det litt usikkert fra han mens han lar blikket vandre over det forlatte dekket. Han blir stående og se rundt seg et lite øyeblikk før han tilslutt kikker bort mot Langemann igjen. «Kaptein Sabeltann har gitt ordre om at de skal holde seg under dekk til dere er kommet tilbake» svarer Langemann i en bestemt tone og ser tilbake mot Benjamin. «Kapteinen vil forsikre seg om at ingenting kan påvirke mannskapet før vi går i land».
Benjamin blir stående å se forvirret mot Langemann et lite øyeblikk, men tilslutt skjønner han hva det er førstestyrmannen prøver å si. Kaptein Sabeltann har kanskje fått tak i et kart som viser alle fellene på Gral, men etter det som skjedde inne på den forheksede øya forrige gang vil ikke sjørøverkongen ta noen sjanser.
Selv om det er markert mange feller på kartet kan de aldri være helt sikre på at magien til Greven er helt borte og etter det mytteriet som Kaptein Sabeltann fikk mot seg forrige gang han besøkte Gral skjønner Benjamin godt hvorfor Kapteinen er så forsiktig.
«Nå, fant dere noe» spør Langemann idet Pelle og Pysa klatrer over rekka og Benjamin blir dratt ut av tankene. «Borgen er forlatt» begynner han å reportere mens han prøver å kvele et gjesp. «Det har ikke bodd noen der på en stund, fasaden er helt overgrodd og heksehuset ser ut som om det kan falle sammen når som helst».
Mens Benjamin snakker kaster han et kjapt blikk over skuldra mot tvillingbrødrene. De har firet opp lettbåten nå og holder for øyeblikket på med å sikre den slik at den ikke faller ned og skader noen.
«Hva med resten av øya?» spør Langemann og Benjamin snur seg tilbake mot han. «Resten av øya så ut sånn som den gjorde forrige gang» svarer Benjamin i en likegyldig tone. Han snur seg og skal til å gå for å hjelpe Pelle og Pysa, men blir avbrutt av at Langemann snakker igjen. «Hva mener du med at den så ut sånn som den gjorde forrige gang» spør han strengt og studerer Benjamin med et mistenksomt blikk.
Det er mer enn en gang at Langemann har tatt Benjamin i å rapportere feil informasjon bare for å kunne tre av raskere og denne gangen er det viktig at en hver detalj stemmer. Hvis det er noe de har oversett kan det få store konsekvenser senere.
«Det er ikke noe som har forandra seg på øya» kommer det fra Pelle og blikket til Langemann flytter seg fra Benjamin og over på den ene tvillingbroren som nå er ferdig med å sikre lettbåten og har stilt seg opp ved siden av piratkollegaen sin. «Skogen er fremdeles like ugjennomtrengelig og stranda er fremdeles like åpen» begynner Pelle å forklare mens han kaster et kjapt blikk bort på Benjamin. «Og Pinky og ho jentungen fra Kjuttaviga er ingen steder å se» legger Pysa til idet også han går og stiller seg ved opp foran Langemann. «Jeg har jo allerede sagt til deg at de ikke er på Gral din akterutseilte…» begynner Pelle irritert, men han bråstopper når Langemann kremter høyt.
Mens stillheten legger seg over Den Sorte Dame på nytt, blir Langemann stående å studere de tre som står foran han med et oppgitt blikk. Det er Langemann som er førstestyrmann på Den Sorte Dame. Det er han som er ansvarlig for alt som skjer om bord på skuta og Kaptein Sabeltann stoler fullt og helt på at han gjør jobben sin ned til den minste detalj. Det er ikke uten grunn at han blir kalt for Kaptein Sabeltanns skygge. Langemann er kanskje ikke like streng som sjørøverkongen, men han krever minst like mye disiplin blant mannskapet som det Kapteinen gjør. Han har en autoritet som kun kan overgås av Kaptein Sabeltann selv og når han er ute på dekk er det ingen tvil om hvem det er som bestemmer.
Med et innvendig sukk lar Langemann blikket vandre over Benjamin, Pelle og Pysa en siste gang. Det har vært en lang dag, men hvis det er sant det de sier, at Gral er forlatt, har faktisk de tre sosekoppene gjort en bra jobb for en gang skyld.
«Er det noe mer å rapportere?» kommer det trøtt fra Langemann mens han studerer de tre som står på rekke foran han. Han blir stående et lite øyeblikk å se på at Benjamin rister usikkert på hodet før han kikker bort på Pelle og Pysa for å se om de har noe mer de vil tilføye.
Mens stillheten senker seg over dekk blir førstestyrmannen om bord på Den Sorte Dame blir stående et lite øyeblikk og vente på at en av de tre sjørøverne skal snakke, men når ingen av dem gjør tegn til å rapportere videre bestemmer han seg for at det de har sagt er godt nok.
«Hvis det var alt kan dere tre av» sier han tilslutt og kikker oppgitt bort på Benjamin som igjen prøver så godt han kan å kvele et gjesp. «Se til å komme dere under dekk, så kan jeg rapportere til Kapteinen» Med et siste blikk mot Benjamin snur Langemann seg. Han begynner å gå over dekket med bestemte skritt og bak han puster de andre lettet ut.
«Hvorfor er han så mistenksom» kommer det usikkert fra Pysa mens han kikker etter Langemann som forsvinner over dekket. «Tror han ikke at vi kan gjøre en bra jobb?». Mens Pysa snakker blir Pelle stående å se oppgitt bort på broren. «Langemann vet at jeg og Benjamin alltid gjør en god jobb» sier han i en overlegen tone og kikker bort på Benjamin med et glis «men Kaptein Sabeltann vet jo at han ikke kan stole på at du klarer å gjennomføre noe som helst. Det er derfor jeg alltid må bli med å passe på så du ikke gjør noe dumt».
Mens Pelle snakker kikker Benjamin trøtt mot tvillingbrødrene. Han ser Pysa stirre stygt bort på broren sin og innvendig sukker han tungt. «Jeg er minst like tøff som deg Pelle» hører han Pysa si til broren sin, men Pelle bare fnyser av han.
Det er rett før tvillingbrødrene begynner å krangle igjen, idet Benjamin tilslutt bestemmer seg for å gripe inn. «Hvis dere ikke har lyst til å tilbringe morgendagen med å skure dørken foreslår jeg at vi går under dekk» sier han oppgitt «Dere vet at vi ikke har lov til å være på dekk etter klokka ti…». Her stopper Benjamin opp litt og blir stående å kikke bort på tvillingbrødrene med et ertende blikk. «Ja dere burde i alle fall vite det hvis dere hadde kunnet klokka» legger han til med et lite flir før han snur seg og begynner å gå mot trappen som leder ned til dekket under.
Bak han blir Pelle og Pysa stående å stirre irritert etter Benjamin. «Hva mente han med det» spør Pysa forvirret mens blikket hans hopper mellom Pelle og trappen som Benjamin akkurat har gått ned. Med et tungt sukk flytter Pelle blikket over på broren sin. «Hvorfor må brødre alltid være så dumme» mumler han for seg selv før han hever stemmen. «Kom igjen Pysa, la oss hoppe i loppekassa, du vil vel ikke at Kaptein Sabeltann skal se at du bryter reglene om bord på Den Sorte Dame». Mens Pelle snakker ser han bort på Pysa som rister på hodet og kikker nervøst rundt seg.
«Men så kom igjen da» kommer det irritert fra Pelle mens han snur seg og begynner å gå mot trappen. Pysa blir stående et lite øyeblikk å nøle, men tilslutt snur også han seg og følger etter broren, med et siste nervøst blikk over skuldra.
Også er det igjen blitt stille i den karibiske natten. Luften er fremdeles varm og månen lyser fremdeles opp det sølvskimrende havet, men det virker som om den fuktige luften som har samlet seg rundt Den Sorte Dame endelig er villig til å slippe taket på sjørøverskuta. Mens månen sakte, men sikkert driver tåken tilbake mot Gral kan det høres en svak hvesing oppe fra dekk idet fakkelen som Langemann har festet i den ene masten brenner ut.
Stillheten ligger nå tung over skuta og den fuktige luften gjør det vanskelig å se klart. De ørsmå vanndråpene fra tåken klamrer seg til en hver overflate av skuta og det bleke månelyset gjør at Den Sorte Dame får en sølvskimrende og nesten spøkelsesaktig glød.
Oppe på dekk er det fremdeles ikke en levende sjel, og det kan virke som om skuta er helt forlatt, men tilslutt kan det høres et slitent sukk og Langemann beveger seg ut av skyggen bak den ene masten. Han tar et par raske skritt over dekket og kaster den utbrente fakkelen over bord før han snur seg og begynner å gå mot kapteinens lugar.
Førstestyrmannen har stått litt i bakgrunnen, skjult i nattemørket og overhørt de andre. Han liker ikke å spionere på mannskapet, men denne gangen følte han at ikke hadde noe valg. Gral er et farlig sted og hvis de sosekoppene har glemt å rapportere noe til han som de kommer på i ettertid kan det være for sent.
Det er ikke det at han tviler på Kaptein Sabeltanns ordre, Kapteinens ord er lov, men Langemann syntes det er rart at Kaptein Sabeltann sendte de tre subbehuene inn for å undersøke Gral. Det er flere om bord som ville vært en mye bedre kandidat til jobben og det er tross alt ikke første gang Pelle, Pysa og Benjamin har rotet seg bort i problemer som lett kunne vært unngått med litt kløkt.
Mens han tenker går Langemann de siste få meterne mot Kaptein Sabeltanns lugar. Han banker på døren og når han hører Kapteinen gi han tillatelse går han inn.
Kapteinen Sabeltanns lugar er plassert under det opphøyde akterdekket på Den Sorte Dame. Det er et mørkt rom malt i varme toner og møblert ellers med møbler i mahogni og rosentre. Rommet er møblert sparsomt, det er et sted for arbeid ikke komfort, men det har likevel en mektig og majestetisk utstråling som gjør at du merker nærværet til sjørøverkongen med en gang du setter dine bein på innsiden av dørterskelen.
Langs den ene veggen er det plassert en bokhylle fylt av gamle bøker. I hjørnet av rommet står det et stort skap og ved siden av skapet står det en gammel kiste. Over kisten er det hengt opp forskjellige kart på veggen. Ved første øyekast kan det se ut som om det er bare er sjøkart, men hvis du ser nærmere etter vil du se at det også er et og annet skattekart som har funnet veien opp dit.
På den motsatte veggen er det hengt opp sabler, pistoler og diverse andre små skatter som ikke blir lagt igjen i Abra. Langemann har vært med på å plyndre de fleste av disse skattene og vet derfor at de er mer av symbolsk betydning enn faktisk verdi, men det er likevel et imponerende syn som blinker mot han i det svake lyset.
«Nå, hva er det tomskallene har å rapportere» kommer det fra Kaptein Sabeltann idet han ser døren åpne seg og Langemann tar et par skritt inn i rommet.
Kapteinen selv er like unik som skuta hans. Han går alltid kledd i sorte klær, som regel prydet med broderier og knapper i gull, og har en autoritet som ingen kan overgå. Hvis han kommer inn i et rom forandres stemningen øyeblikkelig og selv om bord på Den Sorte Dame er de aller fleste av mannskapet livredde for han. Den beryktede sjørøverkongen kan kanskje love dem skatter hinsides deres villeste drømmer, men han krever i gjengjeld full lydighet fra mannskapet sitt. Det er ikke uten grunn han blir kalt for Kongen på Havet. Han er havets skrekk. Grusom og nådeløs, og han kan lukte gull på flere hundre meters avstand.
Med et kjapt blikk mot Kaptein Sabeltann tar Langemann noen bestemte skritt gjennom rommet og setter seg ned i en stol ved siden av skrivebordet. «Det virker som øya er forlatt» begynner han å rapportere, mens han kaster et kjapt blikk ned på kartet Kaptein Sabeltann har foran seg. «Benjamin sa at borgen var overgrodd og at det ikke virket som om det har bodd noen der på en stund»
Mens Langemann snakker blir Kaptein Sabeltann sittende et lite øyeblikk å tenke. Han stirrer ut i luften med et hardt blikk og nyven i pannen hans blir litt dypere.
«Hva med Grevens gribber?» spør han tilslutt tankefullt og ser bort på styrmannen sin. «De sa ikke noe om dem, så jeg går ut ifra at de ikke lenger er der» svarer Langemann og ser opp fra kartet igjen. «Perfekt», gliser Kaptein Sabeltann. «Denne gangen er det ingenting som kan stoppe meg fra å få kloa i alle Grevens skatter».
Det senker seg en stillhet over rommet mens Kaptein Sabeltann kikker ned på kartet foran seg. Han plukker opp pennen og gjør noen siste beregninger før han tilslutt kikker opp mot Langemann igjen. «Vi går i land ved daggry» kommanderer han skarpt «se til at mannskapet er klart» «Ai, ai kæpt'n» hilser Langemann og reiser seg opp. Med et siste blikk bort på Kapteinen snur han seg og begynner å gå mot døren for å sjekke at alle holder seg under dekk slik de skal. Det er lite sannsynlig at det er noen som våger å trosse ordrene til selveste Kaptein Sabeltann, men det er likevel best å være på den sikre siden.
Med bestemte skritt går Langemann gjennom rommet og åpner døren ut mot dekk. Han blir stående et lite sekund å nøle i døråpningen for å se om det er noe mer sjørøverkongen vil, men når han ikke hører noe tar han et siste steg ut mot dekk og lar Kaptein Sabeltann fortsette med arbeidet sitt i fred.
Idet døren til lugaren lukker seg bak Langemann senker stillheten seg på nytt over Kapteins lugar. Kaptein Sabeltann blir sittende et lite øyeblikk å stirre ut i luften foran seg mens han tenker, men tilslutt sukker han tungt og gnir seg trøtt i øynene. Han blunker slitent et par ganger og reiser seg opp.
Mens den svake knirkelyden av skuta diskre trenger gjennom lyden av bølgeskvulp fra sjøen på utsiden blir Kaptein Sabeltann stående å stirre tankefullt ut av vinduet. Han kan se Gral gjennom tåken. Hele øya er opplyst av måneskinn og Grevens borg som ligger ytterst på klippen lyser mot han gjennom nattemørket.
Det flakkende lyset kaster en myk skygge over sjørøverkongen der han står og tenker. Det er tydelig at han befinner seg milevis unna. Han står rakrygget og stirrer ut over havet med harde øyne og nyven han har i pannen blir stadig dypere. Etter en stund snur han seg mot skrivebordet og kikker ned på det gamle kartet som ligger der.
Det at kartet er så gammelt og slitt har vist seg å være et større problem enn det han først hadde regnet med. Kaptein Sabeltann har brukt flere uker bare for å lage kopier av det som er tegnet ned og enda er det mye han ikke har klart å tyde. Blekket er så bleket enkelte steder at det er nesten usynlig. Spesielt nede i det høyre hjørnet er dette et problem. Kaptein Sabeltann har kommet fram til at blekkflekken som er plassert der er en slags signatur, et slags symbol som er tegnet ned, men blekket er for utydelig til at han klarer å lese den. Det minner han om noe han har sett før, men uansett hvor mye han prøver klarer han ikke å plassere det.
Sjørøverkongen blir stående et lite øyeblikk å stirre intenst ned på kartet, men tilslutt gir han opp og snur seg tilbake mot vinduet igjen. Det er fremdeles mye som må gjøres før de kan gå i land på Gral. Kartet er allerede verifisert så akkurat hvem det var som eide kartet før han fikk tak i det, er ikke fullt så viktig.
Med øynene satt i et bestemt blikk blir Kaptein Sabeltann stående en stund å tenke. Da han først fikk kloa i kartet hadde han vært skeptisk. I løpet av sin sjørøverkarriere har Kongen På Havet skaffet seg mange fiender og den unge mannen fra Port Royal kunne likegodt ha vært en tidligere handelsmann som var ute etter hevn etter å ha blitt ruinert. Likevel, etter mye undersøkelser, har Kaptein Sabeltann klart å bekrefte at kartet er ekte.
Kartet samsvarer med de kartene de brukte forrige gang de var på Gral. Det er i tillegg et par av fellene som er markert på det nye kartet som er beskrevet i noen av de gamle bøkene som Kaptein Sabeltann har samlet opp gjennom årene. Derfor kan han med sikkerhet si at det gamle kartet han har fått tak i faktisk er et ekte kart over den forheksede øya.
Mens han tenker blir Kaptein Sabeltann stående enda en stund å stirre utover det blanke havet. Det har vært en lang dag, men foreløpig har alt gått etter planen. Han hadde regnet med at Grevens gribber fremdeles skulle befinne seg inne på den forheksede øya, men siden det ser ut som om Gral er fullstendig forlatt gjør dette alt mye enklere.
Med et siste blikk mot Gral snur Kaptein Sabeltann seg tilslutt vekk fra vinduet og setter seg ned bak skrivebordet igjen. Han tar fram notatene sine og blir sittende en stund å lese over dem mens han trommer med fingrene mot skrivebordet.
Ifølge kartet finnes det bare en vei inn i borgen. Hovedinngangen. De andre inngangene er beskyttet av så mange feller at det vil være vanskelig å bruke dem. Det skal være mulig å komme seg forbi fellene, men det virker som om hovedinngangen er et bedre alternativ.
Da Kaptein Sabeltann først kom over denne svakheten hadde han syntes at det var mistenksomt. Han hadde synes det var rart at ikke hovedinngangen var bedre sikret, men i ettertid har sjørøverkongen kommet fram til at det likevel gir mening. Greven av Gral var en arrogant person som følte at han hadde full kontroll over øya si. Han ville aldri forventet at noen var modige nok til å marsjere rett inn i borgen hans og aller minst ville han forventet at de var modige nok til å bruke hovedporten som innfartsåre. Dette er noe Kaptein Sabeltann er sikker på.
Mens månen fremdeles lyser høyt oppe på himmelen utenfor blir Kongen På Havet sittende å glise for seg selv i nattemørket. Det kommer til å bli en lang dag i morgen, men når dagen er omme vil Grevens skatt endelig være i hans hender.
«Alle man på rekke» Langemanns stemme lyder skarpt over dekket og med et blir lydnivået om bord på Den Sorte Dame mangedoblet idet mannskapet slipper det de har i hendene og kjapper seg opp på dekk.
Det er blitt morgen om bord på Den Sorte Dame. Solen står høyt på himmelen, sjøfuglene skriker i det fjerne og Kaptein Sabeltann har gitt ordre om at det skal gjøres klart til å gå i land på Gral. Mens mannskapet fomler seg på en rekke og prøver så godt de kan å ikke snuble i sine egne bein, marsjerer Langemann fram og tilbake foran dem.
«Benjamin, Pelle, Pysa, Edward, hjelp til her» kommanderer han bestemt «dere andre tilbake på jobb». De utvalgte piratene tar noen skritt mot den bestemte styrmannen og mens de følger etter han over dekk prøver de så godt de kan å overse de misunnelige blikkene som resten av mannskapet sender dem.
Det har vært en lang seilas for å komme til Gral. Mange av mannskapet begynner å gå lei av livet om bord på skuta og de skulle gjerne ha blitt med inn til øya for litt forandring. Selv om det er Gral det er snakk om er det likevel bedre å være der, enn å være fanget om bord på Den Sorte Dame med et mannskap som ikke har vasket seg på flere uker…
Mens resten av mannskapet går tilbake til det de holdt på med følger Benjamin og de andre etter Langemann bort til lettbåtene. Etter et par minutter kommer også Kaptein Sabeltann ut på dekk og han blir stående å se på mennene sine arbeide.
Idet Kapteinen kommer ut på dekk stopper Langemann opp et lite sekund og nikker mot han for å vise at lettbåtene blir klargjorte. Han tar noen raske skritt over dekket for å hjelpe Edward med å laste drikkevannet opp i den ene lettbåten og de samler sammen tre små tønner fylt med ferskvann. Vanntønnene blir plassert bakerst i den ene lettbåten og mens Edward spenner et tau over tønnene, så de ikke skal bevege seg, kaster Langemann et kjapt blikk bort på Kaptein Sabeltann der han står og speider ut over havet.
Kapteinen står rakrygget på andre siden av dekket. Han står med et fast grep om rekka og blikket rettet mot Gral. Det kan se ut som om han befinner seg milevis unna mens tankene hans fokuserer på den forheksede øya foran han, men Langemann vet bedre. Han har selv sett hvordan Kaptein Sabeltann alltid er klar over alt som skjer rundt han. Kongen På Havet har en nesten nifs evne til å oppfatte ting rundt seg og det er dette som gjør han så livsfarlig i en duell. Han vet ofte hva motstanderen hans vil gjøre før motstanderen vet det selv.
Mens Langemann blir stående enda et lite øyeblikk å kikke mot ryggen til Kaptein Sabeltann oppdager Kapteinen tilslutt at det er noen som ser på han. Med et letende blikk snur han seg langsomt og blir stående et lite sekund å se over dekket før han får øye på Langemann. Med et hevet øyebryn møter han blikket til førstestyrmannen som raskt tar hintet og går tilbake til arbeid.
Det er ingen hemmelighet at Kaptein Sabeltann hater å vente så jo fortere de kan gå i land på Gral jo bedre. Langemann har også lagt merke til at Kapteinen virker mer sliten enn det som er normalt. Kaptein Sabeltann praktiserer en streng selvdisiplin og det er sjeldent det er mulig å lese han, men Langemann er en av dem som har kjent han lengst og for Kaptein Sabeltanns skygge er det tydelig at sjørøverkongen er sliten. Blikket hans er ikke like skarpt som det pleier å være og han står ikke like rett i ryggen. Dette er små detaljer som de aller fleste ikke ville ha lagt merke til, men siden Langemann kjenner Kapteinen så godt som han gjør, er det likevel tydelig for han at det har vært en natt med lite søvn for sjørøverkongen.
Mens Langemann stadig sender Kaptein Sabeltann blikk fra øyekroken og jobber med å gjøre klar lettbåtene, snur tilslutt Kapteinen seg tilbake mot Gral. Han er fullt klar over at førstestyrmannen hans holder et øye med han, men han ser ikke på dette som et problem så lenge Langemann jobber effektivt.
Med et innvendig sukk lar Kaptein Sabeltann igjen blikket vandre mot den forheksede øya som ligger ikke langt så unna der de har ankret opp. Han har sittet oppe mesteparten av natten og gjort de aller siste beregningene for at de skal kunne gå trygt i land på Gral, og det var ikke før i de tidlige morgentimene at Kaptein Sabeltann tilslutt hadde gnidd seg trøtt i øynene og gitt opp med tydingen av kartet. Han hadde klart å tyde nok til at han vet hvordan de skal kunne gå i land på Gral og komme seg inn i borgen. Han hadde også klart å finne ut av hvor alle fellene som er markert på kratet skal befinne seg i terrenget inne på selve øya, men likevel klarer han ikke helt å slippe den gnagende følelsen av at det er et eller annet han har oversett.
Kaptein Sabeltann hadde sittet i flere timer og grublet over hva det kan ha vært han har glemt, men han hadde tilslutt gitt opp. Med et sukk hadde han samlet sammen dokumentene og gått og lagt seg i et håp om at et par timer med søvn skulle drive vekk de plagsomme tankene, men nå som sjørøverkongen igjen står og speider inn mot den forheksede øya, kommer den urovekkende følelsen tilbake for full styrke.
Det plager han at han ikke klarer å identifisere signaturen på kartet. Han har sett den et sted før, det er han sikker på. Problemet er bare det at blekket er så bleket at det bare er så vidt det er mulig å se at det faktisk er skrevet noe der. Det hadde kanskje vært enklere å tyde signaturen hvis han hadde holdt kart mot et lys, men siden pergamentet er såpass skrøpelig har ikke Kaptein Sabeltann turt å holde det for nærme arbeidslyset han har i lugaren. En liten gnist er nok til at hele kartet vil stå i full flamme i løpet av sekunder og Kaptein Sabeltann vil ikke miste kartet før han har fått kopiert det.
Med et siste blikk mot Gral snur Kapteinen seg bestemt bort fra den forheksede øya. Det er ingen grunn til å kaste bort mer krefter på grubling, de har en viktigere jobb foran seg.
Mens solen stiger stadig høyere på himmelen blir Kaptein Sabeltann stående og observere mannskapet mens de gjør de siste forberedelsene. Det er en varm dag. Det er ikke en sky på himmelen, men mannskapet er slitne etter den lange seilasen og arbeidet med å gjøre klar lettbåtene går sakte.
Med et hevet øyebryn blir Kongen På Havet stående å se på mannskapet jobbe. Langemann og Edward ser ut til å ha en god flyt i det de holder på med, men Pelle, Pysa og Benjamin står fremdeles bare og stirrer på hverandre med et fjernt blikk. Det er tydelig at de står helt i sin egen verden. Ikke engang nærværet av Kapteinen deres får dratt dem ut av tankene.
Kaptein Sabeltann blir stående en stund å se på de tre ukonsentrerte piratene før han sukker oppgitt. De tre rotehuene er kanskje greie å ha om bord når de bare skal følge rutiner, men hvis de får en ordre som er litt utenom det de vanligvis gjør, blir det bare tull.
Mens Kaptein Sabeltann ser bort på de tre ufokuserte sjørøverne kan han se Benjamin trekke usikkert i et tau. Den usikre piraten klør seg i hodet og ser bort på Pelle og Pysa som stirrer forvirret tilbake og det er rett før Kapteinen ser seg nødt til å gripe inn, når Langemann endelig kaster et blikk bort på de tre og ser hva de holder på med. Med en skarp stemme gir han dem en kommando og Kaptein Sabeltann ser de tre hoppe til idet Langemann snakker til dem. Pelle og Pysa kikker skremt bort på Benjamin som svelger hardt og begynner å løsne på tauet som er knytt fast i den ene trinsa.
Med et siste oppgitt blikk bort på Pelle, Pysa og Benjamin snur Langemann seg mot Kaptein Sabeltann og rister unnskyldende på hodet. Kongen På Havet hater og vente og dette er noe Langemann vet godt, men nå som alle sammen jobber går arbeidet fort og det tar ikke lang tid før begge lettbåtene er på vannet.
Med en bestemt mine tar Kaptein Sabeltann et par raske skritt over dekk og blir stående ved siden av Langemann. «La oss se om ikke Greven har flere skatter han ikke lenger har bruk for» gliser han og kikker bort på styrmannen sin. Langemann blir stående et lite øyeblikk og glise tilbake mot Kapteinen før han tar et skritt til siden. «Etter deg kæpt'n» sier han og flytter seg sånn at Kaptein Sabeltann skal kunne komme seg forbi han.
Med et siste blikk over dekket klatrer sjørøverkongen over rekka og ned i den ene lettbåten. Kort tide etter følger Benjamin etter Kapteinen og seter seg ved tofta mens Pelle, Pysa og Edward finner plassene sine i den andre lettbåten. Det er bare Langemann som står igjen opp på dekk og nøler.
Det er ikke uvanlig at både Kapteinen og styrmannen om bord på Den Sorte Dame er vekk fra skuta samtidig og de har gode rutiner på det. Likevel har dette aldri vært noe Langemann har likt. Langemann har vært sjørøver så lenge han kan huske og han har jobbet for flere kapteiner opp gjennom tiden, men det er likevel noe spesielt med denne skuta som gjør at han alltid tenker seg om to ganger før han reiser fra henne.
Utenom Kapteinen selv er det ingen om bord som setter skuta så høyt som Langemann og han er villig til å gjøre nesten hva som helst for at Den Sorte Dame aldri skal havne i hendene på noen andre enn hennes sanne kaptein.
Med et siste blikk over dekket sukker Langemann tungt og prøver og ignorer den usikre følelsen som dukker opp hver gang han skal forlate skuta. Han blir stående enda et lite øyeblikk å nøle, men tilslutt tvinger han seg selv til å snu seg rundt og klatre over rekka. Han setter seg ved akterstaven i lettbåten sammen med Kaptein Sabeltann og Benjamin, og på Kapteinens kommando begynner Benjamin og Edward å ro de to lettbåtene inn mot den forheksede øya med stødige åretak.
