Det er en anspent stemning som henger over det Karibiske hav idet de to lettbåtene begynner å bevege seg inn mot Gral. Det er en urolig atmosfære blant mannskapet og mens stillheten ligger som et lokk over Kaptein Sabeltann og hans menn begynner de utvalgte piratene å sende hverandre vaktsomme blikk seg i mellom.
Det er ingen negativ atmosfære som henger over dem, men det er en følelse av uro som sakte, men sikkert, sprer seg blant mannskapet. De er ivrige etter og endelig komme i gang med toktet. Sjørøvere er utålmodige av natur og de ser fram til og endelig få kloa i alle de skattene som skal skjule seg inne på den forheksede øya.
Selv Kaptein Sabeltann kan kjenne en urolig følelse spre seg gjennom kroppen hans når han kikker opp mot klippene der Grevens borg ligger og stirrer ned på dem.
Kapteinen har planlagt dette toktet lenge. Han vil forsikre seg om at alt stemmer før de skal gå i land og det har vært mange søvnløse netter brukt til å analysere kart, undersøke bøker og gruble over mulig feller. Forrige gang de var på Gral hadde de undervurdert farene som gjemte seg i nattemørket og dette er en feil som Kaptein Sabeltann ikke på noen som helst måte har tenkt å gjenta.
Idet Benjamin og Edward begynner å manøvrere lettbåtene mellom undervannsskjærene som omringer Gral, blir sjørøverkongen sittende og stirre tankefullt mot førstestyrmannen sin. De hadde diskutert saken på forhånd og blitt enige om og ikke ta med flere menn inn til Gral enn høyst nødvendig.
Selv om øya skal være forlatt har Kaptein Sabeltann likevel følelsen av at det er noe de har oversett og han vil ikke risikere å bringe med seg flere menn før han finner ut av hva det er de har glemt. Siden de er så få, er det lettere å holde styr på om det er noen som blir påvirket av øyas magi og det vil være lettere å se om det er noen som begynner å oppføre seg mistenksomt eller unormalt.
Helt siden den fremmede mannen hadde dukket opp med kartet i Port Royal har det vært en urolig stemning som har hengt over mannskapet om bord på den Den Sorte Dame. Det er ingen av Kaptein Sabeltanns menn som på noen som helst måte har glemt hva som skjedde den skjebnesvangre natten for tre år siden og det er tydelig at de er skeptiske til å reise tilbake til Gral.
Mens de to lettbåtene beveger seg stadig nærmere den forheksede øya blir Kaptein Sabeltann sittende dypt innhyllet i sine egen tanker. Han sitter i baugen på lettbåten, med ryggen mot Gral, men når han tenker tilbake på det som skjedde forrige gang de befant seg inne på den forheksede øya, går det en liten ufrivillig grøssning gjennom han.
Kaptein Sabeltann hadde ikke vært mer enn en hårsbredd fra å bli en av Grevens viljeløse slaver. Han hadde holdt Grevens tryllebeger mot leppene. Hvis det ikke hadde vært for at hun jentungen fra Kjuttaviga bokstavelig talt hadde revet tryllebegeret vekk fra munnen hans ville han ha mistet alt han hadde av fri vilje.
Med et sukk kaster sjørøverkongen et blikk over mannskapet sitt. Han har ikke fortalt dem om hvor mye jentungen egentlig hadde gjort for at de skulle komme seg løs fra Grevens forbannelse. Det vil bare ta motet fra dem. Selv ikke Langemann vet om alt som skjedde inne på Gral. Kaptein Sabeltann har sagt nok til at mannskapet stoler på han, men han er redd for at hvis han forteller dem om alt som skjedde inne på den forheksede øya, vil de miste tiltroen til han. Noe han ikke kan risikere nå som de igjen skal sette sine bein i land på Gral.
Mens solen stadig beveger seg høyere opp på himmelen bak de to lettbåtene, blir Kongen På Havet sittende å tenke tilbake på den skjebnesvangre natten for litt over tre år siden og det danner seg en dyp nyve i pannen hans.
Det var uten tvil heksa som hadde reddet dem fra Grevens magi. Hun hadde gjort den største delen av jobben da hun sendte Grevens sjel til Davy Jones, men i ettertid har Kaptein Sabeltann kommet fram til at uten den hjelpen som heksa hadde fått fra jentungen, hadde hun mest sannsynlig vært død allerede før den siste kampen mot Greven hadde begynt.
Da Kaptein Sabeltann hadde sittet i Grevens fangehull hadde han overhørt hvordan trollkvinnen takket den akterutseilte landkrabben for at hun stilte seg foran Lucifers sverd. Heksa hadde tydeligvis gjort noe hun ikke skulle og hvis ikke det hadde vært for at jentungen hadde grepet inn, hadde Greven henrettet henne på stedet. Senere hadde også Kapteinen sett hvordan Sunniva hadde klart å lure trollkvinnens tryllestav vekk fra de griske hendene til Grevens gribber slik at heksa kunne få tilbake magien sin.
Sjørøverkongen liker det slettes ikke, men til og med Kongen På Havet må innrømme at hvis ikke det hadde vært for den akterutseilte blindpassasjeren fra Kjuttaviga, hadde det vært ute med dem alle sammen.
«Jeg sa jo at du skulle ha spist før vi dro» Kaptein Sabeltann blir revet ut av tankene og blir sittende å stirre irritert bort på Pelle og Pysa i den andre lettbåten. Det er Pelle som kjefter på broren sin «Tror du virkelig barske pirater som oss setter seg ned og har lunsjpause?» spør han irritert mens han kikker bort på Pysa som krymper seg litt under blikket hans. «jammen jeg spiste jo før vi dro, Pelle» kommer det furtent fra Pysa mens han kikker ned i bunnen av lettbåten, «men jeg er sulten igjen nå og dessuten så rakk jeg bare å spise to frokoster»
De to tvillingbrødrene blir sittende et lite øyeblikk og skule på hverandre før de fortsetter å krangle lavmælt. De er så opptatt av det de holder på med at de overhodet ikke ser det irriterte blikket som Kapteinen deres sender dem.
Kaptein Sabeltann blir sittende et lite øyeblikk og se oppgitt mot de to mammadaltene i et forsøk på å få kontakt med dem, men etter en stund gir han tilslutt opp og lar heller blikket vandre over på han som ror lettbåten som Pelle og Pysa befinner seg i.
Edward er det nyeste medlemmet av mannskapet om bord på Den Sorte Dame. Han er en ung mann med kort sort hår og et bestemt ansikt. Den nyeste rekrutten om bord på skuta er et par år yngre enn de andre, men han jobbet tidligere som en kaprer for den engelske marinen, så erfaring er noe han ikke mangler.
Da det ble fred mellom Spania og England var det over 40 000 kaprer som mistet jobben. Mange av dem gikk over den nesten usynlige linjen mellom kaprer og pirat og Edward var en av dem.
Om bord på Den Sorte Dame går den unge sjørøveren som regel kledd i rødt, en vane som henger igjen fra da han jobbet for Kronen, men han er ikke lenger like dannet som det han en gang var. Piratlivet har begynt å sette sine spor. Håret hans er ikke lenger like velpleid og de sorte skjeggstubbene hans blir stadig lengre.
Kaptein Sabeltann har aldri vært helt sikker på om han stoler på den unge sjørøveren, men han hadde likevel hyret Edward på grunn av hans ferdigheter til å lese kart. Analfabetisme er et vanlig problem blant pirater og utenom Kapteinen selv og Langemann er det bare den tidligere kapreren som kan lese og skrive om bord på Den Sorte Dame.
Mens lettbåtene beveger seg stadig nærmere Gral blir Kaptein Sabeltann sittende enda et lite øyeblikk å studere mannskapet i den andre lettbåten. Han er fremdeles usikker på om det var lurt av han å ta de med eller ikke. Edward kan vise seg å være nyttig hvis de støter på noen problemer og trenger noen til å tolke kart, men han er ny om bord og Kapteinen vet ikke hvordan han vil takle problemene som kan befinne seg inne på den forheksede øya.
Pelle og Pysa vil også kunne være til hjelp siden de allerede har vært under Grevens forbannelse en gang før og det var derfor Kaptein Sabeltann hadde sendte dem inn til Gral kvelden før sammen med Benjamin. Sjørøverkongen hadde håpet at de tre piratene kanskje kunne klart å kjenne igjen Grevens magi hvis den fremdeles befant seg på øya, men i ettertid har Kapteinen kommet fram til at hele prosjektet i grunn var litt dødfødt.
Selv om det skulle befinne seg rester av Grevens magi inne på den forheksede øya er det lite sannsynlig at de tre sjørøverne ville ha lagt merke det. De to tvillingbrødrene er for opptatt med å kaste skremte blikk over skuldra til å legge merke til noe som befinner seg foran dem og Benjamin har en egen evne til å sovne uansett hvor han befinner seg.
Det beste hadde så klart vært å sende Langemann inn sammen med dem, men Kaptein Sabeltann hadde bestemt seg for å holde styrmannen sin tilbake. Det var fremdeles mye som skulle ordnes før de kunne gå i land på Gral og dersom det skulle dukke opp noen problemer om bord på skuta, ville det være bedre om Langemann ordnet opp i dette. På den måten kunne Kapteinen få jobbe i fred og han kunne ha fullt fokus på de siste beregningene som måtte gjøres før de kunne gå i land på den forheksede øya.
Uansett hvor mange rykter som går blant mannskapet om sjørøverkongens paranoide oppførsel er Kaptein Sabeltann fast bestemt på å planlegge toktet ned til den minste detalj. Han husker med skrekk tilbake på det som skjedde forrige gang de satte sine ben i land på Gral og denne gangen vil han være helt sikker på at alt stemmer.
Med et innvendig sukk snur sjørøverkongen seg tilslutt vekk fra Pelle, Pysa og Edward. De befinner seg ikke langt unna land nå, og som vanlig kan Kapteinen kjenne en velkjent sitrende følelse begynne å bygge seg opp i kroppen hans. Kall det gjerne en sjette sans, men Kongen På Havet vet når det befinner seg skatter i nærheten og det er sjeldent han tar feil. Det har til og med gått så langt at ryktene om Kapteinens evner sier at han kan lukte gull.
Mens Langemann begynner å instruere Benjamin om hvordan han skal manøvrer lettbåten inn mot stranden der de skal legge til, blir Kaptein Sabeltann sittende og stirre mot stedet der Den Sorte Dame ligger for anker. Opp gjennom årene er det mange rykter som er blitt forbundet med sjørøverkongen og hans stolte skute, men Kaptein Sabeltann har aldri gjort noe for å stoppe ryktestrømmen som florerer rundt han.
Jo mer mystisk og skremmende han framstår, jo flere ganger vil marinen tenke seg om før de bestemmer seg for at Kongen På Havet skal legges i jern og fraktes til London. Likevel kan ikke Kaptein Sabeltann annet enn å flire, når han hører seg selv omtalt som den skrekkelige sjørøverkongen som har levd i flere hundre år og har minst ni liv…
Mens Benjamin og Edward ror de siste meterne inn mot Gral blir Kapteinen og de andre sittende i stillhet. Det er ikke mange meterne igjen inn til øya nå og idet lettbåtene skraper mot sandbunnen hopper sjørøverkongen i land og planter flagget. De er fremme ved Gral.
«Så er vi endelig kommet tilbake» kommer det tankefullt fra Kaptein Sabeltann idet han tar et par skritt opp på stranden og blir stående å se seg rundt.
I dagslys virker ikke den forheksede øya like mystisk. Solen skinner, insektene summer fredelig rundt dem og idet de nyankomne sjørøverne tar et par skritt inn mot selve øya slår en varm og fuktig luft mot Kaptein Sabeltann og hans menn. Sjørøverkongen blir stående et lite øyeblikk til å se rundt seg, men det tar ikke lang tid før han kaster et utålmodig blikk opp mot himmelen.
Det hadde tatt lenger tid enn planlagt å få mannskapet klart til å gå i land på Gral, og solen står allerede høyt over horisonten i øst. Det er fremdeles bare formiddag, men de befinner seg nær Ekvator og sjørøverkongen er ikke sikker på hvor lang tid det vil ta og komme fram til Grevens skattekammer. Hvis de skal få skatten om bord i skuta før det blir mørkt, må de være raske når de først kommer seg inn i borgen.
Mens solen stadig beveger seg høyere opp på himmelen begynner mannskapet den vanlige rutinen med å sikre lettbåtene og fordele drikkevannet. Langemann står rakrygget blant dem og kommanderer de utvalgte piratene rundt, men arbeidet går sakte og det tar ikke lang tid før Kaptein Sabeltann kaster et oppgitt blikk mot mannskapet. Han liker aldeles ikke det han ser.
Langemann virker upåvirket nok, men det er tydelig at de andre er preget av å være tilbake på Gral. Fra der han står kan sjørøverkongen se at hendene til Pelle og Pysa skjelver så fælt at de sliter med å knyte fast tauene og Benjamin og Edward kaster stadig nervøse blikk rundt seg mens de jobber. Det kan nesten se ut som om de bare venter på at det skal komme ei heks løpende å forvandle dem alle til fluesopp.
Med et oppgitt sukk bestemmer Kaptein Sabeltann seg tilslutt for at noe må gjøres. Hvis de er i ferd med å miste motet allerede nå kommer det til å bli umulig å få dem til å jobbe sammen hvis vi støter på problemer senere.
«Se til å få opp farten udugelige latsabber, vi har ikke hele dagen» kommer det skarpt fra sjørøverkongen og han tar et par bestemte skritt mot lettbåtene. Han blir stående å se på at mannskapet skvette til og innvendig flirer han. Det er alltid like morsomt å se voksne mannfolk hoppe bare han hever stemmen.
«Jeg vil ha Grevens skatt om bord i Den Sorte Dame før solnedgang» fortsetter Kapteinen i en bestemt tone og ser hardt mot Benjamin og Edward «og jeg advarer dere» legger han til mens han beveger blikket bort til Pelle og Pysa «den som ikke gjør jobben sin vil bli kastet til haiene».
«Dere hørte Kapteinen» kommer det bryskt fra Langemann «Lettbåtene er sikret nok. Se til å få med dere beina». Førstestyrmannen kikker opp mot Kaptein Sabeltann og nikker for å vise at han har skjønt hva Kapteinen holder på med og mens mannskapet stiller seg på rekke foran sjørøverkongen danner det seg et lite smil om førstestyrmannens munn. Hvis de feige piratene ikke får tid til å tenke, vil de heller ikke miste motivasjonen og de vil kunne fortsette å jobbe sammen hvis det oppstår en farlig situasjon.
«Kom igjen akterutseilte landkrabber» kommanderer Kaptein Sabeltann mens han snur seg og begynner å gå opp mot nordvest siden av øya. Langemann følger like etter han, men Pelle, Pysa, Edward og Benjamin blir stående et lite øyeblikk å nøle. Det er ikke før førstestyrmannen sender dem et strengt blikk over skuldra at de endelig tar til vettet. Med et siste blikk ut over havet, mot Den Sorte Dame, beveger Benjamin, Edward, Pelle og Pysa seg opp fra stranden og med usikre, nervøse skritt, følger de nølende etter Kapteinen deres, inn mot hjertet av Gral.
Det er ikke så langt fra stranden og opp til klippene der Grevens borg ligger. Det er fremdeles bare formiddag, men Kaptein Sabeltann har bestemt seg for å tilbringe så lite tid som mulig inne på den forheksede øya og holder en høy marsjfart.
Mens solen steker og sjøfuglene skriker i det fjerne, begynner Kongen på Havet og hans mest betrodde menn å bevege seg inn mot hjerte av øya med bestemte skritt. Siden Gral allerede er utforsket trenger de ikke snike seg fram på samme måte som Pelle, Pysa og Benjamin måtte natten før, men terrenget er likevel bratt og det tar ikke mange minuttene før det er flere enn bare de to tvillingbrødrene som er andpustne.
Med et strengt blikk stopper Kaptein Sabeltann opp og blir stående å observere mannskapet sitt. «Se til å gi latsabbene noe å drikke før de kreperer» sier han oppgitt og snur seg mot Langemann som har en liten tønne med drikkevann stroppet fast over skulderen. Kapteinen liker slettes ikke at de er nødt til å stoppe, men han vet at alternativet er verre. Det er en varm dag og sjørøverkongen trenger alle sine menn i toppform i tilfelle de skulle støte på noen farer senere. Det er bedre å la mannskapet hvile et par minutter nå, enn at de ikke skal orke å forsvare seg senere hvis det skulle dukke opp noen problemer.
Mens Benjamin, Edward, Pelle og Pysa ligger på bakken og prøver å få igjen pusten blir Kaptein Sabeltann stående å se på dem med et hevet øyebryn. En skulle tro at alle de timene de har tilbragt om bord på Den Sorte Dame har gjort at de i det minste har fått litt kondisjon, men når Kapteinen ser hvor slitne mannskapet er bare av den korte gåturen, er det tydelig for han at hans «betrodde menn» har sluntret mye unna arbeidet.
Selv Edward ser ut til å være i dårlig form, og dette kommer overraskende på Kapteinen. Da den unge sjørøveren først hadde satt sine ben om bord på Den Sorte Dame, hadde han vært full av liv og villig til å bevise at han ikke bare var en prippen marinemann, men en fullverdig pirat. Den tidligere kapreren hadde nærmest bønnfalt sjørøverkongen om å få bli en av hans menn, og etter mye diskusjon fram og tilbake hadde Kapteinen tilslutt latt seg overtale og ansatt den ivrige rekrutten på prøvetid.
Kaptein Sabeltann hadde vært skeptisk i starten, men det hadde vist seg at Edward var mer enn god nok til å få hyre om bord på Den Sorte Dame. Han hadde vist en sterk arbeidsmoral, vært villig til å lære fra første stund og kommet godt overens med resten av mannskapet. Litt for godt kan det nesten virke som nå som sjørøverkongen ser bort på den unge mannen som ligger på bakken og tørker svetten vekk fra pannen.
Helt fra starten, hadde Edward kommet godt overens med Benjamin og det er tydelig at arbeidsvanene til den mer erfarne piraten har påvirket den nyeste rekrutten. Hvis kondisjonen hans er noe å måle etter, er det tydelig at Edward har plukket opp både et og annet triks fra den late sjørøveren. Benjamin er tross alt en ekspert til å komme seg unna arbeidet om bord på Den Sorte Dame ubemerket.
Med et siste oppgitt blikk mot mannskapet snur tilslutt Kaptein Sabeltann seg og blir stående å stirre mot borgen som ligger ikke så langt unna der de befinner seg. Han lar blikket vandre over steinfasaden som glitrer i formiddagssolen. Ut ifra det han kan se virker det som om det som ble rapportert til Langemann stemmer. De befinner seg litt for langt unna til at Kaptein Sabeltann kan se detaljene på borgen, men den sammenraste borgmuren og slyngplantene som vokser oppover den ene veggen er likevel godt synlige.
Mens drikkevannet blir sendte rundt bestemmer sjørøverkongen seg for å trekke litt unna de andre. Han tar et par skritt vekk fra resten av mannskapet slik at han kan få være alene med tankene sine, men det tar ikke lang tid før Langemann kommer bort til han.
Stillheten henger tung i luften mellom kapteinen og førstestyrmannen mens de står i sine egne tanker og speider inn mot Grevens borg som ligger foran dem. Resten av mannskapet har fått igjen pusten nå og ligger og slapper av i grasset, men det ligger likevel en alvorlig stemning over sjørøverkongen og førstestyrmannen hans. De blir stående enda et lite øyeblikk i stillhet, men tilslutt sukker Langemann tungt og begynner å snakke.
«Tror du at vi får tak i skatten» spør han og snur seg mot Kaptein Sabeltann. Sjørøverkongen blir stående et lite øyeblikk å tenke seg om før han tilslutt svarer. «Jeg tror at vi vil få mer motstand enn det vi hadde regnet med» kommer det ettertenksomt fra Kapteinen og han kaster et betydningsfullt blikk bort på Langemann. «Hva får deg til å si det» kommer det usikkert fra førstestyrmannen mens han sender et engstelig blikk mot borgen som ligger foran dem. Den ser fremdeles like forlatt ut og det gamle heksehuset som ligger like ved ser ut som det kan falle sammen når som helst.
«Jeg vet ikke hvorfor» begynner Kaptein Sabeltann i en tankefull tone «Men jeg har en underlig følelse av at denne øya ikke er så forlatt som den først ser ut». Mens Kapteinen snakker sender Langemann et nervøst blikk over skuldra. «Tror du at vi vil bli angrepet inne i borgen» spør han med en dempet stemme, men Kapteinen bare rister på hodet «Jeg tror ikke det er den type motstand vi vil møte» sier han og snur seg mot mannskapet igjen. «Det er mer en følelse av at det er et eller annet vi har oversett».
Idet Kaptein Sabeltann stopper å snakke sender Langemann igjen et bekymret blikk over skuldra, men denne gangen er det rettet mot mannskapet. Kapteinens stemme er dempet, men hvis noen av de andre likevel skulle overhøre det som blir sagt kan det ta motet fra dem. Helt siden de fikk vite at de skulle tilbake til Gral har det hengt en anspent stemning over Den Sorte Dame og det er tydelig at ingen av Kaptein Sabeltanns menn har glemt det som skjedde forrige gang de gikk i land på den forheksede øya.
Det kan nesten virke som om det først er nå mannskapet har klart å slappe ordentlig av. Den varme luften inne på Gral har en nesten søvndyssende effekt på de late sjørøverne der de ligger og døser i det myke gresset, og den alvorlige stemningen som før lå tungt over dem er nå nesten helt borte. Det er ikke før sjørøverkongen tilslutt går lei av å vente på de ufokuserte sjørøverne, at den behagelige stillheten som har senket seg over den forheksede øya blir brutt.
«La oss fortsette» kommer det bestemt fra Kapteinen og han gjør tegn til at Langemann skal få de andre på bena igjen. «Jeg vil ha Grevens skatt om bord i Den Sorte Dame før solnedgang og det kommer ikke til å skje med mindre disse såkalte piratene tar seg sammen»
Kaptein Sabeltann blir stående å se på at førstestyrmannen nikker mot han og tar et par skritt mot de andre som ligger og slapper av. «Kom igjen nå latsabber» kommanderer Langemann i en skarp tone «Vi har ikke hele dagen så se til å få med dere beina». Edward, Pelle og Pysa som har ligget og halvveis fulgt med på samtalen mellom Kapteinen og styrmannen, skynder seg opp fra bakken og stiller seg på rekke, men det er likevel en av Kaptein Sabeltanns menn som blir liggende igjen på bakken. Benjamin har tydeligvis ikke hørt ordrene som blir ropt ut og blir fortsatt liggende å kikke fjernt opp mot himmelen.
Med et oppgitt blikk snur Langemann seg mot sjørøverkongen. Benjamin er kanskje en god seiler og navigatør, men han lever i sin egen lille verden og er fullstendig håpløs når det kommer til å lytte etter ordre. Kaptein Sabeltann blir stående å vente enda et lite øyeblikk, men tilslutt går han lei og med bestemte skritt beveger han seg mot stedet der den late sjørøveren ligger og døser i graset.
Det er ikke før skyggen hans faller over ansiktet til den fjerne piraten at Benjamin tilslutt oppdager at de andre ikke lenger ligger ved siden av han. Med et forvirret blikk ser han opp mot sjørøverkongen som står over han «Var det noe du ville Kæpt'n» spør han litt usikkert, men Kaptein Sabeltann blir bare stående å stirre strengt ned på han.
«Hvis jeg var deg» kommer det advarende fra sjørøverkongen «ville jeg fulgt med når det er noen som gir deg ordre». «Ordre? Hvilke ordre…» spør Benjamin forvirret mens han kommer seg på beina. Han skal til å si noe mer, men stopper brått idet Kaptein Sabeltann, uten et ord, tar tak i vesten hans og drar han med bort til der de andre står.
Med en bestemt bevegelse slenger Kapteinen Benjamin mot Edward som må ta et skritt tilbake for og ikke falle idet den late sjørøveren snubler mot han «se til at denne hjernedøde tullingen følger med neste gang» kommer det sint fra Kaptein Sabeltann mens han sender et irritert blikk mot Benjamin. Benjamin skal til å si noe til sitt forsvar, men stopper opp når han ser det advarende blikket Edward sender han. Hvis man har lyst til å leve, snakker man aldri tilbake til selveste Kongen På Havet og dette er noe selv den ferskeste av rekrutten om bord på Den Sorte Dame har fått med seg.
Med et siste strengt blikk mot Edward og Benjamin snur sjørøverkongen seg og begynner å gå mot borgen igjen med Pelle, Pysa og Langemann like bak seg. Stillheten senker seg på nytt over den forheksede øya, men idet Kaptein Sabeltann og de andre fortsetter opp mot nordvest siden av øya blir de to piratkollegaene stående et lite øyeblikk å nøle.
«Hva gikk det av han» kommer det tilslutt usikkert fra Benjamin mens han sender et forvirret blikk etter Kaptein Sabeltann. Han snur seg mot Edward som blir stående å se mot han med et lite flir om munnen. «Vet du Benjamin» svarer den tidligere kapreren oppgitt mens de sakte begynner å gå etter de andre «Hvis en katt har ni liv må du ha minst 18, jeg skjønner ikke hvorfor Kapteinen ikke har satt deg igjen på en øde øy for lenge siden sånn som du går han på nervene».
Mens de to piratkollegaene beveger seg langsomt etter de andre sender Benjamin Edward et selvsikkert glis og etter noen få meter stopper han opp foran den unge sjørøveren.
«Jammen det er jo fordi Kaptein Sabeltann vet at jeg er den beste av hans menn» kommer det stolt fra Benjamin mens han blåser opp brystkassa og prøver å se viktig ut «Han vet at uten mitt overvåkende blikk på vakt ville Den Sorte Dame for lengst ha gått på grunn og det er derfor…». «Se å få med dere beina før jeg bestemmer meg for å mate dere til haiene!» kommer det sint fra Kaptein Sabeltann og Benjamin og Edward skvetter til.
«Aye sir» kommer det kjapt fra Edward idet han bråsnur seg rundt mot sjørøverkongen og hilser med hånden mot pannen, men Kaptein Sabeltann blir bare stående og sende han et irritert blikk. Sjørøverkongen er tydeligvis ikke i humør til å bruke mer tid en nødvendig inne på Gral og idet han sender de to piratkollegaene et siste sint blikk før han snur seg, vet de to fjerne sjørøverne bedre enn å la han vente.
Med et siste nervøst blikk seg imellom skynder Benjamin og Edward seg etter Kapteinen og resten av mannskapet og det tar ikke lang tid før de to ufokuserte piratene igjen står sammen sjørøverkongen og resten av hans menn.