Alene

Edward blir geleidet ut bakveien ti en ventende bil, mens Jasper går ut igjen til den ventende folkemengden. Han ser forventningen i øynene på tenåringsjentene og må innrømme for seg selv at de er vondt å vite at de aller fleste av dem er her for å se Edward. Det bekrefter også suset av skuffelse som går gjennom mengden når han forteller at Edward er syk og ikke har mulighet til å møte dem som avtalt. I et forsøk på å blidgjøre dem litt tar han fram gitaren, setter seg på scenekanten og synger et par sanger for dem, før han villig vekk stiller opp på både autografskriving og fotografering.

Edward ser seg om på hotellrommet. Han skrur på tv'en og setter seg tungt i sofaen. Filmen Sliding Doors går på den ene filmkanalen, og det vakre ansiktet til Gwyneth Paltrow fyller skjermen. Edward lukker øynene og ser for seg et helt annet ansikt.

Han våkner brått av telefonen, filmen er slutt, han må ha sovnet. Kroppen er stiv etter å ha sovet sittende. Det er Jasper "Hei! Går det bra eller? Sov du?" Edward forsøker å klarne stemmen "Tror det, sovna på sofaen." Jasper fortsetter "Orker du være med ut å spise, eller? Tenkte jeg skulle spørre i alle fall." Edward strekker på seg, hele kroppen verker influensalignenede, og det kjennes ut som noen har stappet hodet hans fullt av bomull. "Tror jeg blir her. Jeg bestiller bare noe opp hit til rommet, så legger jeg meg. Kjenner dere, det blir nok mer enn bare en middag, og en tur på byen nå tror jeg hadde tatt livet av meg, bokstavelig talt." Han forsøker seg med en liten latter. Jasper ser tydeligvis ikke det komiske i det og høres nesten litt sur "Da så! Skal ikke plage hans kongelige høyhet mer i så tilfelle!" Han slenger på røret. Edward blir sittende å se forundret på telefonrøret, hva i all verden gikk det av han?

Edward løfter telefonrøret igjen og slår nummeret til roomservie. Han bestiller en pizza, selv om han egentlig ikke er særlig sulten. Kort tid etter banker det på døra, og en hotellansatt kommer inn med pizzaesken. Edward bærer den bort på bordet og åpner den. Matosen får han til å brekke seg. Raskt setter han lokket på igjen. Blir sittende å konsentrere seg om å puste rolig. Oppgitt reiser han seg, kan like gjerne gå til sengs. Edward kryper sammen i sengen og trekker teppet tett rundt seg. Det er lenge siden han har følt seg så alene. Han får bare ikke Bella ut av hodet. Frykten nager han, en underlig følelse av frykt for å miste noe han strengt tatt ikke vet om han har. Omsider faller han i en urolig søvn, han veksler mellom å fryse så han hakker tenner, og svette så han nesten renner bort.

Neste morgen er han helt utslitt. Influensaen har slått til med full styrke. Han løfter hodet fra puta, men legger seg straks ned igjen. Han titter på klokka, halv ni. Det banker på døra. Med en kraftanstrengelse kommer han seg ut av senga. "Hvem er det?" Edward har absolutt ikke lyst til å snakke med noen, halsen er tykk og hvert ord gjør vondt. "Ed?" Jasper kjenner ikke igjen stemmen innenfor, tror et øyeblikk at han har gått feil, men så åpner Edward døra. Synet av kompisen forteller han at kveldens konsert nok kan bli en vanskelig affære. "Skal du komme inn, eller? Jeg fryser?" Edward låter trøtt. Jasper kommer inn, og Edward vender tilbake til sengen sengen og trekker over seg teppet igjen. "Skulle egentlig bare se hvordan du hadde det…." Jasper nøler "…du orker ikke noen konsert i kveld, sant? Her er forresten avisene med anmeldelsene fra i går, har ikke lest dem selv." Edward ser uinteressert på Jasper. "Har de ikke sagt det til deg? Jeg ga beskjed til arrangøren i går kveld mens dere var ute og spiste. Jeg merket hvilken vei det gikk. De vurderer å kjøre showet allikevel med deg, og hente inn en eller annen lokal helt." Det som skremmer Jasper mest er ikke at Edward tydelig er dårlig, det kan jo skje, men den totale mangel av interesse han viser. Han som alltid har stått på 110% minst. Nå er stemmen flat og øynene trøtte. Jasper frykter innerst inne at det er litt mer enn bare influensaen som plager han, at kompisen er i ferd med å gå på en skikkelig smell.

Bella kaster fra seg avisene på kjøkkenbordet før hun går ut i gangen igjen og tar av seg yttertøyet. Robbie rister seg og ser bedende på henne. "Ja da, du skal få godbiten din. Flink gutt!" Hun stryker over det mørke hodet, og hunden logrer til henne og løper i forveien inn på kjøkkenet. "Sitt fint, da!" Robbie adlyder umiddelbart. De har vært på sin faste helgetur, uansett vær er de ute på en skikkelig langtur hver helg tidlig om morgenen. Bella har brukt tiden på å tenke. Edward har satt seg fast i hodet hennes. Hun vet fremdeles ikke hva som kommer til å bli resultatet av møtet de har avtalt. Ikke vet hun hva han føler heller, hun kan bare gjette. I det ene øyeblikket er hun helt sikker, og fast bestemt på at hun må kutte kontakten med han helt, i det andre vakler hun mot at de må da kunne gi det en sjanse. Nei, skjerp deg, Bella, det kan aldri bli dere, sier hun bestemt til seg selv.

Hun setter over vannkokeren og titter ned på den store hunden som fornøyd ligger og gnager på et bein. Bella skjenker en kopp te og setter seg ned ved kjøkkenbordet, kjenner varmen vende tilbake til de frosne fingrene når hun legger hendene rundt koppen. Ikke helt de store tingene som har skjedd i verden i det siste, registrerer hun tørt i det hun åpner avisen, skikkelig agurknytt egentlig. Hun blar bakover, kommer til Rampelysseksjonen, mister nesten koppen i bordet. Overskriften springer henne i øynene, tykk og svart:

"For stor for sitt eget ego? – Har berømmelsen gått Edward Cullen til hodet?"

Bildet under viser Jasper og Edward fra konserten kvelden før. Et mindre bilde viser Edward som rømmer inn i en ventende bil. Bella rister på hodet, skummer gjennom teksten videre:

"Gårsdagens konsert var en selsom opplevelse, en artist tydelig ute av balanse brukte de siste lydprøvene til å skjelle ut bandet sitt på det groveste. Konserten viste også tydelige mangler ved Cullens vokalprestasjoner, og selv ikke dyktig backing fra Jasper Whitlock kunne redde inntrykket. Imidlertid skal det sies at de frammøtte tenåringsjentene tilsynelatende ikke merket stort. Denne gruppen er vel heller ikke kjent for å ha verken den beste musikksmaken eller være de mest trofaste fansene når alt kommer til alt.

Fra arrangørens side var det lagt opp til signering og fotografering etter konserten, men de frammøtte ble skuffet da det viste seg at kun Whitlock stilte opp til dette. Det kan se ut som Cullens selvgodhet har nådd nye høyder, virker som han synes seg for god til å møte fansen. Riktignok ble det fra arrangørens side hevdet at Cullen var syk, men det luktet veldig av en nødløgn.

Kveldens konsert kan bli en interessant affære, da skal de to guttene underholde et publikum som alle er over de heftigste tenårene og ergo er atskillig mer kravstore. Undertegnede er redd for at radarparet Cullen/Whitlock kommer til "gå skikkelig på tryne".

Dette stemmer ikke, sier Bella til seg selv. Edward er da ikke slik, stakkar tenk om han er syk. Resten av artikkelen fortsetter i samme stilen. Journalisten er virkelig ikke nådig. Nederst på siden er det innfelt en liten notis:

"På grunn av sykdom har arrangøren måttet endre programmet for kveldens konsert noe. Edward Cullen kommer ikke til å opptre. I hans sted vil Jasper Whitlock få selskap av de to tidligere lokale idol-deltakerne Margareth Berge og Rebecca Philsen."

Bellas første tanke er å ringe han. Høre om han har det bra, hun har forstått på det han har fortalt henne at han virkelig bryr seg om hva folk tror om han utad. Hun blir sittende med mobilen i hånden en god stund, klarer ikke å bestemme seg for hva hun skal gjøre. Til slutt sender hun en sms:

"Håper du har det bra! Ikke bry deg om hva de skriver i avisene! Klem fra Bella"

Hun forter seg å sende den før hun får alt for kalde føtter. Det går 30 minutter uten at hun får noe svar. Bella vet ikke hvorfor, men hun blir engstelig når han ikke svarer. De gangen hun har sendt han en sms har han svart med det samme. Hun forsøker å berolige seg selv med at han sikkert er opptatt, men når det har gått en time siden hun sendte den, orker hun ikke vente lenger. Løfter telefonen og ringer. Først tror hun at han ikke kommer til å ta den, det ringer og ringer, men akkurat i det hun er holder på å gi opp hører hun en hes og trøtt stemme i andre enden.

"Hallo?" Bella kommer på at hun har ringt fra privatnummeret sitt og ikke mobilen, og at han derfor ikke ser hvem det er. "Hei Edward, det er meg, Bella. Jeg, eh….ville bare høre hvordan du hadde det?" "Bella!" Hun hører hvordan stemmen hans livner til. "Jeg leste avisen i dag." fortsetter hun. "Åh…" Han høres lei seg ut og Bella misforstår. "Seriøst, det er vel ingen som går på det sprøytet der!" Hun høres sikrere ut enn hun føler seg. "Hva står i avisen?" Stemmen hans er rolig, men hun aner en nervøs undertone. "Oj…" Bella blir taus et øyeblikk, "Trodde du hadde lest det." Hun banner for seg selv, fint Bella, gi han en ting til å bekymre seg over. "Nei, har ikke lest det, vet litt…" Hun hører at han legger fra seg telefonen og rasler med noen papirer, han har tydeligvis funnet fram avisen og leser. Det blir helt stille. Bella holder pusten og trykker røret nærmere øret. "Edward?"

Han hører stemmen hennes langt borte. Fortvilet ser han ned i avisen, bokstavene blinker og hopper rundt på papiret. Journalisten kunne like gjerne gitt han en knyttneve rett i magen, han får ikke puste, kjenner at han får tårer i øynene. Han orker bare ikke mer av dette, ikke nå, synker sammen på gulvet. Lyden av stemmen hennes når igjennom til han. Bella! Hun er den eneste som kan redde han. Han klamrer seg til stemmen hennes som det var en livbøye. Engstelsen hennes er tydelig nå. "Edward, er du der?"

Bella blir redd når han ikke kommer tilbake til telefonen. Hun gjentar navnet hans, synes hun kan høre noen bevege seg. Det er nesten så hun vurdere å få tak i Jasper for å få han til å gå inn til Edward, men da hører hun plutselig at noen løfter telefonrøret igjen. Bella hører et snufs i andre enden, biter seg i leppen. "Edward, går det greit med deg?" Stemmen hans er lav når han svarer, "Nei, egentlig ikke." Han snakker langsomt virker nesten sløvet når han fortsetter. "Jeg vet ikke om jeg orker det her lenger, jeg." Hun blir skremt av tonen i stemmen hans. "Edward, du vet du kan snakke med meg, ikke sant?" Bella forsøker å trenge inn til han. "Jeg tror jeg skal legge meg igjen, takk for at du ringte…." Han legger på før hun får sagt noe mer. Følelsene som fyller henne er annerledes enn alt annet hun har opplevd. De er så sterke at de skremmer henne, hun klarer ikke å sette ord på dem. Vet bare at hun så gjerne skulle vært der for han. Hadde hun hatt den journalisten foran seg nå, tror hun at hun faktisk kunne drept han med bare hendene. Hun reiser seg, tar avisen, krøller den sammen og hiver den i peisen. På en måte føles det som en liten hevn å se flammene sluke den.

Edward ser på telefonen, den sklir ut av hånden hans og ned på avisen. Han trodde Bella kunne redde han fra det tomrommet han befinner seg i, men nå vet han ikke lenger, han vet ingen ting lenger. Det er kaldt på gulvet, og han fryser, men han har ikke krefter til å reise seg. Edward gjemmer ansiktet i hendene. Tårene begynner bare å renne ukontrollert, han orker ikke holde gråten tilbake.