Fjerde kapittel
Skalken kjente at han trengte en drink. Nå hadde han trasket rundt på skipet i en time og lett etter tomme krus og tallerkener. Det var da utrolig at det skulle være så vanskelig å legge disse tilbake på plass etter bruk! Trodde folk virkelig at han hadde et uendelig lager av dem? At de bare på magisk vis dukket opp i skapene, nye og rene? De skulle bare visst hvor mye tid han brukte på å vaske dem, og ikke minst på å finne dem!
Nei, om bord på et skip var ingen beholdning uendelig, ikke tallerkener og bestikk, ikke matlageret, ikke flaskene med rom… Kapteinen hadde beordret forsyninger nok til å vare minst et par måneder, men så mange flasker med rom var det ikke. Tenk hvis de gikk tomme? Det hadde knapt gått en uke siden de seilte fra Port Providence, og Skalken syntes allerede at det begynte å minke. Han hadde prøvd å regne ut hvor mye han kunne tillate seg å drikke hver dag, men det hadde han bare fått vondt i hodet av. Det eneste han aldri så ut til å løpe tørr for var rotter, men de var det visst ingen som visste å sette pris på. Ha! Bare vent til de ble sultne nok, utakknemlige fjols…
Han fant enda et tomt krus bak fokkemasta og puttet det øverst i den lille stabelen han balanserte i armkroken, før han begynte å bevege seg tilbake mot byssa. Det var fint vær, havet lå stille, bare en svak bris blafret i seilene, og mannskapet hadde en rolig dag. Kapteinen og Langemann hadde tatt av seg jakkene, ryddet dekk og var i full gang med en spesielt livlig sparringskamp, og de andre satt rundt og så på. Skalken stoppet opp et øyeblikk for å kikke, han også. Sabeltann var i usedvanlig godt humør, han formelig danset rundt, med den ene armen på ryggen og kården lett og ledig i den andre.
«Jeg synes du er treg i dag, Langemann,» sa han. «Begynner du å bli gammel?»
Skalken ristet på hodet av det tåpelige spørsmålet. Langemann var ikke engang førti, og yngre enn kapteinen.
«Jeg tror heller det er du som er enda kjappere i beina enn vanlig, kæpten,» svarte kvartermesteren, og plukket opp kården kapteinen hadde slått ut av hånden hans. «Som om en bør har falt av skuldrene dine.»
Sabeltann lo. «Vi er til havs, Langemann! Hva slags bør skulle jeg båret rundt på her ute? Det er på land det blir bråk. Nå, en garde!»
De gikk i gang igjen, og Skalken tasset videre. En liten slant rom kunne han vel ta?
Han dyttet opp døra til byssa med skulderen og gikk inn i det lille, varme rommet med lasset sitt. Der slapp han det uelegant ned i ei balje og rettet den støle ryggen. Det tok på å stå bøyd over arbeidsbenk og kar hele dagen. Han kikket oppi gryta som nesten konstant sto og putret over ilden, stakk en lillefinger ned i den brungrønne udefinerbare massen og puttet den i munnen for å smake. Jupp, like utsøkt som alltid.
Han snudde seg for å lete opp flaska med rom, og hørte i samme øyeblikk en lyd inne fra matlageret i rommet ved siden av. Hans første innskytelse var at det var rotter, og helt instinktivt grep han kjøttøksa som lå på benken og bevegde seg ditover. Det var først da han nesten var kommet helt bort, at det gikk opp for ham at det hadde hørtes ut som noe større enn gnagere, og da han forsiktig tittet rundt dørkarmen, så han at det var en riktig konklusjon.
Det var slett ingen rotte, det var Fabian. Han satt på kne ved siden av en løs planke i dørken, og Skalken rakk å se at han flyttet ting fra lommene sine og over i en boks nede i hulrommet, før den aldrende styrmannen var på beina og over ham. Fullstendig overrumplet rakk ikke kokken å reagere før Fabian hadde dyttet ham hardt bakover, så bakhodet hans smalt inn i dørkarmen og han så dansende stjerner foran øynene. Hånda med kjøttøksa hadde vært halvveis løftet da styrmannen braste inn i ham, og han gispet da han kjente hvordan det skarpe redskapet snittet huden ved strupen hans før han mistet det. Han åpnet munnen for å rope, men Fabians hender hadde allerede lukket seg rundt halsen hans og klemte til.
Flere stjerner. Han prøvde å gispe etter luft, men det var umulig. Han prøvde å kjempe i mot, men det gikk heller ikke. Han kjente hvordan kreftene forsvant ut av kroppen hans, og sammen med dem, selve sjelen hans, men det var bare i tankene han klarte å protestere nå.
«Skalken?» Skritt i trappa, og guttestemmen til Pinky langt borte. «Er du her?»
Pinky, som var blitt sendt ned etter vin til kapteinen, stanset brått opp da han rundet hjørnet inn til matboden, og så det som foregikk der. Heldigvis var reaksjonen rask da han først hadde registrert hva han egentlig så. Han spant rundt og beinet mot trappa. «Kaptein!»
Bak seg hørte han Fabian banne og sette etter ham, og han bykset til og klarte å kaste seg ut gjennom døra og ut på dekk. «Kaptein!» hylte han igjen, og sparket da Fabian prøvde å gripe etter beina hans. «Langemann!»
Han kom seg opp og løp mot baugen, og Fabian kom etter, men jakten stanset brått da noen spente bein for ham og han deiset i dørken. Pinky snudde seg og så at det var Langemann som hadde stanset forfølgeren hans, og nå holdt ham nede med kården rettet mot brystet hans. «Hva foregår?» Bak ham sto Sabeltann, og så ut som om han lurte på det samme.
«Han prøvde å drepe Skalken!» ropte Pinky.
«Det er jo ikke så uvanlig,» sa Sabeltann tørt.
I neste øyeblikk vaklet også Skalken ut av fra under dekk, rødlilla i ansiktet, mens han holdt seg til halsen med en blodig hånd. Han rettet ut pekefingeren på den andre mot Fabian, men trengte noen forsøk før han klarte å hoste fram et eneste ord. «Tyv…»
Sabeltann trakk øyeblikkelig kården og rettet den mot Fabian, han også, og da Langemann hadde forsikret seg om at kapteinen hadde kontroll på situasjonen, gikk han bort til kokken og brettet unna fingrene hans for å se på skaden. Da han så at såret ikke var alvorlig, skjøv han ham mot Benjamin, så han kunne få hjelp der. «Tyv, sier du?»
«Boden… boks… dørken,» hveste Skalken, og kvapp til da Benjamin trykket en tøyfille mot såret i halsen hans.
Ikke mange øyeblikkene etter hadde Fabians boks blitt hentet opp og tømt på dekk. «Hei, der er jo pungen min!» utbrøt Benjamin, og bøyde seg ned etter den lille lærposen som lå der sammen med en pen liten samling av mynter og smykker, som flere av mennene snart erklærte eierskap til.
Det kom en liten knurrende lyd fra bakerst i strupen til kapteinen. «Jeg visste du måtte være for god til å være sann,» freste han ned til Fabian. Men så fikk han øye på en av sine egne ringer blant tyvegodset, og da fikk raseriet en helt ny dimensjon. Dirrende av sinne plukket han den opp, og stirret på styrmannen med et iskaldt blikk. «Jeg kunne tilgitt deg det andre, og jeg var på nippet til å gjøre det, for det er satans så vanskelig å finne skikkelige folk i disse tider.» Han viftet med ringen. «Men dette! Én ting er å stjele fra mannskapet, men å stjele fra din kaptein?! Det er utilgivelig, det er…» Resten ble bare lyder, for nå var han ikke bare sint, men også redd, for dette betydde at Fabian hadde rotet rundt i lugaren hans, og hva annet kunne han ha sett der?
Han løftet kården, klar til stikk.
Fabian kastet hendene i været. «Jeg er pirat! Jeg krever å dømmes etter vår lov.»
Alle sjørøverne så på Sabeltann, som besinnet seg og senket våpenet. «Greit. Du skal få en pirats straff. En flåte, en krukke med ferskvann og en pistol med et skudd.»
Det tok ikke lang tid å ordne flåten. De brukte en gammel dør som Tønnes, tømreren, hentet opp fra lageret sitt, og snart hadde de rigget den klar, hengende i tau og trinse fra skipssiden.
«Skal vi sette ham ut på en flåte her, midt ute på havet?» spurte Pinky Langemann, med et barns medfølelse for selv de ynkeligste kryp. «Kommer han ikke til å dø, da?»
«Jo, og det er også hele poenget,» svarte Langemann ærlig, og så på Fabian, som ventet taust på sin skjebne under streng bevoktning. «Men med ferskvann for et par dager gir vi våre medpirater en ørliten sjanse til å overleve.»
«Den sjansen er så liten at den ikke eksisterer,» fnyste Sabeltann. «Det ferdes ingen skip her ute, og det er ikke så mye som et skjær i mils omkrets. Du skulle valgt kården, ditt svin.» Det siste var rettet mot Fabian, som ikke foretrakk en mine.
«Hva er pistolen til?» spurte Pinky. «Til å skaffe mat? Skyte hai?»
«Så han har valget om å korte ned på lidelsen,» svarte Langemann kort, og gutten spurte ikke mer.
«Sånn!» erklærte Tønnes etter å ha sjekket trinsa som var festet i skipssiden en siste gang. «Alt klart.»
«Opp!» befalte Sabeltann, og Fabian klatret stillferdig ut på flåten og satte seg på kne. Kapteinen rakte ham vannkrukka først. «Lykke på reisen,» knurret han, «og hils Davy Jones fra meg.» Han sjekket at det var en kule i Fabians pistol, og så rakte han ham den også.
Fabian tok taust i mot, og Tønnes og Pelle gjorde seg klare til å fire flåten ned, men før den i det hele tatt var i bevegelse, trakk Fabian lynraskt i hanen på pistolen og rettet løpet mot kapteinen. Flere av sjørøverne trakk like raskt kårder og kniver, og Claes, som hadde en muskett i hendene, smalt skjeftet inn i skulderen og tok sikte på mannen på flåten.
Sabeltann selv blunket ikke engang. «Ikke vær dum,» sa han, delvis sint, delvis lei og oppgitt. «Du oppnår ingenting med det der.»
«Jeg får drept deg,» sa Fabian. «Det er ikke ingenting.»
«Ikke nødvendigvis. Claes her er temmelig kjapp på avtrekkeren. Det er veldig mulig at han får skutt før deg.»
Pinky hadde fulgt med på situasjonen fra plassen sin delvis bak Langemann, og han beundret kapteinen som bare sto der, rolig og kald, som om det rant isvann i årene hans. Men det i seg selv ville jo ikke løse denne floken, og han så seg rundt etter andre muligheter. Øynene falt på trinsa, som Tønnes og Pelle hadde rygget vekk fra da de trakk våpnene sine. Hvis han bare kunne klare å utløse den… Nå, som Fabian hadde fokuset en annen vei. Lydløst og umerkelig begynte han å bevege seg mot den.
«Senk pistolen, Fabian,» oppfordret Sabeltann. «Gi deg selv en sjanse.»
«Du sa selv at den sjansen ikke eksisterte,» lød svaret. «Skal jeg dø, skal jeg ha deg med meg.»
Langemann oppdaget i samme øyeblikk hva Pinky hadde fore. «Nei…,» rakk han å hviske før alt eskalerte.
Dersom noen hadde kunnet se det som nå skjedde i halvt tempo, hadde de kanskje fått med seg alt sammen. Da hadde de sett at Pinky løp fram mot trinsa, at Langemann kastet seg etter for å stoppe ham, at Fabian oppdaget i øyekroken at noe var i ferd med å skje, og helt på instinkt spant rundt og fyrte av pistolen mot det han oppfattet som en kommende fare. Men det var ingen som så alt dette. De så bare gnistene og hørte braket da pistolen gikk av, og så Pinky ramle overende på dørken, og de rakk å tenke det verste før han skjøv seg opp på kne og stirret tilbake på dem med store, forvirrede øyne.
Langemann vaklet bakover, tilbake mot masta og ned på en taukveil, og så minst like forvirret ut. Så begynte en blodflekk å bre seg over magen hans, og han tippet sidelengs ned fra taukveilen og helt ned på dørken.
Det var helt stille i et langt sekund.
Så brølte Sabeltann. Han brølte som et skadeskutt dyr, og han trakk sabelen og svingte den mot Fabian, og alle om bord, inkludert Fabian selv, trodde at han gikk for styrmannens nakke. Men i stedet kappet han tauet som holdt flåten oppe, slik at både den og styrmannen deiset ned i bølgene. «Haiene ta deg!» skrek han over ripa, så fråden sto om munnen og satte seg som små, hvite dråper i barten hans. «Og måtte de bruke god tid på å fortære deg!»
Han ble stående og se hvordan Fabian fikk kravlet seg opp på den store døra der den lå og duppet i vannskorpa. Han hadde selvfølgelig mistet både vannkrukka og den nå ubrukelige pistolen, men Sabeltann kunne ikke brydd seg mindre. «Få oss bort herfra!» ropte han til Lech ved roret, og så kikket han bort på Langemann. Benjamin satt allerede over ham, med et kne presset mot såret i magen og begge hendene dryppende av blod. Han fikk selskap av Tønnes, og etter litt konferering vinket de på Pelle og Pysa, før de alle fire tok tak i et bein eller en arm. Langemann skrek ut av smerte da de løftet ham opp fra dørken og bar ham mot lugaren, og lyden av det skriket fikk Sabeltann til å spinne rundt og speide etter flåten med Fabian igjen.
Han kunne ennå se ham, langt ute, og han fortsatte med å stirre og stirre, som om han hadde et inderlig ønske om å faktisk få se haiene gå løs på ham, og han flyttet seg ikke før det ikke lenger var noe å se. Da stakk han sabelen tilbake i slira, trampet mot kapteinslugaren og smalt døra igjen bak seg.