Kapittel 4: Dramaet Begynner
A/N Jeg randomly hadde lyst til å skrive første person midt inni.. IKKE LE!
Et par timer senere var Nenya og Tainy på dansegulvet, Tara sto og snakket med Ove borte i et hjørne og Tiana forsvunnet. Da låta var slutt gikk de to dansejentene og tok seg noe å drikke. "Kul musikk" kommenterte Nenya og tok en slurk.
"Jepp, skal si Linkin Park har rocka denne planeten, og denne festen! Nå kommer Papercut, skal vi danse mer?"
"Nei, dans du, jeg går ut og trekker litt frisk luft, kanskje finner jeg Tiana, snart midnatt nå, og hun har et løfte å holde!"
Jente klemte hverandre, Tainy gikk tilbake til dansegulvet hvor hun straks ble kapret av en 18åring med langt hår, og Nenya gikk gjennom folkemengden og ut slottsdøra. Den friske luften kilte henne i fjeset, og hun begynte å gå bortover stien som gikk rundt i hele hagen.
Over alt så hun kyssende par, under trærne, bak trærne, foran trærne, og i trærne. Men litt borte så hun noe som nesten fikk hjertet til å stoppe. Tiana sto midt på stien og klinte med Julian.
Nenya forteller:
Det føltes som om hjerte skulle briste. Det og stå der og se bestevenninna mi, og kjæresten min stå der og kline foran alle. Det var noe av det verste jeg har opplevd. Det var et sjokk, jeg tror aldri jeg har opplevd et så stort sjokk før. At Julian var en idiot hadde jeg aldri trodd, men det var det at Tiana kunne svikte meg sånn som var det største sjokket. Julian hadde jeg bare kjent i noen uker, men Tiana hadde jeg kjent i nesten 11 år. Hvordan kunne hun svikte meg sånn?
Jeg husker ikke helt hva som skjedde da. Jeg tror jeg bare sto og glodde på dem en stund, og så fikk Tiana øye på meg. Da hun så meg bare snudde jeg meg rundt og løp. Jeg hørte henne rope noe etter meg, men brydde meg ikke, jeg bare løp. Inn i slottet, bortover mange ganger, mange lange ganger. Jeg stoppet etter en stund og så meg rundt.
Det var helt stille rundt meg, og det var mørkt, jeg viste ikke hvor jeg var. Men å komme meg tilbake tenkte jeg ikke på da. Så jeg bare gikk bort til et stort vindu i enden av gangen og sto og stirret ut. Der jeg sto i mørket gikk alt plutselig helt opp for meg.
Jeg var singel. Og hadde mistet en av mine beste venninner. Jeg var blitt sviktet, lurt og løyet for. Og jeg likte det ikke. Jeg har aldri opplevd å bli sviktet før. Dumpet, nei, faktisk aldri. Jeg slår opp med guttene før de rekker å finne ut hva jeg heter…
Det er sprøtt, jeg vet det, men før jeg rakk å tenke mer over det hørte jeg stemmer. Den eneste stemmen virket kjent, men jeg husket ikke fra hvor, og den andre hadde jeg ikke hørt før. Jeg kunne høre hva de sa. Først sa den kjente stemmen,
"Og det var alt" så var det stille et øyeblikk, før den kjente stemmen forstsatte:
"Si til folka at jeg kommer senere, jeg må bare ordne noe".
Så kom de to rundt hjørnet, og jeg så den høye bukke, snu og gå. Den andre, lavere fyren begynte å gå rett mot meg, jeg sto med rygget til og så speilbildet hans i vinduet. Da plutselig gikk det opp for meg.
Det var Prins Vegeta, en av de to med King Size Queen Car. Da han var kommet bort la han hånden på skulderen min.