Kapittel 5
Lukten av halvråtent vann og innestengt luft er det første som møter den ukjente jenta idet hun sakte kommer til bevissthet igjen. Hun har ingen anelse om hvor lenge hun har vært borte. Nakken verker og hodet dunker, men når hun kjenner etter på kroppen virker det ikke som hun har vært bevistløs så alt for lenge. Musklene hennes ikke er så veldig stive og det virker heller ikke som om hun har forstuet eller brukket noe, så det burde ikke være så altfor vanskelig å komme seg på beina.
Mens hun mentalt går gjennom kroppen for å sjekke om hun er skadet, prøver den fremmede fangen forsiktig å åpne øynene. Det tar et lite øyeblikk før blikket hennes klarer å fokusere på det mørke rommet, men når øynene tilslutt stiller seg inn etter mangelen på lys, kan hun se at hun ligger på gulvet i noe som kan minne om en liten celle.
Med øynene halvveis åpne blir hun liggende å blunke forvirret mens hjernen hennes fremdeles prøver å bearbeide situasjonen. Armene hennes er bundet bak ryggen hennes, men hun bestemmer seg likevel for å prøve og sette seg opp slik at hun ikke lenger ligger på det våte gulvet.
Mens hun hele tiden kjenner etter skader på kroppen begynner jenta å bevege på seg. Svettedråpene samler seg i pannen hennes og hodet dunker og gjør henne svimmel, men etter litt strev får hun likevel plassert seg slik at hun sitter med ryggen lent mot den ene veggen i cellen og beina flatt ut foran seg.
Med et sukk blir fangen sittende og hvile hodet mot det kjølige treverket bak seg mens hun analyserer situasjonen. Hun befinner seg ikke lenger på Gral det kan hun merke, men hjernen hennes er likevel for satt ut til at hun klarer å finne ut av hvor hun er. Anstrengelsen det var å sette seg opp har tatt på og mens hun venter på at dunkingen i hodet hennes skal gi seg lukker hun øynene igjen. Hun er nødt til å finne en vei ut av denne knipen, men hodepinen gjøre det umulig for henne å tenke. Luften der hun befinner seg er varm og fuktig, og det at hun ble slått i svime gjør ikke akkurat saken noen bedre. «Jeg tror jeg undervurderte hvor hardt et pistolskaft kan være» tenker fangen mens hun forsiktig åpner øynene igjen for å se seg rundt.
Nå som øynene hennes har vent seg litt mer til mørket, kan hun se rommet hun befinner seg i litt tydeligere. Hun kan se at cellen hun sitter i er delt av fra resten av rommet med en sprinkelvegg. Den delen jenta befinner seg i er den minste delen av rommet, men det er likevel plass til at fire-fem godt voksne sjømenn kan sette seg ned der uten noe problem. «Jeg er om bord på Den Sorte Dame» slår det hennes plutselig og når hun ser seg rundt i rommet en gang til bekrefter dette teorien hennes. Lydene, luktene og den myke duppingen av bølger er så kjente, og selv om det er mange år siden forrige gang hun var om bord på den stolte skuta, kjenner hun igjen de samme inntrykkene fra sist gang hun var der.
Mens hun igjen prøver å få oversikt over situasjonen blir jentungen sittende å se seg rundt i det mørke rommet. Hun lar blikket vandre rundt en liten stund før hun tilslutt ser bort på et par ringer som er naglet fast i veggen på den motsatte siden av cellen. «Jeg kan være glad for at de ikke lenket meg fast» tenker hun alvorlig mens hun rykker i tauet som binder sammen håndleddene hennes. Det at hendene hennes er bundet sammen selv om hun er låst inne gjør henne urolig. Kaptein Sabeltann hadde sagt tidligere at de skulle få henne til å snakke og selv om hun har en streng selvdisiplin, liker hun ikke å være i situasjoner der hun ikke har mulighet til å forsvare seg. Det er en ting å utfordre den verste sjørøveren på de syv hav når hun har hendene fri og planen klar i hodet, men i den situasjonen som jenta nå befinner seg, er det bort imot håpløst å stå imot Kongen På Havet i mer enn et par timer.
Mens den fremmede fangen blir sittende å kjempe mot tauet som har bundet sammen hendene hennes kaster hun igjen et blikk over cellen hun befinner seg i. Briggen om bord på Den Sorte Dame er tydeligvis plassert helt akter i skuta, som en del av lasterommet. Det er lite lys som kommer ned utenfra og det at cellen ligger på det nederste dekket gjør også at det alltid er dårlig luft der. Det er varmt og innestengt, noe som fører til at fanger bryter sammen lettere på grunn av dehydrering. Etter hvert som øynene til jenta venner seg mer og mer til den mørke cellen kan hun se et par trekasser som er stablet opp på den andre siden av rommet. Hun kan også se en trapp som leder opp til dekket over, men bortsett fra det er det ikke mye annet i nærheten.
Mens varmen i det fuktige rommet blir stadig mer uutholdelig forsøker fangen på nytt å løsne på tauet rundt håndleddet hennes. Det er en slitsom jobb, lukten og den dårlige luften gjør det vanskelig å konsentrere seg og det blir stadig mer problematisk å få tak på tauet, ettersom svetten fra hendene hennes gjør knuten sleip og glatt.
Hun skal akkurat til å prøve å sette seg mer opp å prøve og løsne på knuten på nytt idet hun plutselig bråstopper. En skarp, rødglødende smerte jager gjennom den venstre skulderen hennes og med et stønn knekker den ukjente fangen sammen. Den innestengte luften presser mot henne og den metalliske lukten av blod, svette og halvråtent vann legger seg som et belegg over tungen hennes. Hun kan kjenne smaken av galle samle seg i halsen og mens blodet suser i ørene hennes blir hun sittende å holde pusten for å forhindre at hun brekker seg. Hele verden spinner og hun må ta et par dype åndedrett for å få de hvite prikkene som har dannet seg på netthinnen hennes til å forsvinne.
«Det passet jo utrolig bra» tenker hun oppgitt mens hun biter sammen tennene. Hun blir sittende framoverlent å puste dypt mens hun bruker alt sitt fokus på og ikke lage noen lyd. Hun vet ikke om det er noen som holder øye med henne, men hvis Kaptein Sabeltann får vite at hun har en svakhet er det sikkert at hun vil klare å stå imot han lenge.
Mens den brennende smerten går over til en mer dunkende iling, blir den ukjente jenta sittende å kjenne at energien hennes sakte begynne å forsvinne mer og mer for hvert hjerteslag. «Det skulle ikke ha begynt så tidlig» tenker hun engstelig mens hun ser seg rundt etter noe hun kan bruke til å komme seg løs med. «Jeg er nødt til å komme meg løs» tenker hun og prøver å løsne knuten på nytt. Hun kaster på nytt et blikk rundt i cellen og skal akkurat til å reise seg opp idet hun igjen bråstopper. Hun kan høre lyden av fottrinn komme ned trappen.
Med et fortvilet blikk ser jenta seg rundt etter en utvei. Hun kaster et blikk mot kassene på den andre siden av rommet og de solide metallsprinklene i cellen før hun igjen prøver å løsne på tauet rundt håndleddene hennes. Fottrinnene blir stadig høyere og med et siste forgjeves rykk i tauet lukker tilslutt fangen øynene. Hvis den nyankomne personen tror at hun fremdeles er bevistløs kan hun kanskje overaske han og komme seg løs på den måten. Det er liten sjanse for at det vil virke, men det er likevel verdt et forsøk i mangel av en bedre plan.
Mens den fangede jenta febrilsk prøver å komme på en måte å komme seg ut av knipen hun befinner seg i, kan hun høre den fremmede nærmere seg stedet der hun sitter. Det blir stille et lite øyeblikk, men etter et par sekunder høres raslingen av et nøkkelknippe og døren til cellen går opp med et rustent skrik. Fangen kan merke at den fremmede står kun noen meter til venstre for henne. Han tar et skritt nærmere og hun skal akkurat til å åpne øynene for å spørre hva det er han vil, idet hun kjenner en kald, våt vegg falle over henne. Med et ufrivillig gisp brå åpner hun øyene og stirrer rett inn i ansiktet til det som kan være noen annen enn hennes egen fangevokter.
Sjørøveren som nå står midt i cellen er en middels høy, kraftig bygget mann med blondt hår og stormgrå øyne. Han blir stående et lite øyeblikk og stirre ned på fangen foran seg med et flir før han snur og henger fra seg nøklene til cellen på en krok på veggen.
«Sove kan du gjøre et annet sted» kommer det hånlig fra han mens han snur seg tilbake mot fangen og legger fra seg vannbøtta han har holdt i hånden. «Det skulle jeg gjerne ha gjort» kommer det irritert fra jenta mens hun prøver å blunke vannet ut av øynene. «Det eneste problemet er bare det at det er noen som har låst meg inne her, så hvis jeg er søvnig så har jeg ikke så veldig mange andre muligheter» Den ukjente fangen blir sittende å møte blikket til fangevokteren sin mens hun prøver å virke upåvirket. Hun liker ikke at hun ikke har hendene fri, men hun er likevel fast bestemt på at dette ikke skal synes på henne.
Med et mildt overasket utrykk blir den fremmede fangen sittende å se opp mot piraten som står på andre siden av cellen. Hun hadde regnet med at det skulle komme noen for å få informasjon ut av henne. Kaptein Sabeltann hadde gjort det tydelig at han skulle få henne til å snakke, men sjørøveren som nå står foran henne ser mer ut som en avdanka marinesoldat enn en faktisk pirat. Fangevokteren er kanskje høy, men holdningen hans gjør likevel at han ikke ruver så mye høyere enn henne dersom hun hadde stått oppreis. De stormgrå øynene hans er kanskje intense, men de er ikke like skarpe som de hadde vært dersom han hadde vært utvilt og huden hans er pløsete og rødlig etter det som ikke kan være noe annet enn et for stort inntak av alkohol. Denne sjørøveren er ingen stor trussel med andre ord, hvis ikke det hadde vært for at hendene hennes er bundet, hodet hennes verker og skulderen hennes blir stadig verre.
«Hei, jeg spurte deg om noe» kommer det plutselig irritert fra den fremmede piraten og det går opp for jenta at han har snakket til henne i nesten et helt minutt uten at hun har fått med seg et eneste ord. «Beklager jeg var for opptatt med å finne ut av hvordan en sjøsvamp som deg kunne komme seg om bord på Den Sorte Dame» svarer jenta mens hun igjen retter oppmerksomheten mot den blonde sjørøveren. Fangevokteren blir stående å stirre irritert ned mot henne et lite øyeblikk og hun benytter stillheten til å fortsette å prate.
«Ble du funnet på havet» spør jenta mens hun kikker nysgjerrig opp på mannen foran seg. «Du ser ut som om du kanskje kunne ha drevet rundt på en flåte i et par uker. Nei nå vet jeg det, du er den nye skipskokken. Det er jo sånn Kapteinen får om bord alle nye rekrutter. Eller kanskje du…» Hun skal til å si noe mer, men blir avbrutt av fangevokteren tar et truende skritt mot henne.
«Du tror kanskje du er morsom» sier han advarende «men vi får se om du fortsatt klarer å finne på kjappe replikker etter at du har jobbet i byssa hele dagen» Han kaster et sint blikk mot fangen, men hun lar seg ikke skremme. «Ja det hadde jo vært en kjempe god ide» svarer jenta sarkastisk mens hun, med litt vanskeligheter, reiser seg opp. «la jentungen jobbe med maten ombord slik at hun kan forgifte hele mannskapet» Jenta blir stående og granske sjørøveren foran seg med et skjevt smil. Det er tydelig at han ikke har tenkte på at det å sette fanger til å jobbe med mat ikke er en særlig god ide.
«Jeg kan høre hjernen din knake helt bort hit» flirer fangen mens hun lener seg mot veggen bak seg «hva er galt Samuel? Er du tom for trusler allerede» Den ukjente sjørøveren kaster nok et irritert blikk bort på fangen og han kan kjenne sinnet begynne å bygge seg opp i kroppen hans. Hvem tror denne patetiske jentungen at hun er. Han er en av Kaptein Sabeltanns menn og ingen av Kaptein Sabeltanns menn fortjener å bli behandlet så respektløst, aller minst av en fange. Jenta åpner munnen igjen og skal til å si noe mer, men før hun vet ordet av det har Samuel tatt to sinte skritt mot henne og grepet tak i skjortebrystet hennes.
Med en aggressiv bevegelse skyver han henne opp mot veggen og trekker kniven. «Hvis du vet hvem jeg er så burde du også vite at du ikke kan snakke til meg på den måten» kommer det hissig fra fangevokteren mens han rister hardt i jenta for at hun skal slutte å vri seg. «Og med mindre du har et behov for å se hvordan innsiden av dine egne tarmer ser ut, ville jeg ha vist litt mer respekt». Jenta rykker hardt mot grepet til den hissige sjørøveren i et forsøk på å komme seg løs, men det er nytteløst. Hendene hennes er fremdeles bundet og idet smerten i skulderen flammer opp på nytt blir hun tvunget til å stå stille.
«Du er en fange ombord på et av de verste sjørøverskipene på de syv hav» kommer det sint fra Samuel mens han strammer grepet om skjortebrystet til fangen. «Du har ingen steder å gå så hvis jeg var deg, ville jeg ha gjort det som jeg hadde fått beskjed om» Med et sint blikk begynner jenta igjen å vri seg under grepet til fangevokteren, men hun er nødt til å stoppe når Samuel legger vekten sin mot halsen hennes. Tyngden av den blonde sjørøveren gjør at luftrøret og lungene hennes blir presset sammen og det tar ikke lang tid før jenta begynner å få vanskeligheter med å puste.
Med et skremt blikk ser jenta seg rundt etter en utvei. Hun prøver på nytt å få løsnet på tauet rundt håndleddene, men knuten er fremdeles like stram og mens Samuels jerngrep fortsatt holder henne fast kan den fremmede fangen merke at hodet hennes blir tyngre. Kanten på synsfeltet hennes begynner å bli uklart og hjernen hennes skriker etter oksygen. Det er rett før hun ikke orker mer idet presset mot halsen hennes plutselig blir borte. Med et gisp etter luft blir synsfeltet til fangen klart igjen og hun hoster hardt mens hun kaster et sint blikk opp på den blonde fangevokteren. Samuel har fremdeles et stramt grep rundt skjortebrystet hennes, men han har tatt et lite skritt tilbake for at fangen ikke skal bli kvalt.
Den blonde sjørøveren blir stående å glise for seg selv mens han studerer fangen foran seg og venter på at hun skal komme seg igjen. Helt siden Kaptein Sabeltann hadde gitt han ordre om å holde et øye med fangen har Samuel vært nede og sjekket fangen hver halvtime. Hver gang han hadde kommet ned hadde hun fremdeles ligget på det samme stedet som Langemann hadde lagt henne tidligere, men etter to timer hadde Kapteinen gått lei. Han hadde gitt ordre om å vekke jentungen så de kunne begynne å snakke med henne og Samuel hadde gått for å finne en bøtte med vann. Han hadde gått ned i briggen for å vekke fangen, men da han kom ned til bunnen av trappen hadde han stoppet opp og blitt stående å studere den fremmede jenta med et flir.
Da den blonde fangevokteren hadde gått ned i briggen igjen denne gangen hadde han merket en forandring i jentungen. Hun hadde ikke ligget på det samme stedet lenger og hun hadde også vært mye blekere enn det hun hadde vært tidligere. Det kan være lyset som spiller han et puss, men nå som han studerer den fremmede fangen nærmere virker det som om hun ikke er helt i form. Svettedråpene samler seg stadig i pannen hennes og det har begynt å gå små skjelvinger gjennom kroppen hennes. Samuel står fremdeles med et grep om skjortebrystet hennes, men nå som jenta igjen får puste er ikke lenger øynene hennes like søkende. De er harde som stein og det er tydelig at siden hun ikke står i noen umiddelbar fare for å bli kvalt, er hun ikke lenger redd for fangevokteren.
«Hvis hun ikke er redd for vold må det være noe annet jeg kan knekke henne med» tenker den blonde piraten mens han stirrer truende ned mot fangen. Hun blir fremdeles stående å møte blikket hans med kalde øyne, men det skjeve smilet som før lekte i munnviken hennes er forsvunnet. Hun åpner munnen og skal til å si noe, men stopper opp når hun plutselig merker en forandring i Samuels kroppsspråk. Grepet hans strammer seg på nytt om skjortebrystet hennes og han legger igjen et press mot halsen hennes. Ikke nok til at hun ikke får puste, men nok til at hun ikke får beveget på hodet uten å bli kvalt.
«Hvis jeg var deg ville jeg begynt å samarbeide ganske snart» begynner plutselig fangevokteren i en helt annen tone, mens han stirrer intenst ned på jenta foran seg. «Du er gammel nok til å skjønne at en jentunge som deg ikke vil vare særlig lenge om bord på et skip med bare mannfolk, dersom hun ikke gjør hva hun får beskjed om»
Med sinte øyne stirrer fangen tilbake på sjørøveren. Hun begynner å vri seg igjen, men Samuel gir henne et kraftig rist og hun blir stående stille idet smerten i skulderen hennes på nytt jager gjennom henne. Med et hånlig flir trekker den blonde sjørøveren kniven igjen. Han lar bladet leke langs kanten på skorten til jenta, helt ned til kragebeinet og opp arret som går langs halsen hennes.
«Hvorfor er du så blek?» spør han ironisk, mens han strammer grepet om skjortebrystet hennes enda et hakk «Du trenger ikke være redd, vi skal ta godt vare på deg. Det kan du stole på» Jenta prøver å vri seg unna igjen, men Samuel bare ler. Han blir stående et lite øyeblikk å stirre nysgjerrig ned på fangen foran seg før han fortsetter å snakke
«Du vet, Langemann hadde faktisk rett, det er noe kjent med deg. Jeg skulle ønske du ville si hvem du er» sier han i en sleip tone. «men hvis du ikke vil si det frivillig så får vi vel bare tvinge det ut av deg» Samuel løsner litt på grepet og skal til å ta et skritt tilbake, idet jenta plutselig mumler noe utydelig. «Hva var det du sa» kommer det irritert fra fangevokteren, men jenta fortsetter bare å stirre på han med et kaldt blikk og forblir taus. Samuel blir stående et lite øyeblikk og vente, men idet det går opp for han at jentungen ikke kommer til å svare strammer han grepet om skjortebrystet hennes igjen. «Når jeg spør om noe forlanger jeg…» begynner han, men han kommer ikke lenger for plutselig kaster jenta seg mot han.
Armene hennes er ikke lenger bundet, og idet den blonde sjørøveren løsner på grepet om skjortebrystet hennes gir hun han en kraftig dytt med den friske skulderen slik at han må ta et par skritt bakover for og ikke miste balansen. Siden han er i ubalanse klarer jenta å spinne han rundt og smelle han inn i veggen der hun for et kort øyeblikk selv sto. Hun vrir armen hans bak på ryggen og river kniven ut av hånden hans før han skjønner hva hun holder på med.
«Hva vil dere meg» kommer det fra den fremmede fangen mens hun legger kniven mot halsen til den overmannende piraten og presser overkroppen hans inn i treverket. Stemmen hennes virker rolig nok, men Samuel kan høre sinnet som ligger dypt innhyllet i tonen hun bruker. Den blonde sjørøveren står presset med fjeset mot veggen og en kniv mot halsen. Hjertet hans hamrer så fort at pulsåren i halsen hans dunker tydelig og han blir stående å kaste fortvilte blikk rundt seg. Nå har han virkelig gjort det, hvis Kaptein Sabeltann får vite at han har latt fangen komme seg løs vil han bli rasende.
«Hva er det dere vil meg» spør jenta igjen, men denne gangen er hun ikke like rolig. Stemmen hennes har fått en hard kant og hun presser kniven enda litt hardere inn mot halsen til fangevokteren. Den blonde piraten blir stående et lite øyeblikk å nøle, men tilslutt ser han ingen annen mulighet og begynner å snakke.
«Kaptein Sabeltann er redd for Gral.» svarer Samuel mens han prøver å komme på en måte han kan komme seg løs uten at strupen hans blir kuttet over. «Kæpt'n vil forsikre seg om at det ikke er noen flere feller inne på øya enn de han vet om» Fangevokteren prøver å snu seg for å se reaksjonen til den fremmede jenta, men bråstopper idet hun presser kniven ørlite grann hardere inn mot halsen hans. Han kan ikke se hva jentungen gjør, men han tolker den anspente stillheten som har lagt seg over rommet som at hun tenker.
«Hvorfor kom du ned hit?» kommer det tilslutt fra fangen og ut ifra tonen hun bruker tør ikke Samuel annet enn å svare ærlig. «Langemann ba meg om å bringe deg opp til Kaptein Sabeltann, Kæpt'n vil snakke med deg.» sier han nervøst. Han blir stående å vente på flere spørsmål, men jenta ser ut til å være fornøyd med svaret «Da burde vi kanskje ikke la han vente for lenge da» sier hun og tar et lite skritt tilbake.
Hun fjerner kniven fra halsen til Samuel som puster lettet ut og snur seg sakte rundt. Den blonde piraten blir stående å se på at jentungen står og inspiserer kniven hans. Det legger seg på ny en spent stillhet over briggen, men når Samuel skal til å ta et skritt vekk gjør plutselig jenta et utfall mot han og den blonde piraten skvetter til. Kniven kommer susende mot han, men den treffer aldri målet. Istedenfor å treffe han i armen synker det skarpe knivbladet inn i veggen rett ved siden av der han for et lite sekund siden hadde skulderen.
«Jeg finner veien selv» kommer det bestemt fra jenta og hun begynner å gå mot trappen opp til dekket over. Samuel skal til å følge etter henne, men når han prøver å ta et skritt forover stopper han opp. Kniven har gjennomboret vesten hans og den blonde sjørøveren sitter bom fast.
Med et oppgitt stønn prøver Samuel å løsne kniven. Han vrir seg og rykker hardt i stoffet kniven har penetrert, men etter flere forsøk er han nødt til å se seg tapt. Kniven sitter for langt inne til at det er mulig å dra den ut i den posisjonen som han står i og Samuel kommer seg ikke løs uansett hva han prøver på. Mens den blonde fangevokteren kaster et engstelig blikk mot trappen opp til dekket over svelger han hardt. Kaptein Sabeltann kommer til å bli rasende når han får vite at jentungen har kommet seg løs.
Oppe på arbeidsrommet sitt, uviss om den konflikten som har utspilt seg under dekk, står Kaptein Sabeltann og ser ut gjennom det grønne glasset som utgjør vinduene i lugaren hans. Solen står høyt på himmelen og det ligger en tung varmedis over det blikkstille havet, men sjørøverkongen kan likevel se Gral gjennom den varme luften.
Mens oppmerksomheten hans befinner seg milevis unna lar han blikket gli over den forheksede øya. Selv om blikket hans er rettet mot Gral er ikke tankene hans det, de er kun fokusert på en ting; jentungen som sitter innelåst i briggen. Det virker ikke som om hun er noen trussel. Hun er bundet fast uten mulighet til å komme seg noen steder, men det vil likevel være viktig at de ikke undervurdere henne igjen. Hvis ikke sjørøverkongen hadde grepet inn da han gjorde på Gral kunne det fort blitt stygt og det kunne raskt utviklet seg til en situasjon der han hadde mistet kontrollen. Både over mannskapet og situasjonen generelt
Ut ifra det Kaptein Sabeltann observerte av den lille oppvisningen fangen viste inn på Gral virker det ikke som om hun har noen særlig styrke i kroppen, men det er opplagt at hun er rask og vil bruke dette til sin fordel dersom hun får muligheten. Det vesle jentekreket klarte å slå pusten ut av Langemann tidligere, men det var kun fordi han undervurderte hastigheten hennes og neste gang vil det ikke være like enkelt for henne å overrumple dem. Det skal kapteinen selv sørge for.
Med en bestemt bevegelse river Kaptein Sabeltann blikket vekk fra Gral og snur seg mot boken som ligger oppslått på skrivebordet hans. Han har brukt en stund på å bla gjennom den og det er ikke lenger noe tvil om hva slags bok det er. Det er en magibok, nærmere bestemt Svarteboka som tidligere tilhørte Miriam av Gral. Sjørøverkongen har bladde gjennom de gule, falmende sidene fulle av ord og formler som hinter om en verden langt utenfor den vanlige mennesker lever i, og det er ikke tvil i kapteinens hjerte om at boken kan hjelpe han for å få tak i Grevens skatt. Problemet er bare hvordan han skal bruke den.
Boken er skrevet på et leselig språk, men det står ingen forklaring på hva de forskjellige formlene gjør og siden de befinner seg om bord på Den Sorte Dame har ikke sjørøverkongen turt å prøve ut noen av trylleformlene som er nedtegnet. Det hadde kanskje ikke vært noe problem dersom de hadde befunnet seg på en åpen slette uten noe som kunne bli ødelagt, men siden kapteinen nå befinner seg om bord på en svært brennbar skute midt ute på det åpne havet har han kommet fram til at det er best å vente med å teste formlene. Kaptein Sabeltann har derfor bestemt seg for og ikke ytre de mystiske ordene til jentungen har forklart hvilke formler som betyr hva, slik at de ikke risikerer at Den Sorte Dame går opp i flammer…
To bestemte bank på døren drar Kaptein Sabeltann ut av tankene og med en litt irritert mine løfter han blikket opp fra den magiske boken. «Kom inn» kommer det bestemt fra sjørøverkongen og han setter seg ned bak skrivebordet og lukker igjen svarteboka. Det går et lite sekund mens kapteinen stirrer mot døren, men tilslutt åpner den seg og Langemann kommer inn i rommet. «Nå hvor er jentungen» spør Kaptein Sabeltann utålmodig mens førstestyrmannen kaster et usikkert blikk mot han. Stemmen hans forteller Langemann at sjørøverkongen egentlig var opptatt med noe annet og med et raskt blikk mot boken som ligger foran kapteinen bestemmer førstestyrmannen seg for å være kjapp.
«Samuel henter henne» kommer det fra Langemann mens han kikker bort på Kaptein Sabeltann med et litt tankefullt blikk «men jeg lurte på om jeg kunne få et par ord med deg før du skal snakke med jentungen» «Hva er det du vil» kommer det mistenksomt fra sjørøverkongen mens han studerer Langemann som tar et par skritt inn i rommet og lukker døren bak seg. «Jeg tror jeg vet hvem hun er» svarer Langemann forsiktig, han er vant til kapteinens temperament og vet hvordan han skal unngå at han blir for sint.
Førstestyrmannen blir stående et lite sekund å nøle, mens Kaptein Sabeltann vurderer om han vil kaste bort sin dyrebare tid på denne spekuleringen, men når sjørøverkongen tilslutt nikker mot han begynner Langemann å legge fram teorien sin. «Ut ifra det hun fortalte oss på Gral, må hun kjenne til oss» forklarer han mens han går over rommet og setter seg på en stol ovenfor Kaptein Sabeltann «Hun kunne navnet på alle sammen, men hun vet for mye om oss til og bare hørt om oss.» Mens Langemann snakker følger sjørøverkongen nøye med. Det har dannet seg er nyve i pannen hans og det er tydelig at han tenker hardt, likevel gjør kapteinen tegn til at førstestyrmannen skal fortsette.
«Hun vet at Benjamin sovner på vakt og hvem mammaen til Pelle og Pysa er» fortsetter Langemann «Dette er informasjon som ikke er så personlig. Som Edward sa, Pelle og Pysa går og roper på Malena hver gang de møter motstand og det er kjent av alle i Abra at Benjamin er lat» Langemenn ser bort Kaptein Sabeltann som nikker «Men det jeg syntes er rart er at hun også vet om det som skjedde i Kjuttaviga» sier førstestyrmannen tilslutt etter et lite øyeblikks pause. «Hun kan så klart ha hørt dette fra noen andre. Glade Gorm kom seg jo unna og hun kan ha hørt det fra han for eksempel, men hun vet så mye personlig om oss at hun er nødt til å ha seilt med oss over en lengre periode»
Det legger seg en litt undrende stillhet over lugaren mens Langemann studerer den tenkende kapteinen. «Hun viste hva som skjedde på Gral» kommer det tilslutt fra førstestyrmannen og han ser betydningsfullt bort på sjørøverkongen «det er ingen som vet om det som skjedde på Gral, med mindre de var der da det skjedde»
Mens den svake lyden fra mannskapet utenfor blander seg med skrikene til de alltid så sultne sjøfuglene, retter tilslutt Kaptein Sabeltann blikket mot Langemann og studerer han nøye «Hvis teorien din stemmer så kan dette bli meget interessant» sier han tankefullt før han kikker ut av vinduet igjen, mot den forheksede øya. «Jeg syntes hun så kjent ut og dette forklarer jo hvorfor»
Mens solen stadig beveger seg høyere og etterhvert begynner å nærme seg midten av himmelen, blir de to sjørøverveteranene sittende og diskutere identiteten til jenta enda en stund til. Det senker seg en mer avslappet atmosfære over dem og jo mer de diskuterer saken jo klarere blir det. Fangen som sitter bundet fast i briggen kan bare være en person.
«Hvor blir det av Samuel?» spør Kaptein Sabeltann tilslutt utålmodig, etter at de to piratene har gått lei av å diskutere hvem den ukjente fangen kan være «han vet at jeg hater å vente». Med en litt engstelig nyve i pannen kaster Langemann et kjapt blikk bort på sjørøverkongen.
Langemann er den som har seilt lengst med Kaptein Sabeltann. De har vært sjørøvere like lenge, noe som gjør at når de er alene snakker de til hverandre nærmest som likemenn. Det er bare blant resten av mannskapet at kapteinen går inn i rollen som sjørøverkongen som er hevet over alle andre ombord. Hverken Langemann eller Kaptein Sabeltann vil si at mannskapet er dumme, men de kan lett bli forvirret hvis ikke de har en klar leder og alle skuter må jo tross alt ha en kaptein.
«Kanskje han støtte på noen problemer…» foreslår førstestyrmannen tankefullt, mens han kikker mot døren. Han skal til å si noe mer, men Kaptein Sabeltann bryter inn før han får åpnet munnen. «Hva er det som foregår der ute» kommer det vaktsomt fra sjørøverkongen og øynene hans er plutselig blitt konsentrerte. Langemann ser først spørrende på kapteinen, men så hører han det også. Det kan høres rop utenfor på dekk. Med en bestemt bevegelse reiser sjørøverkongen seg opp og går tvers gjennom rommet. «Hva i huleste Sabeltann er det som foregår her» roper han idet han river opp døren og får øye på scenen som utspiller seg utenfor.
Midt på dekk står Pelle og Pysa og tviholder på jentungen som Samuel skulle hente. Resten av mannskapet har samlet seg rundt dem og den blonde fangevokteren står selv litt i bakgrunn og sender fangen irriterte blikk. Jentungen selv prøver å vri seg ut av grepet til de to tvillingbrødrene mens hun kaster sinte blikk mot de som har samlet seg rundt henne. Hun er søkkvåt og klærne hennes sitter klistret inntil kroppen hennes, men hun det er likevel ansiktet hennes som er det første som fanger sjørøverkongens oppmerksomhet. Hun er enda blekere nå enn det hun var da de først traff henne inne på Gral. Hun står mer eller mindre rak i ryggen, men det virker likevel ikke som om hun klarer å stå med hodet like høyt hevet som det hun klarte inne på den forheksede øya. Hun virker rett og slett sliten.
Idet det går opp for mannskapet at kapteinen deres befinner seg på dekk stopper alle opp og de blir stående og stirre mot sjørøverkongen med nervøse blikk. Alle bortsett fra jenta som på nytt prøver å vri seg ut av grepet til Pelle og Pysa.
«Kaptein Sabeltann stilte dere et spørsmål» kommer det bryskt fra Langemann og han retter seg mot Odin, som er den som står nærmest, for å få et svar. Den nervøse sjørøveren kaster et kjapt blikk mot resten av mannskapet, men når førstestyrmannen åpner munnen og skal til å gjenta ordren begynner den ufokuserte piraten raskt å forklare.
«Samuel gikk ned for å hente jentungen som du ba om» kommer det litt usikkert fra han, mens han kaster et kjapt blikk mot førstestyrmannen «men etter en stund kom hun opp alene» Mens han snakker retter også Kaptein Sabeltann oppmerksomheten sin mot den usikre piraten og med en nyve i pannen gjør han tegn til at Odin skal fortsette.
«Samuel var ingen steder å se så jeg gikk ned for å kikke etter han mens Pelle og Pysa grep tak i jentungen» kommer det kjapt fra den nervøse piraten og han kaster et raskt blikk over skuldra mot den fremmede fangen før han snur seg tilbake mot kapteinen igjen.
«Hvordan kom hun seg løs» spør Langemann, mens han kikker på jenta. Hun har sluttet å kjempe mot grepet til tvillingbrødrene nå og står og følger intenst med på samtalen. «Jeg vet ikke» svarer Odin, noe usikkert igjen «men da jeg fant Samuel satt han fast i briggen». «Satt fast i briggen» kommer det vantro fra førstestyrmannen og han kikker bort på den blonde fangevokteren som ser halvveis forlegent ned på føttene sine. «Hun mumla et eller annet og plutselig så var hun bare løs» kommer det irritert fra Samuel mens han kaster et sint blikk mot fangen. «I det ene øyeblikket var armene hennes bundet fast og i det neste var hun løs, hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd hun brukte magi eller noe»
«Jeg tror kanskje jentungen fikk tak i kniven hans» forklarer Odin og Langemann snur seg tilbake mot han «Samuel klarte ikke å komme seg løs fordi kniven hans hadde blitt stukket inn i veggen gjennom skjorta hans»
Med et hardt blikk blir Langemann stående å la blikket vandre mellom Odin, Samuel og fangen som Pelle og Pysa fremdeles tvilhoder. Han skal til å spørre mer, men stopper opp når Kaptein Sabeltann bryter inn. «Langemann» kommer det bestemt fra sjørøverkongen «Grip dette patetiske jentekreket og se til at hun oppfører seg»
«Ai, ai kæpt'n» kommer det raskt førstestyrmannen. Han veksler et blikk med Kapteinen og med autoritære skritt går han bort til der de andre står. Med en bestemt bevegelse griper Langemann tak i høyrearmen til jenta og tvinger den bak ryggen hennes. «Jeg går ut ifra at dere har sjekket at hun ikke har noen våpen på seg» sier han, mens han tvinger jentungen til å ta et par skritt framover.
«Jeg skulle akkurat til å gjøre det da dere dukket opp» kommer det selvsikkert fra Odin, men han blir fort spak når Kaptein Sabeltann ser på han med et strengt blikk og hever et øyebryn «Je.. Jeg tenkte i alle fall at jeg skulle gjøre det» kommer det litt svakere fra han mens han går bort til der Langemann står med jenta foran seg. «Nå finner du ikke på noe tull», sier med så mye autoritet han kan få inn i stemmen mens han bøyer seg ned og begynner å gå over buksebeina hennes.
Mens Langemann og Odin går over den fremmede fangen for å sjekke at hun ikke har noen våpen på seg, blir Kaptein Sabeltann stående litt på avstand og studerer dem. Jentungen står med hodet hevet og stirrer ut i luften foran seg med et kaldt blikk og en nyve i pannen. Av og til går det en liten skjelving gjennom henne, men bortsett fra det virker det ikke som om hun enser noen av dem. Det er ikke før Odin klapper henne på den venstre skulderen at hun reagerer.
Idet den usikre piraten dulter borti skulderen hennes lukker hun øynene og puster dypt. Det går en kraftig skjelving gjennom henne og når hun åpner øynene igjen stirrer hun bort på det stedet der Kaptein Sabeltann står og observerer henne. Med et sint blikk møter hun blikket til sjørøverkongen og kapteinen kan se noe forandre seg i øynene hennes et kort sekund før hun blunker hardt og fortsetter å stirre ut i luften foran seg igjen.
Med en dyp nyve i pannen blir Kaptein Sabeltann stående å studere henne på nytt, men han blir raskt dratt ut av tankene idet Odin omsider er ferdig med å gjennomsøke fangen. «Hun har ingen våpen på seg» kommer det til slutt fra den nervøse sjørøveren og han tar et skritt tilbake og ser mot kapteinen som nikker fornøyd. «Før henne inn til meg» kommanderer han ondskapsfullt og gliser mot jentungen «jeg tror jeg vil ha en prat med den lille gjesten vår» «Ai ai Kæpt'n» svarer Langemann og tvinger jenta foran seg. De to sjørøverveteranene beveger seg raskt over dekk og med et siste blikk mot mannskapet går Kaptein Sabeltann inn i lugaren sin igjen. Langemann følger ikke langt bak men han stopper opp idet det går opp for han at alles øyne nå er rettet mot fangen han har foran seg.
«Tilbake på jobb før jeg får kapteinen til å halvere rasjonene deres» kommer det bestemt fra førstestyrmannen og han kaster et autoritært blikk over de ufokuserte sjørøverne. «Sett inn briggen med mer tjære og lapp forseilet» sier han bestemt. «Selv om vi ligger for anker, betyr ikke det at dere kan slappe av». Med et siste blikk mot mannskapet, som mumler noe til hverandre og går motvillig tilbake til arbeid, snur Langemann seg mot jentungen og senker stemmen. «Nå håper jeg virkelig at du har bestemt deg for å snakke» sier han så lavt at bare den fremmede fangen kan høre det «Kaptein Sabeltann er i et dårlig humør etter å ha kastet bort store deler av dagen allerede, så hvis jeg var deg ville jeg svart på det han spør om uten å nøle».
Mens førstestyrmannen snakker blir fangen stående å stirre rett ut i luften foran seg. Langemann venter et lite øyeblikk på et svar, men når det tilslutt går opp for han at jentungen ikke kommer til å svare sukker han tungt og med et siste blikk mot mannskapet åpner han døren til Kaptein Sabeltanns lugar og fører henne inn til sjørøverkongen.
«Hent litt drikkevann før jentungen svimer av» kommer det arrogant fra Kaptein Sabeltann idet Langemann fører fangen inn i kapteinslugaren «tangkvasten ser ut som om hun kommer til å krepere når som helst hvis hun ikke får i seg noe væske snart» Sjørøverkongen blir stående å se på at førstestyrmannen fører den fremmede jenta tvers over rommet og slipper tak i armen hennes, men kommenterer det likevel ikke når jentungen ikke gjør annet enn å lene seg likegyldig mot den ene veggen og krysse armene over brystet.
Hun blir stående et lite øyeblikk å se seg om i rommet og det kan nesten virke som om hun samler tankene for i det neste øyeblikket har hun fått kontroll over de små skjelvingene som tidligere jaget gjennom kroppen hennes. Hele holdningen hennes forandrer seg og når hun på nytt møter blikket til Kaptein Sabeltann er det et par med rolige og konsentrerte øyne som stirrer mot sjørøverkongen.
Med et fokusert blikk blir den fremmede fangen stående et lite øyeblikk og stirrer utfordrende mot kapteinen mens han gir noen siste beskjeder til Langemann. Kroppsspråket hennes er rolig og avslappet, men innvendig raser tankene hennes og etter en liten stund snur hun seg tilslutt halvveis med ryggen mot resten av rommet, slik at hun blir stående å se ut av vinduet mot Gral.
Hun er nødt til å komme seg tilbake til øya før skulderen hennes blir enda dårligere, men det vil ikke bli lett. Kapteinslugaren er ikke et stort rom, men siden den fremmede jenta står på motsatt side fra døren har hun kommet fram til at det er liten vits i å prøve å komme seg vekk enda.
Med en liten nyve i pannen lar jentungen blikket vandre opp på de mange sablene som er hengt opp på den ene veggen, men hun finner raskt ut at det vil ta for lang tid å løsne dem til at hun vil kunne forsvare seg med noen av dem. Like etter på kaster hun et blikk bort på den ene bokhyllen som står ved siden av henne. Kanskje hvis hun velter den så kan det forhindre at de får tak i henne hvis hun er kjapp, men det tar ikke mange sekundene før hun oppdager at også bokhyllen er boltet fast i veggen for å forhindre at den tipper over ved høy sjø.
«Ai, ai» kommer det plutselig fra Langemann på den andre siden av rommet og med et lite sjokk går det opp for jenta at de to sjørøverveteranene har snakket sammen en stund uten at hun har fått med seg hva samtalen handlet om. «Det er for dårlig» kjefter hun på seg selv mens hun studerer de to piratene «Hvis jeg skal komme meg ut av denne knipen må jeg i det minste være klar over hva som skjer rundt meg».
Mens jenta fremdeles kikker seg om etter en vei ut blir hun stående å se på at Langemann nikker mot Kaptein Sabeltann og går ut av rommet. Med et vaktsomt mine lar hun blikket gli over på sjørøverkongen, men når hun ikke legger merke til noen umiddelbar forandring i kapteinens kroppsspråk lar hun igjen blikket vandre ut av vinduet og mot Gral. Fra øyekroken kan hun se at kapteinen står og studerer henne, men hun ser ikke på dette som et problem siden han fremdeles befinner seg på den andre siden av rommet.
«Du kommer deg ikke ut herfra» øynene til fangen skvetter bort på Kaptein Sabeltann idet han plutselig begynner å snakke, og igjen snur hun seg slik at hun står med hele kroppen vendt mot rommet. «Den eneste veien ut er døren du akkurat kom inn» kommer det arrogant fra sjørøverkongen mens han fremdeles ser granskende bort på den fremmede jenta «men det vet du vel allerede, dette er jo ifølge deg ikke ditt første besøk ombord på Den Sorte Dame».
Med et flir blir Kaptein Sabeltann stående å se på at jentungen sender han et irritert blikk. Innvendig ler han over hvor lett det er å lokke en reaksjon ut av fangen, men utvendig er han kald og arrogant og på nytt lar han blikket gli over jentungen.
Det er tydelig at hun er preget av å være ombord på Den Sorte Dame. Den opprørske naturen henger fremdeles over henne, men det virker likevel som om hun ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den situasjonen hun befinner seg i. Hun er vaktsom og lar blikket hele tiden diskre skanne over rommet på jakt etter en utvei. Det er ikke mulig å se noe på selve holdningen hennes, men Kaptein Sabeltann er likevel sikker på at hun vet likegodt som han at hun ikke har noen mulighet for å komme seg vekk.
En annen ting som slår sjørøverkongen er at hun ser om mulig enda mer sliten ut nå enn det hun gjorde da de var ute på dekk. Bare på de får minuttene hun har vært inne i lugaren hans er fangen blitt mye blekere og mens kapteinen ser granskende på jentungen drar hun hånden gjennom det våte håret for å få det vekk fra øynene og blunker et par ganger idet en ny skjelving jager gjennom henne. Sjørøverkongen hadde ikke løyet da han sa at hun ser ut som om hun kommer til å falle om dersom hun ikke får i seg noe vann snart, men når kapteinen ser forbi hvordan jentungen ser ut rent fysisk er det likevel tydelig at hun ikke har tenkt å gi seg uten en real kamp.
Hele tiden mens sjørøverkongen står og studerer fangen stirrer hun bestemt tilbake uten å vike fra blikket hans. Øynene hennes er vaktsomme, konsentrerte og kalde og hun slipper ikke kapteinen ut av synet i så mye som i et sekund. Hun tar et skritt framover og det virker som om hun skal til å si noe, men skvetter tilbake idet det plutselig banker på døren. Med et glis ler Kaptein Sabeltann rått. «Er vi blitt litt skvetne» sier han hånlig og jenta sender han et stygt blikk «og du som klarte deg så bra tidligere, har alt motet blitt igjen på Gral»
Med et siste kaldt blikk mot sjørøverkongen retter jenta oppmerksomheten sin mot døren idet den går opp. Det skarpe solskinnet lyser opp den eller så dunkle lugaren et lite sekund før skyggen av Langemann kommer til syne i døråpningen og han beveger seg inn i rommet og lukker døren bak seg. Med bestemte skritt går førstestyrmannen bort til Kaptein Sabeltann og gir han et tinnkrus. Førstestyrmannen veksler et kjapt blikk med sjørøverkongen før han trekker seg tilbake til et hjørne og blir stående og se på at kapteinen beveger seg tvers gjennom rommet og skyver kruset inn i hendene på fangen. «Drikk» kommanderer han og kikker autoritært ned på jentungen foran seg.
Med et kjapt blikk ned på koppen hun nå står med i hendene kikker den fremmede jenta opp mot kapteinen og hever et øyebryn. «Hvis det var derfor du sendte Langemann avgårde så kunne du spart deg bryderiet» sier hun i en rolig tone «Jeg er egentlig ikke så tørst, men takk som byr». Med en likegyldig mine snur fangen seg og setter fra seg kruset i bokhyllen ved siden av seg. Hun lar blikket vandre over alle de forskjellige titlene som lyser mot henne og lar en finger langs ryggen til et par av bøkene samtidig som hun fullstendig overser det sinte blikket Kaptein Sabeltann sender henne.
«Det var ikke et spørsmål» kommer det fra sjørøverkongen og hånden til fangen stopper over bokryggen til en slitt kopi av Odysseen av Homer. «Hva var ikke et spørsmål» spør hun litt forvirret mens hun snur seg og kikker bort på kapteinen igjen. «Du er for dehydrert til å tenke klart» kommer det fra Langemann og jentas oppmerksomhet blir straks rettet over på førstestyrmannen. «Hvis du ikke drikker vil du ikke vare lenge» fortsetter han og gjør tegn mot kruset, men jenta bare skakker på hodet og blir stående å sende han et litt undrende blikk
«Det er koselig at dere bry dere så mye om meg» kommer det fra henne med et lite flir «men for å være ærlig så er jeg i grunn vant til å passe på meg selv så dere trenger ikke være så bekymret» Hun sender Langemann et lite overlegent smil og hun skal akkurat til å snu seg mot bokhyllen igjen idet Kaptein Sabeltann tar et truende skritt mot henne. «Ombord på Den Sorte Dame er mitt ord lov» kommer det advarende fra sjørøverkongen og fangens blikk er nå fullt og helt rettet mot kapteinen. «Hvis du ikke gjør som jeg befaler får du selv ta konsekvensene for dine valg»
Mens han snakker blir sjørøverkongen stående å studere den fremmede fangen nøye. Hun svarer ikke på trusselen hans, men ut fra blikket hennes kan Kaptein Sabeltann se at den overlegne væremåten hennes kun er et spill. Bak den likegyldige, arrogante masken hun bærer står nervene hennes i helspenn og hun er klar til å forsvare seg ved det minste tegn til fare. «Vi får se hvor lang tid det tar før nervene begynner å skinne gjennom» tenker Kaptein Sabeltann med et flir og tar enda et truende skritt mot fangen.
Med et kjapt flakkende blikk til siden tar jenta et lite skritt tilbake for å få litt større avstand mellom seg selv og den fryktede sjørøverkapteinen og plutselig er stemningen i rommet forandret. Selv om fangen fremdeles har en opprørsk ild i blikket har det nå lagt seg en anspent atmosfære over kapteinslugaren. «Gjør som jeg sier» kommer det på nytt fra Kaptein Sabeltann og igjen tar han et truende skritt mot fangen slik at han blir stående å kikke ned på henne «Hvis ikke så kan vi alltids binde deg fast i briggen igjen i et par timer å snakke mer med deg senere, jeg er sikker på at mannskapet vil ta godt vare på deg i mellomtiden»
Med harde øyne møter fangen blikket til sjørøverkongen. Hun sier fremdeles ingenting, men det er tydelig at hun analyserer situasjonen nøye. «Jentungen er modig, det skal hun ha» tenker Kaptein Sabeltann mens han prøver å stirre hennes i senk «de aller fleste begynner å skjelve bare jeg ser på dem, det er ingen som har trosset meg på denne måten før»
Nå som kapteinen står så nærme den fremmede jenta, kan han se kroppsspråket hennes tydeligere. Han kan se de ørsmå spasmene som fremdeles jager gjennom henne og hvordan hun strammer musklene i armene for å forhindre at skjelvingene vises. Det er tydelig at hun har det vondt, men hun er fast bestemt på at det ikke skal synes. «Det kan bli nyttig å ha i bakhodet» tenker sjørøverkongen med et glis og han tar enda et skritt nærmere jentungen slik at hun nå mer eller mindre står med ryggen presset inn mot veggen.
Spenningen i rommet er til å ta og føle på. Den fremmede fangen lar blikket flakke rundt seg for å finne en utvei og Langemann følger intenst med. Kaptein Sabeltann blir stående å stirre truende ned på fangen som forgjeves prøver å stirre han i senk, men etter det som virker som en halv evighet skjer det en forandring i jenta. Hun står fremdeles og stirrer opp på sjørøverkongen, men det virker som om noe av selvbeherskelsen henne glipper idet en ny skjelving jager gjennom kroppen hennes og hun blir enda en anelse blekere.
«Drikk» kommanderer Kaptein Sabeltann igjen, denne gangen med enda litt mer kraft i stemmen og fangen møter blikket hans med forakt. Hun åpner munnen og skal til å si noe, men stopper opp igjen og knytter den venstre knyttneven så hardt at knokene hennes blir helt hvite idet skulderen hennes flammer opp på nytt.
Med et siste sint blikk mot Kaptein Sabeltann senker jentungen tilslutt blikket. Det er tydelig at hun ikke har gitt seg helt enda, men smerten i skulderen hennes gjør at hun ikke orker å stå imot sjørøverkongen lenger. Hun tar tak i kruset, tar en slurk av vannet og med et lettet sukk kaster Langemann et kjapt blikk bort på Kaptein Sabeltann som smiler triumferende. Stemningen i rommet blir plutselig mindre anspent og med et innvendig smil kikker Langemann bort på fangen mens hun setter kruset tilbake i bokhyllen.
Førstestyrmannen er både lettet og glad over at hun drakk vannet. Det virker kanskje ikke som den store seieren, men han vet at i en spent situasjon som dette kan hva som helst skje. Det at hun fulgte denne lille ordren viser at de har overtaket. I tillegg må Langemann si seg enig med det kapteinen hadde fortalt han tidligere da jentungen ikke fulgte med. Det er tydelig at fangen deres er dehydrert og hun trenger virkelig alt vannet hun kan få i seg. Det å være sperret inne i briggen på Den Sorte Dame er en hard prøvelse og førstestyrmannen har sett flere hardbarka sjømenn bli redusert til omtåkede landkrabber etterhvert som blodet deres tykner og cellene i kroppen skriker etter væske.
En annen ting som de to sjørøverveteranene fikk bekreftet var hvor vaktsom fangen deres er. Selv om hun vet at hun er nødt til å få i seg vann for å klare å tenke klart, er hun likevel forsiktig når det kommer til å drikke ting hun får tilbudt. «En lekse hun sikkert lærte seg inne på Gral» tenker førstestyrmannen litt bittert mens han kikker bort på kruset jentungen har satt fra seg i bokhyllen.
Vannet de ga til fangen var bare vanlig ferskvann. Det var ikke puttet noe opp i det, men det at hun likevel var så forsiktig med å drikke av det, forteller Langemann at de må være ekstra forsiktig med hva de sier og hvordan de beveger seg rundt jentungen. Hvis de sier noe hun kan bruke mot dem er det tydelig at hun vil gjøre det og dersom hun plutselig ser en vei ut er det ingen tvil om at hun vil prøve å rømme.
«Hva vil dere meg» spør jenta plutselig bryskt og Langemann retter nok en gang oppmerksomheten sin ut i rommet. Det er tydelig at jentungen er lei av å leke og går rett på sak. «Du skal hjelpe oss med å få tak i Grevens skatt» svarer Kaptein Sabeltann bestemt. Han har tatt et par skritt vekk fra jentungen igjen, men står fremdeles så nærme at han kan se en hver reaksjon som eventuelt måtte komme.
Med en mistenksom mine blir fangen stående et lite sekund å studere sjørøverkongen foran seg «Hva får deg til å tro at det finnes flere skatter på Gral?» spør hun ettertenksomt mens hun kikker bort på kapteinen. «Jeg vet at det finnes gull på øya» svarer Kaptein Sabeltann bestemt og møter blikket til jentungen «jeg kan føle det på meg»
«jammen, det forklarer jo alt» kommer det sarkastisk fra fangen og blikket hennes beveger seg kjapt bort på Langemann «si meg, er det den samme følelsen som førte dere rett til tante Bassas kakeoppskrifter i Kjuttaviga». «Jeg er ikke så sikker på at jeg liker tonen din» sier Kaptein Sabeltann i en advarende tone og sender hennes et irritert blikk «Husk hvor du befinner deg» fortsetter han «haiene rundt Gral er veldig sultne og planken er alltid klar hvis vi skulle trenge den»
Med det lille fliret fremdeles rundt munnen skakker jenta på hodet og ser bort på sjørøverkongen med et halvveis oppgitt blikk «Du er like håpløs som Samuel» sier hun likegyldig «tror du ikke det er litt dumt å kaste meg over bord hvis du vil at jeg skal hjelpe deg med å få tak i Grevens skatt».
Det er ikke før etter at hun har snakket at fangen oppdager fellen Kaptein Sabeltann har lokket henne inn i. «Så det finnes altså en skatt» sjørøverkongen gliser triumferende mot fangen og han blir stående å studere reaksjonene hennes. Ansiktet til jentungen er blankt, men øynene hennes forteller kapteinen at tankene raser inne i hodet hennes. Hun blir stående å tenke i et par sekunder. Det er tydelig at hun har forsnakket seg, men når hun tilslutt åpner munnen og begynner å snakke igjen er tonen hennes forandret.
«Gral er en forbannet øy, folk forandrer seg når de går i land» sier hun i en advarende tone mens hun stirrer på Kaptein Sabeltann «du burde vite det bedre enn noen andre». Med et mistenksomt blikk møter sjørøverkongen blikket til jentungen. Det skjeve smilet hennes er forsvunnet nå og stemmen hennes er blitt kald. Det er tydelig at hun mener alvor. «Hva mener du med det» kommer det strengt fra sjørøverkongen mens han kaster et kjapt blikk bort på Langemann som også følger konsentrert med.
«Bare at dere ikke burde gå i land på Gral etter solnedgang» kommer det fra jenta mens hun drar hånden gjennom håret igjen og Kaptein Sabeltann retter igjen oppmerksomheten mot henne. Hun virker utslitt. Hun er blitt enda blekere enn det hun var for et øyeblikk siden og huden hennes har fått et nesten sykelig skjær, men sjørøverkongen er ikke klar for å avbryte avhøret enda.
«Hva skjer etter solnedgang» presser kapteinen på og fangen kikker igjen opp mot han med et advarende blikk «Folk forandrer seg» sier hun alvorlig mens hun møter blikket hans «dere er ikke sterke nok til å stå imot Grevens magi. Hvis dere går i land etter solnedgang er det ingen som kan hjelpe dere denne gangen og dere vil igjen bli Grevens viljeløse slaver» Jenta har fått et hardt utrykk i ansiktet nå, hun stirrer mot Kaptein Sabeltann som står og stirrer tilbake, men viker ikke unna når han tar et truende skritt mot henne.
«Du snakker i gåter» kommer det irritert fra kapteinen mens han stirrer ned på jentungen foran seg «hvis ikke du gir oss noe mer konkret er jeg redd for at du ikke er til mer nytte for oss» sier han advarende og legger hånden mot sverdet for å understreke trusselen. «Greven har vært borte i tre år» legger Langemann bryskt til og fangen snur seg mot førstestyrmannen «hva får deg til å tro at Kaptein Sabeltann er redd for en mann som ikke lenger eksisterer»
Med et lite flir blir jentungen stående et lite sekund å tenke mens hun skakker litt på hodet. «Jeg mener å huske at vår kjære Kaptein har et aldri så lite problem når det kommer til mennesker ikke eksisterer lenger» svarer hun i en ironisk tone «Grusomme Gabriel skal jo heller ikke være så aktiv for tiden, men det var det vist ingen som fortalte dere da dere var i Kjuttaviga» flirer hun og kaster et kjapt blikk bort på sjørøverkongen.
«Nei, nå får det være nok» kommer det plutselig fra Kaptein Sabeltann. Med en sint bevegelse tar sjørøverkongen tre raske skritt mot jenta og griper tak rundt halsen hennes. «Hør på meg for dette er din siste sjanse» sier han mens han presser henne opp mot veggen. «Jeg har gode nok kart til å vise veien inn i Grevens borg uten din hjelp. Det betyr at jeg egentlig ikke trenger deg, noe som betyr at hvis du ikke følger mine ordre vil du bli låst nede i briggen igjen»
Med et alarmert blikk prøver fangen å komme seg løs. Hun vrir seg og prøver å løsne taket sjørøverkongen har rundt halsen hennes, men kapteinens grep er som stål og hun kommer ingen vei. «Mannskapet har ikke vært i havn på nesten en måned» fortsetter Kaptein Sabeltann hensynsløst mens han strammer grepet rundt halsen hennes enda et hakk, det er tydelig at tålmodigheten hans er brukt opp. «Hvis du tenker deg om er det ikke mye tvil om hva de fleste på et sjørøverskip vil gjøre med en jentunge som deg etter så en så lang periode til sjøs uten selskap». Jenta sender han et stygt blikk. Hun åpner munnen og skal til å si noe, men den eneste lyden som kommer er et dempet stønn idet en ny skjelving jager gjennom kroppen hennes. Hun prøver nok en gang å få løsnet på grepet kapteinen har rundt halsen hennes, men det blir et halvhjertet forsøk siden hun allerede vet at det ikke er mulig å komme seg ut av jerngrepet til Kongen På Havet.
Med et glis ler Kaptein Sabeltann hånlig og ser ned på den kjempende fangen foran seg. Han strammer taket enda et ørlite hakk og idet enda en skjelving jager gjennom jentungen sprer det seg en ondskapsfull ild i øynene hans. «Du vet, det finnes landkrabber som prøver å være pirater» sier han arrogant mens han møter det nervøse blikket fangen sender han. «De tror alltid de klarer å lure meg, men de blir alltid avslørt for det de er tilslutt».
Stemmen til sjørøverkongen er blitt rolig igjen nå og han bytter grep om halsen på jenta slik at han har den høyre hånden fri. «Uansett hvor hardt de prøver, vil en landkrabbe alltid være en landkrabbe og de vil alltid vise sitt sanne ansikt tilslutt» fortsetter Kaptein Sabeltann, mens han legger den frie hånden over den venstre skulderen til jenta. Hun svelger hardt og stirrer mot han. Blikket hennes er hardt som stein og ansiktet hennes er like blankt som en maske. Det er overhodet ingen følelser synlig på overflaten, men sjørøverkongen kan likevel se at pulsåren i halsen hennes dunker tydelig.
«Noe av det første du lærer som sjørøver er å skjule dine svakheter, slik at ingen kan bruke dem mot deg dersom du blir tatt til fange» sier Kaptein Sabeltann og gliser ondt mens han tar tak i skulderen til jenta presser henne inn mot veggen. «Når du er skadet må du skjule svakheten din» kommer det fra sjørøverkongen og stemmen hans har fått en dødelig undertone «du vet aldri hvem som følger etter deg i skyggen. Noen kan finne på å bruke svakheten din mot deg»
Med et siste ondskapsfullt glis lener Kaptein Sabeltann seg mot skulderen til jentungen og presser den hardt mot veggen. Det kommer et dempet stønn fra jenta og hun prøver å vri seg løs, men kapteinens grep er som stål og hun kommer ingen vei. Svettedråpene begynner igjen og samle seg i pannen hennes og idet sjørøverkongen øker presset enda et hakk kommer det et halvkvalt smerteskrik fra fangen. Hun kniper sammen øynene og mister all kraft slik at det bare er så vidt hun klarer å stå oppreist.
«Så landkrabben viser sitt sanne ansikt tilslutt» gliser Kaptein Sabeltann triumferende mens han gransker jentungen nøye. Hun er likblek og har lukket øynene mens kaldsvetten dekker ansiktet hennes. «Ta det med ro» kommer det rolig fra sjørøverkongen mens han løsner litt på grepet rundt halsen på fangen «jeg skal sørge for at mannskapet tar godt vare på deg…Sunniva».
Med et rykk brå åpner den fremmede fangen øynene og stirrer rett inn i det triumferende blikket til Kongen På Havet. Langemann stirrer også bort på jentungen nå og han kan se redselen som ikke lenger er gjemt bak den blanke masken hun bar tidligere.
Med en rå latter strammer Kaptein Sabeltann grepet om halsen til fangen igjen «Velkommen tilbake til Den Sorte Dame» sier han ondskapsfullt, mens han lener seg framover og klemmer hardt om skulderen hennes. Med en kraftig dytt presser mot skulderen hennes en siste gang før han løsner grepet om halsen hennes og den fremmede fangen faller sammen ned på gulvet bevistløs.