Sjuende kapittel
Alt du sier hører vi på
Men planken vil vi helst ikke gå!
(- Terje Formoe)
Da han kom ut fra lugaren igjen en times tid senere, sto Tønnes utenfor og ventet på ham. Sabeltann trengte ikke mer enn et kort øyekast for å se hva han hadde fore.
«Du har alt snakket med ham,» brummet han.
Tønnes visste bedre enn å benekte. Han la den høyre armen over brystet, som for å kna sin venstre skulder, men tilfeldig var det neppe. Det var både en avvæpnende og beskyttende manøver i ett. «Jeg har ikke spurt om detaljer,» sa han. «Jeg har bare gitt ham en innføring i hvordan han skal snakke til Kongen på havet.»
Sabeltann ga ham et langt, vurderende blikk. «Han er ikke uskyldig bare fordi han er ung.»
Tønnes svarte ikke, bare trakk den ene munnviken opp i et slags overbærende halvsmil, og det var såpass provoserende at kapteinen hadde åpnet munnen for å skjelle ham ut før han plutselig forsto hva som egentlig foregikk. Tømreren gjorde ikke dette for å beskytte guttungen, men for å beskytte ham. Fra å gjøre noe overilt og tåpelig. Slik Langemann ville gjort. Han var bare hakket mindre diskré.
Sabeltann snøftet. «Du holder snavla,» advarte han.
«Ai, ai, kæpten.»
Denne Victor så vitterlig piggere ut da de kom trampende ned i ruffen et øyeblikk senere. Benjamin hadde også funnet veien, og Skalken vimset som vanlig rundt der nede, så den lett forfjamsete gutten befant seg snart omringet av et par truende herrer, en bønnestengel, en tangkvast og en stinkende kokk.
Sabeltann hadde avhørt mange mennesker i sin tid, nok til å vite at det var en kunstart, og at det gjaldt å finne den rette metoden. Victor hadde besvimt av skrekk sist han prøvde, så en mer forsiktig tilnærming var vel på sin plass. «Nå, gutt,» begynte han, slepent og påtvunget rolig, «hvem er kaptein på Gloriana?»
Victors øyne krøp mot dørken, en vanlig reaksjon på Sabeltanns isblå blikk. «Kaptein McKinley, sir,» stotret han.
«Kaptein.»
«Hø?»
Sabeltann kvalte et knurr nederst i halsen. «Du tiltaler meg kaptein.»
«Å, skjønner… kaptein.»
«Jeg har aldri hørt om McKinley,» vedgikk Sabeltann. «Og heller ikke Gloriana. Manovar? Handel?»
«Handelsskute, kaptein. I hvert fall trodde jeg det.»
«Hva mener du?»
«Altså, vi frakter forsyninger til koloniene, og tobakk og sukker i retur, men vi fyller aldri opp lasterommet. Og da jeg spurte båtsmannen om hvorfor, ba han meg passe mine egne saker.» Gutten lot blikket sveipe over de andre. «Det er mange hemmeligheter på det skipet.»
Sabeltann fnyste. Det var hemmeligheter på de fleste skip, gutten var bare for ung til å ha innsett dette ennå.
«Hvor gammel er du?» knurret han.
«Femten, kaptein. Tror jeg.»
«Og du er russer?»
«Jeg er født i Arkhangelsk,» nikket gutten, patetisk beundrende, som om han trodde Sabeltann kunne lese tanker.
Han så uansett passe avslappet ut nå, så kapteinen bestemte seg for at det var på tide å gå hardere til verks. Han trakk ansiktet sammen i en streng grimase, smalnet blikket og lente seg nærmere. «Hvorfor satte de deg ut på den flåten?» Victor så bort nok en gang, og Sabeltann la hodet triumferende bakover. «Tenkte jeg det ikke. Du har ikke vært utsatt for noe forlis, du.»
Victor ristet på hodet. Blikket hans flakket mot Pinky, tryglende om hjelp, som Pinky på sin side var smart nok til å ikke gi ham. «De sa jeg var en tyv,» pep han.
«Vel, klåfingrede småsopper er ikke velkomne på min skute heller.»
«Jeg er ingen tyv…»
Stemmen var knapt hørbar, og Sabeltann gadd ikke engang å kommentere guttens ynkelige forsøk på å renvaske seg. «Å sette en mann ut på en flåte er en straff etter piratenes kodeks,» fortsatte han i stedet ufortrødent. «Er mennene på Gloriana pirater?»
«Nei!» Svaret kom så kontant og med en såpass sjokkert tone, at det umulig kunne være en løgn. «Og de satte meg ikke ut på flåten, de kastet meg over bord! Flåten var det kokken som kastet etter meg. Fordi han… fordi han likte meg.»
Alle gløttet av en eller annen grunn bort på Skalken, men han var opptatt av å grave etter kveldsmatens krydderier i nesa si, og heftet seg ikke ved dem.
«Hvorfor kastet de deg over bord?!» glefset Sabeltann. Han var ingen tålmodig mann og det begynte for alvor å merkes.
«Jeg hørte noe jeg ikke skulle.»
«Og det var…?»
Victor snappet etter pusten. «Det var min jobb å hente vann til kapteinens lugar. Den siste kvelden hadde jeg akkurat satt fra meg bøttene utenfor, da jeg hørte ham snakke med skipslegen. De snakket om prinsens gull.»
Med sidesynet kunne Sabeltann se hvordan Benjamin og Tønnes utvekslet et blikk og et glis. De forsto, om gutten selv ikke gjorde det, at han akkurat hadde sagt de magiske ordene som meget mulig ville redde ham.
Det var dønn irriterende.
«Hvilken prins?» snerret Sabeltann. «Hvilket gull?»
«Jeg vet ikke.»
«Det er nok prinsen av Wales,» mente Benjamin.
Sabeltann så utålmodig på ham. «Og hva baserer du den konklusjonen på?»
«Fordi det er McKinley, kæpten.»
«Du har hørt om McKinley?»
«Ja.»
«Og det sier du først nå?!»
Benjamin virket genuint overrasket over reaksjonen hans. «Du spurte ikke.» Sabeltann gjorde nok et forsøk på å drepe ham med blikket. Av en eller annen grunn var det bare Victor som krympet seg under det. «Altså, jeg hørte om McKinley da jeg var i marinen,» fortsatte Benjamin. «Han var beryktet i visse kretser, hvis du forstår hva jeg mener?»
«Nei,» svarte Sabeltann tvert.
«Altså, han var en av dem.»
«En av hvem?»
«En av dem.»
«En av dem hvem?» Sabeltann hørte stemmen entre det farlige, øvre spekteret. Hvor tett i pappen gikk det egentlig an å bli?!
«Du vet, en av de… blomstrete.»
«Blomstrete?» Tankene gikk straks til Torelli, selv om han neppe hadde noe med dette å gjøre.
«Ja, du skjønner.»
«Ser det ut som om jeg skjønner?! Hvis du ikke snart begynner å snakke forståelig, skal jeg…»
«Jeg tror han mener sodomist, kæpten,» skjøt Tønnes inn, og reddet med det Benjamin fra en plutselig og brutal død.
Kapteinen sendte ham i stedet et olmt, men vel så himmelfallent blikk. «Blom-strete?!» gjentok han, med trykk på hver stavelse. Benjamin slo unnskyldende ut med armene.
En tung taushet la seg over rommet mens Sabeltann motvillig presset et lokk ned over det putrende raseriet sitt. Det hjalp ikke nevneverdig at Skalken i neste øyeblikk uttrykte høylytt entusiasme over noe i gryta som var «så færskt at'n itj engang e dau!» «Fortell meg om McKinley og prinsen av Wales,» hveste han ut mellom sammenpressede lepper, mens han noterte seg bak øret å ligge unna middagen den kvelden.
«Vel.» Benjamin stakk hendene i lommene. «Ryktene i marinen sa at de var venner. Altså veldig nære venner.»
«Blomster-venner?» spurte kapteinen sarkastisk og fikk et henslengt nikk i retur. «Nå vel,» fortsatte han henvendt til Victor, og smalnet blikket ytterligere. Det ble nesten vanskelig å se, men noe måtte han jo gjøre for se desto mer truende ut. «Hva skjedde etter at du hadde overhørt den samtalen?»
«Jeg prøvde å skynde meg bort,» forklarte gutten, «men jeg veltet bøtta og de oppdaget meg. I neste øyeblikk skrek de høyt om at jeg hadde stjålet legens mansjettknapper.» Han så rundt på de andre, nesten forvirret. «Hva skal jeg med mansjettknapper?»
«Selge dem?» foreslo Pinky. Langemanns påvirkning kom til syne på de underligste tidspunkt. Han tidde da Tønnes plasserte en neve på skulderen hans.
Sabeltann tok seg en tenkepause, mest for effektens skyld. De andre kikket på ham i små gløtt: nervøsitet fra Victor og Pinky, årvåkenhet fra Tønnes, fraværenhet fra Benjamin, og en uforklarlig salighet fra Skalken, som om fyren var beruset (noe han sikkert var). Kapteinen kvalte et sukk og kom med dommen:
«Du har ikke fortalt meg noe nyttig,» sa han til Victor, «og jeg er ikke engang sikker på om jeg tror deg. Men jeg liker når folk snakker til meg om gull, og dessuten er du den i rommet som irriterer meg minst akkurat nå, så jeg får vel la deg leve.»
Den unge russeren så merkbart lettet ut. Det samme gjorde for så vidt Pinky. «Vi er på vei mot Kyklianene,» fortsatte kapteinen. «Jeg slipper deg av i en av havnene der. Inntil da får du dra din del av lasset.» Han henvendte seg til Tønnes på vei ut. «Sett ham i arbeid.»
«Ai, ai, kæpten.»
Og Sabeltann trampet opp trappa og ut på dekk, allerede med hodet fullt av Gloriana, gull og blomstrete menn.