Åttende kapittel
Og røverne har lett i hundre år
De aner ingenting om skatten vår
(- Terje Formoe)
Han virket ikke hemmet av skaden sin. Hun hadde sluppet ham forbi seg straks de svingte inn i jungelen fra Dødningsskallebukta, stillferdig observert ham bakfra, og de som ikke visste om den, la neppe merke til den ørlille haltingen. Den var ingenting mot den stive måten han hadde beveget seg på da han gikk i land etter toktet forrige høst. Den gangen hadde hun sett med én gang at noe hadde skjedd.
Han ville ikke snakke om det. Etter litt press hadde han innrømmet at han var blitt skutt, bedyret at det gikk bra, men ikke noe mer. Det var resten av mannskapet som hadde gitt henne detaljene, så grusomme, usammenhengende og overdrevne at hun til slutt hadde stilt Tønnes til veggs, fordi han var den sindigste av dem og den som mest sannsynlig ville fortelle sannheten uten å smøre unødvendig tjukt på.
Det hadde ikke akkurat vært beroligende. Langemann skulle vært død, fikk hun vite. «Ingen overlever sånt,» forklarte Tønnes. «Kula rev opp tarmene så dritten rant rett ut i såret; det var så råttent at du kunne lukte det over halve skuta. Så ikke spør meg hva det kvinnemennesket helbredet ham med. Det er så jeg tror det faktisk var trolldom, slik gutta hevder. Jeg har i hvert fall ingen bedre forklaring.»
Dagmar.
Det var navnet mirakelkuren hadde fått.
Rosa hadde aldri hørt snakk om henne før. Hun tvilte på at andre enn Langemann hadde. Men ryktene fløy, selvsagt, for dette var den saftigste sladderen om kapteinen som noensinne hadde nådd Abra Havns gater. Kunne virkelig deres kalde og harde leder en gang ha elsket noen? Krevde ikke det at han hadde et hjerte? Følelser? Drifter?
Rosa hadde holdt munn, og tankene sine for seg selv, mens praten i byen gikk. Dette var en historie om kjærlighet, innså hun, men den hadde ingenting med Dagmar å gjøre.
Hun hadde lenge visst at Sabeltann var glad i Langemann. Det lå i blikkene han sendte ham, og i de små berøringene, som ikke hadde vært spesielt oppsiktsvekkende om det ikke hadde vært for at han ellers aldri berørte noen (om det nå ikke var for å slå). Hun hadde sett det alt for mange år siden og ofte fundert på om andre også så det. Om Langemann så det. Det måtte han jo, observant som han var, men på en annen side, dette var vel sånt som menn kanskje ikke ville vite? At han ble elsket av en annen mann, slik denne før hadde elsket en kvinne.
Langemann viste ikke noe særlig svekkelse over skaden de første månedene i land, i hvert fall ikke kroppslig, ikke annet enn den litt stive måten å gå på. Men han var mer åndsfraværende enn før, stillere, mer innesluttet, nesten uinteressert, som om hele opplevelsen hadde rystet ham. Det hadde den nok også, og hun hadde ikke lagt så mye i det (annet enn at hun savnet ham og nærheten hans), før i april, da han brått ble syk. Først da ble hun redd, da han lå der, brennende varm, og snakket over seg (om Dagmar, som han hevdet var i rommet sammen med dem), og hun ikke klarte å roe ham. Til feberen sank, like brått som den var kommet, og han omsider falt i søvn. Sabeltann hadde kommet for å se til ham, og om hun ikke allerede hadde visst det, forsto hun det da. Hun hadde aldri før vært så nær kapteinen som hun hadde vært den kvelden, aldri sett så mye av mannen bak masken, så mye følelse i blikket hans. Hun hadde en annen respekt for ham nå. Hun syntes nesten synd på ham.
Hun hadde aldri fortalt Langemann om det.
Og uansett, hun var glad og takknemlig for alt Sabeltann hadde gjort. At han hadde brakt kjæresten hjem til henne i god behold, denne gangen også. Hun ville ikke kritisere motivasjonen hans.
Ved middagstider var de kommet lengre bort fra byen enn Rosa noensinne hadde vært. Stien hadde sluttet å være en sti, de fulgte i stedet et nesten usynlig dyretråkk gjennom den stadig tettere jungelen. Langemann ledet fortsatt an, men holdt seg tettere på. Stadig strakte han armen ut bak seg og grep etter hennes, som for å ikke miste henne, noe hun syntes var både rørende og litt irriterende på samme tid. Hun satte pris på omsorgen, samtidig lå selvstendighetsbehovet der og strittet i mot. Slik hadde hun alltid vært. Så fast bestemt på å klare seg selv at å gi uttrykk for hjelp var en fallitterklæring, selv overfor ham.
De rastet på en stor, flat steinhelle, ved en bekk, der det tette buskaset åpnet seg litt. De snakket ikke mye sammen, noe som egentlig ikke plaget henne. Det var en god form for stillhet, ikke spent og ladet av ubesvarte spørsmål, slik den hadde vært så lenge, men hjemlig og full av vane. Som hos et gammelt ektepar. Tanken fikk henne til å knise, og han så opp på henne, mildt spørrende.
«Se på oss,» sa hun.
«Ja,» sa han. «Se på oss.»
Han hentet fram et par skipskjeks fra sekken sin og ga henne den ene. «Tre dager opp, og to dager ned igjen,» sa han, og repeterte det de hadde kommet fram til allerede før de dro. «Vi har mat nok til det, men det er bare kjeks. Hvis du vil ha kjøtt, må vi jakte.»
«Hvis jeg vil ha kjøtt?» gjentok hun. «Vil ikke du?»
«Jo,» nikket han. «Men magen min vil ikke.»
Hun ristet på hodet, oppgitt, men likevel kjærlig. «Langemann, du kan ikke slutte å spise kjøtt. Du kommer til å svinne hen til ingenting.»
Han skar en grimase, tydelig frustrert, om det nå var på grunn av situasjonen eller hennes stadige bekymring. «Jeg spiser kjøtt,» mumlet han. «Ved spesielle anledninger.»
Det var det. De fortærte resten av maten i taushet, så gikk de videre.
De hadde nådd vestsiden av fjellet og stigningen hadde startet. Det ble tyngre å gå, og vanskeligere også, for jungelen begynte for alvor å bli tett. Langemann måtte fram med sabelen og tidvis hakke vei gjennom krattet, og det var lett å miste oversikt. Men så lenge det gikk oppover, var de vel på rett kurs.
Over tretoppene hadde det begynt å mørkne, og rundt dem våknet naturen til liv. Rosa så aper mellom løvet i trærne, og slanger også, men visste at det hun så bare var en brøkdel av det som faktisk var der. Noen ganger raslet det i krattet ved siden av dem, og hun hadde ikke lyst til å innrømme at hun var redd, men spesielt høy i hatten var hun virkelig ikke. Hun lurte på hva Langemann tenkte, det var ikke stort hun var i stand til å lese ut fra den brede ryggen foran seg, men han så ikke ut til å ville stoppe med det første. Det var en overbevisning, et mål, i skrittene hans.
Hun hadde åpnet munnen for å si noe da festet under den høyre foten hennes glapp, og hun skled. Hun prøvde å gjenfinne balansen, bare for å oppdage at bakken ga etter under henne, jord og småstein begynte å skli ut, rase nedover skråningen. Hun rakk ikke skrike, bare veivet med armene, grep etter noe fast å holde i –
og neven hans lukket seg om håndleddet hennes og holdt henne. Han var sterk, han dro henne lett opp til seg, slik at hun ble stående tett inntil ham, den skjelvende pusten hennes mot adamseplet hans, mens resten av raset dundret videre uten henne.
«Ikke gjør sånn,» sa han.
Ikke skrem meg, mente han.
«Det går fint,» sa hun.
Takk og lov at jeg har deg, mente hun.
Han gløttet rundt seg. «Det er kanskje på tide å slå leir?»
De fant et passende sted, og mens han samlet ved, spente hun køyene deres ut mellom noen solide trestammer. De jaktet ikke, så det ble enda noen kjeks til kveldsmat, fortært i taushet ved bålet, mens jungelen, med alle dens lyder og mangel på lys, lukket seg sammen rundt dem. Den skremte henne ikke mer, ikke så lenge bålet brant og han var der, og jenta hun en gang hadde vært ville ha gremtes over at hun tenkte slik, men kvinnen hun var blitt, gjorde det ikke.
Etter måltidet stappet han tobakk i pipa, den typen faren hennes hadde introdusert ham for, og tente på, og hun fant en plass i armkroken hans, med hodet slumrende mot skulderen. Han hadde tatt av seg frakken, og hun strøk ham over den nakne armen som hvilte i fanget hennes, først åndsfraværende, men så heftet hun seg ved hvor gyllen huden hans var, merkbart mørkere enn hennes. Hun gløttet opp på ham, studerte de kjente trekkene som om hun så dem for første gang: den markante nesa, kløfta i haka, de mørke brynene, det sorte håret (med et lite skimmer av sølv), og det mest oppsiktsvekkende av alt, øynene – først grå, så grønne, så grå igjen, med den lille flammen helt innerst ved pupillen.
«Sigøyner,» datt det ut av henne.
Han rykket overrasket ut av tankene. «Hva?»
Hun merket at hun rødmet. Av alle dumme ting å si… «Unnskyld, jeg… Jeg har bare aldri tenkt over det før.»
«At jeg er sigøyner?»
Hun rettet seg opp. «Ikke misforstå meg! Jeg… Det er bare en side ved deg jeg ikke kjenner så godt.»
«Det er ikke en side ved meg,» sa han alvorlig. «Det er hele meg.» Han tok et drag av pipa, blåste ut en røyksky. «Men er det viktig? Vi er tyver og løgnhalser, ja, men ikke verre enn andre, vil jeg tro. Samme hva hyklerne sier.»
«Nei, det er ikke viktig,» bekreftet hun. «Jeg er bare nysgjerrig.»
Han gestikulerte med pipa. «Så spør.»
«Hvem var Jakov Karoli? Var han et lykkelig barn?»
Han tok seg en god tenkepause før han svarte. «Jeg var vel det. Jeg var elsket. Men det er et tøft liv for romer. Du slår aldri rot noe sted, du er fritt vilt hvor enn du kommer, ingen unnlater å fortelle deg at du ikke hører til der, og reglene innad i klanen er strenge. Men, jo, jeg hadde det nok bra. Jeg tenker ikke så mye på det.»
«Stor familie?»
«Ja og nei. Stor klan. Men jeg var min mors eneste barn.»
«Og faren din?»
«Jeg vet ikke sikkert hvem han er. I karavanen sa de at han var en gadjo, altså en utenfra, en ikke-rom, som hadde tatt for seg. Men det tror jeg ikke på. Jeg tror det var Zóltan, en mann jeg kalte onkel. Han kunne ikke si noe, for han var allerede gift, men han behandlet meg alltid som en sønn, på godt og vondt. Til han ble høvding av klanen og jaget meg derfra.»
«Hvorfor i all verden gjorde han det?»
Han trakk på skuldrene. «Jeg var i veien, stilte for mange spørsmål, kritiserte… Jeg tror han så hva jeg en dag kunne bli.» Han bet tankefull i pipa. «Jeg var ikke gammel heller, bare omtrent som Pinky er nå. Et barn, selv om jeg ikke så det slik da.» Han lo lavt. «Å, jeg hadde store tanker om meg selv.»
Hun løftet en hånd, grep den ene fletta hans og rullet den lekent mellom fingrene sine, før hun også løftet blikket og fanget hans med det. «Han gjorde rett i å frykte deg. Du har klart deg bra.»
Han nikket. «Jeg har det. Jeg trenger ikke dem.» Han speilet gesten hennes, tok en lokk av håret hennes og skjøv den inn bak øret. «Legg deg til å sove, Rosami. Jeg tar første bålvakt.»
Hun falt til ro i køya, til knitringen i bålet og susingen i trærne, og hun søvnen hadde nesten innhentet henne da hun kjente fingertuppene hans varsomt kjærtegne ansiktet hennes. Hun smilte i slummeren. «Så det plager ikke deg at jeg er en gadjo?» hvisket hun.
«Du er ingen gadjo, men en gadji,» svarte han.«Og definitivt en det er verdt å gi opp sine egne for.»
