Niende kapittel

Kongen på havet var i for ham, og for de fleste, ukjente farvann. Det var blitt kjøligere nå som de hadde kommet så langt sør, og han hadde rotet fram en solid frakk fra skipskista si. Sort, selvsagt, som alle hans klær, og med blanke messingknapper han hadde fått Skalken til å polere til de skinte som stjerner på en nattehimmel. Et bytte fra et tokt selvfølgelig, skjønt han husket ikke helt hvor lenge den hadde vært i hans eie. Men det var en strålende frakk, bestemte han seg for, varm og god og elegant (til å være et i utgangspunktet tungt og uformelig ytterplagg), og i hvert fall bedre enn de fluffy greiene Pelle og Pysa hadde tatt på seg. Sabeltann hadde fnyst da han først så dem, men holdt seg fra å si noe. Det var tross alt ikke et kjempeutvalg av varme klær om bord på Den sorte dame, og noe måtte man jo kle seg i.

Han trommet fingrene mot roret og gløttet ned på kompasset igjen. I følge det holdt de stadig stø kurs, men kompasset var også det eneste han hadde å lene seg på for øyeblikket. Det var over to uker siden de sist hadde sett land å styre etter, og de siste timene hadde de i tillegg vært innhyllet i en tykk tåke.

Han hørte skritt, og så Langemann komme opp trappene til poopdekket, fremdeles litt langsommere enn vanlig, men enda litt rettere i ryggen i dag. Han var definitivt på beina nå, men hadde tilbrakt de tre første døgnene etter stoppet hos Dagmar i lugaren sin, liggende til sengs og med guttungen til å pleie seg.

«Soppen har visst funnet sitt kall i livet,» hadde Sabeltann bemerket en av disse dagene, da han var kommet ned for å se til sin nestkommanderende, og etter å ha observert hvordan Pinky stelte såret med Dagmars grøtaktige remedier. «Kanskje vi får nytte av den vesle reka, tross alt.»

«Han er oppvakt,» hadde Langemann svart, litt nølende og unnvikende, men likevel full av en viss stolthet, som alltid når gutten var et tema. «Trekker til seg kunnskap som en svamp.» Mer sa han ikke høyt, men det flakkende og litt triste blikket fullførte likevel: Akkurat som Morgan…

Sabeltann var blitt mer nervøs enn irritert over dette forholdsvis lille "utbruddet" av følelser, for Langemann mistet bare kontrollen over seg selv når han ikke var i form. Så han hadde insistert på at kvartermesteren skulle få seg litt hvile, og ikke forstyrres mer enn nødvendig der i lugaren sin, og også sørget for at de mest spiselige (eller snarere minst uspiselige) matbitene, som vanligvis var reservert for ham selv, på diskré vis ble sendt dit.

Langemann hadde på eget initiativ stått opp den fjerde dagen, og frisknet til forholdsvis fort etter det, men selv nå, nesten tre uker etter at han ble skutt, kunne han ikke helt skjule at han fremdeles var preget av det. Han lukket øynene et øyeblikk da han stanset ved siden av kapteinen, og den ene hånden flyttet seg nesten umerkelig opp mot det legende såret i magen. «Tåka tetner, kæpten,» bemerket han.

Sabeltann hadde merket det. Han kunne knapt skimte baugen av skipet i denne tykke grøten. «Mm,» sa han ettertenksomt og så ned på kompasset igjen. «Den øya må være her et sted.»

Aldri i livet om han noen sinne kom til å innrømme det, eller på noe som helst vis vise det, men akkurat der og da føltes hele situasjonen nokså nifs og uoversiktlig. Det var ham og skuta, alle hans for øyeblikket helt tause sjørøvere – og ingenting. De så ikke havet engang.

Skriket fra en fugl fikk det til å rykke i ham, og heldigvis også i Langemann, så han slapp å tape ansikt. «Terner,» erklærte kvartermesteren. «Du har rett, vi må være nær land.»

«Pip?» ropte Sabeltann opp til utkikken.

«Ingenting, kæpten!» lød svaret. «Jeg kan ikke engang se dere

«Pinky?» kalte Langemann ned til guttungen på dekket under dem. «Gå i baugen.»

Pinky føk av gårde for å speide etter land fra baugspydet, og Langemann snudde seg tilbake mot kapteinen. «Kanskje vi skal droppe anker? Sjekke dybden, vente på at det lett…»

Lenger kom han ikke før Pinkys frenetiske guttestemme spjæret den uhyggelige stillheten. «Land! Land! Rett forut!»

«Kæpten!» utbrøt Langemann i det omrisset av en klippe plutselig kom veltende ut av hvitheten, og det gikk opp for dem at de bare var meter fra den.

«Styrbord!» brølte Sabeltann. «Hardt styrbord!»

Han og Langemann kastet seg begge over roret og dreide det rundt med alt de kunne mønstre av krefter. «Hold fast!» brølte sistnevnte ut til mennene, i det Den sorte dame krenget under dem, og treverket knirket og skrek som et vilt dyr. «Pinky!»

Sammenstøtet kom likevel brått på. Hele skuta gjorde et kast i det babord side skrapte langs et skjær, og så la hun seg på skakke så dekket hellet, og kasser og taukveiler og sjørøvere seilte over dørken og smalt inn i ripa motsatt side. Pip ble kastet ut av utkikkstønna, men som den luftakrobat han var, klarte han heldigvis å få fatt i riggen og forhindre fallet. Sabeltann og Langemann glapp begge taket i roret, og smalt i dørken med Langemann underst, og Benjamin fikk et ublidt møte med en dørkarm på vei opp fra mannskapslugaren.

Sabeltann veltet seg av Langemann og kom seg på beina. «Jeg tror vi har funnet øya vår,» mumlet han, men i det samme vippet skuta tilbake motsatt vei, og han mistet balansen og landet på sin nestkommanderende nok en gang.

Skalken kom fykende opp fra byssa i det han reiste seg igjen. «Hål i skroget! Det e hål i skroget! Vi tar inn vatn!» Han veivet vilt med armene, muligens for å vise hvor stort det nevnte hullet var, men ble avbrutt av at Tønnes grep tak i halstørkleet hans og halte ham med seg ned under dekk igjen.

«Så kom og gjør nytte for deg, for en gangs skyld,» sa han, før han slengte et «Kom igjen!» over skulderen, og flere av mennene stormet til for å hjelpe.

«Dropp anker!» befalte Sabeltann de øvrige, og snudde seg mot Langemann. Han fant ham sittende på kne på dekk bak seg, kritthvit i ansiktet og med rask, hivende pust, og han ble plutselig engstelig for ham og rakte ut en arm for å hjelpe ham på beina. «Går det bra?»

Langemann nikket, men det tok likevel noen øyeblikk før han klarte å snakke. «Pinky,» var det første han sa da. «Pinky?!»

«Jeg er her,» sa gutten, som kom opp trappene i samme øyeblikk.

Kapteinen ble ikke stående for å se utvekslingen av følelser som eventuelt fulgte, men feide ned under dekk for å se an situasjonen der. Tønnes var med hjelp fra de andre i ferd med å hamre et bord over en lang, smal sprekk i skroget nede i lasterommet, men fremdeles rant det inn vann og de gikk allerede til knes i det, så Sabeltann ble stående øverst i trappa og rope ned. «Får du fikset det?»

«Midlertidig, kæpten,» lød Tønnes' svar. «Hun synker ikke. Men hun trenger grundigere reparasjon før vi kan seile videre.»

«Det er greit,» sa Sabeltann, mest til seg selv. «Vi er framme, tross alt.»

Han gikk opp på dekk igjen, der Langemann ventet. Han sto ved ripa og kikket opp mot de steile klippene de hadde over seg. «Det er det perfekte gjemmested,» bemerket han. «Selv bedre enn vårt.»

Sabeltann nikket. «Skatten være her.» Stemmen dirret av forventning.

«Kan vi seile?»

«Ikke ennå. Jeg tar lettbåten.» Han vendte seg mot kvartermesteren. «Du blir her.»

Langemann kunne ikke skjule overraskelsen og sårheten over denne ordren, og øyebrynene trakk seg sammen over nesa hans. «Kæpten, jeg er klar,» innvendte han. «Det fallet i stad var bare fordi…»

Sabeltann stoppet ham ved å gripe tak i den ene overarmen hans. «Jeg vet det,» forsikret han. «Men jeg trenger deg her. Skuta må repareres, jeg vil ha henne seileklar fortest mulig. Jeg stoler på deg.» Langemann så ut til å ville protestere mer, men så nikket han bare. Kapteinen ga ham et lett klapp. «Jeg tar med meg Claes og tvillingene… og guttungen.» Kvartermesterens øyne viet seg ut i overraskelse igjen, men Sabeltann avfeide det hele med en håndbevegelse. «Det er på tide at jeg finner ut om han er så skarp som du hevder han er.»

Langemann smilte litt. «Klart det, kæpten.»


Ikke lenge etterpå gled en lettbåt stille gjennom tåka og inn mot land. Pinky lå i baugen og speidet etter skjær og andre hindringer, vilt begeistret over å få være med, skjønt han visste bedre enn å gi høylytt uttrykk for denne begeistringen akkurat der og da. Rett bak ham sto Claes på kne, med musketten klar, mens Pelle og Pysa rodde, langsomt og etter instruksene han ga dem. Sabeltann hadde for én gangs skyld satt seg helt akter, med hånden hvilende på sabelen, og med vaktsomme øyne, og da Pinky erklærte at han så en liten bukt forut, befalte han at mennene skulle ro inn dit.

De nådde en steinete strand og trakk båten opp. Landskapet rundt dem var goldt og grått og bare delvis synlig. Claes bøyde seg ned og plukket opp en stein. «Vulkan,» slo han fast.

Sabeltann trakk sabelen sin. «Kom, hold dere tett på. Det gjelder spesielt deg, gutt.»

«Ai, ai, kæpten,» svarte Pinky, løftet nistesekken han var satt til å bære, og trasket ivrig etter kapteinen over den lille stranda og deretter noen glatte svaberg, til de til slutt nådde en fjellvegg og fulgte en sti inn gjennom et smalt juv.

I tåka var det umulig å anslå hvor stor øya faktisk var, men Sabeltann var vant til å famle seg fram i halvblinde, og gikk systematisk til verks i sin gjennomsøking av området. Han var nøye med å markere retningen på steiner og klippevegger hver gang stien tok en sving, og tok stadig kompasset fram fra lomma for å studere det. De hadde vandret rundt sånn i noen timer, da Pelle med et demonstrativt sukk satte seg tungt ned på en stein. «Sliten!» klaget ham.

Sabeltann snudde seg og glodde misfornøyd på ham. «Ja, når du insisterer på å dra på så mye…,» mumlet han, og det tok faktisk noen øyeblikk før Pelle forsto at det ikke var sekken og spaden han mente, og han åpnet munnen for å forsvare seg, men i stedet spratt han plutselig overrasket opp.

«Denne steinen kjennes rar ut.»

Sabeltann så hva han hadde sittet på, og blikket smalnet. «Det der er ingen stein.»

Pelle så nøyere etter, og da hoppet han enda noen meter unna, full av avsky og vemmelse, og klynget seg til Pysas arm. Setet han hadde benyttet seg av var intet mindre enn restene av et dødt menneske.

Og det var ikke det eneste. Tåka hadde lettet litt, og nå kunne de se at det lå en hel haug av gamle lik strødd utover den steinete bakken. Det var bare beina igjen, knokler og hodeskaller, og Pinky svelget tungt, og selv Claes, som var en beinhard hollender, virket ikke uberørt av synet. Bare Sabeltann viste som vanlig ingen følelser. Han bøyde seg ned og trakk litt i frakken en av de døde hadde på. «Fransk uniform,» erklærte han.

«Da er det altså sant,» sa Claes. «Kapteinen fikk hele mannskapet myrdet.»

«Ja,» nikket Sabeltann, og øynene hans glødet. «Etter at de hadde hjulpet ham med å gjemme skatten. Den må være like i nærheten.»

Pelle og Pysa bare stirret på de døde. «Han bare lot dem ligge,» innså sistnevnte åndeløst. «Lot dem råtne her. Hva slags kaptein gjør sånt?»

Et gufs av et plutselig vindpust var det eneste svaret han fikk.

Sabeltann gløttet opp mot himmelen de så vidt kunne skimte gjennom tåka, og selv om han nærmest trippet av spenning nå, innså han at kvelden var i ferd med å falle på, og at det mørknet fort. «Vi slår leir her,» avgjorde han.

De andre stirret forskrekket på ham. «Her, kæpten?» utbrøt Pysa.

Sabeltann skulte utålmodig på ham. «Har du et problem med det, kanskje?»

Pysa rygget fort et skritt tilbake, og kastet noen korte, nervøse blikk både til høyre og venstre. «Nei, kæpten,» mumlet han, «overhode ikke.»

Men da bålet var tent, satte de seg alle med ryggen til likhaugen, og litt tettere enn vanlig.